Aksept hos seg selv?

[stjernestøv]

Er det beste å akseptere at ting er som de er? At jeg har en sykdom jeg trenger medisiner for, å bli ferdig med det? Klarer dere å akseptere det? En får vel kanskje en ro da? Er så frem og tilbake med meg og det er slitsomt, ser at mine venner har akseptert det at alle dager ikke er like gode. Da tar de det med ro, men de er mer aktive enn meg. Jeg tåler ikke så mye, betyr det at jeg trenger andre medisiner også? 

 

Hadde kanskje AD vært noe for meg? Bør jeg spør etter det? Hvilke er best?

Endret 3. juni 2015 av stjernestøv

[Gjest Liten40]

Er det beste å akseptere at ting er som de er? At jeg har en sykdom jeg trenger medisiner for, å bli ferdig med det? Klarer dere å akseptere det? En får vel kanskje en ro da? Er så frem og tilbake med meg og det er slitsomt, ser at mine venner har akseptert det at alle dager ikke er like gode. Da tar de det med ro, men de er mer aktive enn meg. Jeg tåler ikke så mye, betyr det at jeg trenger andre medisiner også? 

 

Hadde kanskje AD vært noe for meg? Bør jeg spør etter det? Hvilke er best?

 

Jeg har ikke akseptert sykdommen i det hele tatt. Det vil si, jeg aksepterer den når jeg er høyt oppe, for da har jeg det så bra og jeg bryr meg så lite om det jeg ikke klarer. Nå er jeg deprimert og ingenting er greit lenger. 

[stjernestøv]

Jeg har ikke akseptert sykdommen i det hele tatt. Det vil si, jeg aksepterer den når jeg er høyt oppe, for da har jeg det så bra og jeg bryr meg så lite om det jeg ikke klarer. Nå er jeg deprimert og ingenting er greit lenger. 

Nei det er ikke så lett å akseptere Håper du blir bedre snart. 

[umakenverdt]

Er det beste å akseptere at ting er som de er? At jeg har en sykdom jeg trenger medisiner for, å bli ferdig med det? Klarer dere å akseptere det? En får vel kanskje en ro da? Er så frem og tilbake med meg og det er slitsomt, ser at mine venner har akseptert det at alle dager ikke er like gode. Da tar de det med ro, men de er mer aktive enn meg. Jeg tåler ikke så mye, betyr det at jeg trenger andre medisiner også? 

 

Hadde kanskje AD vært noe for meg? Bør jeg spør etter det? Hvilke er best?

 

Jeg har tenkt veldig mye på dette i det siste, dette med akseptering. Behandleren min sa at den eneste måten å komme videre på var å akseptere at ting er som de er. Jeg trodde at jeg hadde gjort det, men innser vel kanskje at jeg ikke har gjort det. Jeg synes det er veldig vanskelig å klare å gjøre det, og vet ikke hvordan vi kommer dit. 

 

Jeg kan ingenting om medisiner, men du har vel kanskje noen behandler du kan diskutere det med? Spørre hva de synes. Det er kjedelig å være så lite aktiv og tåle lite, det skjønner jeg. Jeg ville nok spurt. Forklart hvordan jeg hadde det og spurt om det er noe som kan gjøres

[stjernestøv]

Jeg har tenkt veldig mye på dette i det siste, dette med akseptering. Behandleren min sa at den eneste måten å komme videre på var å akseptere at ting er som de er. Jeg trodde at jeg hadde gjort det, men innser vel kanskje at jeg ikke har gjort det. Jeg synes det er veldig vanskelig å klare å gjøre det, og vet ikke hvordan vi kommer dit. 

 

Jeg kan ingenting om medisiner, men du har vel kanskje noen behandler du kan diskutere det med? Spørre hva de synes. Det er kjedelig å være så lite aktiv og tåle lite, det skjønner jeg. Jeg ville nok spurt. Forklart hvordan jeg hadde det og spurt om det er noe som kan gjøres

Ja det høres godt ut det å komme videre, kanskje folk som sliter psykisk generelt har vanskelig for å akseptere det? Kanskje det blir litt lettere når man aksepterer det, tar livet som det kommer, dag for dag. 

 

Får høre med sykepleieren når han kommer neste uke, men så må jo han snakke med psykiateren igjen. Det burde jo være noe som kan gjøres, håper det

[umakenverdt]

Ja det høres godt ut det å komme videre, kanskje folk som sliter psykisk generelt har vanskelig for å akseptere det? Kanskje det blir litt lettere når man aksepterer det, tar livet som det kommer, dag for dag. 

 

Får høre med sykepleieren når han kommer neste uke, men så må jo han snakke med psykiateren igjen. Det burde jo være noe som kan gjøres, håper det

 

Kanskje det, det vet jeg ikke, men for mange er det nok litt vanskelig å akseptere da det ikke er så konkret som mye annet. Behandleren mente at det bare var hvis man aksepterte ting at man kunne komme seg videre, utvikle seg. Man måtte akseptere den nåværende situasjonen og ens problemer fult ut for å kunne klare å utvikle seg på andre områder. Jeg vet ikke om det er riktig, men dette funderer jeg mye på for tiden.

 

Håper du får et godt svar, og det er noe som kan gjøres

[stjernestøv]

Kanskje det, det vet jeg ikke, men for mange er det nok litt vanskelig å akseptere da det ikke er så konkret som mye annet. Behandleren mente at det bare var hvis man aksepterte ting at man kunne komme seg videre, utvikle seg. Man måtte akseptere den nåværende situasjonen og ens problemer fult ut for å kunne klare å utvikle seg på andre områder. Jeg vet ikke om det er riktig, men dette funderer jeg mye på for tiden.

 

Håper du får et godt svar, og det er noe som kan gjøres

Jeg funderer vel på det samme, har tenkt på det med å akseptere det ihvertfall. At jeg er som jeg er akkurat nå, men det kan jo bli bedre håper jeg. Klok behandler du har

[Gjest Liten40]

Jeg funderer vel på det samme, har tenkt på det med å akseptere det ihvertfall. At jeg er som jeg er akkurat nå, men det kan jo bli bedre håper jeg. Klok behandler du har

 

 

Kanskje det, det vet jeg ikke, men for mange er det nok litt vanskelig å akseptere da det ikke er så konkret som mye annet. Behandleren mente at det bare var hvis man aksepterte ting at man kunne komme seg videre, utvikle seg. Man måtte akseptere den nåværende situasjonen og ens problemer fult ut for å kunne klare å utvikle seg på andre områder. Jeg vet ikke om det er riktig, men dette funderer jeg mye på for tiden.

 

Håper du får et godt svar, og det er noe som kan gjøres

Jeg er egentlig enig med dere begge to, aksept gir bedre muligheter. Men det er vanskelig, for aksept er ikke det samme som å tenke at man er lat, dum osv Aksept er vel å si at ting blir som det blir fordi man har en alvorlig sykdom. 

[stjernestøv]

Jeg er egentlig enig med dere begge to, aksept gir bedre muligheter. Men det er vanskelig, for aksept er ikke det samme som å tenke at man er lat, dum osv Aksept er vel å si at ting blir som det blir fordi man har en alvorlig sykdom. 

Ja det er vel det, sykepleieren som kommer her likte ikke at jeg brukte ordet lat. Jeg var ikke det mente han, men føler meg lat. Men det er vel sykdom også inni bildet dessverre. 

[umakenverdt]

Jeg er egentlig enig med dere begge to, aksept gir bedre muligheter. Men det er vanskelig, for aksept er ikke det samme som å tenke at man er lat, dum osv Aksept er vel å si at ting blir som det blir fordi man har en alvorlig sykdom. 

 

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva som ligger i å akseptere. Jeg trodde jeg hadde akseptert, men jeg er sannelig ikke sikker lengre. Jeg tenker heller ikke at det er å tenke at man er lat, dum osv. Jeg tenker det handler om å godta der man står akkurat nå, hvordan man er som menneske, hvilke feil og sykdommer man har nå. Og kanskje først når man har gjort det, kan man se nærmere på hva man kan gjøre noe med, hvordan man eventuelt kan utvikle seg osv. Man må godta situasjonen som den er før man kan jobbe mot forandring

[AnonymBruker]

Er det beste å akseptere at ting er som de er? At jeg har en sykdom jeg trenger medisiner for, å bli ferdig med det? Klarer dere å akseptere det? En får vel kanskje en ro da? Er så frem og tilbake med meg og det er slitsomt, ser at mine venner har akseptert det at alle dager ikke er like gode. Da tar de det med ro, men de er mer aktive enn meg. Jeg tåler ikke så mye, betyr det at jeg trenger andre medisiner også? 

 

Hadde kanskje AD vært noe for meg? Bør jeg spør etter det? Hvilke er best?

Så lenge det handler om sykdom/psykdomssymptomer man ikke kan fjerne/forbedre uansett hvor mye man ønsker det tror jeg at aksepten er viktig. Både fordi mangel på aksept gjerne skaper dårlige tanker om seg selv og fordi mangel på aksept for gjør at man gjerne stagnerer/står fast i samme tanke-og reaksjonsmønstre. Dette kan fort bli en ond sirkel som kan gjøre sykdom/psykdom vanskeligere enn det i realiteten behøver være og en ond sirkel fordi man bruker uhyre mye energi på å ønske å endre noe som ikke kan endres. I stedet kan man ved aksept for skape det beste ut av den ufrivillige situasjonen man har havnet i og med dette leve best mulig med.

Anonymous poster hash: 57700...563

[stjernestøv]

 

Så lenge det handler om sykdom/psykdomssymptomer man ikke kan fjerne/forbedre uansett hvor mye man ønsker det tror jeg at aksepten er viktig. Både fordi mangel på aksept gjerne skaper dårlige tanker om seg selv og fordi mangel på aksept for gjør at man gjerne stagnerer/står fast i samme tanke-og reaksjonsmønstre. Dette kan fort bli en ond sirkel som kan gjøre sykdom/psykdom vanskeligere enn det i realiteten behøver være og en ond sirkel fordi man bruker uhyre mye energi på å ønske å endre noe som ikke kan endres. I stedet kan man ved aksept for skape det beste ut av den ufrivillige situasjonen man har havnet i og med dette leve best mulig med.

Anonymous poster hash: 57700...563

 

Det var kloke ord Må tenke på dem.

[Trine]

Jeg tror at om man klarer å akseptere seg selv slik som man er så vil humøret stige, som igjen fører til mer energi, som igjen fører til at man føler seg bedre. Det er jo egentlig ikke rart du ikke orker så mye, jeg tror du bruker enormt mye energi på å tenke. I stedefor å se på alt du ikke kan så se på det du kan, fokuser på det. Aksepter at du må gå på medisiner. Det at du hele tiden tenker på sykdommen tror jeg bare gjør deg dårligere. Ta medisinene til faste tider og ikke tenk at du ikke vil ta dem, bare ta dem uten å kjenne etter så mye, ikke let etter bivirkninger, drit i om du blir flat, det er tross alt bedre enn å være psykotisk (vil jeg tro). Men det kan godt hende at du kan få hjelp av AD. Både til å se litt lysere på ting, gi litt mer faen og ikke bekymre deg så mye. Jeg går på lav dose venlafaxin (75mg) og det er nok til å ihvertfall hindre at jeg griner hver dag. På meg er depresjon og bekymringer en tilleggslidelse så AD hjelper ikke på det opprinnelige problemet, det vil det jo ikke gjøre på deg heller. Men f.eks så kan det gjøre så du ikke bekymrer deg så mye for om du er lat, svimmel o.s.v og ikke minst kanskje gi faen i snøsmeltinga og elva og sykdom

[stjernestøv]

Jeg tror at om man klarer å akseptere seg selv slik som man er så vil humøret stige, som igjen fører til mer energi, som igjen fører til at man føler seg bedre. Det er jo egentlig ikke rart du ikke orker så mye, jeg tror du bruker enormt mye energi på å tenke. I stedefor å se på alt du ikke kan så se på det du kan, fokuser på det. Aksepter at du må gå på medisiner. Det at du hele tiden tenker på sykdommen tror jeg bare gjør deg dårligere. Ta medisinene til faste tider og ikke tenk at du ikke vil ta dem, bare ta dem uten å kjenne etter så mye, ikke let etter bivirkninger, drit i om du blir flat, det er tross alt bedre enn å være psykotisk (vil jeg tro). Men det kan godt hende at du kan få hjelp av AD. Både til å se litt lysere på ting, gi litt mer faen og ikke bekymre deg så mye. Jeg går på lav dose venlafaxin (75mg) og det er nok til å ihvertfall hindre at jeg griner hver dag. På meg er depresjon og bekymringer en tilleggslidelse så AD hjelper ikke på det opprinnelige problemet, det vil det jo ikke gjøre på deg heller. Men f.eks så kan det gjøre så du ikke bekymrer deg så mye for om du er lat, svimmel o.s.v og ikke minst kanskje gi faen i snøsmeltinga og elva og sykdom

Takk for gode råd

 

Ja kanskje AD kan hjelpe meg å gi litt mer faen i ting, og ja alt er jo bedre enn å være psykotisk. Men nå har det blitt mindre snø på fjellet, forstår ikke hvorfor de da skriver at snøsmeltingen ikke er skikkelig i gang. Mener vel høyere opp da, men vil jo tro at det smelter litt og litt. Tror du ikke det? Det er vel det som bekymrer meg mest, vil helst ha opphold og moderat varme. Men været kan vi ikke styre. 

[Trine]

Takk for gode råd

 

Ja kanskje AD kan hjelpe meg å gi litt mer faen i ting, og ja alt er jo bedre enn å være psykotisk. Men nå har det blitt mindre snø på fjellet, forstår ikke hvorfor de da skriver at snøsmeltingen ikke er skikkelig i gang. Mener vel høyere opp da, men vil jo tro at det smelter litt og litt. Tror du ikke det? Det er vel det som bekymrer meg mest, vil helst ha opphold og moderat varme. Men været kan vi ikke styre. 

 

Jo, vi får regne med at det går gradvis Sist jeg sjekket værmeldinga skulle det ikke bli noen sprengvarme her ihvertfall.

[stjernestøv]

Jo, vi får regne med at det går gradvis Sist jeg sjekket værmeldinga skulle det ikke bli noen sprengvarme her ihvertfall.

Nei ikke her heller, så da går det vel gradvis Det bare regner, men i dag har det vært mye opphold men kald vind. I morgen skulle det bli litt bedre, så er det påan med drittvær igjen. 

[Madelenemie]

Er det beste å akseptere at ting er som de er? At jeg har en sykdom jeg trenger medisiner for, å bli ferdig med det? Klarer dere å akseptere det? En får vel kanskje en ro da? Er så frem og tilbake med meg og det er slitsomt, ser at mine venner har akseptert det at alle dager ikke er like gode. Da tar de det med ro, men de er mer aktive enn meg. Jeg tåler ikke så mye, betyr det at jeg trenger andre medisiner også? 

 

Hadde kanskje AD vært noe for meg? Bør jeg spør etter det? Hvilke er best?

Hei!

 

Ja det beste er å akseptere situasjonen man er i,

 

men den er jo ulik, noen ganger kan man rett og slett bli frisk!

 

Men i mitt tilfelle er jeg født med autisme, og ingenting kan endre det.

 

Det irritererer meg at jeg måtte bruke så mange år, bortkastet tid, på å slåss i mot det, men jeg ville jo ikke ha autisme, og når selv Rikshospitalet holder komersielle kurs som gir falske forhåpninger som heter, "autisme kan behandles" og der ramser opp den ene eksperten etter den andre, så er det ikke rart at man griper til og forsøker de grønne skogene de lover.

 

Selv om min psykiater ble aldri så sint, for lovnadene, falske sådanne som disse aktørene gir, så leier de kurslokaler på Rikshospitalet og lover at all autisme blir borte bare man spiser akkurat det de sier, kjøper bøkene, går på kursene, kjøper remediene av urter, eller PC programmene som de lovet skulle fjerne hele min utviklingsforstyrrelse. (autisme)

Ja så Rikshospitalet har også et ansvar for hva de flagger, for det tenker man de står for.

 

Det er frustrerende å ha en begrensing, når man ellers har gode evner, uten å sloss mot den, lurer jeg på hvor langt jeg ville kommet, faktisk kanskje lenger, for alle timene og dagene og ukene og årene, jeg har valgt å tro på disse kursagentenes påstander, fordi foreldre står frem og vitner om den vidunderlige endringen, leger velger å tror på at en diett kan fjerne autisme, og videre går de fleste stikk i strid, med og imot det vi vet i dag.

 

Autisme kan ikke fjernes og det gjør man best i å akseptere, det er bare da man kommer videre.

 

Så jeg tror for mange andre situasjoner og sykdommer at det også er sånn.

[stjernestøv]

Hei!

 

Ja det beste er å akseptere situasjonen man er i,

 

men den er jo ulik, noen ganger kan man rett og slett bli frisk!

 

Men i mitt tilfelle er jeg født med autisme, og ingenting kan endre det.

 

Det irritererer meg at jeg måtte bruke så mange år, bortkastet tid, på å slåss i mot det, men jeg ville jo ikke ha autisme, og når selv Rikshospitalet holder komersielle kurs som gir falske forhåpninger som heter, "autisme kan behandles" og der ramser opp den ene eksperten etter den andre, så er det ikke rart at man griper til og forsøker de grønne skogene de lover.

 

Selv om min psykiater ble aldri så sint, for lovnadene, falske sådanne som disse aktørene gir, så leier de kurslokaler på Rikshospitalet og lover at all autisme blir borte bare man spiser akkurat det de sier, kjøper bøkene, går på kursene, kjøper remediene av urter, eller PC programmene som de lovet skulle fjerne hele min utviklingsforstyrrelse. (autisme)

Ja så Rikshospitalet har også et ansvar for hva de flagger, for det tenker man de står for.

 

Det er frustrerende å ha en begrensing, når man ellers har gode evner, uten å sloss mot den, lurer jeg på hvor langt jeg ville kommet, faktisk kanskje lenger, for alle timene og dagene og ukene og årene, jeg har valgt å tro på disse kursagentenes påstander, fordi foreldre står frem og vitner om den vidunderlige endringen, leger velger å tror på at en diett kan fjerne autisme, og videre går de fleste stikk i strid, med og imot det vi vet i dag.

 

Autisme kan ikke fjernes og det gjør man best i å akseptere, det er bare da man kommer videre.

 

Så jeg tror for mange andre situasjoner og sykdommer at det også er sånn.

Det er jo feil å gi falske forhåpninger da, jeg har og lest og hørt at dietter skal hjelpe på autisme. Det er vel mer alternativt?

 

Har vel en varig sykdom jeg og som kan bedres med medisiner.