Hva gjør jeg når jeg ikke har lyst til å leve lenger?

[løvinne1967]

Jeg er ei dame på 47 år med to barn på 13 og 16, og 3 hunder. Bor idyllisk til i leid hus. Har vært deprimert i mange år, men trodde jeg klarte å holde meg noenlunde ovenpå utad ihvertfall. Så BANG! Var på skoletur i utlandet med datteren min da samboeren min sa på tlf at han flytter ut mens jeg var borte. Verden falt sammen under meg. Da jeg kom hjem var han der enda, men han har flyttet ut litt og litt i over en måned nå. Vi har hatt et "normalt" forhold og jeg trodde ting ville ordne seg. Men han sier vi skal bare være "venner", at han er singel og kan gjøre hva han vil. Har hatt et forhold til ei annen dame over lengre tid, som han vil avslutte. Fikk meg til å snakke med henne på tlf i går for å få henne til å slutte å ringe ham. Han har flere profiler på nettet, hatt flere affærer, datet mens han var sammen med meg osv. Jeg elsker ham uansett. Han er en god mann, bortsett fra dette. Jeg vet jeg har hatt min del i det fordi jeg har vært deprimert og ikke hatt tillit til ham, ikke vært lykkelig. Har "kvalt" ham. Mye pga at jeg var gift med en psykopat i 11 år som gjorde det samme mot meg. Forferdelig å ende opp sånn selv! Er ikke sånn lenger nå, men skaden var allerede skjedd.

 

Nå er jeg alene. Har ingen lyspunkter. Ønsker bare å dope meg med piller for å slippe å føle. Har ingen livsgnist. Vurderer måter å slippe å være her lenger på, men ønsker ikke at ungene skal oppleve det. Psykopaten som er far til ungene. Han er gift på nytt. Jeg har ikke noe støtte rundt meg. Mamma døde for mange år siden, og faren min vil ikke ha kontakt med meg. Dårlig med venner. Vi flyttet hit for 2 år siden og alle vi kjenner er felles. 

 

Jeg er så langt nede nå at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Selvfølgelig dårlig økonomi på toppen av det hele. Har søkt uføre hos Nav. Ellers ingen hjelp å få der. Hva slags piller kan jeg ta for å slippe å føle? "Lykkepiller" blir jeg bare dårlig av, og tar for lang tid før det virker. Går på Vival og Paralgin Forte, men det hjelper ikke nok. Har forsøkt psykolog i et par omganger tidligere, uten at det har hjulpet stort. Uansett lang ventetid for det også. Hvis jeg ikke har forsøkt å ta livet mitt allerede får jeg ikke hjelp.

 

Må det gå så langt?

Hva kan jeg gjøre?

[Trine]

Du kan tenke på barna og hundene dine. De trenger deg og er glad i deg. Resten av verden spiller ingen rolle. Du klarer deg fint uten mange andre rundt deg.

[Gjest Gargamel]

Hei.

Du har god grunn til å være lei deg etter at mannen din er utro og svikter deg. Den sorgen vil gå over når du får det på avstand. Sannsynligvis er det best for deg på sikt om forholdet tar slutt. Det er ikke ok å holde på sånn som han gjør.

Det høres ut som du har mye å leve for, selv om det ikke er så tydelig for deg akkurat nå.

[løvinne1967]

Hei igjen.

 

Grunnen til at jeg skriver i dette forumet og ikke i samliv er at jeg er psykisk syk fra før av. Jeg har en sammensatt diagnose som depresjonen er en stor del av. Min livsgnist var veldig liten fra før av. Med dette i tillegg klarer jeg ikke mer. Ja, jeg hører stadig at "du har jo ungene å tenke på". Og at det går over. Det er sikkert sånn for "normale" mennesker. Men en som lider av depresjon i tillegg til andre ting har ikke den styrken. Jeg sitter bare hjemme med tankene hver dag. Tar tabletter for å sove mest mulig. Har ikke klart å finne noe tilbud på dagtid unntatt aktiviteter for gamlehjem eller flyktninger. Mental Helse og alt annet tar sommerferie. Dette går utover ungene mine, å se meg sånn. Og jeg snakker med datteren min om det, og hun er bare 16...fordi jeg ikke har noen andre. Og det er ikke bra! Jeg er desperat etter å få hjelp, men vet ikke hva jeg kan gjøre?

[AnonymBruker]

Først så syns jeg det virker som det tross alt er tak i deg: Du tar ansvar og prøver å få hjelp, det er veldig bra.

 

Så må jeg si at det virker ikke som om situasjonen var ok før samboeren flyttet ut heller. Du sier det selv, du har ikke vært lykkelig, du har "kvalt" ham, ikke hatt tillit, vært deprimert, og han har hatt flere affærer utenom. Dette er verken et sunt eller et godt forhold, selv om du sikkert husker gode øyeblikk. Men du har opplevd det i 11 år før, så det er det du kjenner og er vant til.  Når man blir behandlet dårlig og respektløst i 11 år, så kan man miste så troen på seg selv at man ikke føler man kan klare seg alene, og man innarbeider en frykt og mistillit man kan ta med seg til neste forhold. Jeg tror ikke du har gjort det samme med samboeren din som du sier, men du har slitt med ettervirkningene av et skadelig, langvarig forhold.  Uansett er det ingen unnskyldning for å oppføre seg slik samboeren din har gjort, å ta på seg skyld slik du gjør, er typisk for noen som er vant med å få skylden.  Det er ikke rart du hadde depresjoner og liten livsgnist fra før!

 

Nå har du en sjanse til å stable livet DITT på beina igjen. Bruk denne sjansen til å bearbeide ting, bli selvstendig, få orden på hverdagen og økonomien, og fokusere på de som er der, barna dine og hundene. De er et lyspunkt.  Det går an å ha det bra uten en partner, selv om det ikke kjennes slik nå. Og jeg tror faktisk man må kunne fungere alene for å kunne fungere i et forhold. Det er normalt å gå i kjelleren en stund, det gjelder alle, uansett hvor frisk man er fra før, så ikke mist motet hvis dette nå virker helt fjernt. Bare la tankene modne. Også folk uten diagnoser kan få en skikkelig knekk av slikt, og det føles som om folk som sier det blir bra igjen ikke aner hva de snakker om. 

 

Kanskje kan du få hjelp av medikamenter en stund, du kan spørre fastlegen hvis du ikke får svar her. Fastlegen kan du også prate med, kanskje du kan dra dit ukentlig en stund. Men du regne med at dette vil ta tid, det fins ingen snarveier. Ta en dag av gangen. Få nok frisk luft og mosjon, kom deg ut med bikkjene, og spis nok. Stå opp og dusj om morgenen selv om du ikke orker. Lag deg noen små prosjekter, kanskje er det noe som skal males eller vinduer som skal vaskes. Skriv her om det som plager deg. Ingenting blir bedre av å gi opp, og barna dine trenger deg. Hundene og. Er det noen venner der du bodde før, som du kan ringe? Eller en av de felles vennene du kan invitere på en kaffe? Lykke til! 

Anonymous poster hash: 62561...581

[frosken]

Hei igjen.

 

Grunnen til at jeg skriver i dette forumet og ikke i samliv er at jeg er psykisk syk fra før av. Jeg har en sammensatt diagnose som depresjonen er en stor del av. Min livsgnist var veldig liten fra før av. Med dette i tillegg klarer jeg ikke mer. Ja, jeg hører stadig at "du har jo ungene å tenke på". Og at det går over. Det er sikkert sånn for "normale" mennesker. Men en som lider av depresjon i tillegg til andre ting har ikke den styrken. Jeg sitter bare hjemme med tankene hver dag. Tar tabletter for å sove mest mulig. Har ikke klart å finne noe tilbud på dagtid unntatt aktiviteter for gamlehjem eller flyktninger. Mental Helse og alt annet tar sommerferie. Dette går utover ungene mine, å se meg sånn. Og jeg snakker med datteren min om det, og hun er bare 16...fordi jeg ikke har noen andre. Og det er ikke bra! Jeg er desperat etter å få hjelp, men vet ikke hva jeg kan gjøre?

 

Jeg synes du skal bestille en time hos fastlegen din - i det minste for å få hjelp til å holde kontroll på medikamentforbruket i denne vanskelige situasjonen.  I tillegg  kan fastlegen hjelpe deg til å vurdere hva som vil kunne være til hjelp for deg nå. Du har jo helt rett i at det ikke er din 16 år gamle datter som bør være din hovedsamtalepartner i denne situasjonen, du trenger å snakke med en annen voksen,  Dersom det ikke er aktuelt med behandling på dps, så vil du kanskje kunne be om å få oppfølgning fra kommunens psykiatritjeneste i noen måneder fremover.

 

Bestill time hos fastlegen så snart som mulig, og forsøk å opprettholde vanlig døgnrytme selv om du er fristet til å sove bort tiden.

[nokk]

Hei!

Jeg ser at vi på mange måter er i samme livssituasjon. Jeg er deprimert, og har vært det lenge, og i mange perioder gjennom livet.  Hadde det ikke vært for barna så tror jeg ikke jeg hadde orket å stable meg på beina gang etter gang. Jeg eksisterer, og klarer å holde fasaden på jobb og overfor barna. Men gledefølelsen er ikke der  - bare i små, korte glimt - men følelsen forsvinner raskt. Jeg har bestemt meg for å holde meg på bena - kun fordi barna mine fortjener det. Jeg er veldig redd for hva det vil gjøre med dem og deres utvikling om jeg blir borte fra livene deres. Det kan jeg ikke tillate meg, rett og slett. Det er ikke lett, det vet du også, men vi MÅ bare.....På det området har vi ikke noe valg.

 

Dersom du snakker med fastlegen, be ham om henvisning til DPS - jeg fikk selv hjelp der og kom inn veldig raskt pga at fastlegen skrev en bra henvisning. Det hjalp faktisk å gå i ukentlige samtaler der. Det ble i hvert fall ikke verre. Så jeg vil anbefale deg det. Uansett godt å ha noen som man kan fortelle alt til uten filter.

 

Jeg føler veldig med deg, det skal du vite......Dette er langtfra lett.....