deprimert

[Gjest lurtepå]

For noen dager siden fant jeg fram et par plastikkposer og et tau, gikk inn på soverommet, tok posene over hodet og stramma til. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg absolutt skulle dø akkurat idag. Jeg skulle nemlig bare se hvordan det føltes ut, om det var vondt.

Nå vet jeg hvordan det føles, posene ligger klar på soverommet, sparka dem inni skapet så lenge.

Neste gang vet jeg ikke hva som skjer, da har jeg ingenting å prøve ut. Da er det enten eller!

 

Jeg finner aldri ut hva jeg vil.. Det ene sekundet vil jeg dø, det neste vil jeg leve - få meg katt og leve lykkelig..

Men det går så opp og ned at jeg kommer meg aldri lenger enn at jeg får sendt en melding til en på Finn om at jeg er interessert i katten, før jeg havner så langt nede igjen, og da ble det ingen katt. Kanskje like greit..? Viss jeg velger å leve vil jeg ha katt, det er værtfall helt sikkert. Jeg er glad i katter og jeg ønsker meg så gjerne en venn.

 

Så går dagene:

opp og ned

opp og ned

måned etter måned

gjerne ned når det begynner å bli mørkt..

 

Men poenget var at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

[AnonymBruker]

For noen dager siden fant jeg fram et par plastikkposer og et tau, gikk inn på soverommet, tok posene over hodet og stramma til. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg absolutt skulle dø akkurat idag. Jeg skulle nemlig bare se hvordan det føltes ut, om det var vondt.

Nå vet jeg hvordan det føles, posene ligger klar på soverommet, sparka dem inni skapet så lenge.

Neste gang vet jeg ikke hva som skjer, da har jeg ingenting å prøve ut. Da er det enten eller!

 

Jeg finner aldri ut hva jeg vil.. Det ene sekundet vil jeg dø, det neste vil jeg leve - få meg katt og leve lykkelig..

Men det går så opp og ned at jeg kommer meg aldri lenger enn at jeg får sendt en melding til en på Finn om at jeg er interessert i katten, før jeg havner så langt nede igjen, og da ble det ingen katt. Kanskje like greit..? Viss jeg velger å leve vil jeg ha katt, det er værtfall helt sikkert. Jeg er glad i katter og jeg ønsker meg så gjerne en venn.

 

Så går dagene:

opp og ned

opp og ned

måned etter måned

gjerne ned når det begynner å bli mørkt..

 

Men poenget var at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

 

Gå til legen for å få medisiner?

Anonymous poster hash: b6676...f65

[tjohei1]

For noen dager siden fant jeg fram et par plastikkposer og et tau, gikk inn på soverommet, tok posene over hodet og stramma til. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg absolutt skulle dø akkurat idag. Jeg skulle nemlig bare se hvordan det føltes ut, om det var vondt.

Nå vet jeg hvordan det føles, posene ligger klar på soverommet, sparka dem inni skapet så lenge.

Neste gang vet jeg ikke hva som skjer, da har jeg ingenting å prøve ut. Da er det enten eller!

 

Jeg finner aldri ut hva jeg vil.. Det ene sekundet vil jeg dø, det neste vil jeg leve - få meg katt og leve lykkelig..

Men det går så opp og ned at jeg kommer meg aldri lenger enn at jeg får sendt en melding til en på Finn om at jeg er interessert i katten, før jeg havner så langt nede igjen, og da ble det ingen katt. Kanskje like greit..? Viss jeg velger å leve vil jeg ha katt, det er værtfall helt sikkert. Jeg er glad i katter og jeg ønsker meg så gjerne en venn.

 

Så går dagene:

opp og ned

opp og ned

måned etter måned

gjerne ned når det begynner å bli mørkt..

 

Men poenget var at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

Du skal prøve å få det bedre. Snakk med legen din. Begynn å trene eller gå tur. Kanskje få hjelp fra en psykiatrisk sykepleier i bydelen. Dra på dagsenter, fontenehus, aktiv på dagtid eller treningsenter. Finne en du kan snakke med. Du kan også bruke sidetmedord på mental helse.

[Trine]

Du bør komme deg til legen. Og ihvertfall ikke skaffe deg katt, med mindre du blir så glad i katten at den holder deg i live da. Om du skaffer en katt og bestemmer deg for å dø, hva skjer så med katten?

[fiskepuddings]

For noen dager siden fant jeg fram et par plastikkposer og et tau, gikk inn på soverommet, tok posene over hodet og stramma til. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg absolutt skulle dø akkurat idag. Jeg skulle nemlig bare se hvordan det føltes ut, om det var vondt.

Nå vet jeg hvordan det føles, posene ligger klar på soverommet, sparka dem inni skapet så lenge.

Neste gang vet jeg ikke hva som skjer, da har jeg ingenting å prøve ut. Da er det enten eller!

 

Jeg finner aldri ut hva jeg vil.. Det ene sekundet vil jeg dø, det neste vil jeg leve - få meg katt og leve lykkelig..

Men det går så opp og ned at jeg kommer meg aldri lenger enn at jeg får sendt en melding til en på Finn om at jeg er interessert i katten, før jeg havner så langt nede igjen, og da ble det ingen katt. Kanskje like greit..? Viss jeg velger å leve vil jeg ha katt, det er værtfall helt sikkert. Jeg er glad i katter og jeg ønsker meg så gjerne en venn.

 

Så går dagene:

opp og ned

opp og ned

måned etter måned

gjerne ned når det begynner å bli mørkt..

 

Men poenget var at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

Er det du som hadde en asperger diagnose?

[Gjest lurtepå]

Du bør komme deg til legen. Og ihvertfall ikke skaffe deg katt, med mindre du blir så glad i katten at den holder deg i live da. Om du skaffer en katt og bestemmer deg for å dø, hva skjer så med katten?

Men jeg glemte å nevne at jeg har hatt det sånn i flere måneder (kanskje 8 måneder) sånn opp og ned.. Og jeg har jo ikke tatt selvmord enda

[Trine]

Men jeg glemte å nevne at jeg har hatt det sånn i flere måneder (kanskje 8 måneder) sånn opp og ned.. Og jeg har jo ikke tatt selvmord enda

 

Nei, det er jo ihvertfall bra Men det er jo ikke noe godt å ha det sånn, så det beste uansett er vel å få hjelp?

[Gjest lurtepå]

Nei, det er jo ihvertfall bra Men det er jo ikke noe godt å ha det sånn, så det beste uansett er vel å få hjelp?

hm, ja jeg har snakka med akkuteam på dps.. men det er liksom ikke så mye dem kan gjøre.. annet enn å snakke og snakking kan jo forsåvidt være greit det å, men det kommer ikke til å kurere depresjonen/bipolaren min. Og fastlegen kan jo bare gi meg resept på medisiner, men de hjelper tydeligvis ikke godt nok (kanskje 5%).

 

Jeg har jo også tenkt på innleggelse, sist gang jeg var innlagt så fikk jeg mye hjelp (den var forøvrig ikke for depresjon..). Jeg synes det kan være vanskelig at det kommer ukjente folk hjem til en og så skal man snakke til dem om alle problemene sine, da tenker jeg kanskje at det kunne vært lettere å være innlagt en stund. For da kan jeg jo bestemme selv hvor mye jeg vil prate, bare hente en sykepleier akkurat når det passer meg.. 

 

Hva synes du? eller NHD jeg bør gjøre?

[Trine]

hm, ja jeg har snakka med akkuteam på dps.. men det er liksom ikke så mye dem kan gjøre.. annet enn å snakke og snakking kan jo forsåvidt være greit det å, men det kommer ikke til å kurere depresjonen/bipolaren min. Og fastlegen kan jo bare gi meg resept på medisiner, men de hjelper tydeligvis ikke godt nok (kanskje 5%).

 

Jeg har jo også tenkt på innleggelse, sist gang jeg var innlagt så fikk jeg mye hjelp (den var forøvrig ikke for depresjon..). Jeg synes det kan være vanskelig at det kommer ukjente folk hjem til en og så skal man snakke til dem om alle problemene sine, da tenker jeg kanskje at det kunne vært lettere å være innlagt en stund. For da kan jeg jo bestemme selv hvor mye jeg vil prate, bare hente en sykepleier akkurat når det passer meg.. 

 

Hva synes du? eller NHD jeg bør gjøre?

 

Om medisinene du får av legen ikke hjelper så må du få noen andre medisiner, men jeg tro ikke medisiner alene fjerner en depresjon. Men hva du bør gjøre, tja, om du tror en innleggelse vil hjelpe så er vel det en god idé. Du burde ihvertfall prate med noen som kanskje kan hjelpe deg ut av depresjonen.

[frosken]

hm, ja jeg har snakka med akkuteam på dps.. men det er liksom ikke så mye dem kan gjøre.. annet enn å snakke og snakking kan jo forsåvidt være greit det å, men det kommer ikke til å kurere depresjonen/bipolaren min. Og fastlegen kan jo bare gi meg resept på medisiner, men de hjelper tydeligvis ikke godt nok (kanskje 5%).

 

Jeg har jo også tenkt på innleggelse, sist gang jeg var innlagt så fikk jeg mye hjelp (den var forøvrig ikke for depresjon..). Jeg synes det kan være vanskelig at det kommer ukjente folk hjem til en og så skal man snakke til dem om alle problemene sine, da tenker jeg kanskje at det kunne vært lettere å være innlagt en stund. For da kan jeg jo bestemme selv hvor mye jeg vil prate, bare hente en sykepleier akkurat når det passer meg.. 

 

Hva synes du? eller NHD jeg bør gjøre?

 

På hvilken måte tenker du at en innleggelse vil kunne hjelpe deg nå? Hva konkret ønsker du hjelp til?

 

Når du har hatt det slik gjennom mange måneder, så har jeg størst tro på poliklinisk behandling. Hva gjør du på dagtid? Går du til regelmessige samtaler eller har du kun kontakt med akutteam?

[stjernestøv]

hm, ja jeg har snakka med akkuteam på dps.. men det er liksom ikke så mye dem kan gjøre.. annet enn å snakke og snakking kan jo forsåvidt være greit det å, men det kommer ikke til å kurere depresjonen/bipolaren min. Og fastlegen kan jo bare gi meg resept på medisiner, men de hjelper tydeligvis ikke godt nok (kanskje 5%).

 

Jeg har jo også tenkt på innleggelse, sist gang jeg var innlagt så fikk jeg mye hjelp (den var forøvrig ikke for depresjon..). Jeg synes det kan være vanskelig at det kommer ukjente folk hjem til en og så skal man snakke til dem om alle problemene sine, da tenker jeg kanskje at det kunne vært lettere å være innlagt en stund. For da kan jeg jo bestemme selv hvor mye jeg vil prate, bare hente en sykepleier akkurat når det passer meg.. 

 

Hva synes du? eller NHD jeg bør gjøre?

Jeg tenker innleggelse kan være en god ide, det har hjulpet meg før. Du skal ikke gå alene med dette.