Blir ikke komfortabel i terapisituasjonen

[Maiaia]

Hei!

Jeg har gått i terapi siden nyttår og syns situasjonen og relasjonen i terapirommet er veldig vanskelig. Jeg trodde jeg skulle klare å bli mer avslappet og komfortabel med det etter hvert, men nå har vi kommet til juni, og jeg er fremdeles verdens dårligste på dette og det er SÅ frustrerende!

 

Mellom timene er jeg veldig positivt innstilt til det hele. Kan oppleve glede over at jeg endelig får hjelp/har turt å be om hjelp, tenker på ting jeg skal ta opp i påfølgende time, etc. Terapeuten er profesjonell, vennlig og har funnet frem til en behandlingsmetode som tar tak i kjernen bak min depresjon, syns jeg. Dette på tross av at jeg har hatt svært vanskelig for å uttrykke hva om er problemet mitt. (Typisk: Terapeut: er dette et problem du vil vi skal ta tak i? Meg: Nei, et er egentlig ikke et problem da, *rasjonalisere rasjonalisere* osv)

 

I timene derimot, jobber jeg så i mot meg selv! Allerede dagen før kan jeg merke hvordan den delen av meg som jobber mot terapien begynner å ta overhånd. Jeg avfeier det jeg hadde tenkt å ta opp som uviktig, for vanskelig/flaut/feil, og jeg blir overbevist om at terapeuten også har disse tankene om at mine problemer er uviktige/feil etc. I etterkant av timen føler jeg meg trist, og jeg kan ofte bli sint på meg selv fordi jeg har åpnet meg, tatt opp følelsesmessige problemer som jeg selv syns er tåpelige, at jeg fremstår om svak.

 

 Selve relasjonen er jeg også ukomfortabel i, tydeligvis. Jeg syns det er vanskelig å se terapeuten i øynene, jeg får angst når vi snakker om følelsene mine slik at jeg blir kvalm, eller at jeg liksom kobler ut og blir sittende uten å snakke, eventuelt at jeg ikke får med meg hva terapeuten sier. Terapeuten har tatt opp alle disse fenomenene med meg, men selv om de blir adressert og vi jobber med teknikker for å mestre dem, så er jeg jo like ille hver gang Jeg fatter ikke hvordan terapeuten holder ut...

 

Jeg blir veldig tatt på sengen av dette, jeg som er vant til å mestre sosiale situasjoner og relasjoner på andre arenaer mister jo helt meg selv i terapisituasjonen. Jeg tror hovedårsaken til dette er at jeg blir utfordret følelsesmessig, noe jeg ikke blir i så stor grad på andre arenaer (jeg kan til en viss grad kjenne igjen fenomenet i enkelte vanskelige følelsesmessige relasjoner i livet mitt). Jeg vil så gjerne komme "over meg selv" slik at jeg kan delta på en bedre måte i terapisituasjonen, da jeg kjenner at den virkelig kan gi meg muligheten til å komme ut av depresjonen. Men når jeg merker at vi sitter prøver å få frem mine følelser, trigger på ting som gjør at jeg kan risikere å vise meg sårbar, da blir jeg bare kvalm, og blir i "beste fall" sint.

 

Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette eler har erfaring rundt dette? Hvordan kom du deg over kneika? Finnes det noen slags mentale øvelser man kan gjøre for å roe seg ned før en time? Jeg sitter overmannet av kvalme og svimmelhet allerede på venterommet, klarer nesten ikke å se terapeuten i øynene når jeg blir hentet inn til timen en gang. Dette er så totalt ulikt hvordan jeg ellers opplever meg selv, så jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an!

Endret 8. juni 2015 av Maiaia

[cathlin]

I min verden er dette så vanlig at noe annet ville være rart.

Alt dette kan du gjerne ta opp med terapeuten, f.eks "og jeg blir overbevist om at terapeuten også har disse tankene om at mine problemer er uviktige/feil etc. "

Du har bare gått et halvt år, og i terapiverden er du fremdeles helt i startfasen.

Du er tøff, lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg SÅ igjen i alt du skriver, gikk en tre-fire måneder i terapi og holdt på slik, før jeg omsider mannet meg opp en dag på slutten av en time til å la det stå til, drite i alle nevrosene mine, blottlegge sjelen og endelig sette fingeren på noe jeg følte var essensielt og lå ved problemenes kjerne. I det jeg hadde stotret det fram, med en følelse av at jeg like gjerne kunne løpt naken og hoiende gjennom byen, så psykologen på klokka og bare "ja, da tror jeg vi er ferdige her. Dessverre kan jeg ikke følge deg opp videre, men du kan få nummeret til min assistent"

 

 

Så har dessverre lite å bidra med (har ikke vært i terapi siden, for å si det sånn), men spent på svarene...  Kanskje du kan vise psykologen en utskrift av dette? (Ditt innlegg altså, ikke mitt..)

 

Anonymous poster hash: 23235...146

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har gått i terapi siden nyttår og syns situasjonen og relasjonen i terapirommet er veldig vanskelig. Jeg trodde jeg skulle klare å bli mer avslappet og komfortabel med det etter hvert, men nå har vi kommet til juni, og jeg er fremdeles verdens dårligste på dette og det er SÅ frustrerende!

 

Mellom timene er jeg veldig positivt innstilt til det hele. Kan oppleve glede over at jeg endelig får hjelp/har turt å be om hjelp, tenker på ting jeg skal ta opp i påfølgende time, etc. Terapeuten er profesjonell, vennlig og har funnet frem til en behandlingsmetode som tar tak i kjernen bak min depresjon, syns jeg. Dette på tross av at jeg har hatt svært vanskelig for å uttrykke hva om er problemet mitt. (Typisk: Terapeut: er dette et problem du vil vi skal ta tak i? Meg: Nei, et er egentlig ikke et problem da, *rasjonalisere rasjonalisere* osv)

 

I timene derimot, jobber jeg så i mot meg selv! Allerede dagen før kan jeg merke hvordan den delen av meg som jobber mot terapien begynner å ta overhånd. Jeg avfeier det jeg hadde tenkt å ta opp som uviktig, for vanskelig/flaut/feil, og jeg blir overbevist om at terapeuten også har disse tankene om at mine problemer er uviktige/feil etc. I etterkant av timen føler jeg meg trist, og jeg kan ofte bli sint på meg selv fordi jeg har åpnet meg, tatt opp følelsesmessige problemer som jeg selv syns er tåpelige, at jeg fremstår om svak.

 

 Selve relasjonen er jeg også ukomfortabel i, tydeligvis. Jeg syns det er vanskelig å se terapeuten i øynene, jeg får angst når vi snakker om følelsene mine slik at jeg blir kvalm, eller at jeg liksom kobler ut og blir sittende uten å snakke, eventuelt at jeg ikke får med meg hva terapeuten sier. Terapeuten har tatt opp alle disse fenomenene med meg, men selv om de blir adressert og vi jobber med teknikker for å mestre dem, så er jeg jo like ille hver gang Jeg fatter ikke hvordan terapeuten holder ut...

 

Jeg blir veldig tatt på sengen av dette, jeg som er vant til å mestre sosiale situasjoner og relasjoner på andre arenaer mister jo helt meg selv i terapisituasjonen. Jeg tror hovedårsaken til dette er at jeg blir utfordret følelsesmessig, noe jeg ikke blir i så stor grad på andre arenaer (jeg kan til en viss grad kjenne igjen fenomenet i enkelte vanskelige følelsesmessige relasjoner i livet mitt). Jeg vil så gjerne komme "over meg selv" slik at jeg kan delta på en bedre måte i terapisituasjonen, da jeg kjenner at den virkelig kan gi meg muligheten til å komme ut av depresjonen. Men når jeg merker at vi sitter prøver å få frem mine følelser, trigger på ting som gjør at jeg kan risikere å vise meg sårbar, da blir jeg bare kvalm, og blir i "beste fall" sint.

 

Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette eler har erfaring rundt dette? Hvordan kom du deg over kneika? Finnes det noen slags mentale øvelser man kan gjøre for å roe seg ned før en time? Jeg sitter overmannet av kvalme og svimmelhet allerede på venterommet, klarer nesten ikke å se terapeuten i øynene når jeg blir hentet inn til timen en gang. Dette er så totalt ulikt hvordan jeg ellers opplever meg selv, så jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an!

Hei!

 

Jeg har ikke opplevd det du beskriver,  men siden flere andre har det, så hva med å forsøke en ny metode?

 

Jeg syns interessant at du sliter med øyekontakt i terapien, og at du syns det er vanskelig å snakke om følelsene dine.

 

Hva om du tar den styrende kontroll, feks forbereder deg til timene skriftlig?

Da vet du tema, du har tenkt gjennom ting, du er litt mer forberedt.

 

Kanskje det da kjenners bedre, mer kontrollerbart? Jeg er ganske sikker på at terapi der man møter forberedt har man langt mer igjen for, den blir mer effektiv. Det har jeg erfaring med, jeg møtte alltid forberedt, de få gangene jeg fikk et uventet spørsmål, kunne jeg feks kremte mye, var det noe av intim karakter, måtte jeg hoste også.

[Pallida]

Hei!

Jeg har gått i terapi siden nyttår og syns situasjonen og relasjonen i terapirommet er veldig vanskelig. Jeg trodde jeg skulle klare å bli mer avslappet og komfortabel med det etter hvert, men nå har vi kommet til juni, og jeg er fremdeles verdens dårligste på dette og det er SÅ frustrerende!

Mellom timene er jeg veldig positivt innstilt til det hele. Kan oppleve glede over at jeg endelig får hjelp/har turt å be om hjelp, tenker på ting jeg skal ta opp i påfølgende time, etc. Terapeuten er profesjonell, vennlig og har funnet frem til en behandlingsmetode som tar tak i kjernen bak min depresjon, syns jeg. Dette på tross av at jeg har hatt svært vanskelig for å uttrykke hva om er problemet mitt. (Typisk: Terapeut: er dette et problem du vil vi skal ta tak i? Meg: Nei, et er egentlig ikke et problem da, *rasjonalisere rasjonalisere* osv)

I timene derimot, jobber jeg så i mot meg selv! Allerede dagen før kan jeg merke hvordan den delen av meg som jobber mot terapien begynner å ta overhånd. Jeg avfeier det jeg hadde tenkt å ta opp som uviktig, for vanskelig/flaut/feil, og jeg blir overbevist om at terapeuten også har disse tankene om at mine problemer er uviktige/feil etc. I etterkant av timen føler jeg meg trist, og jeg kan ofte bli sint på meg selv fordi jeg har åpnet meg, tatt opp følelsesmessige problemer som jeg selv syns er tåpelige, at jeg fremstår om svak.

Selve relasjonen er jeg også ukomfortabel i, tydeligvis. Jeg syns det er vanskelig å se terapeuten i øynene, jeg får angst når vi snakker om følelsene mine slik at jeg blir kvalm, eller at jeg liksom kobler ut og blir sittende uten å snakke, eventuelt at jeg ikke får med meg hva terapeuten sier. Terapeuten har tatt opp alle disse fenomenene med meg, men selv om de blir adressert og vi jobber med teknikker for å mestre dem, så er jeg jo like ille hver gang Jeg fatter ikke hvordan terapeuten holder ut...

Jeg blir veldig tatt på sengen av dette, jeg som er vant til å mestre sosiale situasjoner og relasjoner på andre arenaer mister jo helt meg selv i terapisituasjonen. Jeg tror hovedårsaken til dette er at jeg blir utfordret følelsesmessig, noe jeg ikke blir i så stor grad på andre arenaer (jeg kan til en viss grad kjenne igjen fenomenet i enkelte vanskelige følelsesmessige relasjoner i livet mitt). Jeg vil så gjerne komme "over meg selv" slik at jeg kan delta på en bedre måte i terapisituasjonen, da jeg kjenner at den virkelig kan gi meg muligheten til å komme ut av depresjonen. Men når jeg merker at vi sitter prøver å få frem mine følelser, trigger på ting som gjør at jeg kan risikere å vise meg sårbar, da blir jeg bare kvalm, og blir i "beste fall" sint.

Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette eler har erfaring rundt dette? Hvordan kom du deg over kneika? Finnes det noen slags mentale øvelser man kan gjøre for å roe seg ned før en time? Jeg sitter overmannet av kvalme og svimmelhet allerede på venterommet, klarer nesten ikke å se terapeuten i øynene når jeg blir hentet inn til timen en gang. Dette er så totalt ulikt hvordan jeg ellers opplever meg selv, så jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det an!

[Pallida]

Jeg kjenner meg igjen, og synes du er flink til å sette ord på hvordan du opplever dette. Jeg tror du gjør best i å bare holde ut ubehaget, og være mest mulig åpen ovenfor behandler om dine tanker og reaksjoner. Det er sånn av en grunn (eller fler), og trolig henger det sammen med hvorfor du ble deprimert i utgangspunktet. Det er ikke "feil", det er sånn terapien er for deg - akkurat nå.

Lykke til!

[Maiaia]

I min verden er dette så vanlig at noe annet ville være rart.

Alt dette kan du gjerne ta opp med terapeuten, f.eks "og jeg blir overbevist om at terapeuten også har disse tankene om at mine problemer er uviktige/feil etc. "

Du har bare gått et halvt år, og i terapiverden er du fremdeles helt i startfasen.

Du er tøff, lykke til videre!

Takk for perspektivet ditt! Jeg har liksom kjent på at jeg har brukt alt for lang tid med for lite progresjon. Kanskje dette bare er helt normalt i terapiverden. Godt å føle seg litt mer normal Har tatt opp litt av det med terapeuten. Skulle prøve å forklare hvorfor jeg var kvalm allerede på venterommet. Terapeuten snudde på situasjonen og spurte meg hva jeg ville gjøre om det var slim at h*n faktisk syns problemene mine var lite viktige. Jeg ble litt perpleks. Da vinklet h*n det på en annen måte; hvordan ville du møtt venninden din hvis hun fortalte deg at terapeuten hennes ikke syns problemene hennes var viktige nok? Da ville jeg selvfølgelig ha støttet henne, bedt henne bytte behandler eller sendt inn en klage... men det blir så vanskelig å se saken slik, for det er vel først og fremst jeg selv som ikke er sikker på at jeg fortjener terapi, hvis du skjønner... også tenker jeg videre at det jo sitter en privatperson bak terapeutmaska og kanskje hånflirer, rister på hodet eller bare... ønsker at timen skal gå over Skjønner at jeg ikke burde bry meg om hva terapeuten syns, men jeg har vanskelig for å ikke tenke de tankene. Kanskje det bare er en måte å forflytte min egen usikkerhet på, at jeg tillegger terapeuten de tankene isteden? Umulig å vite.

 

 

Jeg kjenner meg SÅ igjen i alt du skriver, gikk en tre-fire måneder i terapi og holdt på slik, før jeg omsider mannet meg opp en dag på slutten av en time til å la det stå til, drite i alle nevrosene mine, blottlegge sjelen og endelig sette fingeren på noe jeg følte var essensielt og lå ved problemenes kjerne. I det jeg hadde stotret det fram, med en følelse av at jeg like gjerne kunne løpt naken og hoiende gjennom byen, så psykologen på klokka og bare "ja, da tror jeg vi er ferdige her. Dessverre kan jeg ikke følge deg opp videre, men du kan få nummeret til min assistent"

 

 

Så har dessverre lite å bidra med (har ikke vært i terapi siden, for å si det sånn), men spent på svarene...  Kanskje du kan vise psykologen en utskrift av dette? (Ditt innlegg altså, ikke mitt..)

 

Anonymous poster hash: 23235...146

 

Takk for svaret ditt! Blir helt sjokkert av å høre hvordan denne terapeuten behandlet deg! Det er da virkelig IKKE greit! En proffesjonell behandler skal gi deg en estimat på behandlingslengde, ikke bare plutselig si "nå er det over"! Håper du våger å ta skrittet inn i en ny behandlingsrelasjon hvis du fremdeles syns du har behov for det. Men skjønner godt at du har vegret deg, slik avvisning er grusomt, særlig når du etter mye strev syntes du klarte å si noe viktig. Er akkurat en såmnn avvisning som er marerittet mitt. Tenk om jeg begynner å åpne meg, også blir avvist. Grusomt. Klem fra meg, du fortjente bedre!

 

Hei!

 

Jeg har ikke opplevd det du beskriver,  men siden flere andre har det, så hva med å forsøke en ny metode?

 

Jeg syns interessant at du sliter med øyekontakt i terapien, og at du syns det er vanskelig å snakke om følelsene dine.

 

Hva om du tar den styrende kontroll, feks forbereder deg til timene skriftlig?

Da vet du tema, du har tenkt gjennom ting, du er litt mer forberedt.

 

Kanskje det da kjenners bedre, mer kontrollerbart? Jeg er ganske sikker på at terapi der man møter forberedt har man langt mer igjen for, den blir mer effektiv. Det har jeg erfaring med, jeg møtte alltid forberedt, de få gangene jeg fikk et uventet spørsmål, kunne jeg feks kremte mye, var det noe av intim karakter, måtte jeg hoste også.

Takk for svar Jeg forbereder meg stort sett alltid (men klarer ikke skrive ned, for da begynner jeg bare å sensurere meg selv, og ender opp med ingen ting.) Håper jeg kan bli mer komfortabel med å si disse tingene jeg har tenkt på høyt også.

Jeg kjenner meg igjen, og synes du er flink til å sette ord på hvordan du opplever dette. Jeg tror du gjør best i å bare holde ut ubehaget, og være mest mulig åpen ovenfor behandler om dine tanker og reaksjoner. Det er sånn av en grunn (eller fler), og trolig henger det sammen med hvorfor du ble deprimert i utgangspunktet. Det er ikke "feil", det er sånn terapien er for deg - akkurat nå.

Lykke til!

Takk! Håper du har rett. Og at behandleren også ser det

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har to innspill:

 

1. Skriv ned før timen hva du synes det er viktigst/mest meningsfylt å ta opp. Hold deretter fast på dette i timen uansett hvilke følelser du måtte få.

 

2. I det at du søker terapi, har du allerede bekreftet at på noen områder er du sårbar/det er noe du sliter med/noe du ikke mestrer så godt. Det er meningsløst å skulle skjule sin sårbarhet/sine svakheter for terapeuten. Mye av hovedhensikten med terapi er jo å utvikle bedre mestringsstrategier. Det kan ikke gjøres med mindre en viser frem hvor/på hvilke områder dette er nødvendig/ønskelig.

[Maiaia]

Har to innspill:

1. Skriv ned før timen hva du synes det er viktigst/mest meningsfylt å ta opp. Hold deretter fast på dette i timen uansett hvilke følelser du måtte få.

2. I det at du søker terapi, har du allerede bekreftet at på noen områder er du sårbar/det er noe du sliter med/noe du ikke mestrer så godt. Det er meningsløst å skulle skjule sin sårbarhet/sine svakheter for terapeuten. Mye av hovedhensikten med terapi er jo å utvikle bedre mestringsstrategier. Det kan ikke gjøres med mindre en viser frem hvor/på hvilke områder dette er nødvendig/ønskelig.

takk for svar!

Jeg har et punkt jeg har tenkt å ta opp neste time. Skal følge planen denne gangen, så får det briste eller bære.

På punkt to tar du meg virkelig på kornet. Lite vits i å prøve å opprettholde en fasade hos terapeuten. Jeg ser den, og skal jobbe for å legge det av meg

[cathlin]

Takk for perspektivet ditt! Jeg har liksom kjent på at jeg har brukt alt for lang tid med for lite progresjon. Kanskje dette bare er helt normalt i terapiverden. Godt å føle seg litt mer normal Har tatt opp litt av det med terapeuten. Skulle prøve å forklare hvorfor jeg var kvalm allerede på venterommet. Terapeuten snudde på situasjonen og spurte meg hva jeg ville gjøre om det var slim at h*n faktisk syns problemene mine var lite viktige. Jeg ble litt perpleks. Da vinklet h*n det på en annen måte; hvordan ville du møtt venninden din hvis hun fortalte deg at terapeuten hennes ikke syns problemene hennes var viktige nok? Da ville jeg selvfølgelig ha støttet henne, bedt henne bytte behandler eller sendt inn en klage... men det blir så vanskelig å se saken slik, for det er vel først og fremst jeg selv som ikke er sikker på at jeg fortjener terapi, hvis du skjønner... også tenker jeg videre at det jo sitter en privatperson bak terapeutmaska og kanskje hånflirer, rister på hodet eller bare... ønsker at timen skal gå over Skjønner at jeg ikke burde bry meg om hva terapeuten syns, men jeg har vanskelig for å ikke tenke de tankene. Kanskje det bare er en måte å forflytte min egen usikkerhet på, at jeg tillegger terapeuten de tankene isteden? Umulig å vite.

Jeg tror det er nesten umulig å ikke bry seg om hva terapeuten syns. Det er jo ganske viktig for relasjone mellom dere.

[AnonymBruker]

.

 

Takk for svaret ditt! Blir helt sjokkert av å høre hvordan denne terapeuten behandlet deg! Det er da virkelig IKKE greit! En proffesjonell behandler skal gi deg en estimat på behandlingslengde, ikke bare plutselig si "nå er det over"! Håper du våger å ta skrittet inn i en ny behandlingsrelasjon hvis du fremdeles syns du har behov for det. Men skjønner godt at du har vegret deg, slik avvisning er grusomt, særlig når du etter mye strev syntes du klarte å si noe viktig. Er akkurat en såmnn avvisning som er marerittet mitt. Tenk om jeg begynner å åpne meg, også blir avvist. Grusomt. Klem fra meg, du fortjente bedre!

 

 

Takk så mye for støtten!  Tror jeg trenger terapi for å komme over den terapien...  Lurte litt på det der om det ikke var vanlig å gi et tidsperspektiv på behandlingen litt før man avsluttet, men ble så paff at jeg ikke fikk sagt noe. (Og tok det selvfølgelig som en bekreftelse på at jeg aldri skulle dratt dit i utgangspunktet - men dette ville jeg garantert ikke tenkt om det var min venninne som opplevde det).  

 

Ellers så tenker jeg at terapeuten skal hjelpe deg å sortere puslespillbrikkene, så om du bruker en time på noe som siden føles uviktig, var det ikke feil eller meningsløst, bildet blir litt klarere hver gang.  Kanskje terapeuten vurderer relevansen i det du sier annerledes enn deg og? Og så er det sikkert bra å ha en åpen dialog om hvordan du opplever det (som dere har), og kanskje hva terapeuten tenker om timene. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mye mer. Følte jeg var helt grønn på hele situasjonen, hva jeg kunne forvente meg, eller hva som ble forventet av meg, hva jeg skulle si/ta opp, hva som var viktig/uviktig, om han satt der og analyserte kroppsspråk og mimikk, hva han tenkte osv. Det gjorde det iallfall ikke enklere, når man i utgangspunktet sliter med å blottlegge seg. Spør om alt du lurer på. Det føles ofte veldig kunstig å gå rett på sak, kanskje det plutselig åpner seg en mer naturlig innfallsvinkel hvis du stiller noen generelle spørsmål relatert til noe du tenker på? "Hva er dine erfaringer med/tanker om xxx". Det er ofte lettere å snakke hvis terapeuten har formulert noe rundt temaet først. 

  

Uansett masse lykke til videre! Du har min fulle sympati og forståelse, og en klokere terapeut, virker det som:) Jeg føler nå noen år etterpå at jeg tross alt lærte mye om meg selv, pga reaksjonen min, og hele tankeprosessen min i og mellom timene, det er ikke bortkastet bare det. Du utfordrer jo deg selv hver eneste gang du drar dit, det setter i gang noe. Følte jeg hadde fylleangst etter hver time (og litt nå når jeg tenker på det, selv om psykologen sikkert ikke husker meg engang), og da hjelper det å repetere for seg selv at vedkommende har taushetsplikt... Og jeg er absolutt helt sikker på at det på sikt er bedre å angre på noe man har sagt enn på noe man ikke har sagt, i en slik situasjon.  Dessuten tror jeg alle kan ha noe å hente av terapi, selv om jeg tror terapeuten i noen tilfeller like gjerne kunne vært ei bikkje, og er noe problematisk for deg, så er det det, uansett hvor "uviktig" det er. Klem tilbake:)

Anonymous poster hash: 23235...146

[Maiaia]

 

Takk så mye for støtten!  Tror jeg trenger terapi for å komme over den terapien...  Lurte litt på det der om det ikke var vanlig å gi et tidsperspektiv på behandlingen litt før man avsluttet, men ble så paff at jeg ikke fikk sagt noe. (Og tok det selvfølgelig som en bekreftelse på at jeg aldri skulle dratt dit i utgangspunktet - men dette ville jeg garantert ikke tenkt om det var min venninne som opplevde det).  

 

Ellers så tenker jeg at terapeuten skal hjelpe deg å sortere puslespillbrikkene, så om du bruker en time på noe som siden føles uviktig, var det ikke feil eller meningsløst, bildet blir litt klarere hver gang.  Kanskje terapeuten vurderer relevansen i det du sier annerledes enn deg og? Og så er det sikkert bra å ha en åpen dialog om hvordan du opplever det (som dere har), og kanskje hva terapeuten tenker om timene. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mye mer. Følte jeg var helt grønn på hele situasjonen, hva jeg kunne forvente meg, eller hva som ble forventet av meg, hva jeg skulle si/ta opp, hva som var viktig/uviktig, om han satt der og analyserte kroppsspråk og mimikk, hva han tenkte osv. Det gjorde det iallfall ikke enklere, når man i utgangspunktet sliter med å blottlegge seg. Spør om alt du lurer på. Det føles ofte veldig kunstig å gå rett på sak, kanskje det plutselig åpner seg en mer naturlig innfallsvinkel hvis du stiller noen generelle spørsmål relatert til noe du tenker på? "Hva er dine erfaringer med/tanker om xxx". Det er ofte lettere å snakke hvis terapeuten har formulert noe rundt temaet først. 

  

Uansett masse lykke til videre! Du har min fulle sympati og forståelse, og en klokere terapeut, virker det som:) Jeg føler nå noen år etterpå at jeg tross alt lærte mye om meg selv, pga reaksjonen min, og hele tankeprosessen min i og mellom timene, det er ikke bortkastet bare det. Du utfordrer jo deg selv hver eneste gang du drar dit, det setter i gang noe. Følte jeg hadde fylleangst etter hver time (og litt nå når jeg tenker på det, selv om psykologen sikkert ikke husker meg engang), og da hjelper det å repetere for seg selv at vedkommende har taushetsplikt... Og jeg er absolutt helt sikker på at det på sikt er bedre å angre på noe man har sagt enn på noe man ikke har sagt, i en slik situasjon.  Dessuten tror jeg alle kan ha noe å hente av terapi, selv om jeg tror terapeuten i noen tilfeller like gjerne kunne vært ei bikkje, og er noe problematisk for deg, så er det det, uansett hvor "uviktig" det er. Klem tilbake:)

Anonymous poster hash: 23235...146

 

 

Tusen takk for godt og beroligende svar, nå føler jeg meg mye mer normal hehe Kanskje det bare er normalt å føle seg sånn i den situasjonen. Hadde jeg vært helt avslappet i terapirommet hadde jeg kanskje ikke trengt terapi?

 

Måtte flire da du skrev at du hadde fylleangst etter hver time, kjenner meg så igjen! Men jeg tror det begynner å bli litt bedre, nå kan jeg gå en hel dag etter en time uten å føle på skammen... tidligere kome den i det jeg forlot bygningen... nå kommer den ofte ikke før dagen etter. Det må jo være en bedring Klarte forresten å ta opp det jeg hadde bestemt meg for. Klapp på skuldra til meg!