Sorg og glede

[Gondor]

Etter at min sønn ble syk har jeg følt tung sorg og har mange vanskelige dager. Men det trenger seg også på et behov for å leve og nyte sommeren.

Jeg elsker å være i skogen og ved sjøen. Sist gang jeg var på stranden gråt jeg og hadde det vondt. I dag skal jeg dra dit igjen i det nydelige sommerværet og prøve å nyte det. Jeg tror sønnen min heller vil at jeg skal være fornøyd og livsglad enn å komme til ham med tårer i øynene. Sist gang han så meg gråte, gråt han også.

Jeg har begynt å tvile på meg selv som omsorgsperson. Dette er en helt fremmed situasjon for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

[Trine]

Tror du gjør det lurt i å prøve å nyte de dagene du kan. Hvorfor tviler du på deg selv som omsorgsperson?

[Gondor]

I denne situasjonen er jeg realist og klarer ikke å gi ham falske forhåpninger. Kanskje jeg heller burde være en omsorgsperson som gav han mer håp. Men jeg gjør jo det! Jeg har sagt at uansett utfallet skal han få et godt liv. Og det mener jeg. Han sier at han kan gråte sammen med meg. Betyr det at jeg gjør ham trist og at han mister motet? Men det er da vel naturlig å gråte og stille seg de vanskelige og vonde spørsmålene når man har opplevd noe så traumatisk?

Jeg vil naturligvis være en støttespiller for ham og ikke en som får ham til å føle seg nede.

[Trine]

Tror ikke det betyr at du gjør han trist, det at han kan gråte sammen med deg. Men om han har opplevd noe traumatisk har han vel behov for å gråte og da er det jo fint at han kan gjøre det sammen med deg.

[frosken]

Etter at min sønn ble syk har jeg følt tung sorg og har mange vanskelige dager. Men det trenger seg også på et behov for å leve og nyte sommeren.

Jeg elsker å være i skogen og ved sjøen. Sist gang jeg var på stranden gråt jeg og hadde det vondt. I dag skal jeg dra dit igjen i det nydelige sommerværet og prøve å nyte det. Jeg tror sønnen min heller vil at jeg skal være fornøyd og livsglad enn å komme til ham med tårer i øynene. Sist gang han så meg gråte, gråt han også.

Jeg har begynt å tvile på meg selv som omsorgsperson. Dette er en helt fremmed situasjon for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

 

Jeg tror det er bra både for deg og din sønn om du klarer å nyte sommeren. Jeg tror ikke han ønsker å ha din psykiske smerte for tett innpå seg akkurat nå, han har nok med sitt eget. Hvor gammel er han - eller spurt litt annerledes: bor han fortsatt sammen med deg eller har han flyttet hjemmefra?

[Madelenemie]

Etter at min sønn ble syk har jeg følt tung sorg og har mange vanskelige dager. Men det trenger seg også på et behov for å leve og nyte sommeren.

Jeg elsker å være i skogen og ved sjøen. Sist gang jeg var på stranden gråt jeg og hadde det vondt. I dag skal jeg dra dit igjen i det nydelige sommerværet og prøve å nyte det. Jeg tror sønnen min heller vil at jeg skal være fornøyd og livsglad enn å komme til ham med tårer i øynene. Sist gang han så meg gråte, gråt han også.

Jeg har begynt å tvile på meg selv som omsorgsperson. Dette er en helt fremmed situasjon for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

Hei!

 

Så trist at din sønn er blitt syk. Er han på sykehus?

 

Jeg tror det er best han ser deg frisk og glad:-) det er noe godt du gir han ved det.

 

Jeg tror at når du både klarer å være glad, men også gi rom for sorgen, det vonde, om han trenger det, da har du mange forutsetninger for å være en god omsorgsperson.

 

Da mitt barn ble sykt, sa barnet mitt, " å mamma du er en elendig sykepleier" så lo hun, jeg lo litt usikkert, mer nå, jeg er veldig sånn, nå må vi ordne opp i ting, og gråt gjør meg utålmodig/rastløs. Jeg prøver skjerpe meg, så du har nok en god egenskap der:-)

 

Jeg teller jeg når andre gråter:-) også puster jeg rolig og tenker på noe lurt å si, for ikke at jeg også minner meg selv om å være tååålmodig og legge armene der de evt ønskes.

 

Håper det går bedre med han gradvis, og at du slipper kjenne på bekymringer som er lite nyttige ofte

Tror det er viktig at vi ikke stopper leve og glede oss , selv om vi opplever det vonde med å få syke barn,

gjør ting som gjør deg glad, det gir han glede og håp tror jeg.

Endret 9. juni 2015 av Madelenemie

[Nicklusheletida]

Ut i fra det forrige innlegget ditt så tolker jeg det slik at det er psykisk sykdom og ikke fysisk ?

 

Jeg er enig med Frosken i at det er viktig at du får dine pusterom og nyter sommeren så godt du kan. Det er ikke noe som er verre enn å se barna sine alvorlig syke, men det er viktig at du klarer å holde deg oppe selv.

 

Jeg hadde en psykisk sønn i høst og tidlig i vinter. Det er lett å bli dratt ned selv også og mitt tips er at du forsøker å holde deg unna all googling og forholder deg til det legen hans sier.  Det er ikke lett og som min kjæreste sa til meg: - Det er jammen bra at han frisknet til såpass raskt ellers tror jeg du hadde blitt dratt med ned i grøfta selv også. Det var nettopp det som var i ferd med å skje.

Jeg googlet og googlet og googlet, spurte og maste her på psykiatri og det førte bare til at jeg selv ble dratt nedover. Hadde jeg bare greid å stole på fastlegen ville jeg ha slappet mer av. Alt ble så mye alvorligere og verre enn det det var. I mitt hode hadde han både det ene og det andre. Jeg opplevde det som veldig dramatisk når det sto på og dermed sikkert beskrev det som mer dramatisk enn det kanskje var siden jeg ikke var vant til å se noe sånt.

Men fastlegen hadde rett hele tiden. Han fikk både rett diagnose og riktige medisiner. I følge de på dol gjorde han ikke det.

 

Så mitt tips er: Hold deg borte fra internett, lev og nyt sommeren så godt du kan. Hold motet oppe hos din sønn ved å si at dette er en bitte liten del av hans liv. Få han til å se at det er lys i tunellen. Det siste brukte jeg mye tid på, selv om jeg var kjempebekymret og begynte å tro selv at det kanskje ikke var lys i tunellen.

[Gondor]

Jeg tror det er bra både for deg og din sønn om du klarer å nyte sommeren. Jeg tror ikke han ønsker å ha din psykiske smerte for tett innpå seg akkurat nå, han har nok med sitt eget. Hvor gammel er han - eller spurt litt annerledes: bor han fortsatt sammen med deg eller har han flyttet hjemmefra?

 

Han er 21 og har flyttet hjemmefra.

[frosken]

Han er 21 og har flyttet hjemmefra.

Jeg tror noe av det beste du kan gjøre i tiden fremover handler om tålmodighet og håp. Vær der for ham i den grad han ønsker, men gi ham også tilstrekkelig avstand om han trenger det. Det virker som om han får kompetent behandling, gjør det ikke?