venner

[Madelenemie]

Hei!

 

Selv om jeg har tilgang på mennesker, så strever jeg så mye med å forstå hvem som er en venn at jeg ser dette rett og slett ikke endrer seg.

 

Selv om jeg fint greier de sosiale situasjoner, med regler for konversering m.m.

så forstår jeg ikke systemet venner. Med de nye rettningslinjene er jeg den vennlige vertinnen som ser andres behov og andre liker snakke med meg. Dette virker best i en til en rellasjoner.

 

Mange her inne har prøvd forklare meg om venner og vennskap, jeg har forsøkt finne nye systemer, og omprogrammere meg selv, men greier det ikke.

 

Jeg tror derfor jeg takker ja til "terapi" selv om jeg ikke har flere spørsmål.

Det hender jeg har noe å si, og da kan jeg jo være sosial i de situasjonene kanskje, rammen rundt gjør det lettere. Jeg kan feks ha faste avtaler og bestemme tema før jeg kommer.

 

Jeg skulle mest av alt ønske at jeg forstod dette med venner bedre,

når jeg mener min psykiater er min venn, så skjønner jeg jo at jeg er nokså alene om forståelsen, og at det er noe jeg rett og slett ikke greier begripe.

 

Jeg har en bestevenn, vi treffes fast noen få ganger pr år, hun hjalp meg gjennom barndommen.

 

Også er det andre mennesker der, men de er så prinsippløse, ustabile tidvis, svarer sent på sms feks,

 

Men naboene mine, de lar meg ordne opp i ting, kanskje det er den letteste måten å være venn med meg på? De bryter heller ikke avtaler.

 

Jeg er såpass sår på dette området og min manglende forståelse for vennskap, at jeg kun vil ha svar av mennesker som ikke sårer meg. Jeg blir såret nesten av meg selv, når jeg skriver, og jeg forstår hvor dårlig jeg er på begrepet og systemet, til tross for hardt arbeide og forøk.

 

Jeg skal spørre den psykologen om hun vet om denne, ikke mangel på mennesker, ikke mangel på evne til å konversere (dette er løst takket være min psykiater), men mangel på forståelse for vennskap, kan ha noe med autisme å gjøre, jeg tror det, men jeg vil at noen skal forklare meg mekanismene.

 

Jeg er jo så hyggelig blitt (dette vet jeg da andre snakker om mitt vinnende vesen), likevel lurer jeg på dette med venner og vennskap.

 

[AnonymBruker]

Det å forstå vennskap kan sikkert være vanskelig for noen. Det er ikke en logisk basisstruktur eller et system i den forstand, som man eksempelvis finner på en jobb. 

 

Venner er folk man velger å omgås med. Venner er folk som gir deg en god følelse, som stiller opp for deg i situasjoner hvor du har behov for hjelp av andre mennesker. Venner er folk som får deg til å føle deg bra, litt som når du har utført et godt stykke arbeid. 

 

Man kan bete seg likt med en kollega som en venn. Det er ikke dermed sagt at man ønsker å tilbringe fritiden sin sammen med en kollega. Det handler om å være "profesjonell" vedrørende kolleger. Mens med venner kan man være "profesjonell" og føle velbehag samtidig. (Det er ikke dermed sagt at man ikke kan være venner med kolleger, ovennevnte er bare et eksempel i forklaringen) 

 

Venner er de du gjør ting du liker sammen med. Når du gjør dette med venner er det enda mer spennende, gøy eventuelt avslappende. Venner er folk du ønsker gode ting skal skje med. 

 

For å få gode venner, må man selv være en god venn. Å være en god venn gjør man med å se andres behov, stille opp for dem i en trengende stund, vise dem at man bryr seg om dem, vise dem at man gjør dette fordi man vil, ikke fordi man må. 

 

Gode venner kjenner deg godt, man kan snakke med dem om utfordringene sine. Det er bra å fortelle venner hva man føler eller ikke føler.

 

Jeg håper dette hjelper noe

Anonymous poster hash: d4eaa...88e

[cathlin]

Jeg syns det er enklere å kalle det bekjente. Da holder det at man kjenner hverandre litt.

At du kaller psykiateren for venn er vel ganske uproblematisk, og ikke rart? I alle fall ikke i mine ører.

Selv har jeg vel noen venner som deg, men flest bekjente. Det fungerer helt fint.

Den jeg kaller beste venn er en katt, sånn vil det nok alltid være ;-)

Håper jeg ikke rotet det til for deg nå. Skjønner at dette er litt sårt.

[Madelenemie]

 

Det å forstå vennskap kan sikkert være vanskelig for noen. Det er ikke en logisk basisstruktur eller et system i den forstand, som man eksempelvis finner på en jobb. 

 

Venner er folk man velger å omgås med. Venner er folk som gir deg en god følelse, som stiller opp for deg i situasjoner hvor du har behov for hjelp av andre mennesker. Venner er folk som får deg til å føle deg bra, litt som når du har utført et godt stykke arbeid. 

 

Man kan bete seg likt med en kollega som en venn. Det er ikke dermed sagt at man ønsker å tilbringe fritiden sin sammen med en kollega. Det handler om å være "profesjonell" vedrørende kolleger. Mens med venner kan man være "profesjonell" og føle velbehag samtidig. (Det er ikke dermed sagt at man ikke kan være venner med kolleger, ovennevnte er bare et eksempel i forklaringen) 

 

Venner er de du gjør ting du liker sammen med. Når du gjør dette med venner er det enda mer spennende, gøy eventuelt avslappende. Venner er folk du ønsker gode ting skal skje med. 

 

For å få gode venner, må man selv være en god venn. Å være en god venn gjør man med å se andres behov, stille opp for dem i en trengende stund, vise dem at man bryr seg om dem, vise dem at man gjør dette fordi man vil, ikke fordi man må. 

 

Gode venner kjenner deg godt, man kan snakke med dem om utfordringene sine. Det er bra å fortelle venner hva man føler eller ikke føler.

 

Jeg håper dette hjelper noe

Anonymous poster hash: d4eaa...88e

 

Takk

 

Det er nok sånn jeg tenker og omtrent sånn psykologen forklarte det i dag.

Hun forklarte de tingene faktisk forunderlig bra, men jeg husker ikke ordene helt, for forklaringene var veldig lange.

 

Men hun sa noe om at fordi jeg har behov av struktur og regler, så gjør jeg fort ting litt tekniske også vennskap, og det går faktisk ikke, og dette har med autisme å gjøre.

 

Fordelen ved det du skrev er at jeg kan lese det igjen, da er det ofte lettere å forstå, da kan man godt bruke mange ord, det er muntlig jeg mister tråden om det blir mange ord fordi jeg greier ikke å huske ordrett alt som blir sagt. Noe jeg er avhengig av for å forstå ofte.

Min psykiater sa kortere setninger, som var lettere å huske.

 

Jeg føler meg bra med mange mennesker...det er jo da et tegn på vennskap, men så bryter de avtaler, og da blir det kaos for meg, det stemmer jo ikke, venner bryter ikke avtaler.

 

Jeg har også en rekke mennesker jeg hjelper, jeg tenker av prinsipper, men nei, jeg har både kognitiv og emosjonell empati fikk jeg forståelsen av i dag. Eller vi resonerte oss frem til det, fordi psykologen delte opp empatibegrepet, da ble jeg forundret for det hadde jeg ikke tenkt på før. Og jeg bad henne gjenta det hun sa, også forklarte hun.

 

Jeg sa da " Ja da har jeg kognitiv empati, men ikke emosjonell", så forklarte hun hva emosjonell empati var, og jeg kom da på et eks og faktisk har jeg dette også muligens. Jeg har også bittelitt intuisjon kom jeg på.

 

Egentlig ble det er bedre møte i dag enn jeg hadde trodd og forventet, vi avtalte at vi følger systemet jeg er vant til, da psykologen sa hun ikke ville hilse på meg på gaten, ble jeg urolig, dette er et regelbrudd fra min, psykiaters praksis, jeg forklarte, og dermed skal hun hilse på meg likevel. ( jeg har prosoganesi) Jeg syns hun var hyggelig, fleksibel, vennlig, kunnskapsrik (hva angår de mellommenneskelige rellasjoner, hun kan mye mer enn meg) jeg skjønte at hun har en del forklaringer jeg trenger,

 

dessuten skal jeg begynne på oxytocin igjen, det kan nemlig hende, som hun forklarte at jeg føler vennskap annerledes da, rett og slett fordi man blir mer følsom. Jeg lurer på om jeg ikke tenkte så regelstyrt om vennskap når jeg gikk på oxytocin, nå som jeg har sluttet, er jeg blitt muligens mer regelstyrt igjen. (jeg vet ikke jeg lurer)

 

Takk for svaret ditt.

[Madelenemie]

Jeg syns det er enklere å kalle det bekjente. Da holder det at man kjenner hverandre litt.

At du kaller psykiateren for venn er vel ganske uproblematisk, og ikke rart? I alle fall ikke i mine ører.

Selv har jeg vel noen venner som deg, men flest bekjente. Det fungerer helt fint.

Den jeg kaller beste venn er en katt, sånn vil det nok alltid være ;-)

Håper jeg ikke rotet det til for deg nå. Skjønner at dette er litt sårt.

ok,

 

bra tips.

 

Hun spurte meg nemlig hva jeg mente enn venn var...så nevnte jeg noen ting, som feks at man kjenner ansvar og hjelper osv...

Men så kom jeg på naboer, og alle som sier de er mine venner, jeg aner ikke hva hvem er.

 

Jeg sa da at dette gjelder venner/bekjente/naboer/alle min medmennesker.

 

Så ble det pause, så sa jeg "Det er jo det som er problemet, jeg aner ikke hva hvem er",

 

Men som deg, syns hun ikke det var feil å se min psykiater som venn, jeg ble forundret, for det er jo det jeg har forstått her inne, at man ser ikke at sin psykiater er en venn.

 

Det var fint å lese at din beste venn er en katt:-) Da kan vel en psykiater være en venn. Takk:-)

[Gjest Xtra]

 

 

Jeg føler meg bra med mange mennesker...det er jo da et tegn på vennskap, men så bryter de avtaler, og da blir det kaos for meg, det stemmer jo ikke, venner bryter ikke avtaler.

 

 

 

Jeg tenker motsatt, at det mellom gode venner nettopp skal være rom for å bryte avtaler, bare man gjør det på en skikkelig måte. Har jeg f.eks. en avtale om å treffe en god venninne etter jobb, og kjenner meg veldig sliten den dagen vi skal møtes, kan jeg ringe å avlyse og spørre om vi ikke heller kan treffes en annen dag. Kanskje kaller du ikke dette å bryte en avtale, men for en fjernere bekjent ville jeg kanskje heller tatt meg sammen og møtt opp til avtalen likevel. Mellom venner bør det være en viss fallhøyde, også med hensyn på å avtaler. Men selvsagt skal man si fra.

[Madelenemie]

Jeg tenker motsatt, at det mellom gode venner nettopp skal være rom for å bryte avtaler, bare man gjør det på en skikkelig måte. Har jeg f.eks. en avtale om å treffe en god venninne etter jobb, og kjenner meg veldig sliten den dagen vi skal møtes, kan jeg ringe å avlyse og spørre om vi ikke heller kan treffes en annen dag. Kanskje kaller du ikke dette å bryte en avtale, men for en fjernere bekjent ville jeg kanskje heller tatt meg sammen og møtt opp til avtalen likevel. Mellom venner bør det være en viss fallhøyde, også med hensyn på å avtaler. Men selvsagt skal man si fra.

Ok.

 

Jeg forstår uansett ikke dette med vennskap,

 

men jeg kan jo lære meg ulike menneskers oppfatning om det.

 

Så lenge man sier i fra og har en logisk forklaring er det helt ok for meg,

det er når man uteblir uten grunn jeg skriver om, ikke svarer på mail og sms osv....

Man kan jo bare skrive få ord, at man har det ok, men trenger fred og ro, eller har mye de neste mnd, bare sånn at man slipper bekymre seg.

[Cilien]

"Jeg føler meg bra med mange mennesker...det er jo da et tegn på vennskap, men så bryter de avtaler, og da blir det kaos for meg, det stemmer jo ikke, venner bryter ikke avtaler."

 

Slik tenker ikke jeg. Det er selvsagt det beste om avtaler holdes, men særlig overfor familie og venner synes jeg det er riktig å være raus og takle at f.eks en avtale brytes noen ganger. Jeg tror det er lurt å ikke være altfor streng med dem man er glad i - noen ganger gjør de ting vi ikke liker, men det gjør vi nok selv også   Ingen er uten feil eller gjør alt rett hele tiden, og med familie og venner har jeg et åpent sinn og et veldig åpent hjerte   

[frosken]

Ok.

 

Jeg forstår uansett ikke dette med vennskap,

 

men jeg kan jo lære meg ulike menneskers oppfatning om det.

 

Så lenge man sier i fra og har en logisk forklaring er det helt ok for meg,

det er når man uteblir uten grunn jeg skriver om, ikke svarer på mail og sms osv....

Man kan jo bare skrive få ord, at man har det ok, men trenger fred og ro, eller har mye de neste mnd, bare sånn at man slipper bekymre seg.

 

Jeg er enig i at man bør svare på sms - særlig dersom noen sier at de er bekymret for en. Av og til kan det allikevel glippe, jeg kan glemme å svare på sms jeg ellers ville ha svart på fordi jeg er travel. Da lar jeg jo ikke være å svare fordi jeg ønsker å være kjip, jeg er bare glemsom. Jeg synes man skal tilgi sine venner glemsomhet i travle perioder:-)

[Madelenemie]

Jeg er enig i at man bør svare på sms - særlig dersom noen sier at de er bekymret for en. Av og til kan det allikevel glippe, jeg kan glemme å svare på sms jeg ellers ville ha svart på fordi jeg er travel. Da lar jeg jo ikke være å svare fordi jeg ønsker å være kjip, jeg er bare glemsom. Jeg synes man skal tilgi sine venner glemsomhet i travle perioder:-)

Hei!

 

Jeg sendte påminnelser!

 

Så det var ikke glemsomhet, det kan jeg også forstå.

[IsabellaMaria]

Takk

 

Det er nok sånn jeg tenker og omtrent sånn psykologen forklarte det i dag.

Hun forklarte de tingene faktisk forunderlig bra, men jeg husker ikke ordene helt, for forklaringene var veldig lange.

 

Men hun sa noe om at fordi jeg har behov av struktur og regler, så gjør jeg fort ting litt tekniske også vennskap, og det går faktisk ikke, og dette har med autisme å gjøre.

 

Fordelen ved det du skrev er at jeg kan lese det igjen, da er det ofte lettere å forstå, da kan man godt bruke mange ord, det er muntlig jeg mister tråden om det blir mange ord fordi jeg greier ikke å huske ordrett alt som blir sagt. Noe jeg er avhengig av for å forstå ofte.

Min psykiater sa kortere setninger, som var lettere å huske.

 

Jeg føler meg bra med mange mennesker...det er jo da et tegn på vennskap, men så bryter de avtaler, og da blir det kaos for meg, det stemmer jo ikke, venner bryter ikke avtaler.

 

Jeg har også en rekke mennesker jeg hjelper, jeg tenker av prinsipper, men nei, jeg har både kognitiv og emosjonell empati fikk jeg forståelsen av i dag. Eller vi resonerte oss frem til det, fordi psykologen delte opp empatibegrepet, da ble jeg forundret for det hadde jeg ikke tenkt på før. Og jeg bad henne gjenta det hun sa, også forklarte hun.

 

Jeg sa da " Ja da har jeg kognitiv empati, men ikke emosjonell", så forklarte hun hva emosjonell empati var, og jeg kom da på et eks og faktisk har jeg dette også muligens. Jeg har også bittelitt intuisjon kom jeg på.

 

Egentlig ble det er bedre møte i dag enn jeg hadde trodd og forventet, vi avtalte at vi følger systemet jeg er vant til, da psykologen sa hun ikke ville hilse på meg på gaten, ble jeg urolig, dette er et regelbrudd fra min, psykiaters praksis, jeg forklarte, og dermed skal hun hilse på meg likevel. ( jeg har prosoganesi) Jeg syns hun var hyggelig, fleksibel, vennlig, kunnskapsrik (hva angår de mellommenneskelige rellasjoner, hun kan mye mer enn meg) jeg skjønte at hun har en del forklaringer jeg trenger,

 

dessuten skal jeg begynne på oxytocin igjen, det kan nemlig hende, som hun forklarte at jeg føler vennskap annerledes da, rett og slett fordi man blir mer følsom. Jeg lurer på om jeg ikke tenkte så regelstyrt om vennskap når jeg gikk på oxytocin, nå som jeg har sluttet, er jeg blitt muligens mer regelstyrt igjen. (jeg vet ikke jeg lurer)

 

Takk for svaret ditt.

Hva slags positive effekter har oxytocin på oss med autisme?

[Madelenemie]

Hva slags positive effekter har oxytocin på oss med autisme?

 

Man får bedre øyekontakt, blir mer fleksibel, enklere å gi en klem, takler nærhet noe bedre osv...

 

Samt i dag forstod jeg at dette henger sammen med at man oppfatter bedre andres sinnetilstand,

det er jeg usikker på, muligens...Jeg tenkte ikke på det selv.

 

Men det var også min mann og de rundt som merket endringen til det positive, ikke jeg selv, jeg forstod det imidlertid etter at det ble forklart. Jeg hadde imidlertid to rare opplevelser, som jeg ikke forstod, jeg ble følelsesmessig berørt av to fremmede menn som hjalp meg...jeg husker det veldig godt, og skjønte ikke hvorfor jeg smilte og det kriblet i kinnene mine. Psykologen sa dette nok skyldtes noe som for mennesker uten autisme er vanlig, i spenningsfeltet mellom mann og kvinne, men som er fremmed for meg.

 

Siden jeg hadde så merkbar og god effekt og de oppmuntrer meg, så skal jeg starte på det igjen, og min mann skal fylle ut skjema, hjelpe meg med det, . Det er han som oppdaget den største endringen.

 

Flere i gruppen min ville starte på det fordi de så jeg endret meg, feks i forhpld til øyekontakt.

Nå har de blitt strengere med å srkive det ut, uten sikker grunn, feks autisme, og psykologen sa det også skyldes at alle følelser blir forsterket hos de uten autisme, dette kan medføre mye uheldig også, men ikke for oss med autisme.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at det kan være forvirrende:-) Jeg tror du vil få mange forskjellige svar, det viser at det er ikke lett å systematisere dette. 

 

Slik er mitt system: 

 

Bekjente:  Folk man ville hilst på eller pratet litt med på gaten, men man har aldri funnet på noe sammen på eget initiativ.

 

Venner: Bekjente det er eller har vært naturlig å kontakte bare for kontakten sin skyld. Man har gjort noe sammen på eget initiativ, f.eks drukket kaffe med vedkommende.  

 

Så fins det mange typer venner: gode venner, overfladiske venner, perifere venner, dårlige venner, barndomsvenner og sjelevenner... det er dette som gjør det forvirrende:-)

 

I grove trekk:

 

En god venn har en forståelse for hvordan du fungerer og hva som er ok og ikke ok for deg, og vil respektere det.  Så personen vil sannsynligvis forstå at det er viktig for deg å få svar på sms, og at det ikke er ok for deg å bryte avtaler uten videre. Som regel forstår også du denne personen, så hvis vedkommende som frosken er litt glemsom og glemmer å svare iblant, så vet du det, og irriterer deg bare litt over det   Dere vil stille opp for hverandre, og du liker vedkommendes selskap, og blir glad av det. 

 

En dårlig venn vet og at det er viktig for deg å få svar på sms, men tenker at det kan da umulig være så farlig, og dropper å svare. Du irriterer deg oftere enn du gleder deg over personen, og vennskapet kan tappe deg for energi og er ikke i balanse, kanskje du føler du gir og gir uten å få noe tilbake. Du kontakter som regel av pliktfølelse, ikke av ren lyst.

 

En barndomsvenn kan være begge deler, dere kan være svært ulike, men det å ha vokst opp sammen knytter dere sammen likevel, og gjør at dere har nok felles til at dere holder kontakten. Ofte en dypere forståelse. 

 

Overfladiske venner: disse inviterer man i større selskaper og slikt, og man liker vedkommende ok som regel, men hadde vedkommende flyttet langt vekk hadde det ikke gjort så mye heller.

 

En nabo kan være en god eller en dårlig nabo, du har nok en god nabo:-) Å være en god nabo innebærer noe av det samme som å være en god venn, man holder avtaler, inviterer kanskje på kaffe iblant og gjør små tjenester for hverandre. Forskjellen er at man begynner med dette fordi det er slikt gode naboer gjør. Godt naboskap har en verdi i seg selv. Det betyr ikke at ikke en god nabo kan bli en venn, men en god nabo MÅ ikke være en venn i tillegg, fordi dere har ikke valgt hverandre i utgangspunktet. Det samme med kollegaer.

 

Jeg skjønner godt at du kaller psykiateren for din venn. Siden hun er profesjonell, kan hun ikke være din venn per definisjon, men ellers fyller hun sikkert kriteriene for god venn/sjelevenn:-)

 

Også kan man bevege seg imellom definisjonene, en god venn kan bli en dårlig venn, for så å bli en perifer venn, en man sjelden møter lengre. 

 

Håper jeg ikke gjorde deg mer forvirret nå!  Det er ikke sikkert alle er enige i mine definisjoner heller:) 

Anonymous poster hash: f4719...582

[Madelenemie]

 

Jeg skjønner veldig godt at det kan være forvirrende:-) Jeg tror du vil få mange forskjellige svar, det viser at det er ikke lett å systematisere dette. 

 

Slik er mitt system: 

 

Bekjente:  Folk man ville hilst på eller pratet litt med på gaten, men man har aldri funnet på noe sammen på eget initiativ.

 

Venner: Bekjente det er eller har vært naturlig å kontakte bare for kontakten sin skyld. Man har gjort noe sammen på eget initiativ, f.eks drukket kaffe med vedkommende.  

 

Så fins det mange typer venner: gode venner, overfladiske venner, perifere venner, dårlige venner, barndomsvenner og sjelevenner... det er dette som gjør det forvirrende:-)

 

I grove trekk:

 

En god venn har en forståelse for hvordan du fungerer og hva som er ok og ikke ok for deg, og vil respektere det.  Så personen vil sannsynligvis forstå at det er viktig for deg å få svar på sms, og at det ikke er ok for deg å bryte avtaler uten videre. Som regel forstår også du denne personen, så hvis vedkommende som frosken er litt glemsom og glemmer å svare iblant, så vet du det, og irriterer deg bare litt over det   Dere vil stille opp for hverandre, og du liker vedkommendes selskap, og blir glad av det. 

 

En dårlig venn vet og at det er viktig for deg å få svar på sms, men tenker at det kan da umulig være så farlig, og dropper å svare. Du irriterer deg oftere enn du gleder deg over personen, og vennskapet kan tappe deg for energi og er ikke i balanse, kanskje du føler du gir og gir uten å få noe tilbake. Du kontakter som regel av pliktfølelse, ikke av ren lyst.

 

En barndomsvenn kan være begge deler, dere kan være svært ulike, men det å ha vokst opp sammen knytter dere sammen likevel, og gjør at dere har nok felles til at dere holder kontakten. Ofte en dypere forståelse. 

 

Overfladiske venner: disse inviterer man i større selskaper og slikt, og man liker vedkommende ok som regel, men hadde vedkommende flyttet langt vekk hadde det ikke gjort så mye heller.

 

En nabo kan være en god eller en dårlig nabo, du har nok en god nabo:-) Å være en god nabo innebærer noe av det samme som å være en god venn, man holder avtaler, inviterer kanskje på kaffe iblant og gjør små tjenester for hverandre. Forskjellen er at man begynner med dette fordi det er slikt gode naboer gjør. Godt naboskap har en verdi i seg selv. Det betyr ikke at ikke en god nabo kan bli en venn, men en god nabo MÅ ikke være en venn i tillegg, fordi dere har ikke valgt hverandre i utgangspunktet. Det samme med kollegaer.

 

Jeg skjønner godt at du kaller psykiateren for din venn. Siden hun er profesjonell, kan hun ikke være din venn per definisjon, men ellers fyller hun sikkert kriteriene for god venn/sjelevenn:-)

 

Også kan man bevege seg imellom definisjonene, en god venn kan bli en dårlig venn, for så å bli en perifer venn, en man sjelden møter lengre. 

 

Håper jeg ikke gjorde deg mer forvirret nå!  Det er ikke sikkert alle er enige i mine definisjoner heller:) 

Anonymous poster hash: f4719...582

 

Hei!

 

Ok takk,

 

I vertfall forstår jeg at det er ulike definisjoner,

 

Psykologen sa i går at fordi om jeg inviterer x ant mennesker på sommerfest en gang pr år, så betyr det ikke at de er venner, hun vil kalle dem bekjente. Så var det avklart. Men altså har hun tydeligvis en annen oppfatning enn deg av venner og bekjente,

jeg tenker nok litt mer som deg, i vertfall i starten av innlegget.

 

Imidlertid hjelper jeg alle på likt grunnlag og av plikt og prinsipp, der ser jeg ingen forskjell.

 

Jeg vil heller ikke ha noe annet tilbake enn punklighet, at man gir beskjed og svarer på mail/sms

 

Jeg skal imidlertid ta med meg det du skriver om at vi mennesker har ulike oppfatninger av dette.

 

Uansett har jeg liksom rik tilgang på mennesker som liker meg, kaller meg sin venn, men jeg selv vet ikke hva de er?

 

Kanskje det rett og slett ikke kjennes så viktig, sånn helt grunnleggende, i min natur, og kanskje jeg strever med dette fordi jeg prøver tilpasse meg, dvs passe inn, noe som går bra, men når man kommer til å forstå vennskap, ja da mangler jeg noen forutsetninger.

 

Jeg syns det var fint med Cathlin over som skrev at hennes beste venn var en katt, da forstod jeg hvor ulike definisjoner vi mennesker har, og er Cathlin s beste venn en katt så kan vel min beste venn være psykiater.

Katten kommer og går som den vil, litt som med psykiatere.

 

Jeg fikk mail i går av min psykiater, og hun hadde vært i utlandet, uten at jeg visste det, i mange uker, det er jo ikke noe jeg legger meg opp i, og jeg var egentlig litt lettet over at jeg tok det så lett, jeg trenger ikke så mye lenger å vite akkurat hvor hun er til hvilken tid, noe hun ellers informerte meg vennlig om. Katten min hadde også vært mange dager borte og jeg tenkte da at en katt er en katt, og har litt asperger, kommer og går når den vil, ikke rart jeg en gang trodde min psykiater selv hadde asperger. En annen mulig venn hadde vært i Gambia, men saken er at disse menneskene har et nettverk, familie rundt seg, da føler jeg lettere at jeg kan slappe av, jeg vet at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. Det er annerledes med mennesker som ikke har familie, kuttet kontakten med den familie de hadde og lignende.

Hvis min psykiater hadde vært hun psykiater Rosenqvist, hun har ikke barn, da ville jeg kanskje kjent det annerledes.

 

Håper du forstår.

Endret 11. juni 2015 av Madelenemie

[AnonymBruker]

Ja, mange vil definere mange av de jeg kaller venner som bekjente, og bare de jeg kaller gode venner som venner. Jeg vil kanskje moderere meg litt, man KAN ha tatt en kaffe f.eks med en bekjent og, eller invitert på sommerfest, men hvis det ikke ble naturlig å utvikle kontakten siden, så ville jeg fortsatt kalt vedkommende bekjent.  Flere fester = overfladisk venn. Er slik sett igrunnen ganske enig med slik den første AB'en definerer venner, men jeg mener altså at det også er mulig å ikke like sine venner, så lenge man opprettholder kontakten er det fortsatt en venn, om enn en dårlig en. Og en katt kan være en venn.

 

Poenget er kanskje at det egentlig er helt opp til deg hvem du vil kalle venn. Om du føler din psykiater er en venn, så viser det at du forstår hva du vil en venn skal være, og det er alt du trenger å forstå Om mange kaller deg en venn, så er det jo hyggelig, men om du ikke føler at du tenker på de som venner, så er det din sak. Du trenger jo ikke fortelle de det Jeg har f.eks kanskje tre personer jeg tenker på som venner, men jeg definerer meg som venn med mange fler, utfra de definisjonene jeg gav over.  Og jeg er hyggelig mot alle.

 

Å gjøre ting som å svare på mail/sms og overholde avtaler, og ellers smile og være hyggelig, anser jeg som god folkeskikk, det er noe man gjør uavhengig av om man er venner, bekjente, eller ikke kjenner vedkommende. Men det er mange som ikke er så nøye på det.

 

Anonymous poster hash: f4719...582

[laban]

 

Katten kommer og går som den vil, litt som med psykiatere.

 

[Madelenemie]

 

Ja, mange vil definere mange av de jeg kaller venner som bekjente, og bare de jeg kaller gode venner som venner. Jeg vil kanskje moderere meg litt, man KAN ha tatt en kaffe f.eks med en bekjent og, eller invitert på sommerfest, men hvis det ikke ble naturlig å utvikle kontakten siden, så ville jeg fortsatt kalt vedkommende bekjent.  Flere fester = overfladisk venn. Er slik sett igrunnen ganske enig med slik den første AB'en definerer venner, men jeg mener altså at det også er mulig å ikke like sine venner, så lenge man opprettholder kontakten er det fortsatt en venn, om enn en dårlig en. Og en katt kan være en venn.

 

Poenget er kanskje at det egentlig er helt opp til deg hvem du vil kalle venn. Om du føler din psykiater er en venn, så viser det at du forstår hva du vil en venn skal være, og det er alt du trenger å forstå Om mange kaller deg en venn, så er det jo hyggelig, men om du ikke føler at du tenker på de som venner, så er det din sak. Du trenger jo ikke fortelle de det Jeg har f.eks kanskje tre personer jeg tenker på som venner, men jeg definerer meg som venn med mange fler, utfra de definisjonene jeg gav over.  Og jeg er hyggelig mot alle.

 

Å gjøre ting som å svare på mail/sms og overholde avtaler, og ellers smile og være hyggelig, anser jeg som god folkeskikk, det er noe man gjør uavhengig av om man er venner, bekjente, eller ikke kjenner vedkommende. Men det er mange som ikke er så nøye på det.

 

Anonymous poster hash: f4719...582

 

Ok takk:-)

 

Jeg er nøye på regler, folkeskikk, disiplin, nøyaktighet m.m.

 

Men jeg har blitt mindre ridig , mer fleksibel, og mer mottagelig for andres ideer, etter at jeg forstod ved diagnostisering at jeg hadde et problem, og fikk forklaringene jeg trengte. Jeg følger reglene for etikette og konversering bra.

Jeg har alltid hatt vært nokså forrmell, eller andre sier, veldig formell, dette har jeg også justert ned til det ubehagelige for min egen del, jeg har kuttet ut etternavn:-( Jeg liker best bruke etternavn på mennesker.

 

Jeg må jobbe med min rigiditet, men jeg skal kjøre til apoteket nå, og begynne igjen på oxytocin:-) så da ordner det seg kanskje

[Gjest Gargamel]

Du prøver å løse koden for hva vennskap er. Problemet er at det ikke finnes noen løsning fordi vennskap er et vidt, løst og diffust begrep. 

 

Begrepet kan omfatte en fremmed som vil deg vel, folk du møter sporadisk gjennom en hobby eller en sjelevenn som din tidligere psykiater. Jeg opererer i alle fall ikke med noe klart skille mellom venner og bekjente.

 

Dermed finnes det ingen absolutte regler for hva en "venn" gjør. Å kalle noen for en "venn" gir deg ingen forpliktelser, bortsett fra god oppførsel og folkeskikk.

[påskelilje]

Er enig med Gargamel her - det finnes ingen eksakt kode for vennskap. Det vil variere fra person til person, og fordi det handler om mennesker og ikke en matematisk funksjon, så vil det alltid være handlinger og episoder som avviker fra det som er ønskelig eller det som er avtalt. Som noen andre her sier, så vil et godt vennskap romme en raushet for slike avvik i større grad enn det vil i forhold til en kollega eller en annen bekjent i er organisasjon eller forening som en ikke føler seg så nær til.

 

Jeg likte den oversikten Anonym skrev her - med bekjente og venner, og så nærmere inndeling av venner.

 

Det er svært sjelden jeg tenker over og rangerer vennene mine. Hvilket behov skulle det dekke? Da jeg fylte 40 gjorde jeg for så vidt en slik rangering, ved at de nærmeste ble invitert. Det var mange jeg kunne ha invitert i tillegg, som er perifere venner - dvs venner jeg sjelden treffer, men som jeg gjerne kunne blitt god venn med dersom vi begge hadde hatt tid og overskudd. Jeg har en veldig god venn i Sverige, og vi treffer hverandre kanskje bare annethvert år, men vi er hjerliggode venner likevel. tror jeg anser henne som en god venn, selv om hun bor langt herfra.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Selv om jeg har tilgang på mennesker, så strever jeg så mye med å forstå hvem som er en venn at jeg ser dette rett og slett ikke endrer seg.

 

Selv om jeg fint greier de sosiale situasjoner, med regler for konversering m.m.

så forstår jeg ikke systemet venner. Med de nye rettningslinjene er jeg den vennlige vertinnen som ser andres behov og andre liker snakke med meg. Dette virker best i en til en rellasjoner.

 

Mange her inne har prøvd forklare meg om venner og vennskap, jeg har forsøkt finne nye systemer, og omprogrammere meg selv, men greier det ikke.

 

Jeg tror derfor jeg takker ja til "terapi" selv om jeg ikke har flere spørsmål.

Det hender jeg har noe å si, og da kan jeg jo være sosial i de situasjonene kanskje, rammen rundt gjør det lettere. Jeg kan feks ha faste avtaler og bestemme tema før jeg kommer.

 

Jeg skulle mest av alt ønske at jeg forstod dette med venner bedre,

når jeg mener min psykiater er min venn, så skjønner jeg jo at jeg er nokså alene om forståelsen, og at det er noe jeg rett og slett ikke greier begripe.

 

Jeg har en bestevenn, vi treffes fast noen få ganger pr år, hun hjalp meg gjennom barndommen.

 

Også er det andre mennesker der, men de er så prinsippløse, ustabile tidvis, svarer sent på sms feks,

 

Men naboene mine, de lar meg ordne opp i ting, kanskje det er den letteste måten å være venn med meg på? De bryter heller ikke avtaler.

 

Jeg er såpass sår på dette området og min manglende forståelse for vennskap, at jeg kun vil ha svar av mennesker som ikke sårer meg. Jeg blir såret nesten av meg selv, når jeg skriver, og jeg forstår hvor dårlig jeg er på begrepet og systemet, til tross for hardt arbeide og forøk.

 

Jeg skal spørre den psykologen om hun vet om denne, ikke mangel på mennesker, ikke mangel på evne til å konversere (dette er løst takket være min psykiater), men mangel på forståelse for vennskap, kan ha noe med autisme å gjøre, jeg tror det, men jeg vil at noen skal forklare meg mekanismene.

 

Jeg er jo så hyggelig blitt (dette vet jeg da andre snakker om mitt vinnende vesen), likevel lurer jeg på dette med venner og vennskap.

 

Jeg ser utfordringene dine hær. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å forklare dette for deg, slik at ting blir mer logisk.

 

Det er jo sånn at vi mennesker prioriterer. Noen ganger må man prioritere vekk avtaler, fordi noe annet er viktig. For min egen del kan jeg gi et eksempel for en liten stund tilbake da jeg og noen kompiser skulle på en hyttetur. Jeg har to døtre og hadde avtalt barnevakt for dem. Men så ble den yngste av dem syk. 

Jeg ble nødt å prioritere vekk hytteturen i denne sammenhengen, og heller være hjemme med barna, da barnevakten hadde for lite erfaring med barn til å takle en syk to åring. 

 

Reaksjonen jeg fikk var forståelse. Det vil si at de jeg skulle dra sammen med ikke hadde vonde følelser/ubehag knyttet til at jeg ikke kunne bli med. Unnskyldningen var av en slik karakter at det var innenfor rammene for godtatt avtalebrudd oss imellom.

 

Sen tilbakemelding på sms: Dette er jo også underlagt mottakers prioriteringer. Kanskje er personen på en kino, jobb, i et møte eller under andre omstendigheter som gjør det upassende å svare på sms. Normalt sett så skal man anta at det er slik at mottaker er forhindret fra å svare til man eventuelt får en forklaring senere. Denne forklaringen kan man jo være uenig i, men det er sjeldent lurt å diskutere sånne saker utover. eks. sende en melding med "hvorfor svarer du ikke?" "er du opptatt? ta kontakt når du er ledig/har tid"  

Dersom du følger dette rådet vil jeg tro at du vil oppnå å få svar fortere og kanskje forklarende enn om man sender en sms som blir "neglisjert" og senere glemt. 

For ordens skyld vil jeg avslutningsvis tilføye at man ikke "spammer" mottaker med kontinuerlige sms. men med eks. Opprinnelig sms sendt  kl: 10:00.......venter på svar......kl:11:00 kan man gjerne sende en oppfølger. Får man ikke svar denne gangen heller er det bare å vente til man får svar. Det er min måte å gjøre det på i alle fall. 

 

Håper også dette hjelper med å forstå. Beklager en litt lang og kanskje repeterende tekst.

 

 

 

Anonymous poster hash: d4eaa...88e