venner

[Madelenemie]

 

Jeg ser utfordringene dine hær. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å forklare dette for deg, slik at ting blir mer logisk.

 

Det er jo sånn at vi mennesker prioriterer. Noen ganger må man prioritere vekk avtaler, fordi noe annet er viktig. For min egen del kan jeg gi et eksempel for en liten stund tilbake da jeg og noen kompiser skulle på en hyttetur. Jeg har to døtre og hadde avtalt barnevakt for dem. Men så ble den yngste av dem syk. 

Jeg ble nødt å prioritere vekk hytteturen i denne sammenhengen, og heller være hjemme med barna, da barnevakten hadde for lite erfaring med barn til å takle en syk to åring. 

 

Reaksjonen jeg fikk var forståelse. Det vil si at de jeg skulle dra sammen med ikke hadde vonde følelser/ubehag knyttet til at jeg ikke kunne bli med. Unnskyldningen var av en slik karakter at det var innenfor rammene for godtatt avtalebrudd oss imellom.

 

Sen tilbakemelding på sms: Dette er jo også underlagt mottakers prioriteringer. Kanskje er personen på en kino, jobb, i et møte eller under andre omstendigheter som gjør det upassende å svare på sms. Normalt sett så skal man anta at det er slik at mottaker er forhindret fra å svare til man eventuelt får en forklaring senere. Denne forklaringen kan man jo være uenig i, men det er sjeldent lurt å diskutere sånne saker utover. eks. sende en melding med "hvorfor svarer du ikke?" "er du opptatt? ta kontakt når du er ledig/har tid"  

Dersom du følger dette rådet vil jeg tro at du vil oppnå å få svar fortere og kanskje forklarende enn om man sender en sms som blir "neglisjert" og senere glemt. 

For ordens skyld vil jeg avslutningsvis tilføye at man ikke "spammer" mottaker med kontinuerlige sms. men med eks. Opprinnelig sms sendt  kl: 10:00.......venter på svar......kl:11:00 kan man gjerne sende en oppfølger. Får man ikke svar denne gangen heller er det bare å vente til man får svar. Det er min måte å gjøre det på i alle fall. 

 

Håper også dette hjelper med å forstå. Beklager en litt lang og kanskje repeterende tekst.

 

 

 

Anonymous poster hash: d4eaa...88e

 

Hei!

 

Det skjønner jeg, det er ikke det som er problemet.

 

Da jeg hadde fest ga to stk beskjed om at de ikke kom, selv om de først sa de skulle komme, det hadde skjedd noe uforutsett,

den ene ga beskjed samme dag, det er helt ok, når man har en grunn, da gjør man rett.

 

Det jeg skriver om som kanskje kom dårlig frem, er feks at, jeg har et familiemedlem, som isolerer seg, skrur av telefon og mail m.m.. Vedkommende har problemer, det vet vi, men saken er at han vet, hvor bekymret alle blir. Nå ikke med en gang, men etter hvert.... jeg blir kanskje sent bekymret fordi jeg ser det samme mønsteret gjentar seg.

Jeg mister også en del respekt for mennesker som setter andre i en slik uviss situasjon, fordi de vet at andre bekymrer seg.

 

Det andre trenger er jo kun å vite at man ikke kan bidra med noe og at man ellers har det "ok"/ bare vil streve alene.

Greit å gi et livstegn sånn at omgivelsene ikke må bekymre seg undøvendig.

[Madelenemie]

Hei!

 

Det skjønner jeg, det er ikke det som er problemet.

 

Da jeg hadde fest ga to stk beskjed om at de ikke kom, selv om de først sa de skulle komme, det hadde skjedd noe uforutsett,

den ene ga beskjed samme dag, det er helt ok, når man har en grunn, da gjør man rett.

 

Det jeg skriver om som kanskje kom dårlig frem, er feks at, jeg har et familiemedlem, som isolerer seg, skrur av telefon og mail m.m.. Vedkommende har problemer, det vet vi, men saken er at han vet, hvor bekymret alle blir. Nå ikke med en gang, men etter hvert.... jeg blir kanskje sent bekymret fordi jeg ser det samme mønsteret gjentar seg.

Jeg mister også en del respekt for mennesker som setter andre i en slik uviss situasjon, fordi de vet at andre bekymrer seg.

 

Det andre trenger er jo kun å vite at man ikke kan bidra med noe og at man ellers har det "ok"/ bare vil streve alene.

Greit å gi et livstegn sånn at omgivelsene ikke må bekymre seg undøvendig.

Skulle også ha med:

 

 

Når det er snakk om svar på sms, så vil jeg si en uke eller to er ok, men det avhenger litt av saken.

Min bestevenn har glemt å svare meg på om når vi skal treffes, da sender jeg ny sms etter en uke ca,

og ofte skjer sånt. I dag måtte jeg sende sms til to som ikke har svart på ant som kommer på festen i morgen, det er ok, men jeg syns folkeskikk innebærer å svare, og det er de faste som ikke svarer.

 

Mye går på evnen til å  svare, holde avtaler, og ikke forståelige grunner for å ikke svare, feks ikke mottat sms/mail (det kan skje osv), eller sykdom etc...sånt er også forståelig. Men jeg ser at det er de samme hver gang, som ikke svarer på invitasjoner, roter dem bort, setter andre i situasjoner der de blir bekymret og må ut å kjøre m.m.

Kommer for sent, osv...

[Gjest Gargamel]

(...)

Det jeg skriver om som kanskje kom dårlig frem, er feks at, jeg har et familiemedlem, som isolerer seg, skrur av telefon og mail m.m.. Vedkommende har problemer, det vet vi, men saken er at han vet, hvor bekymret alle blir. Nå ikke med en gang, men etter hvert.... jeg blir kanskje sent bekymret fordi jeg ser det samme mønsteret gjentar seg.

Jeg mister også en del respekt for mennesker som setter andre i en slik uviss situasjon, fordi de vet at andre bekymrer seg.

 

Det andre trenger er jo kun å vite at man ikke kan bidra med noe og at man ellers har det "ok"/ bare vil streve alene.

Greit å gi et livstegn sånn at omgivelsene ikke må bekymre seg undøvendig.

 

Jeg synes du reagerer på en helt normal måte her.

[Madelenemie]

Du prøver å løse koden for hva vennskap er. Problemet er at det ikke finnes noen løsning fordi vennskap er et vidt, løst og diffust begrep. 

 

Begrepet kan omfatte en fremmed som vil deg vel, folk du møter sporadisk gjennom en hobby eller en sjelevenn som din tidligere psykiater. Jeg opererer i alle fall ikke med noe klart skille mellom venner og bekjente.

 

Dermed finnes det ingen absolutte regler for hva en "venn" gjør. Å kalle noen for en "venn" gir deg ingen forpliktelser, bortsett fra god oppførsel og folkeskikk.

Hei!

 

Takk,

 

det var det enkleste!

 

dette kan jeg faktisk huske, så takk.

 

Skjønte på alle som svarte i tråden at ingen er sikker på venn/bekjent/medmenneske m.m..

 

Det er greit å vite at det er så uklart for alle, kanskje det løser hele saken.

 

Jeg gjør det litt til noe det skal komme et enkelt, endelig svar ut av, ønsker ofte det, men vet jo at det ikke alltid går.

 

Det er jo videre mitt problem at jeg er så full av prinsipper, men viktig blir det da at jeg gjør som min psykiater sa,

 

" omgi deg med stabile rettlinjete mennesker, da går det bra", psykisk ustabile er ekstra vanskelig for meg.

Jeg er nok ikke flink til å hjelpe dem selv om jeg vil. Min psykiater bad meg holde avstand til de psykisk ustabile, og det var vel fordi hun vet at jeg er full av prinsipper. Heldigvis er de fleste stabile og holder avtaler.

[frosken]

Skulle også ha med:

Når det er snakk om svar på sms, så vil jeg si en uke eller to er ok, men det avhenger litt av saken.

Min bestevenn har glemt å svare meg på om når vi skal treffes, da sender jeg ny sms etter en uke ca,

og ofte skjer sånt. I dag måtte jeg sende sms til to som ikke har svart på ant som kommer på festen i morgen, det er ok, men jeg syns folkeskikk innebærer å svare, og det er de faste som ikke svarer.

Mye går på evnen til å svare, holde avtaler, og ikke forståelige grunner for å ikke svare, feks ikke mottat sms/mail (det kan skje osv), eller sykdom etc...sånt er også forståelig. Men jeg ser at det er de samme hver gang, som ikke svarer på invitasjoner, roter dem bort, setter andre i situasjoner der de blir bekymret og må ut å kjøre m.m.

Kommer for sent, osv...

Tror jeg er enig med deg i dette.

[Madelenemie]

Tror jeg er enig med deg i dette.

Det er fint:-)

 

Og det er nettopp da avtalebrudd er avtalebrudd!

 

Ikke når det skyldes tekniske feil, logiske forklaringer, mulige misforståelser,

 

Jeg har god erfaring med kroniske løftebrytere i min familie, selv om jeg ikke regner med å få svar ofte, så hender det når man står, som i kveld og lager mat til 30 gjester, som kanskje viser seg bli 20, at man tenker det kunne være greit med en beskjed.

Men det får man aldri, konsekvent og av de samme, kanskje kommer de, kanskje ikke, og alltid nogenlunde samme forklaring, fikk ikke sms, rotet bort invitasjon, hadde så mye osv... og alltid gjelder dette de samme menneskene, de har veldig mye problemer med sine mobiler, eller med å våkne eller med at de har så mye, eller med mailen sin.

[frosken]

Det er fint:-)

 

Og det er nettopp da avtalebrudd er avtalebrudd!

 

Ikke når det skyldes tekniske feil, logiske forklaringer, mulige misforståelser,

 

Jeg har god erfaring med kroniske løftebrytere i min familie, selv om jeg ikke regner med å få svar ofte, så hender det når man står, som i kveld og lager mat til 30 gjester, som kanskje viser seg bli 20, at man tenker det kunne være greit med en beskjed.

Men det får man aldri, konsekvent og av de samme, kanskje kommer de, kanskje ikke, og alltid nogenlunde samme forklaring, fikk ikke sms, rotet bort invitasjon, hadde så mye osv... og alltid gjelder dette de samme menneskene, de har veldig mye problemer med sine mobiler, eller med å våkne eller med at de har så mye, eller med mailen sin.

 

Jeg er glad for at slike kroniske løftebrytere ikke finnes i verken min familie eller omgangskrets for øvrig. Jeg hadde nok blitt ganske sur og skuffet om folk ikke gadd å melde avbud engang.

[Madelenemie]

Jeg er glad for at slike kroniske løftebrytere ikke finnes i verken min familie eller omgangskrets for øvrig. Jeg hadde nok blitt ganske sur og skuffet om folk ikke gadd å melde avbud engang.

Bra du er glad for det.

 

Jeg har slike i min familie,kroniske løftebrytere som jeg MÅ stille opp for. De sier ikke det, men jeg har prinsipper, så det er jo mitt problem til slutt, ingen annens.

 

Jeg har slike løftebrytere blant de som kaller seg "venner", diagnostiserte psykiatriske pasienter, eller hva de er?

Jeg vet ikke, men disse skal jeg ikke omgi meg med, i følge min psykiater, noe jeg ikke gjør prinsippielt, , men et par har jeg blitt glad i.

Og jeg kjenner ansvar, så det er ikke så enkelt som at jeg bare skal la være å tenke på dem.

 

Jeg tenker på dem, og jo mer de ikke har et nettverk, jo mindre på mine prinsipper ender jeg.

det er frustrerende, heldigvis har jeg interesser og gleder, og derfor tynger det meg ikke, men sporadisk vil jeg løse problemene deres/hjelpe dem, sånn at de får det bedre/ ok.

 

Vil tilføye: nettopp derfor forstår kanskje ikke noen hvor frustrerende det er?

 

Når man ikke bare har den vanlige familien som "truer" en, (det er en stille trussel, passivt sinne det der og ikke gi lyd fra seg...:-(  )

Endret 12. juni 2015 av Madelenemie