Bak en diagnose/atferd.

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg vil dele dette innlegget jeg leste i avisen, det gjorde meg trist, veldig.

 

Tankene mine går til alle de misforståtte og aggresive eller voldelige barna, er det sånn at man ikke tørr fortsatt spørre om hvordan de har det hjemme? ta dem på alvor.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/I-ti-ar-var-jeg-inn-og-ut-av-psykiatrien-Ingen-turte-a-snakke-om-det-som-hadde-gjort-meg-syk--8052203.html

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er bare trist. Om det er korrekt gjenfortalt, er det en skam for hjelpeapparatet.

[Solemnity]

Dette er ikke om hjelpeapparatet, for så langt kom ikke jeg, men jeg husker at jeg skrev en novelle om seksuelt misbruk som femten-åring. Jeg skrev mye og godt, så jeg hadde timer alene med en lærer hvor jeg fikk tilbakemelding. Hun var veldig imponert over historien, som hun beskrev som så levende og gripende, at "om jeg ikke kjente deg bedre, så hadde jeg trodd du hadde personlig erfaring". Hemmeligheten lå på tippen av tunga, inntil hun sa det.

 

Vi er dårlige på å lytte.

[påskelilje]

Trist å høre, Solemnity... Helt ufattelig at denne læreren ikke brukte anledningen til å spørre de viktige spørsmålene.

[stjernestøv]

Hei!

 

Jeg vil dele dette innlegget jeg leste i avisen, det gjorde meg trist, veldig.

 

Tankene mine går til alle de misforståtte og aggresive eller voldelige barna, er det sånn at man ikke tørr fortsatt spørre om hvordan de har det hjemme? ta dem på alvor.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/I-ti-ar-var-jeg-inn-og-ut-av-psykiatrien-Ingen-turte-a-snakke-om-det-som-hadde-gjort-meg-syk--8052203.html

Trist ja

[AnonymBruker]

Dette er ikke om hjelpeapparatet, for så langt kom ikke jeg, men jeg husker at jeg skrev en novelle om seksuelt misbruk som femten-åring. Jeg skrev mye og godt, så jeg hadde timer alene med en lærer hvor jeg fikk tilbakemelding. Hun var veldig imponert over historien, som hun beskrev som så levende og gripende, at "om jeg ikke kjente deg bedre, så hadde jeg trodd du hadde personlig erfaring". Hemmeligheten lå på tippen av tunga, inntil hun sa det.

 

Vi er dårlige på å lytte.

Hei!

 

Sånt er trist og tankevekkende.

 

Selv om jeg ikke opplevde så store traumer som deg, så ble jeg anbefalt "omplassert" av psykiateren, men resten av "gjengen", psykologer, miljøarbeidere og hva de var alt, tok liksom mine foreldres "parti", eller hva man gjør når man nekter å se realiteten.

 

Det kjentes godt for meg som voksen å lese de klare rådene fra psykiateren, om omsorgsforholdene, og at han ikke så det bra for min utvikling å fortsette å bo under de forhold. ( jeg følte meg sett og det ga meg en slags god følelse) Så jeg skrev til barnepsykologen min, en lengre liste der jeg lurte på hvorfor de ikke gjorde som anbefalt, fulgte opp rådene hans, men til det fikk jeg ikke noe svar. Akkurat det syns jeg er dårlig, man svikter og feiler første gang, kanskje uten å vite, så får man vite, hvor feil man tok, så svikter man igjen, istedet for å beklage.

 

Min psykiater sa at alt hun som psykiater kan gjøre er å anbefale, det er opp til andre å sette det i kraft,

derfor syns jeg spisskompetansen, som psykiatere utgjør, bør ha større betydning, og tillegges mer vekt enn de andre mindre kvalifisserte synserne rundt.

Anonymous poster hash: 78fb3...652