Jeg hater virkelig meg selv

[AnonymBruker]

Blitt overvektig pga medisiner. Depresjonen og medisinene gjør meg likegyldig til hva jeg spiser. Men etterpå så rakker jeg ned på meg selv. Jeg orker knapt gå ut. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av kroppen min. Klarer ikke sitte med bena i kryss lenger. Magen velter ut.

Snart legger jeg meg i hi på heltid. Ingen klær passer meg og jeg er full av selvforskyldt. Jeg sliter betydelig psykisk og har egentlig alltid gjort det.

Jeg vet ikke hvordan komme meg opp av gropa jeg er i. Samboeren min forakter meg føler jeg. Alle andre forakter meg. Jeg hater meg selv så intenst at jeg ødelegger meg selv

Hvordan like seg selv,få bra selvbildet? Hvordan komme ut av "gropa"? Jeg spiser fordi jeg føler jeg allerede er stygg og feit og straffer meg selv ved å spise mer. Klarer meg ikke uten noe søtt for hverdagen er mørk nok som den er

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[Trine]

Kan det søte være frukt? Skal man gå ned i vekt så må man jo nesten spise sunnere og trene mer. Går du til noen behandling? Jeg forstår hva du mener med likegyldig, men du virker ikke likegyldig. Det virker som du sitter inne med mye frustrasjon. Det første som slo meg var, kjøp en ergometersykkel og la frustrasjonen gå utover den.

Snakk med samboeren din, ikke bare tro at han forakter deg.

Men hvordan få bedre selvbilde, hehe....det skulle jeg likt å vite selv. Det jeg har lært, men ikke får helt til, er å fokusere på de positive egenskapene man har. Ikke se seg selv i speilet hele tiden (det har jeg forsåvidt heller aldri gjort), tenke positivt, bry seg om andre, gjøre noe man liker å gjøre hver dag. Hmmm...det var vel noe mer også, men jeg husker ikke. Jeg hadde et ark som hang på kjøleskapdøra over ting jeg skulle huske, f.eks at jeg ikke skulle få dårlig samvittighet over ting jeg ikke hadde kontroll over, at jeg skulle huske å kose meg på aktivitetene jeg drev med og ikke få dårlig samvittighet ovenfor samboeren for å være borte et par kvelder i uka. Jeg skulle huske å ha alenetid. Jeg leste lista hver morgen og etterhvert så ble det mer naturlig. Nå går selvtilliten litt opp og ned.

[frosken]

Blitt overvektig pga medisiner. Depresjonen og medisinene gjør meg likegyldig til hva jeg spiser. Men etterpå så rakker jeg ned på meg selv. Jeg orker knapt gå ut. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av kroppen min. Klarer ikke sitte med bena i kryss lenger. Magen velter ut.

Snart legger jeg meg i hi på heltid. Ingen klær passer meg og jeg er full av selvforskyldt. Jeg sliter betydelig psykisk og har egentlig alltid gjort det.

Jeg vet ikke hvordan komme meg opp av gropa jeg er i. Samboeren min forakter meg føler jeg. Alle andre forakter meg. Jeg hater meg selv så intenst at jeg ødelegger meg selv

Hvordan like seg selv,få bra selvbildet? Hvordan komme ut av "gropa"? Jeg spiser fordi jeg føler jeg allerede er stygg og feit og straffer meg selv ved å spise mer. Klarer meg ikke uten noe søtt for hverdagen er mørk nok som den er

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Hvor overvektig er du? Og har du prøvd "standardtiltak" som f.eks. Grete Rode-kurs?

[AnonymBruker]

Hvor overvektig er du? Og har du prøvd "standardtiltak" som f.eks. Grete Rode-kurs?

Jeg har såpass dårlig økonomi at jeg ikke har råd til slike kurs. Ikke teoe

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[AnonymBruker]

Jeg har såpass dårlig økonomi at jeg ikke har råd til slike kurs. Ikke til alle sunne matvarer heller. Dessuten mangler jeg selvdisiplin og nok selvrespekt til å gjennomføre noe sånt. Det er som om jeg trykker meg selv ned. Men jeg ønsker virkelig å gjøre en forandring. Kanskje jeg da får mer selvrespekt?

Jeg en BMI på minst 35...veier 110 kg, er 175 høy

Anonymous poster hash: b4487...9c5

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: b4487...9c5

Det ble mye rot her (bruker mobil). Siste svaret er til frosken.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[AnonymBruker]

Kan det søte være frukt? Skal man gå ned i vekt så må man jo nesten spise sunnere og trene mer. Går du til noen behandling? Jeg forstår hva du mener med likegyldig, men du virker ikke likegyldig. Det virker som du sitter inne med mye frustrasjon. Det første som slo meg var, kjøp en ergometersykkel og la frustrasjonen gå utover den.

Snakk med samboeren din, ikke bare tro at han forakter deg.

Men hvordan få bedre selvbilde, hehe....det skulle jeg likt å vite selv. Det jeg har lært, men ikke får helt til, er å fokusere på de positive egenskapene man har. Ikke se seg selv i speilet hele tiden (det har jeg forsåvidt heller aldri gjort), tenke positivt, bry seg om andre, gjøre noe man liker å gjøre hver dag. Hmmm...det var vel noe mer også, men jeg husker ikke. Jeg hadde et ark som hang på kjøleskapdøra over ting jeg skulle huske, f.eks at jeg ikke skulle få dårlig samvittighet over ting jeg ikke hadde kontroll over, at jeg skulle huske å kose meg på aktivitetene jeg drev med og ikke få dårlig samvittighet ovenfor samboeren for å være borte et par kvelder i uka. Jeg skulle huske å ha alenetid. Jeg leste lista hver morgen og etterhvert så ble det mer naturlig. Nå går selvtilliten litt opp og ned.

Jeg klarer ikke tro på meg selv....jeg må slutte helt med seroquel ellers får jeg det ikke til..men slutter jeg, har jeg ingenting for angsten. Vanskelig dilemma. Men å lage lister og sånn funker ikke for meg dessverre.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[Trine]

Jeg klarer ikke tro på meg selv....jeg må slutte helt med seroquel ellers får jeg det ikke til..men slutter jeg, har jeg ingenting for angsten. Vanskelig dilemma. Men å lage lister og sånn funker ikke for meg dessverre.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Har du prøvd andre medisiner mot angst?

Skjønner at sånne lister ikke fungerer for deg, de fungerte litt for meg en liten stund, men var ikke noen endelig løsning. Har du blitt skikkelig utredet? Tenker om det kan ligge noe bak angsten.

[AnonymBruker]

Har du prøvd andre medisiner mot angst?

Skjønner at sånne lister ikke fungerer for deg, de fungerte litt for meg en liten stund, men var ikke noen endelig løsning. Har du blitt skikkelig utredet? Tenker om det kan ligge noe bak angsten.

Jeg har blitt skikkelig utredet når det gjelder det psykiske. Jeg har også vært på overvektpoliklinikken og tatt masse blodprøver, veid meg, målt fettnivå osv. Jeg har vært til ernæringsfysiolog der, men hun kunne ikke fortelle meg mer enn jeg vet fra før. Jeg skal i morgen ha første time med fysioterapeut for å trene styrke og trene meg opp igjen. Han snakket om gruppetrening på sikt. Jeg fikk ved overvektpoliklinikken også tilbud om opphold med videre oppfølging på et senter et par timer unna. Det går på trening og kosthold. Men da jeg sliter med mye angst,så har jeg problemer med å være hjemmefra. Har også problemer med å være borte fra sambo.

Leter etter litt selvrespekt og motivasjon. Har prøvd alle andre medisiner. Får ikke benzo. Så kanskje er jeg bare håpløs

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[frosken]

Jeg har blitt skikkelig utredet når det gjelder det psykiske. Jeg har også vært på overvektpoliklinikken og tatt masse blodprøver, veid meg, målt fettnivå osv. Jeg har vært til ernæringsfysiolog der, men hun kunne ikke fortelle meg mer enn jeg vet fra før. Jeg skal i morgen ha første time med fysioterapeut for å trene styrke og trene meg opp igjen. Han snakket om gruppetrening på sikt. Jeg fikk ved overvektpoliklinikken også tilbud om opphold med videre oppfølging på et senter et par timer unna. Det går på trening og kosthold. Men da jeg sliter med mye angst,så har jeg problemer med å være hjemmefra. Har også problemer med å være borte fra sambo.

Leter etter litt selvrespekt og motivasjon. Har prøvd alle andre medisiner. Får ikke benzo. Så kanskje er jeg bare håpløs

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Jeg synes du skal si ja takk til tilbudet ved overvektssenteret. Skjønner at det kan være angstvekkende for deg å delta i et slikt opplegg, men du kan ha mye å vinne i økt selvfølelse ved å delta.

[Trine]

Jeg har blitt skikkelig utredet når det gjelder det psykiske. Jeg har også vært på overvektpoliklinikken og tatt masse blodprøver, veid meg, målt fettnivå osv. Jeg har vært til ernæringsfysiolog der, men hun kunne ikke fortelle meg mer enn jeg vet fra før. Jeg skal i morgen ha første time med fysioterapeut for å trene styrke og trene meg opp igjen. Han snakket om gruppetrening på sikt. Jeg fikk ved overvektpoliklinikken også tilbud om opphold med videre oppfølging på et senter et par timer unna. Det går på trening og kosthold. Men da jeg sliter med mye angst,så har jeg problemer med å være hjemmefra. Har også problemer med å være borte fra sambo.

Leter etter litt selvrespekt og motivasjon. Har prøvd alle andre medisiner. Får ikke benzo. Så kanskje er jeg bare håpløs

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Oi, da har du gjort mye. Forstår godt at du ikke vil være på det oppholdet. Går du til psykolog eller annen behandling for angsten? Det er ikke så lett å finne motivasjon når man sliter psykisk, det syns ihvertfall ikke jeg. Alt blir liksom så ekstra tungt.

[frosken]

Leter etter litt selvrespekt og motivasjon. Har prøvd alle andre medisiner. Får ikke benzo. Så kanskje er jeg bare håpløs

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Ved å delta på et gruppeopphold og komme i gang med trening, så kan du kanskje både få økt selvrespekt og motivasjon.

 

Pass på at du ikke blir altfor opphengt i dette med din psykiaters oppfatning om bruk av benzo. Kanskje har han mer langsiktige perspektiver enn du selv i øyeblikket.

[stjernestøv]

Hvis det er noen trøst sliter jeg med det samme, men nå har jeg klart å kutte ut godteri siden sist uke og gått ned to kilo. Vet det er vanskelig når behovet for å spise er der hele tiden, jeg erstatter det med røyk og sukkerfrie drops. 

[AnonymBruker]

Ved å delta på et gruppeopphold og komme i gang med trening, så kan du kanskje både få økt selvrespekt og motivasjon.

Pass på at du ikke blir altfor opphengt i dette med din psykiaters oppfatning om bruk av benzo. Kanskje har han mer langsiktige perspektiver enn du selv i øyeblikket.

Jeg er veldig engstelig for å få angst på senteret da det er er gruppeopplegg og jeg egentlig ikke passer i grupper...takler det dårlig og føler meg lett utenfor/mislikt.

Jeg er også svært bekymret for å være borte fra samboeren min. Han ønsker at jeg skal være hjemme, fordi han sier han har det fælt når jeg er borte. Sist jeg var innlagt på brukerstyrt så var han avmakt og kort i telefonen, nærmest sur. Jeg ble da veldig redd for å miste han, og det var en av grunnene til ar jeg dro hjem. Vet jeg burde være mer selvstendig. Takler også dårlig å ikke ha "kontroll" på han. Hva han gjør på når jeg er borte. Han er veldig stødig/stabil så jeg burde ikke være redd.

Er redd for å sitte der, alene og forkommen med fremmede folk, og kanskje ikke få tak i han. Alene og redd. Minner meg om fortiden. Dessuten, vil et slikt opphold ha noe hensikt når jeg er "avhengig" av seroquel? Det er umulig å gå ned på den, har virkelig prøvd.

Hadde der ikke vært for angsten for grupper og samboeren min, så hadde jeg tatt mot tilbudet. Jeg har vært der før, tror det hette "raskere tilbake". Det hadde ikke fokus på kosthold selv om vi fikk sunn mat på senteret. Der var trening hele sagen og jeg gikk ned i vekt. Men da var jeg uten medisiner. Jeg følte meg alene og forkommen og snakket nesten ikke med noen da. Men der var i 2008. Jeg er vel bedre nå.

Hadde det ikke vært for disse bekymringene, så hadde jeg gladelig tatt i mot tilbudet. Men jeg har forstått at jeg er et følelsesmessig vrak som må ta 100 typer medisiner daglig for å fungere.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[AnonymBruker]

Oi, da har du gjort mye. Forstår godt at du ikke vil være på det oppholdet. Går du til psykolog eller annen behandling for angsten? Det er ikke så lett å finne motivasjon når man sliter psykisk, det syns ihvertfall ikke jeg. Alt blir liksom så ekstra tungt.

Ja, jeg går i et opplegg med gruppe og psykiater men tåler dårlig å gå i gruppe dessverre. Ja det er ekstra tungt men må jo finne en løsning. Kan ikke ende opp som så overvektig at det nesten er ingen vei tilbake

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst sliter jeg med det samme, men nå har jeg klart å kutte ut godteri siden sist uke og gått ned to kilo. Vet det er vanskelig når behovet for å spise er der hele tiden, jeg erstatter det med røyk og sukkerfrie drops.

Da synes jeg du er flink som klarer det gratulerer med de to kg. Gir en god følelse å gå ned i vekt

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[stjernestøv]

Da synes jeg du er flink som klarer det gratulerer med de to kg. Gir en god følelse å gå ned i vekt

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 Takk Ja det gir en god følelse å se det på vekta, men det vises jo ikke på kroppen når jeg veier så mye.

[AnonymBruker]

Takk Ja det gir en god følelse å se det på vekta, men det vises jo ikke på kroppen når jeg veier så mye.

Nei det vises ikke...det er litt derfor jeg blir så motløs også..men kanskje har det mer med depresjon å gjøre.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

[stjernestøv]

Nei det vises ikke...det er litt derfor jeg blir så motløs også..men kanskje har det mer med depresjon å gjøre.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

Det er derfor jeg skulle ønske jeg hadde gått ned ti kilo fort, da hadde jeg ihvertfall sett det. Men ting tar jo tid, og det kan en bli deprimert av. 

[frosken]

Jeg er veldig engstelig for å få angst på senteret da det er er gruppeopplegg og jeg egentlig ikke passer i grupper...takler det dårlig og føler meg lett utenfor/mislikt.

Jeg er også svært bekymret for å være borte fra samboeren min. Han ønsker at jeg skal være hjemme, fordi han sier han har det fælt når jeg er borte. Sist jeg var innlagt på brukerstyrt så var han avmakt og kort i telefonen, nærmest sur. Jeg ble da veldig redd for å miste han, og det var en av grunnene til ar jeg dro hjem. Vet jeg burde være mer selvstendig. Takler også dårlig å ikke ha "kontroll" på han. Hva han gjør på når jeg er borte. Han er veldig stødig/stabil så jeg burde ikke være redd.

Er redd for å sitte der, alene og forkommen med fremmede folk, og kanskje ikke få tak i han. Alene og redd. Minner meg om fortiden. Dessuten, vil et slikt opphold ha noe hensikt når jeg er "avhengig" av seroquel? Det er umulig å gå ned på den, har virkelig prøvd.

Hadde der ikke vært for angsten for grupper og samboeren min, så hadde jeg tatt mot tilbudet. Jeg har vært der før, tror det hette "raskere tilbake". Det hadde ikke fokus på kosthold selv om vi fikk sunn mat på senteret. Der var trening hele sagen og jeg gikk ned i vekt. Men da var jeg uten medisiner. Jeg følte meg alene og forkommen og snakket nesten ikke med noen da. Men der var i 2008. Jeg er vel bedre nå.

Hadde det ikke vært for disse bekymringene, så hadde jeg gladelig tatt i mot tilbudet. Men jeg har forstått at jeg er et følelsesmessig vrak som må ta 100 typer medisiner daglig for å fungere.

Anonymous poster hash: b4487...9c5

 

Håper du drøfter dine tanker rundt dette tilbudet både med terapigruppa di og individualterapeuten.

 

Jeg blir ytterst skeptisk til samspillet mellom deg og sin samboer hvis dere ikke er mer opptatt av hva som er bra for den enkelte på lang sikt. Jeg tenker nok også at etter så lang tid i behandling som du har vært, så bør du virkelig vurdere om du ikke skal trosse angsten for angsten i håp om å komme i gang med bedre kosthold og trening. Det er så avgjort mulig å gå ned i vekt selv om du bruker seroquel, men det kan være mer krevende enn det ellers ville ha vært. Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at du fokuserer litt for mye på grunner for at du ikke skal kunne få det bedre med vekt og kropp, i stedet for å se etter hva du kan gjøre for å få det litt bedre.