Åpen omkring barndom med kjæreste

[issalja]

Min barndom/oppvekst er for meg forbundet med skam. Jeg har de seneste årene dog bygd opp en slags "illusjon" om at jeg kommer fra en god familie, bagatellisert min mors oppførsel og aldri bearbeidet sårene fra barndommen - før nå. Og mens jeg har vært i denne "illusjonen", så har jeg møtt min kjæreste og fått barn med ham. Nå er jeg begyndt hos psykolog og føler mer og mer at det er galt å ikke fortelle kjæresten min om hva som foregikk, og hva som foregår.

 

Men jeg synes bare det er så vanskelig! For hvis jeg forteller det, er jeg ikke den samme for ham lengre. Og det kan jo også endre hans måte å se min familie på, som han liker. Og jeg vil at han skal like dem.

 

Jeg er også redd for reaksjonen hans, hvis han vil bagatalisere det jeg har opplevd eller reagere på en annen måte jeg synes er "feil", så vil jeg bare føle meg enda mer alene.

 

Kan noen gi meg et spark bak og/eller komme med innspill og råd til hvordan jeg forteller ham det og hvorfor jeg skal?

 

Ville være takknemmelig for alle synspunkter!

[AnonymBruker]

Kanskje du kan diskutere dette med psykologen din? Vanskelig å gi råd når vi ikke kjenner deg, kjæresten din, historien din eller familien din. Hva ønsker du å oppnå ved å fortelle? Hva er "worst case scenario" av reaksjon fra ham, og hva er "best"?

Skjønner det er vanskelig, men kanskje det er mindre problematisk enn du frykter? Du forandrer deg ikke ved at han vet. Han forandrer seg neppe. Familien din forandrer seg ikke. Synet hans på din familie vil nok endres, men det er vel muligens det du ønsker, at han skal vite?

Anonymous poster hash: 7cffd...7a6

[Gjest Xtra]

Min barndom/oppvekst er for meg forbundet med skam. Jeg har de seneste årene dog bygd opp en slags "illusjon" om at jeg kommer fra en god familie, bagatellisert min mors oppførsel og aldri bearbeidet sårene fra barndommen - før nå. Og mens jeg har vært i denne "illusjonen", så har jeg møtt min kjæreste og fått barn med ham. Nå er jeg begyndt hos psykolog og føler mer og mer at det er galt å ikke fortelle kjæresten min om hva som foregikk, og hva som foregår.

 

Men jeg synes bare det er så vanskelig! For hvis jeg forteller det, er jeg ikke den samme for ham lengre. Og det kan jo også endre hans måte å se min familie på, som han liker. Og jeg vil at han skal like dem.

 

Jeg er også redd for reaksjonen hans, hvis han vil bagatalisere det jeg har opplevd eller reagere på en annen måte jeg synes er "feil", så vil jeg bare føle meg enda mer alene.

 

Kan noen gi meg et spark bak og/eller komme med innspill og råd til hvordan jeg forteller ham det og hvorfor jeg skal?

 

Ville være takknemmelig for alle synspunkter!

 

 

Jeg tenker at dette kan bli en verkebyll for deg om du ikke forteller, og at du kanskje vil plages med tankene omkring dette. Om han er glad i deg vil han antakelig sette pris på din åpenhet. Tror du har lite å tape på å fortelle, men som AnonymBruker over her sier - det kommer jo litt an på en del ting. Mitt svar er jo basert på hvordan jeg selv ville tenkt.

[Gjest Gargamel]

Det å betro seg om vanskelige ting er i utgangspunktet ikke farlig for forholdet. Tvert om tror jeg du og kjæresten vil bli mer knyttet sammen om du betror deg om sånne ting.

 

Det virker ikke som om du har lyst til å ta het avstand fra familien din. Det er det opp til deg å sørge for at han ikke får et helt sort/hvitt bilde av ting.