Jeg mister grepet.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mer dritt i mitt 23 årige liv, enn mange andre har. Jeg har vokst opp med alkohol og narkotiske stoffer som en del av hverdagen, to foreldre som prøvde så godt de kunne, men rusen var til syvende og sist viktigere enn meg. Jeg har opplevd ambulansepersonellet utføre HLR på kjøkkengulvet, og jeg tørket oppkast og byttet på sengen jevnlig. Når de var edru og ren var de verdens beste foreldre. Godt betalte, fint hjem. Jeg hadde alltid rene klær, og mat på bordet. Men at mamma sov over stuebordet, eller på badegulvet var helt normalt. Eller at pappa stinket alkohol og rev ned alt pga ustø gange. 

 

Når jeg var 16 døde pappa brått. Uventet. For min del var det hvertfall det. Jeg tenkte ikke realistisk nok. Jeg lot meg ikke selv tenke at alkoholen ville ødelegge han. Jeg tok det vanvittig tungt, men kom meg opp igjen. Jeg ble mer avhengig av mamma, og hun skjerpet seg til en viss grad. Tok tak i problemene sine. Spesielt da jeg fikk barn selv i en alder av 18 og 20. Hun stilte opp, var mormor. Men jeg visste hun ruset seg, så hun fikk aldri ha de alene. Jeg gikk med en konstant frykt. Jeg var livredd for å miste henne. Jeg planlagte begravelse minst en gang i uken mens jeg kjørte til henne så fort jeg kunne fordi hun ikke tok telefonen. 

 

Hun ringte meg den fredagen. Alt var bra. Hun lo. Vi skulle treffes mandag. Søndagen kom og jeg følte noe ikke stemte, fikk ikke tak i henne. Mandagen kom og jeg gikk på skolen som normalt. Tenkte på mamma hele dagen. Jeg ringte min bror og vi låste oss inn til henne den ettermiddagen. Ingen puls. Blod. Sprøyte i armen. Hun var kald. Og blå. Lagt noen dager. Jeg var apatisk. Og ringte politi med en gang. Jeg avga forklaring mens alle andre gråt og var hysterisk. Jeg var så rolig at jeg ble skremt selv. Jeg planla en verdig og fin begravelse mens alle andre gråt. Jeg stilte opp og tok avgjørende helsefag eksamen DAGEN FØR begravelsen, og jeg sto med glans.... Jeg satt å lo i kirken mens presten leste minnetale. Jeg smilte. Jeg trøstet. Jeg holdt en lang tale uten å engang skjelve i stemmen. Ikke en eneste tåre. Jeg fortalte mine barn at mormor sitt hjerte har stoppet å virke, dette også uten følelser. 

 

1,5 uke senere ringer det på døren sent en kveld. Jeg tar dynen rundt meg og åpner. Det er nærmere midnatt, så jeg forstår hva det er. Presten står der. Jeg skjønte at det var en av brødrene mine. Og jeg hadde riktig. Eldste broren min var funnet i overdose. Jeg ringte de andre brødrene mine, og resten av familien. Atter en gang sto jeg støtt som et fjell gjennom det. 2 barnsmor, 22 år. Ingen foreldre. Begravelsen var to dager før julaften, og jeg fremførte en solosang. Alle lurte på hvordan jeg kunne være så sterk. Alle advarte meg mot "veggen" jeg kom til å møte før eller senere. 1 uke inn i det nye året tok jeg fatt på nye studier, ingen "vegg" i sikte. 

 

Jeg kontaktet psykolog på oppfordring fra mine nærmeste. Men jeg er sterk. Jeg gråter ikke, jeg bruker latter som en forsvarsmekanisme. Jeg ler. Jeg bytter samtaleemne. Jeg er ikke svak. Jeg skal ikke gråte. 

Men hvorfor føler jeg meg så tom? Hvorfor har jeg denne vanvittige tunge følelsen i brystet? Jeg har lyst å skrike, slå, gråte. Men jeg får det ikke til. Jeg har grått i senere tid, men det er mest fordi jeg tvinger meg selv til å vise følelser. Jeg er jo et følelsesmenneske. Jeg gråt når guttene mine kom til verden, og når de sa "mamma" for første gang. Jeg knakk totalt når pappa døde. Jeg gråt og gråt. Jeg har fryktet mammas dødsfall i mange, mange år. Mamma var mitt alt, så hvorfor gråter jeg ikke? Jeg kan være så nedstemt, men plutselig kjempe glad. Jeg switcher humør så ofte at andre blir usikker. At jeg selv blir usikker. Jeg kjefter på barna uten grunn, og gråter etterpå fordi jeg føler meg som verdens verste mor. 

 

Jeg er i ferd med å rakne fullstendig. Men ingen vet det, og ingen ser det. Ingen ser når jeg våkner kl 03.45 kaldsvett og urolig av mareritt. Hver eneste natt våkner jeg. Eller den dundrende hodepinen jeg har levd med de siste mnd. Jeg er for "stolt" til å gå til psykolog. Av og til lurer jeg på om ting blir lettere hvis jeg ikke fins mer. Hvis jeg tar den utveien. Jeg er så ufattelig sliten av tragedier. Sliten av å ikke føle, men samtidig føle så uendelig mye.. Har jeg fått en psykisk diagnose? Er jeg normal? Unormal? Vil jeg også bli rusmisbruker? Det er det jeg er redd for. Mamma hadde angstlidelser og bipolar lidelse, og mild shizofreni i slutten. Dette døyvet hun med rus. Hadde hun dødsangst, tok hun et skudd heroin. Eller overdose tramadol. Jeg er redd for en diagnose, jeg er redd for å bli som henne. Jeg merker allerede at jeg tar unødvendig mye smertestillende, noe som ikke er vanskelig å få tak i pga leddgikten min. Jeg tar gjerne to paralgin forte eller tramadol for å bli trøtt på kvelden, for så å sovne mens jeg ser en serie på PC'en, slik jeg ikke blir liggende å tenke. Jeg er mye syk, noe jeg som sykepleierstudent kobler til psyken min. Det psykiske slår ut fysisk. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette.. Jeg har aldri luftet meg slik, men det hjelper å være anonym. Jeg er redd for meg selv. Hvor jeg er om 1 år. Eller 10 år. 

Anonymous poster hash: feb17...82c

[frosken]

Du skriver at du ikke vet hvor du vil med å fortelle din historie. Jeg tror du innerst inne vet at du trenger å oppsøke hjelp. Du ønsker ikke å repetere familiehistorien, du ønsker ikke at dine barn skal vokse opp med en ustabil mor - du ønsker å være en god mor slik at dine barn ikke skal oppleve slike enorme belastninger som du har måttet vokse opp med.

 

Jeg synes du skal kontakte din fastlege og be om å bli viderehenvist. Foreslår at du selv skriver en søknad som du ber fastlegen legge ved sin henvisning, du beskriver din egen situasjon adskillig bedre enn din fastlege vil være i stand til å gjøre.

[ISW]

Det var et veldig rørende og godt skrevet innlegg.

Det er bare å ta av seg hatten for at du er så velfungerende som du er til tross for alt du har opplevd. Men jeg mener bestemt at du trenger hjelp, og det tror jeg du skjønner selv også. Et naturlig sted å starte er fastlegen. Synes nesten du bør skrive ut det du har skrevet her og vise det til fastlegen din, da har du et godt utgangspunkt for å få god hjelp.

Jeg tenker at du trenger å snakke ut om dine følelser, du har stengt inne altfor mye i lang tid. Jeg tror det er derfor du føler deg så tom som du gjør nå, det er vanskelig å "selektivt" stenge av følelser. Det blir litt alt eller ingenting.

Ikke vær redd for vonde følelser. De er rasjonelle for deg etter alt du har opplevd. Det er lov å være lei seg, det gjør deg ikke svak eller dårlig.

Masse lykke til, både som mor og med å snakke ut om det du har opplevd.

[stiften]

Du har gjennomgått mye vondt. Og du har stått i det - og vært den sterke. Du er redd for at det skal gå likens med deg, som det gikk med din mor. Du forsøker dempe smerter med smertestillende. Slik jeg ser det, er ikke dette noen diagnose eller sykdom. Men at det er tøft og vondt, er selvsagt. 

 

Miste grepet? Hva mener du? Å miste kontrollen over seg selv, og falle sammen i hulkende gråt? Hva gjør i så fall det? Du trenger sikkert å få slippe kontrollen litt, og la følelsene flomme løs. Skjønner godt du om du synes det er vanskelig- også fordi du selv har barn,og kanskje ikke "tid" til dette. Har du avlastning til barna? Barnevakt? Noen til å ta seg av de en helg i blant? 

 

Støtter de andres forslag om å  ta kontakt med lege. Du kan be om dobbel-time, og ta med deg det du har skrevet og la legen lese det. Du kan spørre hva han foreslår du skal gjøre- og ta det fra der. Kanskje foreslår legen at du får time ukentlig en stund - til bare å prate litt, eller han henviser til noen andre. Ikke fordi du er syk, men fordi du trenger hjelp til å "avreagere" og/eller slippe ut litt damp" i blant- for å fortsatt være god mor til dine barn og kunne gå videre  i livet. 

[Didda65]

Hei, har opplevd vonde ting jeg også, men du verden, det er ikke i nærheten av det du har opplevd. stakkars deg, og du så sterk du er..men...

Jeg var også super sterk helt til jeg rundet 30 år.... Selvstendig, uavhengig, sterk og sikker på meg selv... Men så gikk jeg på en smell, og dette har nå vart i 15-16 år. Husker svigermor advarte meg, og sa jeg brant lyse i begge ender.

Jeg tror at hvis jeg hadde fått hjelp tidligere, kanskje allerede som ungdom. F.eks. Terapi til pårørende av rusmisbrukere, så hadde jeg ikke hatt det så vondt som jeg har hatt det..

Syk eller ikke syk, er ikke spørsmålet her. Oppsøk hjelp...og hjelper det ikke, så kan du jo bare slutte!!! Ingen ting å tape, slik jeg ser det..

Er lettere å forebygge enn å reparere... Du bør få bearbeidet det du har opplevd, er min absolutte mening.

Uansett lykke til, du sterke dame... Men det er lov å være svak også og ta i mot hjelp

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er traumatisert og trenger psykoterapi.

Du hører dessverre til en av de to store gruppene vi har i psykiatrien: De mishandlede fysisk og seksuelt, og barn av rusmisbrukere. Hadde folk sluttet å misbruke barn og sluttet å være ruset når de hadde ansvar for barn, kunne vi lagt ned 70% av psykiatrien.

 

Jeg håper du ringer fastlegen i morgen for å ta det første skrittet inn i behandling.