Tanker etter timen hos behandler

[AnonymBruker]

Det går forholdsvis bra akkurat nå, og det sier jeg. Ellers snakker jeg om alt mulig. Det går fra ting som skjedde for 10 år siden, og ting som skjer nå. Det kan ikke være lett for andre å vite om jeg snakker i nåtid eller fortid. Jeg hopper fra det ene til det andre.

Etter timen begynner tankene. Hva tenker han om meg? Jeg føler meg dum. Ting jeg har tatt opp setter følelsene i sving. Jeg føler dette ikke er bra for meg. Men kanskje er det slik det skal være etterpå.

Anonymous poster hash: 3a650...e91

[Cilien]

Til det første avsnittet: Det tror jeg er helt normalt. Hvis behandleren din ikke klarer å følge med, kan h*n spørre og få deg til å forklare mer. Ofte har jo også ting som skjer nå sin bakgrunn i ting som har skjedd langt tilbake, da er det naturlig å hoppe.

 

Ellers er det nok vanlig å tenke mye etterpå også. Terapi krever ofte en god del energi og kan føles slitsomt. At du tenker mye kan jo i og for seg være et godt tegn - da er det satt igang noe hos deg. Hvis du ikke hadde tenkt og følt noe som helst etterpå, vil jeg egentlig tenke at dere ikke hadde berørt noe viktig.

[Didda65]

Enig med siste nevnte... Spurt ei gang om å få dobbeltime fordi jeg følte jeg fikk så liten tid hver gang. Svaret for nei,motsi det rett og slett ville bli for mye for meg å behandler. Det som skjer mellom timene (tankene, refleksjonene m.m.) har mer virkning en timene du er på... ble jeg fortalt ... Og du verden så kjørt en blir... Memory full, pleier jeg å si...

Det som dukker opp er relevant,mot det er nåtid, fortid eller framtid... Jeg prøver ihvertfall å være helt ærlig, og ikke styre timene etter fornuft, men la det være følelsene som dominerer.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er mer oppfølging enn terapi.  Men uansett så blir det jo snakket om hvordan det går.  De gangene jeg snakker kun om at det går bra, Snakker om effekt av medisiner osv. så går det bra.  Men går jeg innpå litt mer så sliter jeg mer etterpå. Og jeg synes det er vanskelig å gå alene med alle tankene  jeg får etterpå. Prøve å være vanlig ovenfor andre. Men det har kanskje en effekt det også.

 

Det er kanskje best å ikke styre timene etter fornuften, men jeg ønsker å bli likt av behandler.  At han ser på meg som en godt velfungerende person. Så når jeg har vist andre sider så føler jeg det rakner litt. 

Anonymous poster hash: 3a650...e91

[umakenverdt]

 

Jeg vet ikke om det er mer oppfølging enn terapi.  Men uansett så blir det jo snakket om hvordan det går.  De gangene jeg snakker kun om at det går bra, Snakker om effekt av medisiner osv. så går det bra.  Men går jeg innpå litt mer så sliter jeg mer etterpå. Og jeg synes det er vanskelig å gå alene med alle tankene  jeg får etterpå. Prøve å være vanlig ovenfor andre. Men det har kanskje en effekt det også.

 

Det er kanskje best å ikke styre timene etter fornuften, men jeg ønsker å bli likt av behandler.  At han ser på meg som en godt velfungerende person. Så når jeg har vist andre sider så føler jeg det rakner litt. 

 

Jeg skjønner godt at du ønsker å bli likt av behandler og av andre generelt, jeg opplever at det er veldig menneskelig.

 

Når det gjelder behandler prøver jeg å tenke at hun kanskje liker meg like godt eller bedre dersom jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig. Utfordrer meg selv, og feiler. Jeg prøver å holde fast på at hennes jobb jo er å hjelpe meg med det som er vanskelig. Hvis jeg hele tiden tenker på at jeg ønsker hun skal se på meg som en velfungerende person, vil vi jo ikke nødvendigvis komme noen vei i behandlingen. Jeg tenker det kanskje skinner igjennom at jeg ikke er så velfungerende som jeg ønsker å fremstå som, og at hun da blir skuffet over at jeg ikke forsøker å fortelle om det som er vanskelig. 

Slik prøver jeg å håndtere den typen følelser som du beskriver. Men lett er det ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det viktige er om dette gir mening for deg. Har du tro på at dette vil føre deg fremover?

[AnonymBruker]

Det viktige er om dette gir mening for deg. Har du tro på at dette vil føre deg fremover?

Jeg vet ikke. Jeg har vel egentlig ikke tro på at noe kommer til å føre meg fremover. Det vil nok alltid gå mye opp og ned.  Når jeg er oppe så har det jo gått veldig mye fremover. Rett medisinering har vel mest å bety.  

 

Akkurat nå er jeg forholdsvis bra, men kom litt utav det etter timen.

Anonymous poster hash: 3a650...e91

[Gjest]

Jeg skjønner godt at du ønsker å bli likt av behandler og av andre generelt, jeg opplever at det er veldig menneskelig.

 

Når det gjelder behandler prøver jeg å tenke at hun kanskje liker meg like godt eller bedre dersom jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig. Utfordrer meg selv, og feiler. Jeg prøver å holde fast på at hennes jobb jo er å hjelpe meg med det som er vanskelig. Hvis jeg hele tiden tenker på at jeg ønsker hun skal se på meg som en velfungerende person, vil vi jo ikke nødvendigvis komme noen vei i behandlingen. Jeg tenker det kanskje skinner igjennom at jeg ikke er så velfungerende som jeg ønsker å fremstå som, og at hun da blir skuffet over at jeg ikke forsøker å fortelle om det som er vanskelig. 

Slik prøver jeg å håndtere den typen følelser som du beskriver. Men lett er det ikke.

Godt svar