Hvordan er psykisk sykdom?

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg er en person som ser mye på film og serier, og mange handler jo om psykisk sykdom. Jeg syns det er interessant når dette blir en del av det, men jeg tror ikke jeg helt skjønner hvordan det er å ha en psykisk sykdom. Fordi film/serier viser bare hvordan personer er fra utsiden! Så jeg lurer på om noen her kan vise et lite glimt av hverdagen, eller hvordan verden var før hvis man var syk før men har blitt frisk.

Anonymous poster hash: b053d...818

[heissenberg]

Det er vel som regel slik:

 

"normal" observasjon/hendelse -> tolkes/oppleves feil -> negative følelser -> "feil" reaksjon på disse -> ting blir ille og/eller føles ille -> fight or flight -> ta aggresjonen ut over andre eller seg selv -> redusert livskvalitet

 

Det er veldig individuelt hvilke hendelser/observasjoner man reagerer feil på og på hvilken måte. Noen dreper andre, noen psykisk eller fysisk mishandler andre, noen kutter seg selv, noen gjør ingenting bare "lever med det", andre "unngår" problemene" men unngår dermed også "å leve livet" som jo også er et problem men kan være det beste alternativet for noen

 

Eksempel: Person utenfor butikken spytter på bakken -> jeg tolker dette som at han viser sin avsky mot meg fordi jeg er trygdet -> jeg blir lei meg og sint og frustrert -> jeg misliker livet mitt -> jeg innser at jeg må holde meg unna mennesker fordi de har så mye mot meg alle sammen -> jeg bestemmer meg for å trekke meg tilbake, jeg kan ikke kjempe mot alle, det er alle mot meg jeg trekker meg tilbake i hulen min -> redusert livskvalitet og et liv i ensomhet

Endret 26. juli 2015 av heissenberg

[Trine]

Dagene mine utarter seg omtrent sånn: Står opp, koser med hundene, gir dem mat, spiser frokost, drikker kaffe, går tur, sitter på DOL og fb, prøver å gjøre noe fornuftig hjemme, spiser middag, noen dager trener jeg med hundene, de dagene vi ikke trener går vi en tur til, drar hjem fra trening, sitter litt forran pcen, legger meg - dette er det som syns, men så er det det som ikke syns.

Står opp, blir dårlig av at det lukter litt innestengt, må lufte, koser med hundene mens jeg prøver å finne ut hva pappa mente med kommentaren han sa for 14 dager siden, hvorfor sa han det, mente han det, ble han med på noe han egentlig ikke ville, er det min skyld....... Gir hundene mat. lager frokost mens jeg irriterer meg over føttene som værker og tenker det er håpløst å leve når det eneste man vil er å komme seg bort fra alle, men ikke har ben som kan bære langt nok, hvorfor fikk jeg disse smertene, jeg som ikke klarer sitte stille, jeg som ikke klarer sitte på et kontor, jeg som elsker å gå tur, det finnes da så mange late mennesker som heller kunne fått disse skadene, jeg er jo ikke engang feit. Så drikker jeg kaffe og leser innlegg på DOL og fb. Så blir jeg, vet ikke, sint, irritert, trist, fordi alle andre har tilsynelatende "normale" liv. Jeg må hele tiden prioritere pga smerter. Jeg kan ikke bo sammen med noen for å dele bo-utgiftene. Jeg trenger for mye tid alene. Jeg går ikke sammen med andre mennesker. De sier for mye som jeg må gruble over, de sårer, avbryter, snakker dritt om andre bak ryggen på dem, de snakker i koder, og jeg klarer ikke følge med på hva de sier, de gir meg kanskje beskjeder jeg må huske, jeg tror jeg vil huske dem, men med ett så er hodet blankt, hva var det jeg skulle huske, hvorfor får jeg så mange beskjeder når jeg sier jeg ikke klarer huske dem, jeg klarer ikke lange forklaringer eller mange ord. Men ingen forstår, de babler videre, gjør en kort historie lang, så de er sikre på at jeg ihvertfall ikke får med meg noe, jeg går inn i min egen verden, noen ganger er det helt tomt, andre ganger, og ofte, er det et tankekjør, det hopper fra en tanke til en annen "hva skal jeg pakke til tur-hmm...søt hund-sa de noe til meg nå-hva skal jeg trene med eldstegutt i dag-hvorfor er hun så sint-kan det være nødvendig å le så jævlig høyt-folk prater i munnen på hverandre-jeg må bort-hvor-hva skal jeg si til NAV-ingen forstår-hvordan skal jeg forklare kaoset-hva skal jeg bli-hva kommer NAV til å tvinge meg til-hvorfor klarer jeg ikke forklare hvordan jeg har det-satan, jeg er sliten-jeg får holde ut så lenge hundene lever-jeg vil ikke være her. Så går jeg tur med hunden. Hele turen går jeg for det meste og tenker "håper ikke de får flått, herregud det er altfor varmt, håper ikke jeg møter noen, hvorfor er det spor av mennesker absolutt overalt, håper ingen prater til meg, skulle ønske jeg bodde i en koie langt inne på fjellet". Så kommer jeg hjem og prøver å gjøre litt. Det som oftest stopper meg er føttene, men man vet heller aldri hvor motivasjonene er, noen dager tar depresjonen overhånd og da har jeg ikke lyst til å gjøre noe, andre dager tar adhd'en overhånd og da klarer jeg ikke sitte stille. Jeg tør ikke sette meg ned for det er bedre at kroppen går som en turbo enn at hodet gjør det. Men føttene, de vil ikke være turbo, så jeg blir frustrert og irritert. Så spiser jeg middag, som for det meste er noe som går veldig veldig fort å lage, jeg klarer ikke og gidder ikke lage mat til meg selv, men jeg må ha middag, så da blir det ofte bare noe kjøtt av noe slag med potetmos eller pasta og kanskje noen frossengrønnsaker, i et forsøk på å være litt sunn. Så drar jeg på trening og der gjenntar tankeprosessen seg, den som jeg hadde til kaffen. Måten jeg overlever denne sosiale greia på er at jeg går og trener en av hundene når hodet er like ved å eksplodere av inntrykk. Her er det ørene som får gjennomgå, sammen med hjernen så klart, den får alltid gjennomgå. Ingen plagsomme lukter, ingen som tar på meg eller andre plagsomme/forstyrrende ting. Men det er slitsomt, jeg har lyst til å gi opp, droppe treninga, heller holde på selv, men jeg vet at jeg ikke har nok selvkontroll til å lage faste treningstider for meg selv, jeg er for god til å finne unnskyldninger. Så jeg må dra, dessuten er det det eneste jeg ser av folk annet enn familien min, av og til, eller den korte stunden jeg er i butikken, jeg drar minst mulig i butikken, redd for å møte noen jeg kjenner og må prate med, redd for å måtte stå i kø, både pga bena og fordi hodet ikke liker det og jeg er redd for at noen skal stå for nære meg, det er ubehagelig å ha folk for nære. Hmmm, skal vi se, nå husker jeg ikke hvor jeg var, men jeg har vel vært på trening. Så er det 45 min i bilen hjem, der skal de 2-3 timene på trening fordøyes. Hvorfor sa hvem hva. Da jeg bodde i en blokk døde den ene naboen uten at jeg visste det. Jeg får ikke med meg hva folk snakker om, jeg er ikke interessert i om naboen lever eller ikke, jeg kjente han jo ikke. Så selvfølgelig får jeg heller ikke med meg felles-beskjeder, for om ingen huker tak i meg, sier "følg med nå" og snakker rett til meg, så får jeg det ikke med meg. Jeg hører kanskje enkelte ord, tenker at dette burde vel jeg vite, men så tenker jeg at da må de jo si det til meg. Disse kodene, de forstår jeg ikke. Så resultatet er at jeg ikke får beskjeder før ei snill ei på treninga informerer meg på fb eller sms. Så kommer jeg hjem. Noen skriver til meg på DOL, noen på fb og noen på skype. Jeg prøver å svare en og en, men jeg klarer ikke. Så går jeg ut og tar en røyk og når jeg kommer inn igjen har jeg glemt at jeg var midt i et svar til noen på DOL. Så blir jeg stressa, hvem skal jeg svare først, på skype og fb er det sikkert noen som bare vil ha et kort svar på noe, på DOL er det en lengre avhandling. Så jeg hopper frem og tilbake, prøver å skyndte meg, så blir alt bare rot. Så blir jeg sur fordi den ene bare skriver masse uinteressant og uviktig, men jeg kan ikke vise det, for jeg vet det er en feil måte å reagere på. Ingenting av det som foregår inni meg kan jeg vise, for det er feil alt sammen, så jeg prøver å spille skuespill. Resultatet er at jeg bare blir dårligere og dårligere og mer og mer sliten av folk. Så legger jeg meg. Alle tankene som surrer da hjelper meg, på en merkelig måte, til å sovne. Og om du lurer på hvorfor alt er skrevet sammenhengende og uten avsnitt, så er det fordi det er sånn dagen er, alt er bare rørt sammen i en grøt av kaos og gørr.

[FGT]

Før jeg ble deprimert  for mange mange år siden , så husker jeg spesielt at mine følelser var mer intakt med meg selv Kunne drømme mer, glede meg mer over ting jeg ville gjøre, oppleve mer kontraster i følelseslivet, ved å gjøre noe forandringer, mer påvirkelig , letter å bli oppmuntret. siden ble dette mer flatet ut, spesielt i de første årene etter depresjonen.

Endret 27. juli 2015 av FGT

[AnonymBruker]

Å være psykisk syk kan være så mangt, men jeg vet hvordan det er å ha en Bipolar lidelse. Det er så slitsomt. For det meste fordi jeg føler meg veldig alene. Jeg har mistet mange nære til denne sykdommen. Mye fordi det er vanskelig for folk å forholde seg til meg. Humøret mitt svinger opp og ned, i gode perioder og vonde perioder, og jeg klarer ikke helt å kontrollere dette.  Alle tanker, drømmer, ønsker, ambisjoner, talenter blir borte, og det som står igjen er en skygge av det du engang var. Du føler deg bare helt tom. Livsgnisten er borte. Hadde jeg bare vist at jeg kunne blitt frisk, hadde alt vært så mye enklere i de mørke tidene, men dette er en kronisk sykdom. Jeg er blitt satt på medisiner, som endrer hele meg, jeg blir en helt annen person enn den jeg egentlig er. Noe jeg ikke er veldig fornøyd med. Jeg går til psykiater, som jeg føler ikke forstår meg. 

Anonymous poster hash: 21889...7fb