Mor med narsissistisk personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Hei

 

For noen måneder siden begyndte jeg å reagere på ting min mor har utsatt meg for i barndommen. Det var snakk om fysisk vold (mild), sårende kommentarer, "mobbing", "mangel på kjærlighet" (hun viste i alle fall svært lite av det) og noe jeg i dag antar var løgner/manipulering for å bryte meg ned. Hun kunne også virke sjalu på meg og likte for eksempel dårlig at hennes foreldre gav meg komplimenter.

 

Den fysiske volden var ikke ekstrem i seg selv, men jeg hadde i perioder følelsen av at hun var "ute etter meg". At det skulle ingenting til før hun tok fatt i meg. Det kunne være fordi jeg løy om at jeg hadde knust en vase for eksempel, fordi jeg var redd for reaksjonen hennes. Og jeg fikk ikke forklare meg, det tålte hun ikke, at jeg forsvarte meg. Dette var da jeg var ganske liten. I tenårene ble jeg bedre til å snakke tilbake og hun begrenset volden til ørefiker. Hun var generelt en tyrann på hjemmebane.. I tillegg var hun veldig opptatt av familiens rykte og fasade. Og vi spilte vel til en viss grad med i hennes spill. Vi ville kanskje også være denne perfekte familie hun prøvde å fronte også, og vi ville jo være gode i hennes øyne.

 

Jeg flyttet langt vekk, og har bodd hjemmefra i ti år nå. De siste årene har  forholdet til min mor blitt bedre, og jeg har fått litt av det mor/datter forholdet jeg alltid ønsket meg. Jeg har unnskyldt henne med at hun må ha vært deprimert og hatt det vanskelig, og at hun jo nok har endret seg. Men etter jeg selv er blitt mor, kan jeg ikke forstå hennes oppførsel mer. Og jeg kan jo se at hun fortsatt har disse trekkene, hun har bare ikke så mye makt mer. Jeg ser jo at hun prøver å kontrollere noen av mine avgjørelser for eksempel, og jeg har fortsatt fornemmelsen av at jeg ikke vet hvem hun er. Hun spiller så mange forskjellige roller, og jeg er blitt en ekspert på å fornemme og høre hvem hun snakker med i telefonen for eksempel. For det er så tydelige forskjeller i måten hun snakker på alt etter hvem det er.

 

Jeg overveier nå om hun kan ha mange narsissistiske trekk, uten at det nødvendigvis er sykelig. På en måte vil jeg gjerne la tvilen komme henne til gode, men jeg klarer det ikke helt. Det vanskeligste for meg er ikke "overgrepene", men følelsen av at hun ikke elsket meg som mødre skal. Ubetinget. Det er jo bare så fundamentalt på en måte, å bli elsket ubetinget av sin mor. Jeg har nok vært i en slags boble de siste årene, har ikke sett henne for det hun er. Det gjør vondt å tenke på nå. Når det gjelder følelsene mine for min mor nå, så veksler jeg mellom forakt og sympati (synes litt synd i henne).

 

Hva tenker dere umiddelbart om min mor når dere leser dette? Skal jeg la tvilen komme henne til gode?

Tar i mot andre erfaringer og refleksjoner med stor takk. Gjerne også fra NHD, selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

 

Hei

 

For noen måneder siden begyndte jeg å reagere på ting min mor har utsatt meg for i barndommen. Det var snakk om fysisk vold (mild), sårende kommentarer, "mobbing", "mangel på kjærlighet" (hun viste i alle fall svært lite av det) og noe jeg i dag antar var løgner/manipulering for å bryte meg ned. Hun kunne også virke sjalu på meg og likte for eksempel dårlig at hennes foreldre gav meg komplimenter.

 

Den fysiske volden var ikke ekstrem i seg selv, men jeg hadde i perioder følelsen av at hun var "ute etter meg". At det skulle ingenting til før hun tok fatt i meg. Det kunne være fordi jeg løy om at jeg hadde knust en vase for eksempel, fordi jeg var redd for reaksjonen hennes. Og jeg fikk ikke forklare meg, det tålte hun ikke, at jeg forsvarte meg. Dette var da jeg var ganske liten. I tenårene ble jeg bedre til å snakke tilbake og hun begrenset volden til ørefiker. Hun var generelt en tyrann på hjemmebane.. I tillegg var hun veldig opptatt av familiens rykte og fasade. Og vi spilte vel til en viss grad med i hennes spill. Vi ville kanskje også være denne perfekte familie hun prøvde å fronte også, og vi ville jo være gode i hennes øyne.

 

Jeg flyttet langt vekk, og har bodd hjemmefra i ti år nå. De siste årene har  forholdet til min mor blitt bedre, og jeg har fått litt av det mor/datter forholdet jeg alltid ønsket meg. Jeg har unnskyldt henne med at hun må ha vært deprimert og hatt det vanskelig, og at hun jo nok har endret seg. Men etter jeg selv er blitt mor, kan jeg ikke forstå hennes oppførsel mer. Og jeg kan jo se at hun fortsatt har disse trekkene, hun har bare ikke så mye makt mer. Jeg ser jo at hun prøver å kontrollere noen av mine avgjørelser for eksempel, og jeg har fortsatt fornemmelsen av at jeg ikke vet hvem hun er. Hun spiller så mange forskjellige roller, og jeg er blitt en ekspert på å fornemme og høre hvem hun snakker med i telefonen for eksempel. For det er så tydelige forskjeller i måten hun snakker på alt etter hvem det er.

 

Jeg overveier nå om hun kan ha mange narsissistiske trekk, uten at det nødvendigvis er sykelig. På en måte vil jeg gjerne la tvilen komme henne til gode, men jeg klarer det ikke helt. Det vanskeligste for meg er ikke "overgrepene", men følelsen av at hun ikke elsket meg som mødre skal. Ubetinget. Det er jo bare så fundamentalt på en måte, å bli elsket ubetinget av sin mor. Jeg har nok vært i en slags boble de siste årene, har ikke sett henne for det hun er. Det gjør vondt å tenke på nå. Når det gjelder følelsene mine for min mor nå, så veksler jeg mellom forakt og sympati (synes litt synd i henne).

 

Hva tenker dere umiddelbart om min mor når dere leser dette? Skal jeg la tvilen komme henne til gode?

Tar i mot andre erfaringer og refleksjoner med stor takk. Gjerne også fra NHD, selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 1df56...438

 

Jeg tenker ikke så mye annet om din mor enn at hun er som hun er og ingen kan trolig endre henne. Om deg tenker jeg at du er i ferd med å vli voksen. Du har kommet dit at du ser hele "mamman" din. Altså personen bak mor. 

 

Tilgi henne hennes "svakheter", elsk henne på tross av og vær selv den beste mammaen du kan være for ditt/dine barn. 

Anonymous poster hash: fb304...c17

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det høres ut som min mor ,der har helsevesenet sagt at hin er en psykopat/narsissist . Jeg kjener igjenmåten du beskriver henne på i min mor ,og ikke minst hvordan hun får deg til å føle deg.

Min mor holt på med betinget kjærlighet dvs at hun var "glad"i meg når jeg gjorde som hun ønsket for så å være iskald avvisende vis jeg skuffet.Når dette blir gjort mot et barn fra det er lite så lærer barnet å snappe opp små signaler på mors missnøye som andre utenforstående ikke ser,på denne måten kan mor utøve knusende makt uten at andre voksne ser det.

Og barnet blir fanget i mors makt i resel for å bli avvist.Det er også denne skjulte formen for makt utøvelse som ofte gjør det vanskelig å helt sette fingeren på hva det er med en narsissist /psykopat.

De kan for det meste oppføre seg normalt men så er det noe som ikke stemmer,det jeg feks. oppdaget med min mor i voksen alder,er at hun aldri har sørget over de av sine nermeste som har død,hun er på en måte lei seg i noen uker og så går hun bare videre med livet som om de aldri har eksistert.

Jeg kan selvfølgelig ikke si om din mor er narsissist, men hvordan du skal forholde deg til henne kommer jo ann på hva du selv synes,har du glede av forholdet ,kan du slappe av og være deg selv rundt henne?eller stresser hun deg ?har avgjørende innflytelse på dine valg?får deg til å føle deg utilstrekkelig og verdi løs? Du må veie opp det positive mot det negative og finne svaret selv.

behøver ikke å være det med din mor ,det kan jo også være andre personlighetsforstyrrelser eller vond oppvekst?

Og det er jo det dom er så vanskelig nåt en har med denne type mennesker å gjøre det er ingen sikker test du kan bruke for å få sikkert svar.Så

Anonymous poster hash: ed42d...bde

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det høres ut som min mor ,der har helsevesenet sagt at hin er en psykopat/narsissist . Jeg kjener igjenmåten du beskriver henne på i min mor ,og ikke minst hvordan hun får deg til å føle deg.

Min mor holt på med betinget kjærlighet dvs at hun var "glad"i meg når jeg gjorde som hun ønsket for så å være iskald avvisende vis jeg skuffet.Når dette blir gjort mot et barn fra det er lite så lærer barnet å snappe opp små signaler på mors missnøye som andre utenforstående ikke ser,på denne måten kan mor utøve knusende makt uten at andre voksne ser det.

Og barnet blir fanget i mors makt i resel for å bli avvist.Det er også denne skjulte formen for makt utøvelse som ofte gjør det vanskelig å helt sette fingeren på hva det er med en narsissist /psykopat.

De kan for det meste oppføre seg normalt men så er det noe som ikke stemmer,det jeg feks. oppdaget med min mor i voksen alder,er at hun aldri har sørget over de av sine nermeste som har død,hun er på en måte lei seg i noen uker og så går hun bare videre med livet som om de aldri har eksistert.

Jeg kan selvfølgelig ikke si om din mor er narsissist, men hvordan du skal forholde deg til henne kommer jo ann på hva du selv synes,har du glede av forholdet ,kan du slappe av og være deg selv rundt henne?eller stresser hun deg ?har avgjørende innflytelse på dine valg?får deg til å føle deg utilstrekkelig og verdi løs? Du må veie opp det positive mot det negative og finne svaret selv.

behøver ikke å være det med din mor ,det kan jo også være andre personlighetsforstyrrelser eller vond oppvekst?

Og det er jo det dom er så vanskelig nåt en har med denne type mennesker å gjøre det er ingen sikker test du kan bruke for å få sikkert svar.Så

Anonymous poster hash: ed42d...bde

 

Takk for (godt) svar.

Nei, man kan aldri vite. Derfor har jeg lyst til å la tvilen komme henne til gode. Jeg strever med og godta at hennes kjærlighet var (eller virket/virker) betinget. Og at jeg føler min verdi som menneske og min egentlige lykke er underordnet, det viktigste er hvordan det ser ut for andre. Jeg får vel aldri en endelig bekreftelse på hva det er med henne, og jeg må lære å leve med dette. Kanskje er det best også, å ikke plassere henne i en "bås". Det er bare det, at jeg har bruk for noen svar.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

 

Jeg tenker ikke så mye annet om din mor enn at hun er som hun er og ingen kan trolig endre henne. Om deg tenker jeg at du er i ferd med å vli voksen. Du har kommet dit at du ser hele "mamman" din. Altså personen bak mor. 

 

Tilgi henne hennes "svakheter", elsk henne på tross av og vær selv den beste mammaen du kan være for ditt/dine barn. 

Anonymous poster hash: fb304...c17

 

Takk for svar.

 

Men er hun verdt min tilgivelse? Hun har aldri sagt unnskyld for noe av det hun har gjort. Tilsynelatende forholder hun seg ikke til hva hun har gjort. Og en tilgivelse krever vel at den man tilgir ber om det?

 

TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

 

Takk for svar.

 

Men er hun verdt min tilgivelse? Hun har aldri sagt unnskyld for noe av det hun har gjort. Tilsynelatende forholder hun seg ikke til hva hun har gjort. Og en tilgivelse krever vel at den man tilgir ber om det?

 

TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

 

Hei!

 

Jeg har også vokst opp med en mor med en slik forstyrrelse, jeg vet det pga av vurdering fra barnepsykiatrien, samt ønske fra barnepsykiater at jeg ble omplassert, da oppvekstvilkårene var preget av at min mor ikke så realiteten, eller andre menneskers behov, men kun sine egne og hun endrer seg ikke da hun i egne øyne er perfekt.

 

Jeg har et greit forhold til henne i dag, jeg har valgt å ha dette fordi jeg har barn, og jeg vil ikke skade de. Hun er en langt bedre bestemor enn hun var som mor, slett ikke alltid lett for barna heller og omgås, men vi prøver forklare og oppklare når hun er "trollete"/uforutsigbar.

 

Jeg er lite tilhenger av å flykte fra ubehag, jeg tror man stort sett får det bedre om man sier i fra.

Jeg sa aldri fra til min mor,  at jeg vet hva hun feiler, men jeg irettesatte henne i et selskap da hun var trollete,  vel vitende om at hun ville bli rasende og skrike, det gjorde hun og jeg bad henne gå, hun gikk i sinne.

 

Etter noen uker kom hun på besøk, vi snakket ikke om det som hadde skjedd, men etter dette oppførte hun seg merkbart bedre.

Jeg kan ikke forvente noen totalforandring, hun strever med noe alvorlig, hun har nok hatt en vanskelig barndom, det er for meg en forklaring, men ingen unnskyldning.

 

Jeg har ikke tilgitt min mor for det hun har gjort mot meg og andre!

Hun ser ingen feil hos seg selv, og vil aldri be om en tilgivelse, så det er ingenting å tilgi.

 

Jeg syns det er for mye prat om hvor viktig det er å tilgi. Jeg mener mye kan og bør ikke tilgis, fordi forutsetningene for det foreligger ikke. Jeg har det helt greit med at sånn er situasjonen, så går man videre vel vitende om det.

 

Jeg har det greit ved å ha satt en strek over barndommen, jeg har verken snakket særlig om den, eller delt særlig mye i RL, selv ikke min mann vet, men han vet jo likevel, det er bare å bli kjent med min mor, så merker man det etter hvert, selvforherligelsen, perfektheten, og overfladiskheten.

 

Nå som jeg tar min mor som den hun er, setter de nødvendige grenser for henne, så får barnebarna oppleve de gode sidene hun også har i seg , bak usikkerheten og tomheten. For min tidligere psykiater forklarte nettopp at inne i mennesker som strever med narsissisme eller eupf m.fl, så er det en usikkerhet som resulterer i at man ikke greier å vise den man er, med de feil vi alle har som mennesker, usikkerheten, identitetsvanskene gjør at de higer etter en ekstrem oppmerksomhet/aksept hele tiden, og da tåler man dårlig å bli motsagt/korrigert. De bærer også en indre tomhet i seg, som min tidligere psykiater forklarte for meg, er så smertefull at de søker å fylle den, men de fyller den på feil måte.

 

Jeg er glad jeg klarer ha kontakt med min mor, tross at jeg ikke egentlig oppfatter henne som min mor.

Vi har alle tatt hensyn til henne, det ustabile humøret, ordene om at "Bare alle var som meg" som min mor alltid fremdeles sier, husker ikke jeg så godt fra barndommen, men mine søsken husker de, og på mange måter er de blitt ganske usikre under den sterke fasaden.

 

Man kan ikke forandre slike mennesker, man kan bare ta det fine, og overse det dårlige.

Som voksen kan man velge dette, som barn under slike forhold er det fryktelig vanskelig.

Lever man med slike foreldre og er blitt voksen, må man tåle å bli såret (jeg har forklart mine søsken flere ganger), for det vil man alltid bli, tåler man ikke det, bør man kanskje lære seg å ikke ta ting så personlig, før man evt bryter kontakt hvis man ikke takler dem. Jeg ville vært sterkt plaget av dårlig samvittighet om jeg brøt kontakt med min mor, det er kanskje ulogisk, men spesielt nå som jeg vet at hun egentlig strever, men hun bare vet det ikke selv, så har jeg enda mer medfølelse med henne, når selvskrytet starter.

Selv var jeg i min egen verden, så jeg tok ikke utskejllingen så personlig som mine søsken,

mine barn forklarer jeg for, at når bestemor sier noe sårende, så er det sagt i utenksomhet, sånn innerst inne er hun glad i oss.

Jeg tror de opplever det som også er viktig å lære i livet, at livet er fyldt av møter med vanskelige personligheter, greier vi forstå mekanismene, takle utenskomheten, forstå konteksten, så gjør det oss til stødige og modne mennesker, menesker som har forstått at andre strever mer enn de vet, rår over eller makter gjøre noe med.

 

Det er i vertfall hvordan jeg lever med en mor som har denne lidelsen.

 

 

 

 

Jeg fikk sterk medføllese med min mor, jeg har det nok enda, inni mellom alt som er

 

 

Anonymous poster hash: 61279...fa9

[AnonymBruker]

 

Takk for svar.

 

Men er hun verdt min tilgivelse? Hun har aldri sagt unnskyld for noe av det hun har gjort. Tilsynelatende forholder hun seg ikke til hva hun har gjort. Og en tilgivelse krever vel at den man tilgir ber om det?

 

TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

 

Jeg tenker mer i retning å tilgi i form av at du forsoner deg med det som har vært. For at du skal få fred i deg selv. Alt for mange mennesker bærer nag og er bitre og den eneste som betaler prisen for det er én selv. Kanskje kommer din mor aldri til å be om tilgivelse fordi hun ikke, som deg, ser at hun har gjort feil? Skal du da bruke resten av livet på å vente på noe som aldri kommer? Er det ikke bedre at du vier tid/oppmerksomhet/kjærlighet til det du har i dag og det du selv kan påvirke helhjertet og uten at tankene dine er andre steder i form av at du ønsker deg noe du kanskje aldri får?

 

Om din moren dag skulle selv se og be om tilgivelse så får du evnt ta det som et stort +.

Anonymous poster hash: fb304...c17

[AnonymBruker]

Det er så viktig å passe på barna når de skal være sammen med en narsissist,de sårer barn og,de kan fint så frø av dårlig selvtillit hos barnebarn de har nær kontakt med.Dessuten er det viktig å lære sine barn at de ikke skal finne segi dårlig behandlin,og selv være et godt eksempel for det.

Besteforeldre skal være en positiv opplevelse for barn,de skal ikke oppleve å sammenligne sine besteforeldre med venners og få den vonde følelsen av av de ikke har den samme gode opplevelsen som vennene har.

Så er en av besteforeldrene skadlig bor barna så må de fjernes fra barnas liv ikke undskyldes.Det er ingen menneskerettighet å være foreldre eller besteforeldre.

Anonymous poster hash: ed42d...bde

[AnonymBruker]

 

Jeg tenker mer i retning å tilgi i form av at du forsoner deg med det som har vært. For at du skal få fred i deg selv. Alt for mange mennesker bærer nag og er bitre og den eneste som betaler prisen for det er én selv. Kanskje kommer din mor aldri til å be om tilgivelse fordi hun ikke, som deg, ser at hun har gjort feil? Skal du da bruke resten av livet på å vente på noe som aldri kommer? Er det ikke bedre at du vier tid/oppmerksomhet/kjærlighet til det du har i dag og det du selv kan påvirke helhjertet og uten at tankene dine er andre steder i form av at du ønsker deg noe du kanskje aldri får?

 

Om din moren dag skulle selv se og be om tilgivelse så får du evnt ta det som et stort +.

Anonymous poster hash: fb304...c17

 

 

Jo så er vi enige. For meg er det bare viktig å forstå. Et ledd i forsoningsprosessen, håper jeg.

TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

Det er så viktig å passe på barna når de skal være sammen med en narsissist,de sårer barn og,de kan fint så frø av dårlig selvtillit hos barnebarn de har nær kontakt med.Dessuten er det viktig å lære sine barn at de ikke skal finne segi dårlig behandlin,og selv være et godt eksempel for det.

Besteforeldre skal være en positiv opplevelse for barn,de skal ikke oppleve å sammenligne sine besteforeldre med venners og få den vonde følelsen av av de ikke har den samme gode opplevelsen som vennene har.

Så er en av besteforeldrene skadlig bor barna så må de fjernes fra barnas liv ikke undskyldes.Det er ingen menneskerettighet å være foreldre eller besteforeldre.

Anonymous poster hash: ed42d...bde

 

Tar med meg hva du sier videre "på ferden";) TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

 

Hei!

 

Jeg har også vokst opp med en mor med en slik forstyrrelse, jeg vet det pga av vurdering fra barnepsykiatrien, samt ønske fra barnepsykiater at jeg ble omplassert, da oppvekstvilkårene var preget av at min mor ikke så realiteten, eller andre menneskers behov, men kun sine egne og hun endrer seg ikke da hun i egne øyne er perfekt.

 

Jeg har et greit forhold til henne i dag, jeg har valgt å ha dette fordi jeg har barn, og jeg vil ikke skade de. Hun er en langt bedre bestemor enn hun var som mor, slett ikke alltid lett for barna heller og omgås, men vi prøver forklare og oppklare når hun er "trollete"/uforutsigbar.

 

Jeg er lite tilhenger av å flykte fra ubehag, jeg tror man stort sett får det bedre om man sier i fra.

Jeg sa aldri fra til min mor,  at jeg vet hva hun feiler, men jeg irettesatte henne i et selskap da hun var trollete,  vel vitende om at hun ville bli rasende og skrike, det gjorde hun og jeg bad henne gå, hun gikk i sinne.

 

Etter noen uker kom hun på besøk, vi snakket ikke om det som hadde skjedd, men etter dette oppførte hun seg merkbart bedre.

Jeg kan ikke forvente noen totalforandring, hun strever med noe alvorlig, hun har nok hatt en vanskelig barndom, det er for meg en forklaring, men ingen unnskyldning.

 

Jeg har ikke tilgitt min mor for det hun har gjort mot meg og andre!

Hun ser ingen feil hos seg selv, og vil aldri be om en tilgivelse, så det er ingenting å tilgi.

 

Jeg syns det er for mye prat om hvor viktig det er å tilgi. Jeg mener mye kan og bør ikke tilgis, fordi forutsetningene for det foreligger ikke. Jeg har det helt greit med at sånn er situasjonen, så går man videre vel vitende om det.

 

Jeg har det greit ved å ha satt en strek over barndommen, jeg har verken snakket særlig om den, eller delt særlig mye i RL, selv ikke min mann vet, men han vet jo likevel, det er bare å bli kjent med min mor, så merker man det etter hvert, selvforherligelsen, perfektheten, og overfladiskheten.

 

Nå som jeg tar min mor som den hun er, setter de nødvendige grenser for henne, så får barnebarna oppleve de gode sidene hun også har i seg , bak usikkerheten og tomheten. For min tidligere psykiater forklarte nettopp at inne i mennesker som strever med narsissisme eller eupf m.fl, så er det en usikkerhet som resulterer i at man ikke greier å vise den man er, med de feil vi alle har som mennesker, usikkerheten, identitetsvanskene gjør at de higer etter en ekstrem oppmerksomhet/aksept hele tiden, og da tåler man dårlig å bli motsagt/korrigert. De bærer også en indre tomhet i seg, som min tidligere psykiater forklarte for meg, er så smertefull at de søker å fylle den, men de fyller den på feil måte.

 

Jeg er glad jeg klarer ha kontakt med min mor, tross at jeg ikke egentlig oppfatter henne som min mor.

Vi har alle tatt hensyn til henne, det ustabile humøret, ordene om at "Bare alle var som meg" som min mor alltid fremdeles sier, husker ikke jeg så godt fra barndommen, men mine søsken husker de, og på mange måter er de blitt ganske usikre under den sterke fasaden.

 

Man kan ikke forandre slike mennesker, man kan bare ta det fine, og overse det dårlige.

Som voksen kan man velge dette, som barn under slike forhold er det fryktelig vanskelig.

Lever man med slike foreldre og er blitt voksen, må man tåle å bli såret (jeg har forklart mine søsken flere ganger), for det vil man alltid bli, tåler man ikke det, bør man kanskje lære seg å ikke ta ting så personlig, før man evt bryter kontakt hvis man ikke takler dem. Jeg ville vært sterkt plaget av dårlig samvittighet om jeg brøt kontakt med min mor, det er kanskje ulogisk, men spesielt nå som jeg vet at hun egentlig strever, men hun bare vet det ikke selv, så har jeg enda mer medfølelse med henne, når selvskrytet starter.

Selv var jeg i min egen verden, så jeg tok ikke utskejllingen så personlig som mine søsken,

mine barn forklarer jeg for, at når bestemor sier noe sårende, så er det sagt i utenksomhet, sånn innerst inne er hun glad i oss.

Jeg tror de opplever det som også er viktig å lære i livet, at livet er fyldt av møter med vanskelige personligheter, greier vi forstå mekanismene, takle utenskomheten, forstå konteksten, så gjør det oss til stødige og modne mennesker, menesker som har forstått at andre strever mer enn de vet, rår over eller makter gjøre noe med.

 

Det er i vertfall hvordan jeg lever med en mor som har denne lidelsen.

 

 

 

 

Jeg fikk sterk medføllese med min mor, jeg har det nok enda, inni mellom alt som er

 

 

Anonymous poster hash: 61279...fa9

 

 

Takk for at du ville dele dette med meg. Jeg er glad for å høre at du har funnet en måte å leve med henne i ditt liv. Jeg er dessverre blitt konfliktsky, også rundt henne. Jeg ser nå at jeg har ofret for mye av meg selv for å bli godtatt og for å unngå konflikt. Jeg vil så gjerne at ting skal være fint mellom oss når vi sees så sjeldent.

 

Jeg betaler nok nå prisen for å ha lagt de vanskelige tankene og følelsene omkring min mor til side i flere år, jeg har nærmest fortrengt det som skjedde. Og jeg tror faktisk jeg betaler prisen for at jeg et eller annet sted på veien kom til å tilgi henne, kanskje var det lettest. Så tilgivelse kan også være "farlig".

 

Jeg håper, som deg, å finne en måte og leve med henne på. For jeg har heller ikke lyst til å droppe all kontakt. Min mor er også en langt bedre mormor enn mor.

TS

 

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

 

Takk for at du ville dele dette med meg. Jeg er glad for å høre at du har funnet en måte å leve med henne i ditt liv. Jeg er dessverre blitt konfliktsky, også rundt henne. Jeg ser nå at jeg har ofret for mye av meg selv for å bli godtatt og for å unngå konflikt. Jeg vil så gjerne at ting skal være fint mellom oss når vi sees så sjeldent.

 

Jeg betaler nok nå prisen for å ha lagt de vanskelige tankene og følelsene omkring min mor til side i flere år, jeg har nærmest fortrengt det som skjedde. Og jeg tror faktisk jeg betaler prisen for at jeg et eller annet sted på veien kom til å tilgi henne, kanskje var det lettest. Så tilgivelse kan også være "farlig".

 

Jeg håper, som deg, å finne en måte og leve med henne på. For jeg har heller ikke lyst til å droppe all kontakt. Min mor er også en langt bedre mormor enn mor.

TS

 

Anonymous poster hash: 1df56...438

 

mm

 

Jeg var selv redd for å si noe som kunne få min mor i sinne raseri og frustrasjon,

 

så jeg har aldri konfrontert henne med noe hun gjorde mot meg....

 

Men jeg fikk nok hjelp, av min psykiater, til å få styrken til å greie å sette grenser for henne,

 

det utløsende var ikke uretten mot meg, men mot barna, men jeg var så forberedt på hysteri og raseri fra henne, så når det kom var jeg ikke overrasket, jeg hadde bare fått styrken til å orke høre henne skrike sint og trampe hardt ut.

 

Jeg gjorde det for min datter, og det endret veldig mye!

Men igjen det var ikke lett og jeg hadde ikke klart det så lett uten hjelpen fra min tidligere psykiater.

 

Jeg vet hvor vanskelig det er!

Anonymous poster hash: 61279...fa9

[AnonymBruker]

 

mm

 

Jeg var selv redd for å si noe som kunne få min mor i sinne raseri og frustrasjon,

 

så jeg har aldri konfrontert henne med noe hun gjorde mot meg....

 

Men jeg fikk nok hjelp, av min psykiater, til å få styrken til å greie å sette grenser for henne,

 

det utløsende var ikke uretten mot meg, men mot barna, men jeg var så forberedt på hysteri og raseri fra henne, så når det kom var jeg ikke overrasket, jeg hadde bare fått styrken til å orke høre henne skrike sint og trampe hardt ut.

 

Jeg gjorde det for min datter, og det endret veldig mye!

Men igjen det var ikke lett og jeg hadde ikke klart det så lett uten hjelpen fra min tidligere psykiater.

 

Jeg vet hvor vanskelig det er!

Anonymous poster hash: 61279...fa9

 

Skjønner. Min mor har heldigvis ikke behandlet sine barnebarn desidert dårlig. Ennå. Hun er bare litt fraværende - hun syns vel fort det blir for mye bråk, og holder heldigvis avstand i stedet for å eksplodere.

 

Jeg har  gått noen ganger til psykolog nå - blir vel gjerne noen ganger til også. Må bygge meg selv litt opp igjen. Puh!

 

Fortsatt god helg! TS

Anonymous poster hash: 1df56...438

[AnonymBruker]

Jeg leter etter noen som kan forstå. Jeg prøver fremdeles å legge brikkene i puslespillet. For jeg har alltid visst at det var noe feil med mamma. Jeg sitter inne med mye og mye av det egner seg ikke til å fortelle venner og kjente. Vi har alle et behov for å framstå som barn av helt vanlige foreldre. Jeg aksepterer henne i større grad nå enn før, fordi jeg har forandret meg, blitt voksen og fått barn. Men hun er den samme. Og håpet mitt lever stadig , håpet om at vi kan være en vanlig familie. Jeg er ikke i noen posisjon til å diagnostisere min egen mor og ved å forsøke på det kommer også tanken : kanskje det er meg det er noe galt med ? Jeg har som voksen ved et par anledninger bestilt time hos psykolog og avbestilt den igjen. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne og er redd for å ramle ut derfra med et par diagnoser selv. Og hvorfor skal jeg sykeliggjøre meg selv ? Jeg prøver bare å mestre livet mitt best mulig og har måttet lære mye på egenhånd da det var ingen der som kunne veilede meg. 

Jeg har ingen rollemodell på å være mor. Men jeg husker da jeg var ganske ung tenkte jeg at det viktigste å oppnå i livet var å bli husket som en god mor. Det er min største frykt å ikke være det. Foreldre har så mye makt over barnas liv når de vokser opp. Jeg husker at når jeg var gravid med mitt første barn var jeg kjemperedd for om barnet ville kunne elske meg, en ganske syk og trist tanke.

Relasjonen til mamma er i perioder ganske vanskelig. Det skal så lite til av uforutsigbarhet før hun reagerer med vantro, paranoia, aggresjon og fiendlighet. Hun har ødelagt for så mye opp i gjennom årene ved å snakke nedsettende til andre familiemedlemmer direkte og indirekte og å bære nag i lang tid overfor ting som ble sagt til henne som hun tar opp i verste mening. Av og til tenker jeg at hun er mindre intelligent, at hun mangler et slags filter vi andre har. Hun kan prate i vei om ting som ikke er sosialt passende, f.eks.om suicidale pasienter foran barnebarna. Innerst inne er hun veldig usikker og har ekstremt lave tanker om seg selv som hun gjerne deler ut. Jeg har hørt henne si mye nedsettende om sitt eget utseende og ferdigheter generelt. Moren min er psykiatrisk sykepleier, ja det er parodisk, og når hun spesialiserte seg husker jeg hun selvdiagnostiserte seg som borderline personlighet, dette måtte jeg høre på som 12-åring. Hun tok utdanning som godt voksen og fra jeg var 10 år til jeg flyttet hjemmefra var hun enten på skolen, jobbet ekstra eller satt med nesen i en bok. Viktige begivenheter i mitt liv konfirmasjon, 18 års dag, flytte hjemmefra, få kjæreste, fullføre studier ser jeg tilbake på med tristhet fordi hun klarte å ødelegge dem alle. Julaften år etter år jobbet hun extra om kvelden, sikkert fordi det var gode penger, mens pappa måtte stelle i stand til jul og vi alle satt hjemme og ventet på henne i steden for å feire med noen andre i familien.Kroppsspråket hennes kan i blant signalisere så mye negativitet at det er skremmende, hun må være det sinteste mennesket jeg har møtt. Hvis jeg har vært sammen med henne og hun er slik er det som om jeg totalt tappes for energi, jeg føler en indre uro og blir ofte fysisk syk etterpå.

Jeg har ingen annen mor å sammenligne med, men jeg som faktisk liker mennesker og er glad i mange må faktisk helt ærlig si at jeg ikke liker mamma. Det er ganske vondt. Min mor har aldri oppsøkt noe hjelpeapparat, hun er i arbeid og vi har aldri manglet noe materielt.  Det vil si, hun har brukt mye penger oppigjennom årene på luksusvarer til seg selv og er en samler. Hun kan ikke nøye seg med en fin ting av noe, hun må ha mange. Og det er jo ikke normalt å kjøpe diamantringer, ballkjoler, antikke møbler etc til seg selv i steden for å glede barna sine med en kinotur eller noen nye leker eller hverdagsklær. Jeg kan ikke huske å ha sittet på fanget hennes, i armkroken eller at vi har gjort noe sammen. Jeg konfronterte henne en gang da jeg var i 20-årene om at hun aldri hadde sagt til meg at hun var glad i meg, noe jeg selv sier til mine barn hver dag. Hun klarte ikke si noe. Jeg skrek til henne : jammen si det nå da ! Hun sa bare : det er ikke slik jeg har blitt oppdratt. Det var som å bli sprengt i fillebiter av raseri og skuffelse. Mamma har en annen side, hun kan . Hun kan være hyggelig, sosial og omtenksom. Jeg tror ikke kollegaer og fjerne bekjente kjenner den siden av henne som vi kjenner.

Moren min går ikke i svømmehallen, på ski, på skøyter, på tur eller noe som helst. Som barn søkte jeg ut til venner og annen familie, noe hun mislikte sterkt og som ble veldig konfliktfylt. En gang foreldrene mine var på reise husker jeg at jeg ønsket at flyet skulle styrte så jeg kunne flytte til bestemor, da var jeg 10 år gammel. De siste årene jeg bodde hjemme telte jeg dager til jeg kunne flytte hjemmefra. Også det var et mareritt, hun nektet å snakke med meg, besøkte meg aldri på hybelen og pga hennes makt over de andre i familien følte jeg det som om jeg var blitt familieløs. Gleden over å flytte hjemmefra hadde også i seg en sterk følelse av å bli forlatt og når jeg ser tilbake på den tiden må jeg ha vært ganske deprimert, studiene mine gikk noenlunde greit men det eneste jeg drev med ellers var å være på fest og lete etter en kjæreste. Hun har også alltid rakket ned på vennene mine og  og når jeg fikk kjæreste forsøkte hun å mindfucke meg til å tro at han var utro mot meg.

Foreldrene mine flyttet til en annen by for snart 20 år siden og den geografiske avstanden har vært både bra og dårlig. Jeg har aldri fått noen hjelp i de årene barna var små og når de kom på besøk måtte jeg være vertinne og diske opp. Moren min har en egen evne til å få andre til å stille opp og hjelpe henne mens hun selv aldri bidrar tilbake. I mine øyne har hun en snylterisk og manipulerende personlighet. Selv om jeg mang en gang har blitt skuffet får de stadig nye sjanser. Mest skuffet blir jeg når det går ut over mine barn , de har sagt de kommer til bursdagsfeiring og så avlyser de fordi katten deres har øyebetennelse. Jeg har vært svært lite på besøk hos dem fordi de bor i et hus med 14 innekatter som mer eller mindre eier huset. Jeg tror ikke barna mine husker å ha vært der.

De begynner å bli gamle nå og jeg er bekymret for min far.Mine foreldre har så lenge jeg kan huske hatt et utrolig høyt konfliktnivå som har spilt seg ut i full offentlighet der min far blir offeret for hennes egen angst og usikkerhet. Vi har aldri blitt utsatt for vold men jeg har sett henne slå min far. Jeg er veldig glad i faren min selv om jeg som tenåring mistet respekten for han fordi jeg skjønte at uansett problemstilling var det mamma som bestemte. Han sa rett ut at han ikke synes det var urimelig det jeg ønsket m.h.t aktiviteter og innetider men at det var best at vi gjorde som mamma sa. Jeg lurer ofte på hvordan han har det og har snakket med han om det og sagt til han at han må si i fra til meg om han trenger hjelp.

Vi har nå kjøpt en enebolig sammen med mine foreldre med to separate leiligheter. Jeg er sykepleier og orker ikke tanken på å få fortvilte telefoner fra hjemmesykepleien på andre siden av landet. Jeg synes jeg har en plikt til å ta meg av foreldrene mine og håper vi kan få noe positivt sammen de årene som er igjen. Jeg håper det bare ikke ender opp som et selvutslettende prosjekt der jeg ender opp skilt fordi jeg blir en sur mamma og ektefelle som ligger i fosterstilling i sengen. Og den vondeste tanken jeg har om meg selv : Hva slags menneske er jeg som ikke er glad i sin egen mor, den næreste relasjonen av alle ?

Anonymkode: e0c32...981