Nhd-viktig

[Nicklusheletida]

Velger ikke å ikke være anonym nå og håper det er lettere å få svar.

 

Fikk nettopp telefon fra eldstedatter som kunne fortelle at sønnen min/broren hennes hadde et nytt angstanfall i går kveld. Lignet veldig på slik han var i høst.

 

Alt så ut til å ordne seg nå. Han kom seg i jobb og fungerte så fint på 20 gram Cipralex.

Hun greide å roe ned angsten hans i går kveld og han kom seg på jobb i dag også, men hun tror han har sovet lite den siste tiden. Det viser seg at han ikke hat tatt tabletter på en stund. Vet ikke hvor lenge, men har lagt merke til at han begynte å gå ned i vekt igjen. Sannsynligvis derfor han ville slutte også.

 

Dette er det verste som kunne skje akkurat nå. Jeg vet hvordan han blir . Han blir skeptisk til alt og alle rundt seg og fryktelig urolig og nå er jeg redd for at det skal ødelegge for han i forhold til jobb. Det vil han ikke takle og han vil falle helt sammen.

 

Nå er det viktig at han bedrer seg brennkvikt. Kan han begynne rett på 20 mg Cipralex igjen ?

 

[Nicklusheletida]

Fikk snakket med han nå. Han har gått uten tabletter en uke, sier han ( Kan bety mer) Han begynte på 20 mg igjen i dag. Håper det går bra. Skal ha han boende hos meg noen dager og passe på at de blir tatt.

 

Vektnedgangen kan komme av andre ting også. F.eks mye padling i det siste.

[Cilien]

Jeg har begynt rett på Cipralex 20 mg etter opphold og det har gått fint. Man starter ofte lavt for å unngå bivirkninger, men hvis han ikke ikke hadde så mange av de sist kan det gå veldig fint. Man kan jo også leve med de fleste milde bivirkninger en uke eller to, når man vet hva det er, som lit kvalme, døsighet etc. Jeg tror også at bare en uke uten tabletter er bra og at det kanskje ikke blir så mange bivirkninger da. 

[Psychopomp]

Ja er bare bivirkninger man risikerer, i alle fall når man har brukt samme dose tidligere. Noen får økt angst som forbigående bivirkning, men det er jo bare å holde ut et par uker.

 

Det er min mening.

[Nicklusheletida]

Tusen takk for svar begge to. Da regner jeg med det går bra

 

Jeg har et spørsmål til som jeg håper dere eller andre kan svare på og det er om det han opplever er panikkangst ? Nhd har sagt at det ikke er det, men jeg lurer fortsatt.

 

Han beskriver dagen i går på denne måten: Han hadde hatt mange sure og vanskelige kunder. Vanligvis takler han det greit, men i går var han i utgangspunktet sliten og nede og taklet det ikke så bra. Da han kom hjem var han stresset og dro ut på fjorden og tok seg en padletur for å roe seg ned. Han gikk rundt sammen med mobiltelefonen og mobiltelefonen ble ødelagt. Han ble enda mer deppa og angstanfallet på kvelden kom helt plutselig. Brystet snørte seg sammen, han greide ikke å puste. Klarte ikke å slappe av. Det var helt jævlig ( hans egne ord). Storesøster fikk han rolig til slutt ved å prate med han.

 

Er ikke dette panikkangst da?

 

Jeg hadde selv en episode i 2011 hvor jeg fikk det slik etter å ha vært ute hele dagen på krykker. Da jeg kom hjem og skulle slappe av kom brystsmertene uten forvarsel. Jeg ble ikke redd med det samme fordi jeg hadde hatt det før og det pleide å gå over hvis jeg satte meg ned og pustet rolig. Men denne gangen ga det seg ikke. Det ble bare verre og verre og endte med sykebil og mye styr.  Jeg trodde jeg hadde fått hjerteinfarkt, men det ble forklart med at det bare var muskler på legevakta.

 

Noen nevnte for meg at det kunne ha vært en angstanfall, noe jeg benektet sterkt. Jeg hadde da ikke slike problemer, mente jeg bestemt.

 

Nå lurer jeg på om jeg kan ha hatt et angstanfall likevel og at han har arvet det etter meg ? I samme periode slet jeg også med en klumpfølelse i halsen.

 

Jeg har ikke hatt noen nye episoder etter 2011.

[Hestehandler]

Det høres helt klart ut som et panikkanfall.

[stjernestøv]

Jeg og syns det høres ut som et panikkanfall. 

[Nicklusheletida]

Takk for svar :-) Jeg tror også det. Det var også det første jeg trodde da han ble syk i høst, men nå var det ikke bare Nhd som ikke var enig med meg i det og jeg slo det fra meg.

 

Men dette er jo det samme han hadde hver kveld i den perioden og så ble jeg lurt til å tro at han var på bedringens vei på dagtid. Forskjellen er at han ble paranoid også den gangen.

 

Jeg tror ikke lenger depresjon var hovedproblemet hans. Jeg tror det var angsten som var hovedproblemet og han ble deprimert og redd som følge av angsten. Ikke sikkert alle husker innleggene mine , men noen gjør det nok

[frosken]

Tusen takk for svar begge to. Da regner jeg med det går bra

 

Jeg har et spørsmål til som jeg håper dere eller andre kan svare på og det er om det han opplever er panikkangst ? Nhd har sagt at det ikke er det, men jeg lurer fortsatt.

 

Han beskriver dagen i går på denne måten: Han hadde hatt mange sure og vanskelige kunder. Vanligvis takler han det greit, men i går var han i utgangspunktet sliten og nede og taklet det ikke så bra. Da han kom hjem var han stresset og dro ut på fjorden og tok seg en padletur for å roe seg ned. Han gikk rundt sammen med mobiltelefonen og mobiltelefonen ble ødelagt. Han ble enda mer deppa og angstanfallet på kvelden kom helt plutselig. Brystet snørte seg sammen, han greide ikke å puste. Klarte ikke å slappe av. Det var helt jævlig ( hans egne ord). Storesøster fikk han rolig til slutt ved å prate med han.

 

Er ikke dette panikkangst da?

 

Jeg hadde selv en episode i 2011 hvor jeg fikk det slik etter å ha vært ute hele dagen på krykker. Da jeg kom hjem og skulle slappe av kom brystsmertene uten forvarsel. Jeg ble ikke redd med det samme fordi jeg hadde hatt det før og det pleide å gå over hvis jeg satte meg ned og pustet rolig. Men denne gangen ga det seg ikke. Det ble bare verre og verre og endte med sykebil og mye styr.  Jeg trodde jeg hadde fått hjerteinfarkt, men det ble forklart med at det bare var muskler på legevakta.

 

Noen nevnte for meg at det kunne ha vært en angstanfall, noe jeg benektet sterkt. Jeg hadde da ikke slike problemer, mente jeg bestemt.

 

Nå lurer jeg på om jeg kan ha hatt et angstanfall likevel og at han har arvet det etter meg ? I samme periode slet jeg også med en klumpfølelse i halsen.

 

Jeg har ikke hatt noen nye episoder etter 2011.

 

Jeg håper du får svar fra nhd. Jeg har bare lyst til å si at slik jeg husker beskrivelsene dine fra forrige gangen du var bekymret for din sønn, så var de svært forskjellige fra det anfallet du beskriver i dag. For øvrig interessant at du trekker paralleller til den perioden du slet med følelsen av klump i halsen etc.  - det er jo alltid så rart når symptomer som kjennes helt konkret fysiske ut, i ettertid kan forstås som kanskje primært på ha psykisk opphav. Jeg har en bekjent som for et år tilbake ble lagt inn på sykehus med mistanke om hjerteinfarkt. Det var ikke noe infarkt, og symptomene hans ble tolket som panikk-anfall. Litt senere viste det seg at han hadde en annen somatisk sykdom som delvis ga symptomene, så for hans del var det sannsynligvis en kombinasjon og somatisk og psykisk årsak. Og alt kom i en periode med mye stress.

[Nicklusheletida]

Frosken : Når det gjelder meg. Det er ikke usannsynlig selv om jeg ikke forsto det da. Jeg hadde vært ute med kollegaer og hadde hatt en fin dag og kveld, så at det skulle være et angstanfall var uforståelig for meg da. Men det var jo en slitsom periode i mitt liv med beinbrudd,redselen for ikke å bli helt bra og det at jeg ikke greide å bestemme meg for om jeg skulle skille meg eller bli værende i ekteskapet.

 

Sønnen : Jeg synes selv at jeg beskriver det samme som i høst. Kanskje begynte jeg og legge til ubevisst fordi det så raskt ble avslått at det var panikkangst både av Nhd og storesøster. Derfor begynte jeg å tenke på alvorligere ting. Jeg beskrev uroligheta og tråkkinga rundt. Jeg beskrev turninga på gulvet. Jeg beskrev angstanfall på kino og angstanfall på butikken. Jeg beskrev sinne, men det kom nok av redselen, tenker jeg.

 

Dette med paranoiditeten som oppsto rimer kanskje ikke helt. Ellers kan jeg ikke skjønne at så mye viker fra det jeg skrev i høst.

[frosken]

Frosken : Når det gjelder meg. Det er ikke usannsynlig selv om jeg ikke forsto det da. Jeg hadde vært ute med kollegaer og hadde hatt en fin dag og kveld, så at det skulle være et angstanfall var uforståelig for meg da. Men det var jo en slitsom periode i mitt liv med beinbrudd,redselen for ikke å bli helt bra og det at jeg ikke greide å bestemme meg for om jeg skulle skille meg eller bli værende i ekteskapet.

 

Sønnen : Jeg synes selv at jeg beskriver det samme som i høst. Kanskje begynte jeg og legge til ubevisst fordi det så raskt ble avslått at det var panikkangst både av Nhd og storesøster. Derfor begynte jeg å tenke på alvorligere ting. Jeg beskrev uroligheta og tråkkinga rundt. Jeg beskrev turninga på gulvet. Jeg beskrev angstanfall på kino og angstanfall på butikken. Jeg beskrev sinne, men det kom nok av redselen, tenker jeg.

 

Dette med paranoiditeten som oppsto rimer kanskje ikke helt. Ellers kan jeg ikke skjønne at så mye viker fra det jeg skrev i høst.

 

Jeg tror at grunnen til at jeg oppfatter din beskrivelse annerledes denne gangen, er fordi du fokuserer på  hvordan han selv beskriver anfallet han hadde i går. Forrige gang var det så mange andre symptomer som også ble beskrevet, særlig innslagene av det som var nærliggende å forstå som paranoiditet.

 

Det kan godt hende at det primært er jeg som leser det annerledes, ut i fra hvor bra det har gått med ham de siste månedene.

[Nicklusheletida]

Forresten så beskrev jeg jo en mulig psykose også. Han oppførte seg så rart på kveldstid. Kunne begynne  fnise og le midt i dysterheten og uroligheten. Dette ble jeg redd av og synes det virket helt snålt.

 

Selv beskrev han det som en måte å berolige seg selv på. Han måtte tenke på morsomme episoder for å få det bedre når ha hadde det  jævlig. Legen jeg tilkalte sa jo også at det ikke var tegn til psykose.

 

Sannsynligvis var det helt riktig det som gutten selv sa og storesøsteren mente at jeg krisemaksimerte også.

 

Noe jeg ikke kan benekte da jeg ble så bekymret og aldri sett noe slikt før. Det ble jo også lite søvn på meg den tiden og MYE googling  Denne gangen tar jeg det roligere.

[AnonymBruker]

Høres ut som panikkangst.

Anonymous poster hash: 86c7c...468

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med frosken. Det er to helt ulike beskrivelser den gang og nå.

[Nicklusheletida]

Nhd :

 

Jeg vet ikke hva det kommer av.  Jeg gjentok flere ganger uroen på kvelden og jeg skrev at han var bedre på dagen. Jeg tror muligens innleggene mine var preget av at jeg var redd og ordla meg annerledes. Jeg forsto så lite og jeg opplevde det som veldig skremmende og dramatisk. Nå håper jeg du ikke tar dette som kritikk av deg for det var ikke slik ment.  Jeg skjønner at det kan han noe med måten jeg beskrev problemene på og det at jeg begynte å snakke om psykose som ikke var psykose.

 

Jeg husker dere ville at jeg skulle ringe til spesialist og det gjorde jeg : Det første han sa var : Dette er folkesykdom nr. 1- angst og depresjon. Jeg beskrev det samme på telefonen som jeg gjorde her på dol.

 

Har tenkt på det at jeg sikkert uttrykker meg annerledes skriftlig enn muntlig.

[Nicklusheletida]

Hva skjer om han skulle få et panikkanfall på padletur ? Kan det være farlig ? Han padler hver dag.

 

I kveld har jeg vært  bekymret. Han var ute i 4 timer og kom ikke inn før nå og det er bekmørkt ute. Jeg var i ferd med å etterlyse han.

 

Har jeg noe å bekymre meg for? Han har ikke hatt nye anfall etter dette ene og er oppgitt over at jeg ble  bekymret.

[frosken]

Akkurat nå tror jeg kanskje du har mest grunn til å være bekymret over at du selv blir såpass bekymret. Du må passe på å ikke overføre denne angsten til sønnen din, for da kan hele problematikken hans bli vesentlig forverret. Noe av det viktigste i forhold til panikk-angst, er jo å unngå at det bygger seg opp angst for angsten.

[Nicklusheletida]

Frosken : Ja, jeg har tenkt slik du tenker her og jeg førsøker å være bevisst det. Jeg forstår at slikt kan forverre det. Men i går når det var bekmørk ute var det vanskelig ikke å bli bekymret. Jeg tenkte : Hva hvis jeg ikke reagerer og han ligger der ute et sted med passive foreldre som ikke gjør noenting? Måtte veie for og i mot.

 

Han betrygget meg med at han padler nær land, slik at han klarer å svømme i land hvis han ikke kommer seg i kanoen igjen.

 

Faren hans hadde problemer tidligere i år. Han padlet alt for langt ut, gikk rundt og kom seg ikke opp igjen. 

[påskelilje]

Skjønner at du er bekymret for ham, men prøv å la være! Mannen min hadde en fæl høst for 7 år siden med kraftige panikkangstanfall. Første gangen var mens han kjørte, og han fikk heldigvis stoppet. Det tok en stund før han klarte å kjøre igjen, men jeg kan ikke huske at jeg var bekymret for om han ville få anfall igjen, var bare glad for at han overvant angsten og klarte å kjøre igjen. For ham var det veldig viktig å få forståelsen av hva som skjedde, og at det ikke var farlig, selv om det var fryktelig ubehagelig når det kom. Anfallene ble mindre og mindre, og kom sjeldnere og sjeldnere. Han brukte cipralex lenge, men jeg tror han har sluttet på dem nå.

[Nicklusheletida]

Neida, vanligvis bekymrer jeg meg ikke. Da skulle jeg vært mye bekymret  Han har jo bevist så mange ganger at han lett kommer seg opp når han går rundt. Men den ene kvelden han ikke kom hjem, det var mørkt og han hadde nettopp startet opp igjen med tabletter, da ble jeg bekymret ja. Faren hans ble også bekymret og han må være inne litt tidligere når han padler.  Også fordi han kan være vanskelig å få øye på av båter i mørket. Han har vært i fin form i dagene etterpå, så kanskje det ble med det ene anfallet.

 

Det virker ikke som angsten han har/ har hatt hemmer han på noen måte. Han gjør det ha har lyst til og det er bra