Når livet går mot slutten, og en står alene..

[AnonymBruker]

Det er en følelsesmessig berg og dalbane..

Min far er syk, og ingen vet hvordan det går - ikke en gang legene. Personalet snakker til meg som om det går mot slutten, de formidler veldig lite håp om at dette skal gå bra - og de er ikke optimistiske.

Jeg føler meg så alene. Jeg har liksom ingen støtte fra noen av mine. Jeg må holde tanker og følelser for meg selv. Jeg har forsøkt å åpne meg, men det ble ikke vellykket, gjorde bare vondt verre fordi de ikke vil høre om det. Når jeg så er alene så kommer tårene bare ventende. Det innvendige trykket sprekker.

Jeg sliter jo veldig med følelsene fordi han var en overgriper. Jeg kan vel ikke forvente å få nøen støtte pga det. Men det er komplisert, og jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med. I rl.

Det er nesten så jeg håper at det blir slutt nå, for jeg er så sliten og lei av å ha det slik. Det spiser meg opp innvendig. Og så får jeg så vondt fordi jeg tenker slik også.

Hva gjør andre i slike situasjoner? Hvordan kommer dere gjennom det?

Jeg sover urolig om natten - frykter for å få en telefon. Frykter også for at de ringer og at jeg ikke hører telefonen og det er for sent. Jeg har skikkelig angst hver gang jeg besøker han.

Jeg er hele tiden "på vakt", og det har jeg vært i snart en mnd. Jeg klarer ikke å slappe av.

Han ble lagt inn på sykehuset i kveld pga infeksjon i kroppen. Blod i urinen og mer til. Han var for syk til å være på sykehjemmet nå. Det gjorde meg så vondt og redd.

Føler meg så alene og skulle ønske mine nærmeste hadde avlastet meg litt, men det er håpløst. Overgripere er tydeligvis ikke verdt noenting. Føler meg så alene om å ha slike gode følelser for en overgriper også.

Anonymous poster hash: b274f...483

[larimar]

Du er absolutt ikke alene i det! Det er veldig mange som også har gode følelser til en overgriper, hvis det er en man kjenner. Du er ikke alene.

Går du til en psykolog? Hvis ikke burde du kanskje vurdere å be om en henvisning? Høres ut som en virkelig tøff situasjon å stå alene i. Sender en klem din vei

[laban]

Kanskje det er en fagperson på sykehuset som du kunne snakke med (alene)? Hvis du besøker ham der, kan du spørre om det er mulig for pårørende å få en samtale med en som har psykologisk eller psykiatrisk bakgrunn og som altså ikke trenger å vite så mye om sykdommen hans.

Jeg føler med deg og tenkte på deg flere ganger da du var borte herfra lenge - lurte på hvordan det gikk...

[AnonymBruker]

Jeg hadde følelser for en overgriper så det er ikke unormalt, de er jo mennesker de også som har vært med oss gjennom livet. Ellers tenker jeg mye på deg, må være tøft det du er midt oppi. 

Anonymous poster hash: 0f506...b8a

[AnonymBruker]

Takk for svar og omtanke til dere alle. Jeg har vært bortreist et par dager og klarte å få pause fra tankene. Det var godt. Nå er det tilbake til tankene.

Anonymous poster hash: b274f...483

[AnonymBruker]

Det er godt å ha dol når det blir slik. Det hjelper, føler seg mindre ensom og alene med tankene.

Anonymous poster hash: b274f...483