Sier du det du mener?

[umakenverdt]

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke klarer å godta at mennesker mener det de sier i mange tilfeller. En medvirkende faktor er vel at heller ikke jeg alltid gjør det. Jeg sier jeg ikke trenger hjelp til en del ting, at ting ikke er noe problem osv.

 

Hvis noen er syke og man sier man kan hjelpe til med noen ting, og de sier at det trenger man da ikke, er det fryktelig vanskelig å vite hva man burde gjøre. Det kan jo hende personen faktisk mener at hun ikke trenger hjelp, men det kan også være hun bare takker nei selv om hun faktisk ønsker hjelp. Jeg vil ikke gjøre noe feil...

 

Hva gjør dere i slike situasjoner, og i hvor stor grad sier dere i fra når dere ønsker hjelp?

[Psychopomp]

Hm, jeg tror ikke jeg trenger hjelp med noe. Jeg får jo penger av NAV. Legen hjelper meg med medisiner, etc... hadde vært deilig å slippe storrengjøring her, men det ønsker jeg jo ikke hjelp med. Hvis jeg hadde hatt sterk influensa hadde det vært kjekt om noen hjalp meg med handel... det hadde jeg nok bare spurt om.

[Trine]

Jeg spør veldig skjeldent om hjelp. Noe av grunnen til at jeg ikke spør er fordi jeg så ofte har blitt lovet hjelp også dukker det opp andre ting så har de ikke tid alikevel. Da hadde det vært bedre om jeg bare hadde gjort det selv med engang. Før, dersom jeg var syk, så var søsteren min veldig flink til å komme og ta hunden min. Ihvertfall da hun studerte og stort sett var hjemme og leste uansett også hadde hun med masse suppe. Men hun bare gjør sånt, spør liksom ikke. Så da jeg skulle operere ut visdomstenner så spurte jeg om hun kunne lage suppe igjen og det gjorde hun Men så bor jeg et stykke unna familien nå og de menneskene jeg har rundt meg er høyt og lavt, lover både det ene og det andre og er så snille som bare det, men de forstår meg ikke, jeg tør ikke stole på de lenger. Pappa er sånn at om jeg sier at det er noe jeg må gjøre, men er usikker på hvordan så sier han at det fikser vi. Også kommer de en helg og hjelper meg med det jeg skulle ha fikset.

Samme hvor mye influensa jeg har (har forresten aldri hatt influensa) så spør jeg ikke om hjelp. Men en gang både mamma og pappa var syke samtidig så kom jeg med frukt og halspastiller og tok meg av hundene dems. Jeg bare sa at jeg kom, eller jeg spurte vel først, men nektet å akseptere svaret dems. Jeg vet jo at det ikke er gøy å gå tur når man har feber.

 

Jeg har ikke noe konkret svar på spørsmålet ditt. Det er så mange faktorer som spiller inn. Familien min kan jeg hjelpe uten at de ber om det, jeg bare sier at jeg skal hjelpe dem så kan de si hva de vil. Mens en annen jeg kjenner er så sta og blir så lett sur at om han sier han ikke vil ha hjelp så får han det ikke heller selv om jeg vet at han trenger det. Det er også veldig forskjellig, avhengig av hva jeg trenger hjelp til, om jeg ønsker hjelp eller ikke. Noen ting vil jeg ha gjort på en spesiell måte og da blir jeg bare stressa om andre kommer og gjør det anderledes.

[umakenverdt]

Hm, jeg tror ikke jeg trenger hjelp med noe. Jeg får jo penger av NAV. Legen hjelper meg med medisiner, etc... hadde vært deilig å slippe storrengjøring her, men det ønsker jeg jo ikke hjelp med. Hvis jeg hadde hatt sterk influensa hadde det vært kjekt om noen hjalp meg med handel... det hadde jeg nok bare spurt om.

 

Da blir jeg nysgjerrig igjen håper det er ok at jeg spør litt videre.. Når du sier at du ikke ønsker hjelp med storrengjøring er det da slik at du hadde blitt fornærmet dersom noen sa at de kom for å hjelpe deg, selv om du hadde sagt at det ikke var nødvendig? Jeg synes det er vanskelig å vurdere om folk egentlig har lyst på hjelp når de sier at de ikke trenger det eller om de ikke vil ha hjelp da.

Jeg antar at noen vil oppleve det støtende dersom man ikke tar hensyn til at de har sagt at de ikke ønsker hjelp..

[umakenverdt]

Jeg spør veldig skjeldent om hjelp. Noe av grunnen til at jeg ikke spør er fordi jeg så ofte har blitt lovet hjelp også dukker det opp andre ting så har de ikke tid alikevel. Da hadde det vært bedre om jeg bare hadde gjort det selv med engang. Før, dersom jeg var syk, så var søsteren min veldig flink til å komme og ta hunden min. Ihvertfall da hun studerte og stort sett var hjemme og leste uansett også hadde hun med masse suppe. Men hun bare gjør sånt, spør liksom ikke. Så da jeg skulle operere ut visdomstenner så spurte jeg om hun kunne lage suppe igjen og det gjorde hun Men så bor jeg et stykke unna familien nå og de menneskene jeg har rundt meg er høyt og lavt, lover både det ene og det andre og er så snille som bare det, men de forstår meg ikke, jeg tør ikke stole på de lenger. Pappa er sånn at om jeg sier at det er noe jeg må gjøre, men er usikker på hvordan så sier han at det fikser vi. Også kommer de en helg og hjelper meg med det jeg skulle ha fikset.

Samme hvor mye influensa jeg har (har forresten aldri hatt influensa) så spør jeg ikke om hjelp. Men en gang både mamma og pappa var syke samtidig så kom jeg med frukt og halspastiller og tok meg av hundene dems. Jeg bare sa at jeg kom, eller jeg spurte vel først, men nektet å akseptere svaret dems. Jeg vet jo at det ikke er gøy å gå tur når man har feber.

 

Jeg har ikke noe konkret svar på spørsmålet ditt. Det er så mange faktorer som spiller inn. Familien min kan jeg hjelpe uten at de ber om det, jeg bare sier at jeg skal hjelpe dem så kan de si hva de vil. Mens en annen jeg kjenner er så sta og blir så lett sur at om han sier han ikke vil ha hjelp så får han det ikke heller selv om jeg vet at han trenger det. Det er også veldig forskjellig, avhengig av hva jeg trenger hjelp til, om jeg ønsker hjelp eller ikke. Noen ting vil jeg ha gjort på en spesiell måte og da blir jeg bare stressa om andre kommer og gjør det anderledes.

 

Tusen takk for en innsiktsfull kommentar Det er litt det jeg er redd for hvis jeg velger å hjelpe selv om andre sier at de ikke trenger hjelp, at det da bare blir negativt, at de blir stresset og at det er mer til skade enn til hjelp.. Jeg er ikke så flink til å vurdere slike ting, ser ofte både hensyn for at de egentlig vil ha hjelp, men også for at de mener det når de sier at de ikke ønsker det. Vanskelig dette her synes jeg

[Madelenemie]

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke klarer å godta at mennesker mener det de sier i mange tilfeller. En medvirkende faktor er vel at heller ikke jeg alltid gjør det. Jeg sier jeg ikke trenger hjelp til en del ting, at ting ikke er noe problem osv.

 

Hvis noen er syke og man sier man kan hjelpe til med noen ting, og de sier at det trenger man da ikke, er det fryktelig vanskelig å vite hva man burde gjøre. Det kan jo hende personen faktisk mener at hun ikke trenger hjelp, men det kan også være hun bare takker nei selv om hun faktisk ønsker hjelp. Jeg vil ikke gjøre noe feil...

 

Hva gjør dere i slike situasjoner, og i hvor stor grad sier dere i fra når dere ønsker hjelp?

Hei!

 

Når jeg tilbyr hjelp til mennesker som åpenbart strever..det er en del, og de takker nei, så tenker jeg " dette er et høflig nei", derfor sier jeg kanksje,

 

Jeg mener det jeg sier, dette er ikke en høflighetsfrase, jeg vil hjelpe deg, men jeg må vite hva jeg kan gjøre.

 

Det har derfor hendt at mennesker etter noen tid har spurt om hjelp likevel, kanskje noe praktisk, som jeg er best på, 

 

Spør de aldri igjen, går jeg videre, det hender jeg kan komme på dem, men da antar jeg de ikke trengte hjelp.

 

Man kan kun tilby sin hjelp, formidle at den er oppriktig ment og ikke er en høflighetsfrase, fra der av er det opp til den andre.

 

Jeg pleide aldri ønske noe hjelp/innblanding før, derfor gikk jeg feks ikke på helsestasjonen eller i barselgrupper trillegrupper osv..

 

Men en sykepleier sa til meg at, man måtte si i fra, definere mitt behov, ellers kunne ingen hjelpe . Jeg tenkte en del på det og etter det ble jeg bedre på å si i fra. Dette til min egen og andres fordel.  Jeg kan derfor ofte ta imot hjelp, det eneste jeg ikke forstår forskjellen på, er når noen mener i tilby hjelp og det bare er en høflighetsfrase, det siste har også skjedd.

Jeg syns det er merkelig, men altså noen mennesker tilbyr sin hjelp og når man takker ja, "hoster de", om du forstår hva jeg mener?

(jeg mener de skjønner ikke at man takker ja, det hadde de ikke regnet med )

[umakenverdt]

Det var et godt råd, det å formidle tydelig at det ikke er en høflighetsfrase, at man virkelig ønsker å hjelpe Hvis man da også får et tydelig nei, at de ikke trenger hjelp, så får man da heller slå seg til ro med det? Jeg vil ikke være innpåsliten og trenge meg på hvis jeg ikke er ønsket, men vil veldig gjerne hjelpe hvis det er noe jeg kan bidra med...

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er en av grunnene til at jeg synes det er veldig skummelt å takke ja til hjelp som blir tilbudt. Hva hvis de egentlig ikke mener det, at de egentlig ikke vil hjelpe, men bare sier det for å være hyggelige. Det er så vanskelig å vite synes jeg!

[Madelenemie]

Det var et godt råd, det å formidle tydelig at det ikke er en høflighetsfrase, at man virkelig ønsker å hjelpe Hvis man da også får et tydelig nei, at de ikke trenger hjelp, så får man da heller slå seg til ro med det? Jeg vil ikke være innpåsliten og trenge meg på hvis jeg ikke er ønsket, men vil veldig gjerne hjelpe hvis det er noe jeg kan bidra med...

 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er en av grunnene til at jeg synes det er veldig skummelt å takke ja til hjelp som blir tilbudt. Hva hvis de egentlig ikke mener det, at de egentlig ikke vil hjelpe, men bare sier det for å være hyggelige. Det er så vanskelig å vite synes jeg!

Hei!

 

Bra du syns det var et godt råd, det er i vertfall en praktisk og god løsning.

 

Jeg syns ikke det er skummelt å takke ja til hjelp, jeg syns andre er merkelig og "dumme"/upresise, om de tilbyr hjelp og ikke mener det, Dette fenomenet gjelder noen, særlig amerikanere. 

 

Jeg henger det på deres overfladiskknagg, noe sånt, så tenker jeg ikke særlig mye mer på det.

 

Viktigere er det å formidle til andre at man hjelper med det lille man kan, og av et oppriktig ønske og ikke av høflighet, så de må bare si i fra.

[Kalevaala]

Jeg ber sjelden om hjelp, men om jeg virkelig trenger det gjør jeg det jo. 

Siden jeg er så introvert, er omkostningen ved å ha folk i huset/ved min side så stor at hjelpen skal være veldig nødvendig om jeg skal synes det er verdt det.

 

Derfor ville jeg jo satt liten pris på om noen uoppfordret kom for å hjelpe meg :-)

 

Hvis du synes det er vanskelig å tolke folks behov for hjelp, kan du trygt forholde deg til hva de faktisk sier.

[umakenverdt]

Hei!

 

Bra du syns det var et godt råd, det er i vertfall en praktisk og god løsning.

 

Jeg syns ikke det er skummelt å takke ja til hjelp, jeg syns andre er merkelig og "dumme"/upresise, om de tilbyr hjelp og ikke mener det, Dette fenomenet gjelder noen, særlig amerikanere. 

 

Jeg henger det på deres overfladiskknagg, noe sånt, så tenker jeg ikke særlig mye mer på det.

 

Viktigere er det å formidle til andre at man hjelper med det lille man kan, og av et oppriktig ønske og ikke av høflighet, så de må bare si i fra.

 

Ja, jeg synes virkelig det virker som en praktisk løsning, da øver jeg meg på å være tydelig og klar, samtidig som jeg forhåpentligvis klarer å få frem at jeg ønsker å bidra hvis det finnes noe jeg kan gjøre.

 

Det er ikke alltid lett å tolke hva som ligger i andres uttalelser, derfor synes jeg det er skummelt å takke ja til hjelp. I den siste tiden har jeg imidlertid fått enormt mye hjelp, jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta i mot dersom de som har hjulpet meg hadde vært så insisterende.

 

Nå får jeg imidlertid også lyst til å gi noe tilbake

[umakenverdt]

Jeg ber sjelden om hjelp, men om jeg virkelig trenger det gjør jeg det jo. 

Siden jeg er så introvert, er omkostningen ved å ha folk i huset/ved min side så stor at hjelpen skal være veldig nødvendig om jeg skal synes det er verdt det.

 

Derfor ville jeg jo satt liten pris på om noen uoppfordret kom for å hjelpe meg :-)

 

Hvis du synes det er vanskelig å tolke folks behov for hjelp, kan du trygt forholde deg til hva de faktisk sier.

 

Takk for innspillet, det er det jeg vil unngå! Jeg får vel heller prøve å presisere at jeg faktisk ønsker å hjelpe, at det bare er å ta kontakt dersom de har behov for hjelp. Og så får jeg håpe at de som ønsker hjelp da sier ifra Nei, jeg synes virkelig det er vanskelig å tolke folks behov for hjelp.

[cathlin]

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke klarer å godta at mennesker mener det de sier i mange tilfeller. En medvirkende faktor er vel at heller ikke jeg alltid gjør det. Jeg sier jeg ikke trenger hjelp til en del ting, at ting ikke er noe problem osv.

 

Hvis noen er syke og man sier man kan hjelpe til med noen ting, og de sier at det trenger man da ikke, er det fryktelig vanskelig å vite hva man burde gjøre. Det kan jo hende personen faktisk mener at hun ikke trenger hjelp, men det kan også være hun bare takker nei selv om hun faktisk ønsker hjelp. Jeg vil ikke gjøre noe feil...

 

Hva gjør dere i slike situasjoner, og i hvor stor grad sier dere i fra når dere ønsker hjelp?

De som takker nei, når de egentlig ønsker hjelp syns jeg er litt slitsomt å forholde seg til. Denne dobbeltkommunikasjonen. Syns det er litt vanskelig å be slike folk om hjelp, fordi jeg ikke vet om de er ærlige og kan si nei. Føler at man må ta ansvar for dem.

Liker best når folk er tydelige med hva de eventuelt trenger hjelp til, så kan man vurdere om man kan hjelpe til eller ikke. Da er det også lettere å være tydelig og ærlig tilbake.

[Psychopomp]

Da blir jeg nysgjerrig igjen håper det er ok at jeg spør litt videre.. Når du sier at du ikke ønsker hjelp med storrengjøring er det da slik at du hadde blitt fornærmet dersom noen sa at de kom for å hjelpe deg, selv om du hadde sagt at det ikke var nødvendig? Jeg synes det er vanskelig å vurdere om folk egentlig har lyst på hjelp når de sier at de ikke trenger det eller om de ikke vil ha hjelp da.

Jeg antar at noen vil oppleve det støtende dersom man ikke tar hensyn til at de har sagt at de ikke ønsker hjelp..

 

Jeg blir ikke fornærmet hvis noen spør for andre gang om jeg trenger hjelp, når jeg sa jeg ikke gjorde det, men jeg gjentar svaret. Insisterer de (spør for tredje gang) så lar jeg de gjøre det, fordi jeg syns det er masete med folk som ikke tar en på alvor. Jeg mener det jeg sier, og bare det jeg sier. Med mindre jeg er ironisk. Hvis jeg har gjort en tjeneste for noen som tilbyr penger, så takker jeg nei, men hvis de insisterer så tar jeg imot, ikke fordi jeg har akutt pengemangel men fordi jeg syns det er meningsløst (og slitsomt) å ikke ta hverandre på alvor. Jeg sier det jeg mener, og regner med at andre gjør det samme.

[Lillemus]

Jeg forholder meg til det folk sier, ikke til det de mener jeg skal forstå dersom de dobbeltkommuniserer på ett eller annet vis. Sier de "Nei, takk, det klarer jeg fint selv" om jeg tilbyr noe så tar jeg det som et svar. Om de egentlig mente noe annet og mente at det måtte jeg da skjønne - vel, deres problem.

[umakenverdt]

De som takker nei, når de egentlig ønsker hjelp syns jeg er litt slitsomt å forholde seg til. Denne dobbeltkommunikasjonen. Syns det er litt vanskelig å be slike folk om hjelp, fordi jeg ikke vet om de er ærlige og kan si nei. Føler at man må ta ansvar for dem.

Liker best når folk er tydelige med hva de eventuelt trenger hjelp til, så kan man vurdere om man kan hjelpe til eller ikke. Da er det også lettere å være tydelig og ærlig tilbake.

 

Tusen takk for innspill Enda et tegn på at jeg burde forsøke å være tydeligere enn det jeg er. Jeg får prøve å være tydeligere både når jeg virkelig ønsker å hjelpe og når jeg ønsker hjelp. Det får vel bli målsetningen.

[umakenverdt]

Jeg blir ikke fornærmet hvis noen spør for andre gang om jeg trenger hjelp, når jeg sa jeg ikke gjorde det, men jeg gjentar svaret. Insisterer de (spør for tredje gang) så lar jeg de gjøre det, fordi jeg syns det er masete med folk som ikke tar en på alvor. Jeg mener det jeg sier, og bare det jeg sier. Med mindre jeg er ironisk. Hvis jeg har gjort en tjeneste for noen som tilbyr penger, så takker jeg nei, men hvis de insisterer så tar jeg imot, ikke fordi jeg har akutt pengemangel men fordi jeg syns det er meningsløst (og slitsomt) å ikke ta hverandre på alvor. Jeg sier det jeg mener, og regner med at andre gjør det samme.

 

Tusen hjertelig takk for ditt innspill, det setter jeg stor pris på Det er jo en ting jeg vil unngå, at andre opplever at jeg ikke tar dem på alvor! 

[umakenverdt]

Jeg forholder meg til det folk sier, ikke til det de mener jeg skal forstå dersom de dobbeltkommuniserer på ett eller annet vis. Sier de "Nei, takk, det klarer jeg fint selv" om jeg tilbyr noe så tar jeg det som et svar. Om de egentlig mente noe annet og mente at det måtte jeg da skjønne - vel, deres problem.

 

Jeg blir bare mer og mer overbevist om at dette må bli målsetningen min, å forholde meg til det andre sier. Tusen takk for ditt innspill Nå er jeg glad for at jeg stilte dette spørsmålet

[Madelenemie]

Jeg blir bare mer og mer overbevist om at dette må bli målsetningen min, å forholde meg til det andre sier. Tusen takk for ditt innspill Nå er jeg glad for at jeg stilte dette spørsmålet

Hei!

 

Jeg er helt enig i det lillemus skriver til deg,

 

Dette er viktig, og nærmest noe som burde inngå som et fag i skolen, all den tid foreldre lærer sine barn /påvirker dem til å basere avgjørelser på følelser, fremfor fakta og utsagn, dvs tydelig uttalte ord.

 

Man kan jo selv føle hva man vil, men andres følelser , oppfatning og mening, kan kun vites via tydelig uttalte ord.

[umakenverdt]

Hei!

 

Jeg er helt enig i det lillemus skriver til deg,

 

Dette er viktig, og nærmest noe som burde inngå som et fag i skolen, all den tid foreldre lærer sine barn /påvirker dem til å basere avgjørelser på følelser, fremfor fakta og utsagn, dvs tydelig uttalte ord.

 

Man kan jo selv føle hva man vil, men andres følelser , oppfatning og mening, kan kun vites via tydelig uttalte ord.

 

Jeg begynner å tenke at det er det jeg må forholde meg til. Selvsagt kan det være at de sier noe annet enn det de mener av ulike årsaker, men dette har jeg ingen forutsetninger for å vite, da jeg aldri kan få et riktig svar på det...