Jeg er ingenting...

[AnonymBruker]

Da jeg var innlagt på lukket psyk. for mange vintre siden, så satt det en grå dame i 60 årene, og sa til alle som ville høre:

 

Jeg er ingenting. Om igjenn og om igjenn.

 

Joda, det er du ville vi trøste henne med, men det hjalp ikke, for hver eneste gang du ville trøste så kom dette mantraet om igjenn og om igjenn. Men jeg er ingen verdens ting....

 

Nå mange år etter så skjønner jeg henne. Jeg er ingenting jeg heller. Det er ikke selvmedlidenhet i det utsagnet, det er bare en realitet.

 

Jeg ser mennesker som drives av ambisjoner, søken etter nærhet, sex og slike ting. Jeg har ingen av de driftene i stor nok grad til å aktivt forfølge de. Det blir til att jeg sitter hjemme og ser på netflix...

 

Altså, jeg er nesten bare ett speilbilde som kun forandres av angst og ikke noe mer. Det er tanker, men de er kaotiske. Det er noe identitet, men den sprekker ved minste motstand. Så når jeg er kun alene, er det ingen der å speile seg i, og speiler man seg ikke i andre, så er man bare en som ikke har noen referanser. Bare noen tanker....

Anonymous poster hash: 88e49...f85

[slabbedask]

Akkurat sånn er det.

[Trine]

Jepp

[AnonymBruker]

Jeg blir trist når jeg leser slike innlegg. Det får meg til å skamme meg over at jeg har hatt stor framgang i livet (med hjelp av terapi). Jeg kjenner på den følelsen at livet er urettferdig.. Jeg skulle så gjerne delt litt med dere vet hvordan det er å ha det slik..

Anonymous poster hash: 63457...850

[Thera38]

Jeg hadde det også slik en lang periode,men når jeg fikk barn ble jeg noen. Jeg ble noens mamma! Selv om jeg ble skilt etter 16 år og tok det svært tungt og det kom tanker om at jeg ikke var noen ting. Og spesielt i en periode hvor barna bodde hos faren pga praktiske årsaker,men også fordi jeg ble for syk som reaksjon på bruddet. Jeg trengte en tur på psykiatrisk nettopp fordi jeg følte jeg ikke var noenting mer, hadde mistet alt, men til slutt innså jeg at JEG er noen! Jeg er noen for meg selv!

Jeg er i bunn og grunn den som kan øke mitt eget selvbilde. Jobbe med meg selv,finne verdi i det å være meg. Sette pris på det jeg tross alt mestrer i hverdagen. Jeg har ikke så mye fokus på hva jeg ikke kan mestre lenger. Det som ikke går bra går over sa bestefaren min. Sant nok.

Nå bor det ene barnet hos meg fulltid og det andre kommer når dette skoleåret er ferdig. Så da er min viktigste oppgave å være mamma og meg selv! Så alle er vi noen!!