Høy på seg selv.

[AnonymBruker]

Pasient brått syk i høst. Diagnose depresjon med angst. Øker etter hvert til 20 mg Cipralex som hjelper godt.

 

Slutter brått i en uke for ikke så lenge siden og det ender med et panikkanfall.

 

Ville begynne på 20 mg Cipralex igjen, men begynte bare med 10 etter råd fra faren sin ( uten å diskutere med legen og mor/ meg) som mente at han ble " høy på seg selv " av 20 mg.

 

 Jeg har også merket at han blir i nesten overstadig godt humør av 20 mg på den måten at han blir litt slitsom. F.eks når vi treffes kan han løfte meg høyt til værs når vi gir hverandre en klem og ha en oppstemt stemme. Han kan være litt hyper og erte plage lillesøsteren med erting, sånn godt humør erting.

 

Jeg merker at han fortsatt er litt nede akkurat nå sien han begynte på igjen. Kaster bort mye tid på å tenke og gruble, men er langt i fra så syk som han var i høst. Går igjennom hele arbeidsdagen i hodet sitt, kollegaer, kunder om og om igjen. Snakker mye om det. Blir plutselig "borte" i samtaler, går inn i seg selv og tenker og tenker. Andre ganger kan han vær helt ok. Det kom frem til slutt i dag at han bare begynte på igjen med 10 mg fordi faren hans ville teste det ut grunnet det at han blir " høy på seg selv " som faren velger å kalle det. Nå skal han gå over til 20,da det er bedre at han er i overstadig godt humør tross alt.

 

Jeg har tenkt mye rart de siste månedene ang diagnose og jeg tar sikkert feil nå også, men akkurat nå tenker jeg Bipolar.

 

Jeg tror ikke det er mani han får, men jeg tenker på hypomani. Jeg har ikke greie på psykiatri, men jeg googer litt for mye muligens.

 

Hva tror du Nhd ? Kan dette veldig gode humøret av 20 mg og den litt slitsomme oppførselen bare vær en slags lettelse over å være kvitt depresjonen eller kan det være hypomani ?

 

Skal jeg greie å få han til lege igjen og videre utredet må jeg ha noe konkret / gode argumenter å komme med ellers ser han ikke noe poeng med det.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b4e66...020

[AnonymBruker]

Jeg kan nevne en ting til som også gjør at gjør at jeg tenker Bipolar nå i ettertid.

 

Han gikk på skole i fjor. Hadde hatt et fantastisk år med mye friluftsliv. Han pratet mye om hvor fantastisk det året var og det stemmer nok. Han liker å være i naturen. Han var veldig oppstemt på den tiden han kom hjem og greide å skaffe seg jobb som selger bare få dager etter at han kom hjem. Ambisjonene var på topp. Det var ikke måte på hvor god selger han skulle bli og han mente selv at han hadde det som skulle til. Det gikk bra også frem til han møtte veggen. Før han møtte veggen , kunne han stå forran speilet hjemme og øve seg på hvordan han skulle opptre. Han var giret. Jeg har lest attesten hans og der var det mye ros av han som person, jobben han hadde gjort og det at han hadde oppnådd gode salgsresultater. Det står at han anbefales varmt til andre slike jobber og at han er velkommen tilbake om han skulle ønske det. Selv var han ikke fornøyd og falt sammen. Det var heller ikke en lønn å leve av, men det var kanskje bra i forhold til hva disse ungdommene kunne oppnå med kun provisjon. Men han hadde altså ambisjoner om å skaffe seg egen leilighet og gjøre det enda bedre. Det gikk ikke og det skjønte han etter hvert og det var ikke det som var planen hans.

 

Så han forandret seg fra å være kjempegiret til å bli veldig psyk og ikke klare noen ting.

 

Bipolar ?

Anonymous poster hash: b4e66...020

[Psychopomp]

Det virker som du har en sterk bias mot bipolar, og da fremstår situasjonen du beskriver naturligvis slik. Jeg ville ikke hørt på "eksperten" her inne, om han har et svar. Fordi han har som forutsetning at svarenes faglighet avhenger av at det som skrives er korrekt beskrevet. Men det blir det såklart ikke med stor bias. Jeg anbefaler deg å konsultere en lege/psykolog IRL, og ikke etterspørre slik fjerndiagnostikk som er varemerket for dette nettstedet. "Nettdiagnostikk" er bare vås.

 

Men dette innlegget mitt blir sannsynligvis slettet. Du vet, når svaret undergraver forutsetningene for "fagsvarene" her inne, da må det nok bort.

[missmas]

jeg har bipolar selv om har tenkt at din sønn er bipolar siden du beskrev de øynene som så på han i kinosalen.

jeg vet ikke hvorfor, jeg bare gjenkjenner et eller annet.

[AnonymBruker]

Psychopomp: Ja, jeg er enig. Det er uansett en stor sjanse for at det blir feil svar og et er en fare for at man begynner å se tsykdomstegn i det meste også ting man ikke har reagert på før.

 

Det er ikke jeg som synes han ble høy på seg selv. Det har jeg ikke tenkt på før faren sa det. Jeg har bare merket et veldig godt humør som nesten ble slitsomt til tider, men også godt å se.

 

Jeg vet dessuten fra han var liten at det var  stor forskjell på energinivået før og etter at han tok sprøyter for en annen sykdom. Jeg har ikke prøvd å legge merke til om det er en sammenheng.

 

Jeg skal slå meg til ro med diagnosen han allerede fikk. Han fungerer jo bra nå på Cipralex så enge dosen høy nok. Han sliter ikke slik jeg ser andre Bipolare på psykiatri gjør. Det er det jeg får forholde meg til :-) Han jobber og er velfungerende med venner og ellers.

 

Takk for svar

Anonymous poster hash: b4e66...020

[missmas]

og jobbe og være velfungerende med venner er da vanlig hos bipolare.

[AnonymBruker]

missmas:

 

Det husker jeg du skrev. Dere er forskjellige. Veldig slik jeg har lært deg å kjenne her inne. Blir feil å sammenligne dere.

Anonymous poster hash: b4e66...020

[missmas]

kjenner meg igjen i åssen jeg var som yngre, før de brutale maniene brøt ut ellers sier jegi kke at jeg er lik din sønn. bare kjenner meg igjen i det med øynene i kinosalen, det er NOE der for min del. lev med det.

[missmas]

Dessuten var min mamma overlege og bipolar så det er ingen nødvendighet å være dårlig fungerende fordi om man har bipolar

[missmas]

Det kan uansett gå mange år før en får svar. Så umulig å si på nett her og nå. 

[frosken]

Dessuten var min mamma overlege og bipolar så det er ingen nødvendighet å være dårlig fungerende fordi om man har bipolar

 

Det har du rett i. Dersom folk får korrekt behandling relativt tidlig i sykdomsforløpet, så vil mange være svært velfungerende mesteparten av tiden. Det kan ta mange år mellom hver gang det kommer en sykdomsperiode.

[AnonymBruker]

Missmas : Jeg tror du misforsto meg. Jeg sier bare at det blir feil å sammenligne og det var ikke meningen å såre.

 

Jeg prøver å si til meg selv nå at jeg bare må se tiden an. Jeg kan ikke ta sorgene på forskudd før det eventuelt skjer noe det er grunn til å reagere på. Det er ingen som er Bipolare på noen av sidene og det får jeg se som et godt tegn.

 

Jeg skal ikke grave hodet i sanden, men jeg skal heller ikke dramatisere det og gjøre noe ut av det før det er grunn til det.

 

Et råd fra min venninne som er psykiatrisk psykepleier og sier at jeg skal ta et hele med ro og se det an.

 

Jeg så ikke øynene hans i kinosalen. Jeg var ikke der. Jeg var der da han kom hjem. Da så han skremt og sliten ut og la seg ned. Han hadde hatt et angstanfall i kinosalen. Dette var før han begynte på Cipralex. Han fortalte meg om episoden dagen etter.

Anonymous poster hash: b4e66...020

[AnonymBruker]

Missmas: Og når jeg tenker etter, så vet jeg jo at man kan fungere utmerket som Bipolar så lenge man er riktig medisinert

 

Jeg jobbet nemlig tett ved siden av ei som var Bipolar i lang tid og jeg kunne ikke merke noen ting. Jeg kan ikke huske at hun hadde en eneste sykedag. Jeg ble overrasket da hun fortalte meg det. Jeg merket ikke noe etterpå heller. Hun var ikke noe ordensmenneske akkurat, men det var en bagatell

 

Så om det å skulle være det, ser jeg at det er håp likevel

Anonymous poster hash: b4e66...020

[missmas]

jeg er heller ikke noe ordensmenneske, men mamma var

jeg datet en som hadde lest noe psykologi og han sa jeg rotet fordi jeg var "lover"-typen, mens han var det motsatte "king" eller noe

[missmas]

lover-typen trenger en king type for å lære struktur

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er i hvert fall nok til at BP må vurderes. Det bør gjøres av en spesialist.

[AnonymBruker]

Takk for svar, men jeg kommer ikke videre. Får ikke hjulpet han.

 

Jeg bestilte legetime til han i dag for tenkte at uansett må han jo a en oppfølgingstime. Han har ikke vært der siden i vinter en gang. Han fikk time allerede i morgen og sønnen selv mente det var greit.

 

Først ringer faren meg på jobb: Mente det var bare tull at sønnen skulle ha legetime nå. Ingen vits i osv osv. I hans verden passer det ikke inn med diagnoser.

 

Jeg sa at det skulle han. Bare en oppfølingstime. Ferdig snakket og avbrøt samtalen. Orket ikke diskusjon. Vet hvordan det vil utarte seg.

I kveld: Faren har overtalt sønnen til ikke å møte opp i morgen.

 

Jeg stanger hodet i veggen.

Anonymous poster hash: b4e66...020

[Kayia]

Hvordan fikk far vite at han hadde legetime i dag?

[AnonymBruker]

Det fikk han vite av meg. Han bor hos far og jeg sendte melding fordi jeg tenkte at far måtte vite det for å sørge for at han kom seg dit. Så feil kan man ta.

Men nå har jeg sørget for at fastlegen selv tok kontakt med sønnen og han skal dit neste uke.

Sønnen har satt en annen diagnose på seg selv og det er sosialangst. Han mener han blir syk av å være sammen med mange mennesker og han sier at han bare kan slappe av med familien og sine nærmeste venner.

Vel, jeg vet ikke hva dette er og jeg skal IKKE stille flere diagnoser nå i hver fall , men det jeg kan si er at han ble syk etter en stund i ny jobb i fjor og han også ble syk etter en stund i ny jobb  år. ( ikke like syk som i fjor, men syk ) Det jeg også vet er at han er at han har et voldsomt tankekjør når han kommer hjem fra jobb og at de paranoide tankene har kommet tilbake og at han går igjennom alle situasjoner med kunder på jobben inne i hodet sitt og at han sier at han liker seg best når han kan jobbe på lageret. At han ikke har noe i mot å jobbe, men at han liker best å jobbe i fred uten mange mennesker rundt seg. Mennesker sliter han ut og det har jeg jo nå også sett at stemmer. Han håper han en dag kan jobbe i et lite mlijø med bare få kollegaer og at dette vil gjøre at han føler seg tryggere. Virker som han har ganske god innsikt i egen situasjon.

Han har alltid vært en stile, rolig og beskjeden gutt allerede fra han var liten og kunne sitte å bygge fly og båter. Nå har han hentet frem den interessen igjen. Han liker stillhet og ro, liker å være ute i naturen. F.eks sier han alltid ja hvis jeg spør om han vil være med meg på en skitur og det er jo ikke så mange gutter i den alderen som vil være ed mora si på skitur. Han kan padle alene i time etter time. Gå land på en øy og bare sitte der. Han vil aldri ut på byen. Vil ikke feste. Han kan sitte hjemme sammen med 3-4 kompiser om gangen og ta seg noen øl hjemme eller hjemme os dem, men vil ikke videre ut på byen.

Beskjeden har jeg visst at var. Sosialangst har jeg ikke forstått. Ti tross for dette, synes jeg har virker så flink i sosiale sammenhenger. Voksen og imponerende flink , synes jeg og det er det flere som har sagt.

Men så viser det seg altså at han anstrenger seg så veldig at han er fullstendig utslitt etterpå og tankekjøret starter. Det opplevde vi også i kveld etter en konfirmasjon.Jeg kan også se at han stivner til i ansiktet og a smiliet blir stivere.  Men han sier samtidig at det er så deilig å ha søsteren hjemme et par dager. Han sier at søsteren gjør alt så mye lettere for han og han savner henne når hun er borte. Søsteren er hans rake motsetning. Sosialt trygg og venner over alt. Fyker hit og dit, men også den som best forstår seg på broren og flinkest med han av en eller annen grunn. Det er nesten synd at de bor i hvert sitt land. Han blir så mye tryggere sammen med henne, mener han.

Nå prater jeg meg bort, men sønnen sier at vil begynne å gå i terapi og at han vil si det til fastlegen i neste uke.

Anonymkode: fc722...924