Pinlig hos psykologen. Gruer meg til neste time.

[AnonymBruker]

Jeg er begynt hos psykolog for å arbeide med ting som skjedde i barndommen. Har ikke noen diagnose og har alltid vært (og er) velfungerende. Men den siste timen jeg hadde hos ham, var grusom. Jeg kan noen ganger få paranoide tanker omkring hva andre tenker om meg. Det er som om jeg kan høre andres stemme inni mitt hode. Det kan virke som om disse tankene kommer "ut av det blå", men jeg vet jo selvfølgelig at dette bare er angst og kommer fra min egen frykt. Men i øyeblikket kan jeg bli veldig forvirret og engstelig. I tillegg ble jeg redd for at han kunne høre mine tanker. Dette fordi jeg føler meg så tett på ham på en måte. Kanskje fordi han er den første jeg virkelig har begynt å åpne meg opp for og jeg synes vi har god kjemi. Så får jeg altså sånne syke tanker inni hodet mitt, som om han kan høre mine tanker. Tvangstanker og tvangsbilder dukker opp i hodet mitt, og jeg kjemper imot - tenk om han skulle høre alt hva jeg tenker!

 

Han merket nok at jeg ble rar og underlig der jeg satt og forsøkte å kjempe imot tankene og være tilstede i nuet. Jeg var så skamfull. Og jeg synes bare det hele ble så pinlig! En liten del av meg er også fortsatt redd for at han kan lese tankene mine, selv om jeg egentlig (sånn fornuftsbasert) vet at det ikke er tilfellet. Det er jo ikke mulig?

 

Det hele ble så komplisert, for jeg kunne også merke at jeg hadde noen følelser for ham. Ikke at jeg er interessert i et forhold med han eller noe, jeg vil være med mannen min og vet at et forhold med psykologen er dødfødt. Jeg vet det er vanlig med slike følelser i terapi, og jeg prøver å godta at jeg har disse følelsene. Nå skal jeg snart til psykolog igjen og gruer meg altså noe så voldsomt. Han må jo tro jeg er helt koko.

 

Hva skal jeg gjøre?

 

- Anonym kvinne

Anonymous poster hash: e03e7...2b6

[Gjest]

Hei.  Det er som å lese om meg selv da jeg begynnte å gå til psykolog for en del år siden. Tror det er veldig mange som tenker akkurat det samme som deg, at psykologer har en magisk evne til å vite hva pasientene tenker ( for å sette det på spissen ). Jeg var selv helt sikker på at en psykolog kunne se på meg og tenke at - hun er jo helt sprø .    Kan godt være at psykologer ser mer enn hva andre folk gjør siden de er trent til å lese atferd og kroppsspråk.   Men de er , som du selvfølgelig vet og har gjort rede for, ingen tankelesere, heldigvis !

 

Jeg kjenner meg igjen i dette med å ha følelser for en behandler.  Tror dette er veldig vanlig, og rett og slett falske følelser om jeg kan si det på den måten.    Man er ofte sårbar der man sitter foran en fagperson og skal snakke om veldig personlige , private ting som man aldri deler med andre enn kun denne personen...En som man kan stole på og å være trygg på ( forhåpentligvis ! ).   Da synes ikke jeg det er rart at følelser oppstår. Men hvis jeg forstår deg rett, så er sikkert disse følelsene forbigående og jeg ville ikke engstet meg for dem.      

 

En psykolog er der for å hjelpe og han er nok den siste som ville tenkt noe negativt om deg, da jobben hans er å bli kjent med hele deg som et menneske både på godt og vondt.    Lykke til !

[XbellaX]

 

Jeg er begynt hos psykolog for å arbeide med ting som skjedde i barndommen. Har ikke noen diagnose og har alltid vært (og er) velfungerende. Men den siste timen jeg hadde hos ham, var grusom. Jeg kan noen ganger få paranoide tanker omkring hva andre tenker om meg. Det er som om jeg kan høre andres stemme inni mitt hode. Det kan virke som om disse tankene kommer "ut av det blå", men jeg vet jo selvfølgelig at dette bare er angst og kommer fra min egen frykt. Men i øyeblikket kan jeg bli veldig forvirret og engstelig. I tillegg ble jeg redd for at han kunne høre mine tanker. Dette fordi jeg føler meg så tett på ham på en måte. Kanskje fordi han er den første jeg virkelig har begynt å åpne meg opp for og jeg synes vi har god kjemi. Så får jeg altså sånne syke tanker inni hodet mitt, som om han kan høre mine tanker. Tvangstanker og tvangsbilder dukker opp i hodet mitt, og jeg kjemper imot - tenk om han skulle høre alt hva jeg tenker!

 

Han merket nok at jeg ble rar og underlig der jeg satt og forsøkte å kjempe imot tankene og være tilstede i nuet. Jeg var så skamfull. Og jeg synes bare det hele ble så pinlig! En liten del av meg er også fortsatt redd for at han kan lese tankene mine, selv om jeg egentlig (sånn fornuftsbasert) vet at det ikke er tilfellet. Det er jo ikke mulig?

 

Det hele ble så komplisert, for jeg kunne også merke at jeg hadde noen følelser for ham. Ikke at jeg er interessert i et forhold med han eller noe, jeg vil være med mannen min og vet at et forhold med psykologen er dødfødt. Jeg vet det er vanlig med slike følelser i terapi, og jeg prøver å godta at jeg har disse følelsene. Nå skal jeg snart til psykolog igjen og gruer meg altså noe så voldsomt. Han må jo tro jeg er helt koko.

 

Hva skal jeg gjøre?

 

- Anonym kvinne

Anonymous poster hash: e03e7...2b6

 

 

Kopier innlegget du skrev her over i Word og vis ham det. Alt du føler på er helt normalt å høre for en psykolog, grip derfor muligheten og vis ham ham det med skrevne ord eller si det til ham.