Stygt og egoistisk tenkt av meg?

[AnonymBruker]

Det å være så nær døden som jeg er nå, tar på sånn at jeg i det siste har hatt "stygge" tanker om at jeg håper jeg får en telefon om at det er over. Jeg vil heller ha en sånn beskjed nå, enn å pines som jeg har gjort siste mnd. Jeg vil bare ha det overstått, men han kjemper i mot selv, og det gjør meg vondt at jeg faktisk tenker slik.

Er jeg stygg som tenker slik? Jeg håper jo rett og slett at min egen far skal dø, så jeg slipper å plages av dette mer selv.

Men jeg kjenner som sagt at det gjør vondt å skrive dette også. Det er enormt mye skam og dårlig samvittighet i det, og jeg føler meg som verdens dårligste datter som tenker slik. Men jeg er bare ærlig.. Det er forferdelig tøft for meg, og jeg føler meg så alene også..

Han har sagt at han ikke vil ha besøk de siste to dagene, og de har trappet opp morfin-behandlingen. Jeg tror ikke jeg klarer å være der mer, det har vært grusomt å være der til nå, og nå er han jo verre også.

Jeg har sånn angst for alt dette at jeg har gått på nåler i en nnd, og nå klarer jeg rett og slett ikke mer. Jeg kommer sikkert til å ha dårlig samvittighet for mitt valg om å ikke besøke han mer og for mine tanker resten av livet men jeg klarer bare ikke mer

Er jeg stygg som tenker slik?

Anonymous poster hash: 98639...104

Anonymous poster hash: 98639...104

[gardia]

Du er ikke verken stygg eller ond som tenker slik ,du er nok bare så utslitt.

Når noen er så syke at det går mot slutten og det ikke lenger er noe håp om bedring og du kan se at de ikke har det noe bra så kan en også håpe at døden skal komme fort og befri den en er glad i for mer lidelse,det er også helt normalt .

Du skriver at du ikke vil være mer på sykehuset og det er ditt valg og du skal respekteres for det ,men føler du han du og han har fått tatt et endelig farvel?vis ikke så tenk igjen det,for det er ofte noe som kan komme til å flage en når det er for sent.

Vis du skulle ombestemme deg å dra til bake til sykehuset er dette noe som jeg synes er viktig :

Det du kan gjøre nå når du er på sykehuset er å følge med så godt du kan ,på den behandlingen faren din får nå,du kjenner han og kan gi beskjed til personalet vis du merker noe som er nytt med han,særlig viktig er det å følge med på om han har god nok smerte lindring.

Det kan også vare godt å ha denne "jobben"som pårørende, det gir en følelse av å fortsatt kunne være til hjelp. Men du skal ikke selvfølge ikke føle at det er være ditt ansvar alene.

[stjernestøv]

Nei du er ikke stygg bare sliten, da vil jeg tro at det du opplever er helt normalt. 

[future life]

Han har jo selv sagt at han ikke ønsker besøk de siste to dagene? Du er ikke slem, hvil deg og prøv å sove litt. Jeg sov i en time imens min mor døde ( hadde da sittet vakt i fem uker på sykehuset). Hadde veldig dårlig samvittighet for dette ei stund etterpå. Det jeg vet er at hun sannsynligvis ikke hadde merket om jeg var der eller ikke. Hun fikk også morfin og sov nesten hele tiden.

Jeg har også tenkt på den dagen jeg selv skal dø. Jeg kommer ikke til å forlange at barna mine skal sitte ved min side hele tiden. Når jeg er syk, foretrekker jeg faktisk å få være alene. Det er ingen skam å være sliten og ha de tankene du har. Jeg føler med deg.

[AnonymBruker]

Han har jo selv sagt at han ikke ønsker besøk de siste to dagene? Du er ikke slem, hvil deg og prøv å sove litt. Jeg sov i en time imens min mor døde ( hadde da sittet vakt i fem uker på sykehuset). Hadde veldig dårlig samvittighet for dette ei stund etterpå. Det jeg vet er at hun sannsynligvis ikke hadde merket om jeg var der eller ikke. Hun fikk også morfin og sov nesten hele tiden.

Jeg har også tenkt på den dagen jeg selv skal dø. Jeg kommer ikke til å forlange at barna mine skal sitte ved min side hele tiden. Når jeg er syk, foretrekker jeg faktisk å få være alene. Det er ingen skam å være sliten og ha de tankene du har. Jeg føler med deg.

Takk for at du delte din erfaring med meg, sånt hjelper.

Takk til dere andre også for svarene.

Anonymous poster hash: 98639...104

[future life]

Takk for at du delte din erfaring med meg, sånt hjelper.

Takk til dere andre også for svarene. Anonymous poster hash: 98639...104 [/

Bare hyggelig å kunne hjelpe litt. Jeg vet det er tøfft å være deg akkurat nå. Husk at det finnes ingen fasit i sånne situasjoner. Gjør det du tror er best akkurat nå. Dårlig samvittighet for et eller annet er det veldig vanlig å få når noen dør/skal dø. Etterhvert skjønner man som regel at man gjorde det beste i den situasjonen man var i, og ut fra det man visste der og da. Håper du får spist og sovet litt, ofte ser man ting litt annerledes bare man får litt mere energi.

[AnonymBruker]

Takk skal du ha for svar. Jeg har hatt en tøff og vond dag idag. Visste heller ikke om jeg skulle våge å fortelle noen om tankene mine, jeg visste at det ville koste meg mye fordi det føles så stygt og uakseptabelt å tenke slik.

Han har ikke vært noen lett person å forholde seg til, meget vanskelog og sta, og han har selv bidratt til å bli så syk (kols, han røyket en pakke tobakk hver dag og fortsette å smugrøyke inntil litt tidliger i år men dog i minsre mengder).

Han har også gjort familien sin mye vondt inntil han ble syk. Det har gjort ting ekstra vanskelig for meg.

Jeg setter pris på å få litt aksept og forståelse av dere for tankene mine. Jeg har skammet meg mye over dem og ikke følt meg som noe godt menneske. Jeg setter også pris på at du delte erfaringen din. Det hjelper meg å høre hvordan andre takler det.

Anonymous poster hash: 98639...104

[frosken]

Jeg tenker at tanker er "tollfrie", og at det ikke er noe poeng å være sensurerende i forhold til egne tanker. Når noen av våre nærmeste ligger for døden, så tenker jeg at det er rimelig at mange ulike tanker og følelser dukker opp, og at det er greit.

 

Jeg pleier å skille mellom følelser og handlinger i slike situasjoner. Prøver å ta en bestemmelse om i hvilket omfang jeg har anledning til å stille opp, og hittil har det fungert greit. Jeg tenker at mennesker som er døende kan trenge litt tilsyn av sin familie, jeg synes ikke det er så greit at mennesker dør alene på sykehus eller sykehjem hvis jeg kan unngå det ved å stille opp i rimelig grad. Det betyr ikke at jeg er opptatt av nødvendigvis å være der akkurat i det øyeblikket de dør, men at jeg forsøker å være innom noe hver dag de siste ukene.

Endret 31. august 2015 av frosken