Vanskelig med ny psykolog.

[AnonymBruker]

Jeg har ganske nylig begynt å gå til en ny psykolog. Ved den første timen var det veldig lite som la til rette for at jeg skulle føle tillit. Det hele var veldig kaotisk og ustrukturert. Jeg følte at vi hadde problemer med å forstå hverandre og at alt jeg synes er vanskelig ble bagatellisert. Jeg ble til og med avbrutt et par ganger. Jeg begynte ganske fort å spille et slags skuespill bare for å få timen til å gå så jeg kunne komme meg ut derfra. Jeg vet det kun ødelegger for meg selv, men det er ingenting som gir meg lyst til å åpne meg for denne personen. Jeg kommer så klart til å gi det en sjanse, for det kan jo endre seg, men akkurat nå er jeg veldig usikker på hvor lang tid jeg skal gi det før jeg gir det opp? Jeg får akkurat nå ingenting ut av timene, jeg tappes for energi og det går faktisk ut over hverdagen min. Jeg har vurdert å fortelle nettopp hvordan jeg føler det, men igjen gjør mangelen på tillit at det føles nesten umulig.

Jeg har tidligere gått til en psykiater som, til tross for at jeg også der følte en del frustrasjon de første gangene, fra dag én gav meg et ønske om å komme tilbake og å bli trygg i situasjonen. Det var så klart følelsesmessig slitsomt, men jeg ble ikke tappet for energi slik som jeg blir nå. Er jeg for kravstor som ønsker dette på nytt?

Anonymkode: ad00f...bac

[Gjest]

Ville selv ikke la det gått for lang tid før du evt. bytter psykolog, men som du sier så er det greit å gi det en sjanse, bare ikke la det forsette i ukesvis hvis det forsatt er ubehagelig.  Da jeg var yngre (uff...følte meg gammel nå ) ga jeg en psykiater på poliklinikk ti minutter , kom for sent, og fant ut at jeg aldri ville gå der til henne igjen. Det var nok ikke så lurt av meg. Men hun var helt forferdelig å prate med og jeg følte jeg snakket til en kald vegg , i ti minutter.   Nå er det forskjell på ventetider på privat og offentlig psykolog , slik at på den andre siden ville det vært dumt å måtte vente i månedsvis på en ny , offentlig behandler men dette vet du selv. 

Og nei, du er ikke for kravstor. Selv om andre her inne sikkert er uenige , men gi blaffen i hva andre mener ( inkludert meg ) og gjør det som du føler er riktig for deg , og ingen andre.  Tross alt helsen din det er snakk om : ) 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du det slik med andre mennesker også at du tar det svært negativt om de ikke kommuniserer akkurat slik som du ønsker?

[Gjest Liten40]

Det kan godt hende at denne psykologen ikke passer til deg, men jeg har flere ganger vært i samme situasjon og når jeg endelig har vært ærlig, vist følelser, sagt at jeg er sint på psykologen eller såret har dette åpnet opp for god kommunikasjon. Psykologen forstår meg bedre og tilpasser seg meg. Og jeg føler meg mye bedre enn når jeg går og bærer på ting. En psykolog er bare et menneske, som kan misforstå, være stressa, ja tilogmed avbryte. Ved å være ærlig gir man både seg selv og psykologen en sjanse til å forstå hverandre bedre og kanskje komme videre med terapien.

[AnonymBruker]

NHD: Det ble vanskelig å svare på. Jeg tar det negativt i den forstand at jeg føler det er meg det er noe feil med, at det er jeg som er vanskelig. Jeg trekker meg lett tilbake og omgås slike mennesker kun hvis jeg må fordi det stjeler så mye energi når hodet må jobbe på spreng for å tolke den andre og tilpasse meg. Jeg forventer i utgangspunktet alltid at andre er ute etter meg på en eller annen måte og at de vil tolke alt jeg gjør i verste mening. Jeg føler det samme i forhold til psykologen, at det er jeg som er vanskelig. Jeg frykter at hvis jeg er ærlig på det vil h*n mene det samme. Samtidig tenker jeg at jeg her burde kunne forvente mer. F.eks. ville det gjort mye å bli møtt med noe så enkelt som "værsågod, sett deg der, du", istedet for at jeg selv må vurdere hvilken av de fem stolene i rommet det vil være riktig av meg å sette meg i, og om jeg skal sette meg enda i det hele tatt.

Anonymkode: ad00f...bac

[Gjest]

NHD: Det ble vanskelig å svare på. Jeg tar det negativt i den forstand at jeg føler det er meg det er noe feil med, at det er jeg som er vanskelig. Jeg trekker meg lett tilbake og omgås slike mennesker kun hvis jeg må fordi det stjeler så mye energi når hodet må jobbe på spreng for å tolke den andre og tilpasse meg. Jeg forventer i utgangspunktet alltid at andre er ute etter meg på en eller annen måte og at de vil tolke alt jeg gjør i verste mening. Jeg føler det samme i forhold til psykologen, at det er jeg som er vanskelig. Jeg frykter at hvis jeg er ærlig på det vil h*n mene det samme. Samtidig tenker jeg at jeg her burde kunne forvente mer. F.eks. ville det gjort mye å bli møtt med noe så enkelt som "værsågod, sett deg der, du", istedet for at jeg selv må vurdere hvilken av de fem stolene i rommet det vil være riktig av meg å sette meg i, og om jeg skal sette meg enda i det hele tatt.

Anonymkode: ad00f...bac

Unnskyld for at jeg blander meg inn i ditt svar til NHD.    Kunne bare ikke la være å reagere på det du sa på slutten, hvilken stol du skal sitte i ?    Altså, jeg begynner å få avsmak fra psykologer til de grader ,! ? Du er jo ikke et marsvin på en forskningslab ?  Velge hvilken stol du skal sitte i, hva fader har dét med å gjøre med din helse ?   Psykologer er helt på trynet av og til, de er helt oppslukt i helt banale , uviktige ting som de sitter og gnager på mens de hører på Chopin.     Å overanalysere alt kan ikke være sunt, og slike fagfolk ville jeg holdt meg langt unna.       Da foretrekker jeg heller medisinglade psykiatere. De kan i alle fall hjelpe folk av og til.  

[AnonymBruker]

Unnskyld for at jeg blander meg inn i ditt svar til NHD.    Kunne bare ikke la være å reagere på det du sa på slutten, hvilken stol du skal sitte i ?    Altså, jeg begynner å få avsmak fra psykologer til de grader ,! ? Du er jo ikke et marsvin på en forskningslab ?  Velge hvilken stol du skal sitte i, hva fader har dét med å gjøre med din helse ?   Psykologer er helt på trynet av og til, de er helt oppslukt i helt banale , uviktige ting som de sitter og gnager på mens de hører på Chopin.     Å overanalysere alt kan ikke være sunt, og slike fagfolk ville jeg holdt meg langt unna.       Da foretrekker jeg heller medisinglade psykiatere. De kan i alle fall hjelpe folk av og til.  

Tja, her er det vel heller jeg som overanalyserer, men litt normal høflighet gjør mye for om man føler seg velkommen.

Ut fra mine to datapunkter foretrekker jeg også psykiatere, selv om psykiateren jeg gikk til var overraskende forsiktig når det kom til medisiner. Derimot var det mer struktur og prosedyre.

Anonymkode: ad00f...bac