tics:-(

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt tics, men de har ikke vært sånn at de har plaget meg selv og andre.

Nå øker de på, om det ikke plager andre, dvs hele familien, så syns jeg det er flaut, at jeg ar fått hørbare tics:-(

Noen ganger tenker jeg, kanskje det egentlig alltid har vært så ille:-(, men jeg vet ikke

Jeg gjør disse hørbare ticskene uten å være det bevisst selv, derfor vet jeg ikke engang om det kan klassifiseres som tics?

Jeg har fått inntrykk av at de som har tourette og mye tics er klar over hva de gjør, det er ikke jeg, ikke før noen ber meg slutte eller bemerker det på en eller annen måte. ( jeg blir da både lei meg, flau, forlegen,oppgitt, frustrert, trist m.m.)

Det er ikke skjellord, men at jeg kan lage små lyder, enten kremting, sukk eller knipsing, selv merker jeg det ikke før jeg får fysiske ubehag ved det. som nå sår hals, smerter i ledd jeg vrir håndledd og fotledd til det sier et knekk etc...

Jeg har de siste to ukene vurdert om jeg skal si at jeg har en "tics.lidelse" da kanskje de andre kan  bedre forstå hva som skjer, og at jeg gjør dette ubevisst? Min mann er den eneste som jeg vet blir tydelig frustrert over mine tics, men jeg antar det derfor forstyrrer andre, bare at andre ikke sier det.

Men jeg har ikke tourette, jeg har autisme, så jeg vet ikke riktig hva si/forklare? 

Jeg skal på kurs og har lite lyst i utgangspunktet, enda mindre nå, som "ticsene" er såpass mange at familien reagerer, og jeg selv blir sliten,  så kan man kanskje tenke at det er en viss intensitet. Nå som jeg er det litt bevisst blir jeg noen ganger veldig lei meg, fordi jeg skønner at andre reagererer, nå jeg har jeg feks store problemer stoppe de/ ticsene, det vil si når jeg får tics, og merker det, kan jeg stoppe det, men bare så lenge jeg tenker på at jeg feks ikke skal sukke eller gjøre andre ting. Når jeg ikke tenker aktivt på "holde pusten" blir det litt som, så skjer det...og da er jeg det ikke bevisst, det er fryktelig slitsomt.

Jeg har tics nå også, jeg har de hele tiden nå som jeg skriver, fotleddet mitt er vondt pga av ticsene, men jeg greier ikke stoppe, ikke av meg selv, jeg kan imidlertid ta på meg høye dr martins, og da greier jeg ikke ticse, da får jeg en pause. Derfor syns min mann det er fint jeg bruker dr martins sko inne. Men saken er at jeg sukker og gjør andre ting, ubevisst, og enda verre er det at nå flytter mennesker seg bort fra meg:-(

(jeg tenkte først det var noe jeg innbildte meg, men nå tror jeg faktisk ikke det.)

Først var jeg redd mine klær luktet vondt eller at jeg luktet, men jeg er veldig nøye nå med rene klær, og personlig hygiene, så jeg lukter ikke vondt. Jeg er imidlertid ikke så morsom som de andre, til og begynne med er jeg litt mer "normal", i den fasen, der jeg setter inn kreftene på å tenke nøye gjennom hva jeg skal si og gjøre, dvs ikke glemmer noe av høflighetsfraser og andre ting som jo er strevsomme når jeg må tenke så mye for å få det til, men dette er jo noe som krever enormt mye tankevirksomhet, så nå som jeg er tilbake i mine egne tanker og sånn som mer jeg personlighetsmessig er,, er jeg ikke så overstrømmende lenger, smilende eller høflig, altså jeg vil jo være det, men jeg greier ikke tenke på så mange ting på en gang. Jeg er fortsatt høflig, selv om jeg glemmer meg og går sikkert for raskt frem, feks stiller spørsmål, da jeg vil ha svar, og syns det er rart å starte samtaler med "Hei hvordan har helgen vært?" eller noe annet, , det er jo svar jeg vil ha på noe jeg lurer på, da klarer jeg ikke, i lengden stille spørsmål først som ikke hører til temaet. Jeg kan gjøre det i oppstartfasen, fordi jeg vet nøyaktig hva som skal gjøres, men når jeg skal fortsette, dvs leve, når hverdagen kommer (om dere skjønner) osv...da må jeg jo få tenke på mine egne ting.

Det kan derfor altså skyldes "noe annet" at mennesker flytter seg bort fra meg...jeg vet ikke hva det er, tics, at jeg alltid er alvorlig, ja fordi jeg tenker, jeg tenker for tiden mye, og da glemmer jeg smile, tenker veldig mye på fag, og er ikke så fleksibel som andre, jeg vil gjerne ha kontakt med andre, da jeg vil samarbeide pga av at faget er vanskelig, så jeg vet ikke hva som går galt?

Jeg så i dag på andre, det har gått en tid nå, og tydeligvis har en del funnet nye samarbedspartnere, og de har tydeligvis kommet dit at de tuller, klemmer , slår til hverandre osv...Sånt er ikke så naturlig for meg. Jeg har gjort akkurat som jeg har fått beskjed om i begynnelsen, bedt andre om deres telefon nr, bedt om samarbeide osv...men tydeligvis er det noe som ikke fungerer. 

Siden jeg har så mye tics så kan det være at ticsene ødelegger for meg...jeg vet jo ikke?

Jeg strever i vertfall skikkelig med tics skulle ønske det fantes hjelp. (men jeg vet ikke om det er derfor mennesker ikke vil samarbeide med meg)

Og jeg skulle ønske noen ville bli kjent med meg, jeg har vel egentlig ingen venner, unntatt en psykiater, en psykolog, familien, og noen naboer, jeg ser ikke de siste to kategorier som venner, jeg ser dem som naboer og familie. Kanskje er heller ikke de to første venn, men i vertfall gir de meg følelsen av det det må være å ha en venn, 

Jeg syns det er merkelig, at jeg som gjør ting, akkurat sånn som oppskriften sier!  ikke får til å få venner/forbindelser/samarbeidspartnere.

Først går det bra, så blir de andre bedre kjent, og "finner hverandre", mens jeg blir mer og mer utenfor.

De er hyggelige mot meg, noen ganger snakker de til meg, men jeg er likevel veldig utenfor.

I dag snakket to jenter, ca 3-9 setninger med meg hver, en gutt sa fire setninger, jeg ble glad, men så snudde de seg og jeg ble alene og uten de nødvendige samarbeidspartnerne, jeg har fått beskjed om å skaffe meg.

Det er ingen som vil sitte ved siden av meg lenger, i går satte noen seg ved siden av meg, men hun luktet svette, og var ny i Norge, jeg fikk mat jeg måtte spise som jeg ikke ville, men jeg gjorde det, for å være høflig, hun spurte ikke om jeg vill ha mat, hun sa "spis" og jeg smilte og spiste av høflighet. Jeg tenkte dette er en kulturforskjell, og jeg takler det. 

I dag satte en ny person som ikke kunne norsk, seg ved siden av meg, jeg syns de er kommanderende og krevende, men likevel blir jeg jo litt glad, bare noen faktisk setter seg ved siden av meg, de snakker til meg, ikke på norsk, men på engelsk, men det er en slags lettesle. Jeg henvender meg ikke til andre, annet enn med de ord jeg kan, feks rellatert til å få noen mobilnr og faget, så når andre snakker til meg, kan jeg bli veldig glad. Selv bruker jeg mer nøyaktig den terminologien/ de ordene noen har bedt meg si, for en bestemt grunn, og selv om det går bra til å begynne med, så fungerer det ikke bra i lengden.

Men jeg vet ikke nå hvor lenge det varer, det at disse utenlandske studentene henvender seg til meg, fordi en gutt som også snakket engelsk og satte seg ved siden av meg, har nå fått "venner" og setter seg nå med dem. Jeg har gjort nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om, utvekslet mobilnr, sagt jeg vil samarbeide, de har svart ja, og samarbeidet med meg, til de fant de andre, litt sånn kan man si at det er, de samarbeider med meg til de får venner å samarbeide med.

Opp i mine sosiale vanskeligheter, dvs, jeg kan godt følge oppskrifter, gjøre nøyaktig det de sier jeg skal gjøre, men noe går altså galt i lengden, da passer det veldig dårlig å få så mye tics, og ikke en gang vite om det er et problem for andre...

Jeg bør vel bare forsone meg med at å ha autisme gjør at man er alene.

Oppskriftene er for andre i lengden kunstige, og også for meg, det er en type medfødt gjensidighet og evne til å inngå vennskap jeg mangler.

Og jeg lurer faktisk på om den ikke for meg kan læres. Det er jeg veldig lei meg for.

 

 

 

Anonymkode: bece7...dae