tics:-(

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt tics, men de har ikke vært sånn at de har plaget meg selv og andre.

Nå øker de på, om det ikke plager andre, dvs hele familien, så syns jeg det er flaut, at jeg ar fått hørbare tics:-(

Noen ganger tenker jeg, kanskje det egentlig alltid har vært så ille:-(, men jeg vet ikke

Jeg gjør disse hørbare ticskene uten å være det bevisst selv, derfor vet jeg ikke engang om det kan klassifiseres som tics?

Jeg har fått inntrykk av at de som har tourette og mye tics er klar over hva de gjør, det er ikke jeg, ikke før noen ber meg slutte eller bemerker det på en eller annen måte. ( jeg blir da både lei meg, flau, forlegen,oppgitt, frustrert, trist m.m.)

Det er ikke skjellord, men at jeg kan lage små lyder, enten kremting, sukk eller knipsing, selv merker jeg det ikke før jeg får fysiske ubehag ved det. som nå sår hals, smerter i ledd jeg vrir håndledd og fotledd til det sier et knekk etc...

Jeg har de siste to ukene vurdert om jeg skal si at jeg har en "tics.lidelse" da kanskje de andre kan  bedre forstå hva som skjer, og at jeg gjør dette ubevisst? Min mann er den eneste som jeg vet blir tydelig frustrert over mine tics, men jeg antar det derfor forstyrrer andre, bare at andre ikke sier det.

Men jeg har ikke tourette, jeg har autisme, så jeg vet ikke riktig hva si/forklare? 

Jeg skal på kurs og har lite lyst i utgangspunktet, enda mindre nå, som "ticsene" er såpass mange at familien reagerer, og jeg selv blir sliten,  så kan man kanskje tenke at det er en viss intensitet. Nå som jeg er det litt bevisst blir jeg noen ganger veldig lei meg, fordi jeg skønner at andre reagererer, nå jeg har jeg feks store problemer stoppe de/ ticsene, det vil si når jeg får tics, og merker det, kan jeg stoppe det, men bare så lenge jeg tenker på at jeg feks ikke skal sukke eller gjøre andre ting. Når jeg ikke tenker aktivt på "holde pusten" blir det litt som, så skjer det...og da er jeg det ikke bevisst, det er fryktelig slitsomt.

Jeg har tics nå også, jeg har de hele tiden nå som jeg skriver, fotleddet mitt er vondt pga av ticsene, men jeg greier ikke stoppe, ikke av meg selv, jeg kan imidlertid ta på meg høye dr martins, og da greier jeg ikke ticse, da får jeg en pause. Derfor syns min mann det er fint jeg bruker dr martins sko inne. Men saken er at jeg sukker og gjør andre ting, ubevisst, og enda verre er det at nå flytter mennesker seg bort fra meg:-(

(jeg tenkte først det var noe jeg innbildte meg, men nå tror jeg faktisk ikke det.)

Først var jeg redd mine klær luktet vondt eller at jeg luktet, men jeg er veldig nøye nå med rene klær, og personlig hygiene, så jeg lukter ikke vondt. Jeg er imidlertid ikke så morsom som de andre, til og begynne med er jeg litt mer "normal", i den fasen, der jeg setter inn kreftene på å tenke nøye gjennom hva jeg skal si og gjøre, dvs ikke glemmer noe av høflighetsfraser og andre ting som jo er strevsomme når jeg må tenke så mye for å få det til, men dette er jo noe som krever enormt mye tankevirksomhet, så nå som jeg er tilbake i mine egne tanker og sånn som mer jeg personlighetsmessig er,, er jeg ikke så overstrømmende lenger, smilende eller høflig, altså jeg vil jo være det, men jeg greier ikke tenke på så mange ting på en gang. Jeg er fortsatt høflig, selv om jeg glemmer meg og går sikkert for raskt frem, feks stiller spørsmål, da jeg vil ha svar, og syns det er rart å starte samtaler med "Hei hvordan har helgen vært?" eller noe annet, , det er jo svar jeg vil ha på noe jeg lurer på, da klarer jeg ikke, i lengden stille spørsmål først som ikke hører til temaet. Jeg kan gjøre det i oppstartfasen, fordi jeg vet nøyaktig hva som skal gjøres, men når jeg skal fortsette, dvs leve, når hverdagen kommer (om dere skjønner) osv...da må jeg jo få tenke på mine egne ting.

Det kan derfor altså skyldes "noe annet" at mennesker flytter seg bort fra meg...jeg vet ikke hva det er, tics, at jeg alltid er alvorlig, ja fordi jeg tenker, jeg tenker for tiden mye, og da glemmer jeg smile, tenker veldig mye på fag, og er ikke så fleksibel som andre, jeg vil gjerne ha kontakt med andre, da jeg vil samarbeide pga av at faget er vanskelig, så jeg vet ikke hva som går galt?

Jeg så i dag på andre, det har gått en tid nå, og tydeligvis har en del funnet nye samarbedspartnere, og de har tydeligvis kommet dit at de tuller, klemmer , slår til hverandre osv...Sånt er ikke så naturlig for meg. Jeg har gjort akkurat som jeg har fått beskjed om i begynnelsen, bedt andre om deres telefon nr, bedt om samarbeide osv...men tydeligvis er det noe som ikke fungerer. 

Siden jeg har så mye tics så kan det være at ticsene ødelegger for meg...jeg vet jo ikke?

Jeg strever i vertfall skikkelig med tics skulle ønske det fantes hjelp. (men jeg vet ikke om det er derfor mennesker ikke vil samarbeide med meg)

Og jeg skulle ønske noen ville bli kjent med meg, jeg har vel egentlig ingen venner, unntatt en psykiater, en psykolog, familien, og noen naboer, jeg ser ikke de siste to kategorier som venner, jeg ser dem som naboer og familie. Kanskje er heller ikke de to første venn, men i vertfall gir de meg følelsen av det det må være å ha en venn, 

Jeg syns det er merkelig, at jeg som gjør ting, akkurat sånn som oppskriften sier!  ikke får til å få venner/forbindelser/samarbeidspartnere.

Først går det bra, så blir de andre bedre kjent, og "finner hverandre", mens jeg blir mer og mer utenfor.

De er hyggelige mot meg, noen ganger snakker de til meg, men jeg er likevel veldig utenfor.

I dag snakket to jenter, ca 3-9 setninger med meg hver, en gutt sa fire setninger, jeg ble glad, men så snudde de seg og jeg ble alene og uten de nødvendige samarbeidspartnerne, jeg har fått beskjed om å skaffe meg.

Det er ingen som vil sitte ved siden av meg lenger, i går satte noen seg ved siden av meg, men hun luktet svette, og var ny i Norge, jeg fikk mat jeg måtte spise som jeg ikke ville, men jeg gjorde det, for å være høflig, hun spurte ikke om jeg vill ha mat, hun sa "spis" og jeg smilte og spiste av høflighet. Jeg tenkte dette er en kulturforskjell, og jeg takler det. 

I dag satte en ny person som ikke kunne norsk, seg ved siden av meg, jeg syns de er kommanderende og krevende, men likevel blir jeg jo litt glad, bare noen faktisk setter seg ved siden av meg, de snakker til meg, ikke på norsk, men på engelsk, men det er en slags lettesle. Jeg henvender meg ikke til andre, annet enn med de ord jeg kan, feks rellatert til å få noen mobilnr og faget, så når andre snakker til meg, kan jeg bli veldig glad. Selv bruker jeg mer nøyaktig den terminologien/ de ordene noen har bedt meg si, for en bestemt grunn, og selv om det går bra til å begynne med, så fungerer det ikke bra i lengden.

Men jeg vet ikke nå hvor lenge det varer, det at disse utenlandske studentene henvender seg til meg, fordi en gutt som også snakket engelsk og satte seg ved siden av meg, har nå fått "venner" og setter seg nå med dem. Jeg har gjort nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om, utvekslet mobilnr, sagt jeg vil samarbeide, de har svart ja, og samarbeidet med meg, til de fant de andre, litt sånn kan man si at det er, de samarbeider med meg til de får venner å samarbeide med.

Opp i mine sosiale vanskeligheter, dvs, jeg kan godt følge oppskrifter, gjøre nøyaktig det de sier jeg skal gjøre, men noe går altså galt i lengden, da passer det veldig dårlig å få så mye tics, og ikke en gang vite om det er et problem for andre...

Jeg bør vel bare forsone meg med at å ha autisme gjør at man er alene.

Oppskriftene er for andre i lengden kunstige, og også for meg, det er en type medfødt gjensidighet og evne til å inngå vennskap jeg mangler.

Og jeg lurer faktisk på om den ikke for meg kan læres. Det er jeg veldig lei meg for.

 

 

 

Anonymkode: c038f...5c6

[Gjest Gargamel]

Jeg tror folk blir utrygge på det de ikke forstår. Hvis du sier til noen at du har autisme og tics på grunn av det kan det hende folk blir tryggere på deg og ikke trekker unna. Det er ikke like lett for alle å få nye venner i en fei.

[slabbedask]

Jeg bør vel bare forsone meg med at å ha autisme gjør at man er alene.

Det må du nok. Sånn er det nok bare dessverre. Du har i hvertfall familie.

Endret 8. september 2015 av slabbedask

[AnonymBruker]

:-(

Jeg liker ikke snakke om autisme, jeg liker snakke om fag,

De gangene noen fordi de vet om min autisme, stiller spørsmål, har jeg ikke svar, jeg har da bedt dem google tilstanden.

Det er som om jeg ikke har ord for hva si..., bedre skrevet er vel at jeg ikke vet hva de vil vite/hvor starte.

Ingen har jo sagt akkurat hva jeg skal svare/si!

I følge kvinneguiden er det vist et kompliment at andre ikke setter seg ved siden av en kvinne.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=628369

Jeg får prøve tenke mer på det, for da kanskje jeg slipper føle meg så ensom.

 

Anonymkode: c038f...5c6

[AnonymBruker]

Det må du nok. Sånn er det nok bare dessverre. Du har i hvertfall familie.

ja

Men man blir ensom av å ha familie også.

Jeg har strevd hardt, for å overvinne autisme, eller gjøre nøyaktig som anbefalt er bedre skrevet.

Jeg greier meg sikkert, å være lei meg, går jo over, men jeg tror denne gangen varer det lengre.

Rett og slett fordi eskpertenes råd ikke fungerte som jeg forventet.

Den nye hyggelige psykologen sa jeg ikke må lese så mye, det skulle hun stadig snakke om, ha en bekreftelse på, noe jeg ikke ga, og videre at jeg må være mer med familien, jeg tror faktisk ikke jeg vil høre på det, jeg er lykkelig, når jeg er i faget, om jeg mislykkes, i de mellommenneskelige relasjoner, vil jeg kjenne gleden ved det jeg mestrer. Da kjenner jeg meg lykkelig, 

Men de gjør så godt de vet og aner og tror, de hjelper med de evner og råd og ressurser de har, men de vet jo egentlig dårligere enn meg, at har man autisme, kan man ikke inngå så lett i relasjoner og samarbeide.

For min del, blindes de nok litt av at jeg er så representabel, sånn de ser meg på kontoret, i en, kanskje, litt kunstig setting, på mine premisser, der , de ser meg ikke i hverdagen, der jeg ufrivillig ikke blir en del av noe samarbeide eller sosialt.

Der jeg klossete følger deres manualer, med hell i øyeblikket, men likevel ensom i lengden fordi det jeg gjør er kanskje så veldig lært og så lite naturlig.

Anonymkode: c038f...5c6

[slabbedask]

Jeg tror folk blir utrygge på det de ikke forstår. Hvis du sier til noen at du har autisme og tics på grunn av det kan det hende folk blir tryggere på deg og ikke trekker unna. Det er ikke like lett for alle å få nye venner i en fei.

Det er ikke så enkelt. Klarer man ikke å kommunisere "normalt" med andre er det nyttesløst og man er dømt til et liv i ensomhet.

Endret 9. september 2015 av slabbedask

[Gjest Gargamel]

Det er ikke så enkelt. Klarer man ikke å kommunisere "normalt" med andre er det nyttesløst og man er dømt til et liv i ensomhet.

Jeg tror ikke det løser alle problemer, men jeg tror allikevel det hjelper i dette tilfellet.

[frosken]

ja

Men man blir ensom av å ha familie også.

Jeg har strevd hardt, for å overvinne autisme, eller gjøre nøyaktig som anbefalt er bedre skrevet.

Jeg greier meg sikkert, å være lei meg, går jo over, men jeg tror denne gangen varer det lengre.

Rett og slett fordi eskpertenes råd ikke fungerte som jeg forventet.

Den nye hyggelige psykologen sa jeg ikke må lese så mye, det skulle hun stadig snakke om, ha en bekreftelse på, noe jeg ikke ga, og videre at jeg må være mer med familien, jeg tror faktisk ikke jeg vil høre på det, jeg er lykkelig, når jeg er i faget, om jeg mislykkes, i de mellommenneskelige relasjoner, vil jeg kjenne gleden ved det jeg mestrer. Da kjenner jeg meg lykkelig,

Men de gjør så godt de vet og aner og tror, de hjelper med de evner og råd og ressurser de har, men de vet jo egentlig dårligere enn meg, at har man autisme, kan man ikke inngå så lett i relasjoner og samarbeide.

For min del, blindes de nok litt av at jeg er så representabel, sånn de ser meg på kontoret, i en, kanskje, litt kunstig setting, på mine premisser, der , de ser meg ikke i hverdagen, der jeg ufrivillig ikke blir en del av noe samarbeide eller sosialt.

Der jeg klossete følger deres manualer, med hell i øyeblikket, men likevel ensom i lengden fordi det jeg gjør er kanskje så veldig lært og så lite naturlig.

Anonymkode: c038f...5c6

Jeg tror du kanskje bruker for mye energi på å skulle fremstå som "normal", i stedet for å senke skuldrene litt og godta din annerledeshet.

Det er godt å lese at du er lykkelig når du fordyper deg faglig. Allikevel må du ikke glemme at du fortsatt har ganske unge barn som trenger din tilstedeværelse i hverdagen. Prøv å finne en balanse mellom når du holder på med dine egne studier og når du fokuserer på hva barna trenger fra deg.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det løser alle problemer, men jeg tror allikevel det hjelper i dette tilfellet.

Hei!

Jeg vet ikke.

Jeg har fått to nye "raringer" som samarbeidspartnere, og jeg liker dem, men de kler seg rart og gjør rare ting. Men jeg håper disse ikke også blir borte.

Imidlertid vil jeg gjerne jobbe med dem, de er kjempeflinke, flinkere enn meg i faget syns jeg ,fordi de er lynkjappe, i beregninger jeg har jo forsinket prossisering når jeg er med andre, slik at det tar lenger tid før jeg klarer svare på andres spørsmål, og når jeg svarer, kan andre bli overrasket over hva jeg svarer på, fordi de spør om noe, også vil de ha svar på noe som forutsetter at jeg forstod "noe" som ikke var tydelig uttalt. 

Jeg svarer på det de spør om, stort sett alltid, 

Videre er det ikke alltid heller jeg hører at andre stiller meg spørsmål, det kommer an på hvor konsentrert jeg er, det er jo også noe som kan være rart for andre mennesker. (min datter sa i dag at hvis jeg ikke hører at andre snakker til meg, slik hun ofte erfarer her hjemme, er det jammen ikke lett for andre heller. Og det har hun jo helt rett i.)

Jeg håper disse raringene vil være mine samarbeidspartnere, og jeg håper de ikke snakker for mye, det siste er viktig.

Men jeg har i dag gjort akkurat som den ene bad meg om, gjort alle beregningene, og i morgen skal jeg gi henne disse,

Jeg har også lagd alle programmer hun manglet og disse skal hun også få.

Den forrige jeg samarbeidet med, takket meg for at jeg lærte henne noen bevisføringer, det gjorde også en annen, men selv om de takket for dette (jeg takket også dem), og var høfflige, samt er hyggelige mot meg fremdeles, dvs de hilser på meg, så vil de ikke samarbeide med meg mer. Jeg vet dette fordi jeg har spurt flere, og idag satte jeg meg ved siden av denne ene personen, hun smilte til meg, og snakket litt,(jeg svarte, men glemte vel stille de samme spørsmål tilbake) så kom de nye vennene/samardsbeidspartnerne, og da spurte hun om de kunne møtes for å jobbe sammen.(akkurat på de tidene hun sa til meg hun ikke kunne) Jeg skjønte da, som jeg har skjønt før, at det er noe jeg mangler, dvs av den normale sosiale kompetansen, 

Jeg prøvde engasjere meg litt i samtalen deres, men så kom jeg til å tenke på, at de nok muligens/kanskje, ville være for seg selv, så jeg satte meg til å lese. Jeg tror dette var riktig av meg, for de er blitt veldig gode venner tror jeg, og de satt med ryggen til meg, det tror jeg er et tegn på at de ville være for seg selv, og det tegnet/signalet tenkte jeg over og selv om jeg var usikker, fordi den ene satt med ryggen til og den andre ikke, men selvsagt satt ikke begge med ryggen til meg, for da ville de jo sittet med ryggen til hverandre, Men de snakket til hverandre, og det var "noe" som språk m.m. som etter at jeg fikk tenkt meg om kunne tyde på at de ikke ville jeg skulle blande meg i samtalen deres. Jeg prøvde blande meg, men jeg fikk altså en følelse av at det var deres samtale. Jeg er ikke flink til å bedømme slikt, jeg kan ha rett, jeg kan like godt ta feil. Som min mann sa i dag, når jeg har så dårlig øyekontakt og ikke skjønner signaler, så er det fullstendig umulig for meg å forstå det sosiale. Jeg forholdt meg til noen fakta, at den ene har takket meg for å ha gitt henne forklaringer i tillegg ville hun samarbeide med meg, men nå passer det ikke mer.

 

Anonymkode: c038f...5c6

[Gjest]

Det er ikke så enkelt. Klarer man ikke å kommunisere "normalt" med andre er det nyttesløst og man er dømt til et liv i ensomhet.

Å hvor negativ du er da !  Gi deg selv en pause.    Hvem er du å si noe slikt til en annen liksom ?   Ta deg en ferie. 

[AnonymBruker]

Jeg tror du kanskje bruker for mye energi på å skulle fremstå som "normal", i stedet for å senke skuldrene litt og godta din annerledeshet.

Det er godt å lese at du er lykkelig når du fordyper deg faglig. Allikevel må du ikke glemme at du fortsatt har ganske unge barn som trenger din tilstedeværelse i hverdagen. Prøv å finne en balanse mellom når du holder på med dine egne studier og når du fokuserer på hva barna trenger fra deg.

 

Ja jeg har gjort det

nå har jeg gitt opp det prosjektet,

Nå vil jeg bare være sånn som jeg syns er ok, for min egen del, det betyr høflig, hjelpsom, vennlig, imøtekommende(når jeg hører, og det er et poeng, jeg hører ikke alltid) samt videre pliktoppfyllende, og hardtarbeidende.

Jeg finner nok ikke den balansen...men jeg tror egentlig det er like bra på sett og vis.

Anonymkode: c038f...5c6

[slabbedask]

Å hvor negativ du er da !  Gi deg selv en pause.    Hvem er du å si noe slikt til en annen liksom ?   Ta deg en ferie. 

Å, dra til helvete!

Det er bare sånn det er. Du aner ikke hva du snakker om. Selv om det er sikkert enklere når man blir tilbud ubegrenset (virker det som) hjelp og støtte fra det offentlige.

 

[frosken]

Å hvor negativ du er da !  Gi deg selv en pause.    Hvem er du å si noe slikt til en annen liksom ?   Ta deg en ferie. 

Hvis hans egen erfaring er i samsvar med det han skrev, så bør han vel kunne uttrykke det? Han kunne selvfølgelig ha nyansert det, men jeg tror ikke det er uvanlig at en dyp ensomhet kan være en side ved visse psykiske vansker.

[Gjest Gargamel]

Hei!

Jeg vet ikke.

Jeg har fått to nye "raringer" som samarbeidspartnere, og jeg liker dem, men de kler seg rart og gjør rare ting. Men jeg håper disse ikke også blir borte.

Imidlertid vil jeg gjerne jobbe med dem, de er kjempeflinke, flinkere enn meg i faget syns jeg ,fordi de er lynkjappe, i beregninger jeg har jo forsinket prossisering når jeg er med andre, slik at det tar lenger tid før jeg klarer svare på andres spørsmål, og når jeg svarer, kan andre bli overrasket over hva jeg svarer på, fordi de spør om noe, også vil de ha svar på noe som forutsetter at jeg forstod "noe" som ikke var tydelig uttalt. 

Jeg svarer på det de spør om, stort sett alltid, 

Videre er det ikke alltid heller jeg hører at andre stiller meg spørsmål, det kommer an på hvor konsentrert jeg er, det er jo også noe som kan være rart for andre mennesker. (min datter sa i dag at hvis jeg ikke hører at andre snakker til meg, slik hun ofte erfarer her hjemme, er det jammen ikke lett for andre heller. Og det har hun jo helt rett i.)

Jeg håper disse raringene vil være mine samarbeidspartnere, og jeg håper de ikke snakker for mye, det siste er viktig.

Men jeg har i dag gjort akkurat som den ene bad meg om, gjort alle beregningene, og i morgen skal jeg gi henne disse,

Jeg har også lagd alle programmer hun manglet og disse skal hun også få.

Den forrige jeg samarbeidet med, takket meg for at jeg lærte henne noen bevisføringer, det gjorde også en annen, men selv om de takket for dette (jeg takket også dem), og var høfflige, samt er hyggelige mot meg fremdeles, dvs de hilser på meg, så vil de ikke samarbeide med meg mer. Jeg vet dette fordi jeg har spurt flere, og idag satte jeg meg ved siden av denne ene personen, hun smilte til meg, og snakket litt,(jeg svarte, men glemte vel stille de samme spørsmål tilbake) så kom de nye vennene/samardsbeidspartnerne, og da spurte hun om de kunne møtes for å jobbe sammen.(akkurat på de tidene hun sa til meg hun ikke kunne) Jeg skjønte da, som jeg har skjønt før, at det er noe jeg mangler, dvs av den normale sosiale kompetansen, 

Jeg prøvde engasjere meg litt i samtalen deres, men så kom jeg til å tenke på, at de nok muligens/kanskje, ville være for seg selv, så jeg satte meg til å lese. Jeg tror dette var riktig av meg, for de er blitt veldig gode venner tror jeg, og de satt med ryggen til meg, det tror jeg er et tegn på at de ville være for seg selv, og det tegnet/signalet tenkte jeg over og selv om jeg var usikker, fordi den ene satt med ryggen til og den andre ikke, men selvsagt satt ikke begge med ryggen til meg, for da ville de jo sittet med ryggen til hverandre, Men de snakket til hverandre, og det var "noe" som språk m.m. som etter at jeg fikk tenkt meg om kunne tyde på at de ikke ville jeg skulle blande meg i samtalen deres. Jeg prøvde blande meg, men jeg fikk altså en følelse av at det var deres samtale. Jeg er ikke flink til å bedømme slikt, jeg kan ha rett, jeg kan like godt ta feil. Som min mann sa i dag, når jeg har så dårlig øyekontakt og ikke skjønner signaler, så er det fullstendig umulig for meg å forstå det sosiale. Jeg forholdt meg til noen fakta, at den ene har takket meg for å ha gitt henne forklaringer i tillegg ville hun samarbeide med meg, men nå passer det ikke mer.

 

Anonymkode: c038f...5c6

Akkurat det fasen hvor mange nye mennesker møtes, finner hverandre og danner små venneflokker er vanskelig for mange. Det er vanskelig for introverte og sikkert vanskelig for de med sosial angst, men selvsagt ekstra vanskelig for autister.

Rådene du har fått er sikkert bra, men de du konkurrerer med har naturtalent. Jeg synes du bør akseptere seg selv, men ikke gi opp prosjektet med å bli flinkere sosialt. Det er ekstra viktig å trene musklene for de som nesten ikke kan bevege seg, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg tror det vært adskillig verre om du ikke hadde lært så mye av psykolog og psykiater.

Det virker som du begynner å få tak på fagene siden du får til alt du skal. Det er bra å høre, for du er jo tross alt der for å lære fag.

[Gjest Gargamel]

Hei!

Jeg vet ikke.

Jeg har fått to nye "raringer" som samarbeidspartnere, og jeg liker dem, men de kler seg rart og gjør rare ting. Men jeg håper disse ikke også blir borte.

Imidlertid vil jeg gjerne jobbe med dem, de er kjempeflinke, flinkere enn meg i faget syns jeg ,fordi de er lynkjappe, i beregninger jeg har jo forsinket prossisering når jeg er med andre, slik at det tar lenger tid før jeg klarer svare på andres spørsmål, og når jeg svarer, kan andre bli overrasket over hva jeg svarer på, fordi de spør om noe, også vil de ha svar på noe som forutsetter at jeg forstod "noe" som ikke var tydelig uttalt. 

Jeg svarer på det de spør om, stort sett alltid, 

Videre er det ikke alltid heller jeg hører at andre stiller meg spørsmål, det kommer an på hvor konsentrert jeg er, det er jo også noe som kan være rart for andre mennesker. (min datter sa i dag at hvis jeg ikke hører at andre snakker til meg, slik hun ofte erfarer her hjemme, er det jammen ikke lett for andre heller. Og det har hun jo helt rett i.)

Jeg håper disse raringene vil være mine samarbeidspartnere, og jeg håper de ikke snakker for mye, det siste er viktig.

Men jeg har i dag gjort akkurat som den ene bad meg om, gjort alle beregningene, og i morgen skal jeg gi henne disse,

Jeg har også lagd alle programmer hun manglet og disse skal hun også få.

Den forrige jeg samarbeidet med, takket meg for at jeg lærte henne noen bevisføringer, det gjorde også en annen, men selv om de takket for dette (jeg takket også dem), og var høfflige, samt er hyggelige mot meg fremdeles, dvs de hilser på meg, så vil de ikke samarbeide med meg mer. Jeg vet dette fordi jeg har spurt flere, og idag satte jeg meg ved siden av denne ene personen, hun smilte til meg, og snakket litt,(jeg svarte, men glemte vel stille de samme spørsmål tilbake) så kom de nye vennene/samardsbeidspartnerne, og da spurte hun om de kunne møtes for å jobbe sammen.(akkurat på de tidene hun sa til meg hun ikke kunne) Jeg skjønte da, som jeg har skjønt før, at det er noe jeg mangler, dvs av den normale sosiale kompetansen, 

Jeg prøvde engasjere meg litt i samtalen deres, men så kom jeg til å tenke på, at de nok muligens/kanskje, ville være for seg selv, så jeg satte meg til å lese. Jeg tror dette var riktig av meg, for de er blitt veldig gode venner tror jeg, og de satt med ryggen til meg, det tror jeg er et tegn på at de ville være for seg selv, og det tegnet/signalet tenkte jeg over og selv om jeg var usikker, fordi den ene satt med ryggen til og den andre ikke, men selvsagt satt ikke begge med ryggen til meg, for da ville de jo sittet med ryggen til hverandre, Men de snakket til hverandre, og det var "noe" som språk m.m. som etter at jeg fikk tenkt meg om kunne tyde på at de ikke ville jeg skulle blande meg i samtalen deres. Jeg prøvde blande meg, men jeg fikk altså en følelse av at det var deres samtale. Jeg er ikke flink til å bedømme slikt, jeg kan ha rett, jeg kan like godt ta feil. Som min mann sa i dag, når jeg har så dårlig øyekontakt og ikke skjønner signaler, så er det fullstendig umulig for meg å forstå det sosiale. Jeg forholdt meg til noen fakta, at den ene har takket meg for å ha gitt henne forklaringer i tillegg ville hun samarbeide med meg, men nå passer det ikke mer.

 

Anonymkode: c038f...5c6

Bra at du har fått disse raringene med på laget. Jeg lurer litt på hvordan de kler seg og ter seg. Jeg skjønner du blir lei deg når oppskriftene ikke virker, men du konkurrerer med folk som har naturtalent. Jeg mistenker at det kunne vært adskillig verre om du ikke hadde lært det du har lært. Jeg tror det må være en balansegang, hvor man aksepterer seg selv, men allikevel prøver å bli bedre på ting.

[Solemnity]

Jeg vet ikke hva annet jeg skal si til deg enn at jeg forstår, og at jeg ble lei meg av å lese det du skriver nettopp fordi jeg forstår så inderlig godt. I forrige skoleår skulle vi samarbeide om en debatt og foreleseren spurte meg hvem jeg skulle debattere mot. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg kunne jo ikke navnene på de andre en gang. Alle ser så like ut, ingen snakker med meg i mer enn noen minutter og jeg vet ikke hvordan jeg starter en samtale selv.

Jeg har også tics i perioder. De sammenfaller ofte med stress. 

Jeg gleder meg til fag ved skolestart, men gruer meg til det sosiale i timene og utenfor timene, når de andre møtes til lunsj og jeg sitter ved bordet ved siden av alene. Som oftest spiser jeg på biblioteket nå.

[Gjest]

Å, dra til helvete!

Det er bare sånn det er. Du aner ikke hva du snakker om. Selv om det er sikkert enklere når man blir tilbud ubegrenset (virker det som) hjelp og støtte fra det offentlige.

 

ok.  Virker bare så slemt å si dette til en annen person, akkurat som om du sitter med fasit svaret.     Uansett hvor like ens egen erfaring eller diagnose er.    ikke oppløftende for en annen å høre noe slikt tenker jeg da.   Hva er sikkert enklere mener du?    

[Gjest]

Hvis hans egen erfaring er i samsvar med det han skrev, så bør han vel kunne uttrykke det? Han kunne selvfølgelig ha nyansert det, men jeg tror ikke det er uvanlig at en dyp ensomhet kan være en side ved visse psykiske vansker.

Hvis hans egen erfaring er i samsvar med det han skrev, ja selvfølgelig.    Men å si rett ut til en annen person at slik er det bare, dømt til ensomhet hele livet,  hvilke signaler gir man ut til folk som søker råd da.     Hadde selv blitt deppa av et slikt respons, uansett hvor mye av det samme en person slet med.   

[Gjest]

ok.  Virker bare så slemt å si dette til en annen person, akkurat som om du sitter med fasit svaret.     Uansett hvor like ens egen erfaring eller diagnose er.    ikke oppløftende for en annen å høre noe slikt tenker jeg da.   Hva er sikkert enklere mener du?    

Å, glem det jeg spurte om.   forsto hva du mente nå i ettertid. Og sorry mitt ufølsomme respons ( det første).      Tror ikke på himmel og helvete jeg da, så litt feil å si at jeg skal dra til helvete...... Men takk for rådet.    Logger meg ut fra dl.  Foretrekker å krangle og banne med folk ansikt til ansikt jeg da.    Have fun 

[Gjest lurtepå]

Ja nemlig sånn er det.