Hvordan forholde seg til kolleger?

[umakenverdt]

Jeg var ganske langt nede en periode, og det ble veldig synlig på jobb der jeg hele tiden satt sammen med kolleger. Av den grunn var jeg ganske åpen der og da om at ting var vanskelig, det ble kort sagt synlig.

Jeg er generelt veldig lite en åpen person når det gjelder den typen ting, så nå er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til alt. De vet jo, så da blir det rart å plutselig bli veldig lukket om dette (som er det som faller meg naturlig). Likevel vil jeg heller ikke bli en oversharer, det er jo ikke likt meg i det hele tatt. Det er selvsagt ikke jeg som bringer dette opp, men for eksempel dersom jeg må gå tidlig en dag, har en time hos behandler og dermed må gå, og i samtaler der andre tar opp at de sliter og åpner opp for en...

Jeg er så veldig usikker på hva som er riktig å gjøre. Noen som har personlig erfaring eller har erfaring med kolleger, som har lyst til å dele hva de synes.

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Jeg synes du skal kjenne etter hva som er riktig for DEG å gjøre. 

Jeg tenker også at nå når kollegene dine vet, så trenger du ikke snakke mer om det dersom du ikke vil. 

Du kan jo også informere om at du har timer hos behandler og trenger fri til det. Da trenger du ikke si mer når du må ha fri. 

Du kan jo lytte og evt gi råd dersom andre på jobb sliter og åpner seg. Men også her må du gjøre det som føles riktig for deg

Jeg har valgt å ikke snakke med mine kolleger om at jeg sliter. Sjefen vet kun det hn må vite.

Jeg er tydelig på skillet mellom jobb/privatliv, og det fungerer best for meg. Men jeg ga råd og lyttet til en kollega som betrodde seg til meg, noe som føltes riktig fordi hn kom til meg og ikke omvendt. 

 

 

 

Anonymkode: 77fed...b6c

[AnonymBruker]

Jeg var ganske langt nede en periode, og det ble veldig synlig på jobb der jeg hele tiden satt sammen med kolleger. Av den grunn var jeg ganske åpen der og da om at ting var vanskelig, det ble kort sagt synlig.

Jeg er generelt veldig lite en åpen person når det gjelder den typen ting, så nå er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til alt. De vet jo, så da blir det rart å plutselig bli veldig lukket om dette (som er det som faller meg naturlig). Likevel vil jeg heller ikke bli en oversharer, det er jo ikke likt meg i det hele tatt. Det er selvsagt ikke jeg som bringer dette opp, men for eksempel dersom jeg må gå tidlig en dag, har en time hos behandler og dermed må gå, og i samtaler der andre tar opp at de sliter og åpner opp for en...

Jeg er så veldig usikker på hva som er riktig å gjøre. Noen som har personlig erfaring eller har erfaring med kolleger, som har lyst til å dele hva de synes.

Der jeg jobber nå kjenner de ikke til at jeg har psykiske problemer.  Men der jeg jobbet før gikk jeg på en skikkelig smell, så derfor vet alle det der.  Jeg har fremdeles en god del kontakt med dem igjennom jobben.  Når jeg er sammen med dem i forskjellige forbindelser så tenker jeg ofte at disse vet hvordan jeg var når jeg var syk. Men ingen sier noe. Vi jobber og samarbeider om det vi skal  Likevel føler jeg meg ganske avslappet i forhold til at de vet det, selv om det også kan føles ubehagelig. Jeg er heller ikke så redd for å komme litt innpå det området hvis situasjonen tilsier det. Spesielt når andre er i en vanskelig situasjon.  Jeg tenker litt at dette er en del av min fortid, håper det ikke blir for mye en del av min fremtid.  Men jeg er den jeg er på både godt og vondt. Om det er psykiske eller somatiske lidelser så prøver jeg å ikke se den store forskjellen.  Vi kan ikke noe for at vi er psyke.

Anonymkode: 606fe...3dc

[umakenverdt]

Skjønner hva du mener. Jeg synes du skal kjenne etter hva som er riktig for DEG å gjøre. 

Jeg tenker også at nå når kollegene dine vet, så trenger du ikke snakke mer om det dersom du ikke vil. 

Du kan jo også informere om at du har timer hos behandler og trenger fri til det. Da trenger du ikke si mer når du må ha fri. 

Du kan jo lytte og evt gi råd dersom andre på jobb sliter og åpner seg. Men også her må du gjøre det som føles riktig for deg

Jeg har valgt å ikke snakke med mine kolleger om at jeg sliter. Sjefen vet kun det hn må vite.

Jeg er tydelig på skillet mellom jobb/privatliv, og det fungerer best for meg. Men jeg ga råd og lyttet til en kollega som betrodde seg til meg, noe som føltes riktig fordi hn kom til meg og ikke omvendt. 

Ja, i utgangspunktet synes jeg ikke det er riktig å si så mye. Likevel synes jeg det er litt rart å ikke si at jeg har time hos behandler, når de allerede vet at jeg går dit på en måte.  Jeg hadde nok valgt samme løsning som deg dersom det ikke hadde blitt så tydelig i en periode, da sa jeg også en del ting jeg aldri ville sagt til vanlig. Sjefen min sier hun har satt stor pris på min åpenhet, så det skaper jo også et dilemma på en måte. 

 

[umakenverdt]

Der jeg jobber nå kjenner de ikke til at jeg har psykiske problemer.  Men der jeg jobbet før gikk jeg på en skikkelig smell, så derfor vet alle det der.  Jeg har fremdeles en god del kontakt med dem igjennom jobben.  Når jeg er sammen med dem i forskjellige forbindelser så tenker jeg ofte at disse vet hvordan jeg var når jeg var syk. Men ingen sier noe. Vi jobber og samarbeider om det vi skal  Likevel føler jeg meg ganske avslappet i forhold til at de vet det, selv om det også kan føles ubehagelig. Jeg er heller ikke så redd for å komme litt innpå det området hvis situasjonen tilsier det. Spesielt når andre er i en vanskelig situasjon.  Jeg tenker litt at dette er en del av min fortid, håper det ikke blir for mye en del av min fremtid.  Men jeg er den jeg er på både godt og vondt. Om det er psykiske eller somatiske lidelser så prøver jeg å ikke se den store forskjellen.  Vi kan ikke noe for at vi er psyke.

Ja, det var vel kanskje det jeg også gjorde på en måte, gikk på en skikkelig smell. Synes du beskriver godt det dilemmaet jeg også føler på... Jeg har lyst til å komme der du er når det gjelder å føle at det er en del av den jeg er både på godt og vondt. Jeg er redd for at de ser på meg som veldig svak. Dette er på ingen måte noe jeg tar opp i tide og utide, men noen ganger blir det litt rart dersom jeg overhodet ikke skal forholde meg til det dersom situasjonen tilsier det...

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er ok at folk på en diskret og kort måte nevner at de har problemer sånn at de andre er obs på det, og litt forberedt på at det kan komme sykefravær. Jeg tror ingen forventer at du skal si noe mer om dette til kollegene dine, og du har i alle fall ikke plikt til å fortelle noe til verken dem eller sjefen din. Du kan med god samvittighet være lukket.

[umakenverdt]

Jeg synes det er ok at folk på en diskret og kort måte nevner at de har problemer sånn at de andre er obs på det, og litt forberedt på at det kan komme sykefravær. Jeg tror ingen forventer at du skal si noe mer om dette til kollegene dine, og du har i alle fall ikke plikt til å fortelle noe til verken dem eller sjefen din. Du kan med god samvittighet være lukket.

Jeg lurer litt mer på hva jeg skal si nå når ting er litt bedre. Det ble ganske synlig når jeg ble dårlig, og jeg hadde også sykefravær da. Jeg har en veldig god dialog med min sjef når det gjelder hva jeg skal gjøre på jobb, og at jeg kan gå til behandler. Når det gjelder tilrettelegging har de vært fantastiske! Jeg har vært litt mer åpen enn det jeg er komfortabel med, men synes det er vanskelig hvordan jeg skal forholde meg nå.

Hvis det hadde vært en på jobben som tydelig hadde slitt og da kanskje var litt for åpen der og da, hadde det blitt rart hvis personen plutselig ikke ville snakke om det i det hele tatt. Jeg er selvsagt redd for at andre tar for mye hensyn (av og til ser jeg at det er slik). Jeg vil si at det ikke er nødvendig, men jeg vet ikke helt hvordan. Synes dette er fryktelig vanskelig

[Gjest Gargamel]

Jeg er enig med AnonymBruker i at du får gjøre det du føler for selv. Man har et ganske stort slingringsmonn for hvordan man skal oppføre seg. Noen forteller mye, og noen forteller lite. Det skal mye til for at du gjør noe helt feil, og jeg synes ikke du skal bekymre deg over det.

[umakenverdt]

Jeg er enig med AnonymBruker i at du får gjøre det du føler for selv. Man har et ganske stort slingringsmonn for hvordan man skal oppføre seg. Noen forteller mye, og noen forteller lite. Det skal mye til for at du gjør noe helt feil, og jeg synes ikke du skal bekymre deg over det.

Takk for dine input  Jeg er bare så redd for å gjøre noe feil eller dumt..