Helvete på jord var ikke hos meg likevel.

[Thera38]

Overskriften er nok noe rar, men jeg var med 10klasse til Polen og Tyskland sist uke. Vi besøkte konsentrasjonsleirene,Stasifengselet,Berlinmuren-museet etc. I møte med Birkenau blant annet, følte jeg det så sterkt på kroppen og psyken at jeg fikk en slags " oppvåkning" . 

Jeg var så forberedt jeg tror man kan være før en slik tur. Men NEI, man kan ikke forestille seg eller forberede seg nok til en slik tur. Kloremerkene i gasskammerets vegger var en av tingene som trigget meg. Trigget frem tanker og følelser av desperasjon. Håp om å overleve selv når man vet det ikke går. Er det vanlig å bli trigget eller få Flash på slike steder når det overhode ikke kan sammenlignes med sine egne traumer? Hva mener dere om det? 

Jeg opplevde det opp til flere ganger. Jeg holdt meg i skinnet for all del,og tårene mine var for alle ofrene. Vi fikk i oppgave å skrive fort ned på ti minutter hvordan vi opplevde leirene. Ikke bare elevene ,men også vi voksene. Når de ble lest etterpå følte jeg meg dum. Da de andre hadde en helt annen vinkling enn hva jeg skrev. De hadde så mye større bilde. De hadde fått med seg så mye mer, mens det jeg skrev bar preg av enkeltpersoner. Kan det ha noe med diagnosen min å gjøre? Jeg skrev : Hvem var du ?

 Hvem var du lille barn som skulle vært på skolen og lært tall, men som måtte risse inn dager og måneder i en vegg?

Hvem var du lille gutt som klorte deg fast i veggen og i håpet om liv i gasskammeret? 

Hvem var du moren som skulle bysset barnet ditt den natten de hentet deg, men som ble fratatt det kjæreste du eide den natten krystaller ble til den ondeste lyd?

 

Hvem var du som ikke kunne se uten briller ,men hadde solskinn i ditt sinn inntil den dagen de kastet deg i mørket for godt? 

Hvem var du som mistet all verdighet når du sto naken foran soldater som hånet deg ,mens dine lange lokker ble klippet av? 

Hvem var du lille pike som hadde røde sko med sløyfer på , som skulle hoppet paradis,men endte i et glassmonter så jeg kan se dine lidelser sytti år etter? 

 

Hvem var du som lå ytterst i køya for å holde dine kjære varme ,mens du selv sto ut med kulden fra bakken? 

Hvem var du som skulle straffes og piskes fordi du elsket en av ditt eget kjønn? 

Hvem var du lille barn som ble født og druknet i ei bøtte vann når du bare var noen timer gammel? 

 

Hvem var du som ga ditt brød til din kjære fordi du ikke orket å se sulten ta livet av de du elsket? 

Hvem var du som sto rakrygget og tok skylden for din nabo fordi du likevel visste at du ville bli den neste på dødens vei? 

Hvem var du som trodde at toget kjørte deg til et bedre liv,men endte dine dager kvalt i en vogn med 150 andre? 

 

Hvem var du som aldri skulle opplevd dette? 

Hvem var du som verden ikke så verdien av ? 

Hvem er vi mennesker som står til doms over andres menneskeverd? 

 Hvem er vi som ikke tror at dette kan skje igjen? 

 

Hvem er du som velger å ikke se mennesker ,men raser , lyter og religioner når vi vet sannheten om hva som gikk galt den gangen EN mann lekte Gud ,men viste seg å være djevelen i all sin ondskap? 

 

Hvem var du? 

Hvem ble vi den dagen du ble til aske...

[Thera38]

Var det ment som ironi? 

[Thera38]

Da har du misse, det er ikke det jeg er ute etter. Jeg vil vite om det er naturlig å få flashbacks eller bli trigget i situasjoner som ikke minnerik om it eget traume. 

Og jeg vil vite om min diagnose gjør at jeg ikke kan se hele eller store bilder slik som de andre? Fordi jeg alltid finner enkeltpersoner i alle katastrofer. Jeg klarer aldri å bare se hele gruppa med flyktninger nå feks. Da blir de tall, men så fort jeg ser bilder av enkelthendelser kan jeg forholde meg til det?! 

[Thera38]

Dessuten har jeg ikke sagt at jeg ikke liker Facebook, men i dag var jeg lei. Fordi alle slang omtrent ut eder og galle . 

[Thera38]

:)

[Gjest]

Nei, slettes ikke det. Men du som ikke likte Facebook, hvor fortsetter du i samme stil? Jeg tenker på det å fremstille seg i godt lys. Hva er vitsen

hæ?  personen bryr seg ikke om å sette seg selv i godt lys vel? Da hadde hun /han skrevet en Blogg på nettet. noen kan faktisk bry seg uten å få heder og ære for det.        😛 

[Gjest]

Da har du misse, det er ikke det jeg er ute etter. Jeg vil vite om det er naturlig å få flashbacks eller bli trigget i situasjoner som ikke minnerik om it eget traume. 

Og jeg vil vite om min diagnose gjør at jeg ikke kan se hele eller store bilder slik som de andre? Fordi jeg alltid finner enkeltpersoner i alle katastrofer. Jeg klarer aldri å bare se hele gruppa med flyktninger nå feks. Da blir de tall, men så fort jeg ser bilder av enkelthendelser kan jeg forholde meg til det?! 

Er det ikke slik for mange andre også? vet ikke hvilken diagnose du sikter til men tror flere andre ville sett enkeltmennesket i en slik situasjon.   Det gjorde jeg i alle fall da jeg så kloremerkene og mye annet. Det blir så personlig å se ting rett foran en, enn kun å forestille seg det.