Å forplikte seg...

[umakenverdt]

 

"Jeg er redd at hvis jeg feiler nå får jeg ikke flere sjanser", fordi du tenker at du har feilet så mye frem til nå?  Hm.. om du tar noen skritt tilbake og ser på situasjonen i fjor høst/vinter vs nå (evt enda lenger tilbake og frem til nå),  opplever du at du har mislykkes så mye at det er grunn til å gi deg opp?

Jeg synes det er vanskelig å ikke se at jeg har feilet ved å komme i den situasjonen jeg kom i i høst/vår. Jeg fikk så enormt mye hjelp og støtte da jeg ikke klarte noe selv at hvis jeg mislykkes nå er det vanskelig å se at jeg fortjener flere sjanser... Det har vært en god utvikling siden da, men det er med mye hjelp og støtte fra andre!

[Madelenemie]

Jeg har fulgt med litt i denne tråden og har lyst til å gi en kommentar om relasjonsaspektet ved å ikke forplikte seg.

Jeg tror at det forholdet en har til andre mennesker vil lide om en aldri/svært sjelden forplikter seg. De færreste synes det er noe særlig med folk som ikke forplikter seg. Derimot tror jeg ikke det sees på som negativt at en innimellom mislykkes.

Personlig synes jeg det er flott med menneske som satser. De som satser, mislykkes også innimellom. Det er mye verre med de som aldri satser. For meg gjelder dette både privat og i forholdet mellom meg som behandler og pasientene.

Hei!

 

Det er som jeg opplever det og ser det også.

Feks gir jeg aldri opp mine studier, (foreløpig i vertfall) men selvsagt er det mer enn forpliktelse i denne drivkraften, men forpliktelse er en stor medvirkende faktor. Og mislykkes, om man kan kalle det det, kan vel sies for min del om man måler tiden jeg bruker på fag og effekten/nytten av det, men igjen det er det vanskelig å måle, da jeg får det langt bedre selv bare ved å være engasjert.

Jeg syns det viktigste er at man som menneske gjør sitt beste, at man er oppriktig og ærlig,

Og selv liker jeg de som feiler og mislykkes i blant, men går rakrygget videre, det er noe gjenkjenbart og ærlig ved å tørre å stå for å være sårbar som et menneske.

og jeg tror nettopp det er nok for de fleste mennesker, og derfor kjenner jeg aldri på at andre ser ned på meg for min uføretrygd eller mitt handikap, det hender jeg kan se ned på meg selv, men jeg vet heldigvis hvor den følelsen kommer fra og hvor lite den dermed er avgørende i hverdagen.

[AnonymBruker]

og jeg tror nettopp det er nok for de fleste mennesker, og derfor kjenner jeg aldri på at andre ser ned på meg for min uføretrygd

Selv om du ikke kjenner det betyr ikke at andre faktisk ikke gjør det.

Anonymkode: 55b2d...e31

[Madelenemie]

Selv om du ikke kjenner det betyr ikke at andre faktisk ikke gjør det.

Anonymkode: 55b2d...e31

Hei!

Jeg forholder meg til det jeg kan vite, fra det jeg hører, ut i fra dette føler og kjenner jeg og rellaterer jeg.

Det er så mange som sier nettopp helt motsatte ting enn det som kommer frem i media om uføretygdede,

og selv erfarer jeg stor forståelse og respekt av de som kjenner meg, ofte syns de jeg gjør for mye enn for lite, selv om jeg ikke har lønnet arbeide, og jeg tviler ikke på at det de sier er sant.

 Jeg opplevde her en dag, en ubehagelig hendelse, den av et menneske som ikke kjenner meg og det jeg strever med, som ikke syns sånn fort på utsiden, jeg lar ikke dette ene menneske få definere hvordan jeg i hovedsak opplever å bli møtt. Jeg strever i mange mellommenneskelige møter, men ikke fordi andre mener noe vondt, men fordi min autisme kan oppfattes som ekstrem reservethet, arroganse, uinteresse m.m. det er derfor en toveis-begrunnelse til at vanskene opptrer, ikke noens skyld.

Og jeg tror man har mest seg selv å være sint på om man opplever at andre ser ned på en fordi man er uføretrygdet, dette skriver jeg ut i fra min egen erfaring, men jeg har så stor erfaring og utelukkende positiv på at andre syns det er forståelig at jeg, selv om jeg kan kjøre bil, løpe, luke, lage middag m.m. har uføretrygd. Jeg tror folk flest forstår at det ikke er noens barndomsdrøm å bli uføretrygdet, er man det ligger det som regel en god grunn bak.