Mange tanker..

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg ikke fikk noen ordentlig avsluting/farvel med min far før han døde. Det gjør vondt. Mange tanker som "hvorfor gjorde eller sa jeg ikke det og det". Har forsøkt å ikke plage meg selv med slike tanker, for det er bortkastet - får ikke gjort det opp likevel. Så jeg forsøker å forsone meg med at det ble som det ble. 

Jeg var hos han en uke før han døde. Da hadde vi en normal samtale, og han var "seg selv". Han ville jeg skulle komme med noe til han dagen etter, og vi tok farvel slik vi har pleid å gjøre. Han var i godt humør, og viste ingen tegn til at han skulle dø bare en uke etter. For bare to uker siden sa han også at han snart ville komme hjem igjen. 

Dagen etter, da jeg skulle til han slik vi avtalte, ble jeg forsinket pga jobben. Jeg sendte han sms om at jeg ble forsinket. Han hadde ikke åpnet denne. Kort tid etter dette, samme dag, fikk jeg telefon fra pleieren at han ikke orket besøk. Det samme skjedde neste dag. Han var sliten, og de hadde økt mengden med morfin, så han sov mye. 

Jeg var ikke til han de neste 5 dagene. Jeg var så usikker og pendlet mellom "skal, skal ikke dra til han". Jeg  valgte "skal ikke", og lot han være i fred i 5 dager,selv om jeg ikke fikk noen telefon. "Kanskje han ville ha besøk de neste dagene, siden jeg ikke fikk nøen telefon om at han ikke ønsket besøk?". "Eller ville han være i fred". Har hatt mange slike tanker. 

Jeg besøkte han så, bare to dager før han døde. Da så jeg at han hadde blitt mye verre, og at han hadde nok med å puste. Jeg ville ikke forstyrre og stresse han, og sa til han at jeg heller skulle komme tilbake når han ble bedre. Da sa han at han følte at han jaget meg ut. Men jeg forsikret han om at jeg forsto han. Det ble bare tre minutt med besøk den dagen. Jeg var svært forsiktig for å ikke stresse han.

Neste dag fikk jeg telefon, der pleieren sa at vi burde komme fordi han begynte å bli blå og blek, noe som var et tegn på at det nå gikk bare en vei. Da jeg kom dit, hadde han fått medisiner og kviknet litt til, men han sov tungt og fredelig. Satt hos han en stund, men han sov bare, så jeg dro hjem en stund. 

Jeg kjente han nesten ikke igjen den dagen - akkurat som han hadde blitt 20 år eldre over natta. Han var jo ikke så gammel heller. 

Fikk så litt kontakt med han på kvelden da jeg kom tilbake. Jeg øverbringte en hilsen fra familien. Han sa svakt "hils dem" inni en maske. Dette var det siste han sa til meg før han la seg til å sove igjen (og før han døde). Pleierne sa "bare sov og hvil deg nå". Han svarte "ja", men det virket som at han kjempet for å holde seg våken. Han så redd ut. 

Dro fra han den kvelden med hjertet i halsen. Jeg gråt og gråt. Forsto hvor det bar hen. Sov lite den natta fordi jeg voktet tekefonen. 

Tidlig neste morgen ble jeg oppringt av sjefen. Det var krise på jobb og ingen kunne jobbe.. Jeg måtte dra, men sa at hn måtte gjøre alt for å få tak i noen - hvilket ikke gikk, så hn kom til slutt på jobb selv. 

Jeg fikk telefon fra pleieren bare en 1/2-time etter at jeg startet på jobb. Hun sa min far var blitt verre, men at de fortsatt fikk litt kontakt med han. Hun anbefalte meg å komme, noe jeg dessverre ikke hadde mulighet til  

1,5 time senere fikk jeg ny telefon, der pleieren sa det var akutt. Da fikk jeg dratt, men jeg fikk ingen kontakt med han. 

Jeg satt ved hans side, holdt han i hånden, strøk han over ansiktet og på kinnet slik pleieren gjorde, snakket litt til han, sa ting jeg ikke trodde jeg skulle klare å si. Men det var ingen respons. Den eneste endringen jeg så, var at han begynte å puste tyngre da morfinen sluttet å virke, og da han fikk mer, pustet han lettere igjen. Jeg vet ikke om han hørte det jeg sa, men jeg vet at den siste sansen vi mister er hørselen. 

Jeg var så sliten, og valgte å dra hjem å hvile litt. Jeg hadde vært der en stund, og jeg visste at det kanskje var siste gang jeg så han i live, så jeg sa ordenrlig farvel. Men jeg sa også at jeg skulle komme tilbake litt senere og se om han igjen. Men jeg ble to min for sen da jeg kom tilbake to timer etter.

Jeg ble anbefalt å se han. Valgte å gjøre det, mens han enda var varm. Han var helt hvit, det var et sjokk å se han slik. Men jeg så godt på ansiktet hans, og da kjente jeg han litt mer igjen. Han så så fredelig ut. 

Jeg er på en måte glad for at jeg så han, for jeg fikk tanker som "han er virkelig død", og jeg aksepterte at han var død. På en annen måte skulle jeg ønske jeg husket han som han var, for jeg har disse bildene i hodet hele tiden. 

Jeg tenker så mye på at jeg skulle ønske jeg var hos han den siste uka, så jeg kunne snakket mer med han og vært der hos han. 

Hadde jeg visst at jeg på sett og vis snakket med han for siste gang uka før, hadde jeg gjort ting litt annerledes, selv om det var et godt møte. Han ville jo ikke at jeg skulle dra heller den dagen, han fant på mer å snakke om hver gang jeg sa jeg skulle dra.. Han så etter meg og sa "hadet" flere ganger - som om han ikke ville slippe meg.  Det gjorde vondt å dra fra han den dagen, og jeg har i ettertid også følt at jeg skulle vært der lenger den dagen. 

Men det var et hyggelig møte den dagen, han var i ok form og godt humør. Jeg husker dette møtet som godt.

Tenker ellers mye på hvordan det må ha vært for han å være alene den siste uka, og vite og kjenne at han skulle dø.. Han skjønte sikkert at det gikk mot slutten.. Og han ville virkelig ikke dø - han kjempet til siste slutt. Det må ha vært fælt for han. 

Skulle ønske jeg hadde vært der den siste uka. Men jeg tenker også at han selv sa at han ville være i fred noen dager før, noe jeg respekterte. Jeg håper at det var slik han ønsket det de siste dagene jeg ikke var der også. Kanskje ønsket han ikke at jeg skulle se han slik. Tankene har vært mange. 

Dette har vært mitt livs sterkeste og tøffeste opplevelse i tillegg til at jeg har hatt sterk angst for døden generelt. Jeg har trosset det jeg fryktet mest, og jeg håper å komme styrket utav det hele. 

I morgen tar jeg farvel med han for godt. Det blir tøft.. 

Anonymkode: d9a06...cd9

[Kaiya]

Kjære deg, jeg syns det høres ut som du har tilrettelagt for mye godt og fint for både din far og deg selv den siste uken. Du vil aldri få vite hvorfor han ønsket å være for seg selv noen dager - kanskje ønsket han å skåne deg? Kanskje var han for sliten? Kanskje visste han at du "var der" i tankene uansett om du satt hos han eller ikke? Du vil aldri vite, men du vurderte fram og tilbake og valgte å respektere dette ønsket hans - forson deg med at dette var riktig for deg nå. Uansett hva du tenker du skulle ønske du hadde gjort så kan du jo ikke gjøre noe med det - ut over å plage deg selv (og det tror jeg desverre du er altfor flink til sånn generellt).

Jeg tenker ellers som deg, jeg tror døende merker at en er der, holder i hånden, snakker til en, og er nær. Vær glad for at du var der for han akkurat da han forlot verden, slik at han følte seg elsket. Men uansett om man har noen som er glad i seg rundt seg tror jeg det er ensomt å dø, det er noe en må hanskes med alene. Ingen skal bli med, og en kan ikke velge å bli igjen, og kanskje var det dette faren din trengte tid til å forsone seg med også? 

Vær glad for de fine stundene dere fikk på slutten, og si farvel til faren din uten å føle på skyld i morgen. Han ville nok ikke ønsket at du bar nag til deg selv, sant. Klem til deg.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg skrev det tidligere idag og veide frem og tilbake om jeg skulle sende det eller ikke. Det var jo ingen spørsmål i grunn.. Var mer søken etter støtte. Dessuten orket jeg ikke noe kritikk av noe slag nå, har vært nedkjørt hele uken. Har følt meg alene med tankene, og følte for å "snakke" med noen. Takk for at du orket å lese og svare, kayia

 

 

 

 

Anonymkode: d9a06...cd9

[AnonymBruker]

Synes dere at folk respekterer meg når de velger å gjøre det som sjefen gjorde mot meg samme dag som min far døde, og en annen person som sårer meg bare kort tid før begravelsen?

Jeg føler det er så stygt gjort - eller tar jeg feil?

Jeg måtte jobbe dagen etter dødsfallet også selv om jeg vsr så sliten at det gikk rundt for meg, men jeg fikk ikke tak i sjefen, hn svarte meg ikke på telefon. 

Anonymkode: d9a06...cd9

[Kayia]

Synes dere at folk respekterer meg når de velger å gjøre det som sjefen gjorde mot meg samme dag som min far døde, og en annen person som sårer meg bare kort tid før begravelsen?

Jeg føler det er så stygt gjort - eller tar jeg feil?

Jeg måtte jobbe dagen etter dødsfallet også selv om jeg vsr så sliten at det gikk rundt for meg, men jeg fikk ikke tak i sjefen, hn svarte meg ikke på telefon.

Det er lite fruktbart å tenke at dette handler om disrespekt/manglende respekt eller at det er "slemt". De fleste empatiske mennesker ville nok ikke løst en slik situasjon slik sjefen din gjorde, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke respekterer deg. En mulighet er at de ikke skjønner at en voksen fars bortgang går så inn på deg (som også er voksen), og en annen mulighet er at de ikke greier å erstatte deg på kort tid, og dermed håper at det går greit (= valgte å ikke endre avtaler). En tredje mulighet er at disse menneskene selv er mer styrt av rasjonale enn emosjoner, og derfor ikke helt greier å sette seg inn i hvordan det er å ha det vondt, men ingenting av dette handler om disrespekt eller ondskap.

Vi er mange som har vært på jobb både like før og/eller etter foreldres bortgang, jeg selv var også det. Det var tøft, jeg følte at jeg gikk inn i en modus, en slags rolle, men det gikk på et vis. Årsaken var at jeg ikke kunne erstattes den dagen, og det var for sent å avlyse. Hadde jeg satt meg på bakbeina hadde dagen blitt avlyst selvfølgelig, men jeg ville jo heller ikke det.

Poenget mitt er at det handler ikke om deg når andre folk tar valg, det handler om dem og deres vurderinger. Du gjør best i å slutte å tenke at andres handlinger og valg (her - at de tenker at det er ok for deg å være på jobb) er knyttet til eller sier noe om deg og din verdi som menneske

Endret 13. september 2015 av Kayia

[sunflower]

Ikke  uvanlige tanker når man mister noen man er glad i. "Hvorfor gjorde jeg ikke det, hvorfor sa jeg ikke det" osv. Hatt disse tankene selv, men det er så bortkastet å pine seg selv med det. Din far visste at du var glad i han og at han var i tankene dine, og at du respekterte at han trengte å være litt i fred sier en del om din kjærlighet til han.  Som jeg har oppfattet dette så trenger du absolutt ikke å ha dårlig samvittighet...og jeg er og overbevist om at de hører selv om de ligger i dyp søvn. 

Goklem til deg  

[AnonymBruker]

Takk for svar og omtanke..

Anonymkode: d9a06...cd9

[stjernestøv]

Takk for svar og omtanke..

Anonymkode: d9a06...cd9

Jeg blir så tom for ord i slike situasjoner, men jeg er enig med de andre. Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, du gjorde alt du kunne og jeg mener du gjorde det rett. Men at man får masse tanker i ettertid det er sikkert, og det er normalt. Sender med en klem.

[AnonymBruker]

I går fikk jeg vite at jeg har vært til bry for noen jeg har søkt støtte hos. Det var så vondt å få høre det. Det eren av de såreste følelsene jeg sliter medt med til vanlig.

Skulle ønske hn hadde ventet med det til etter begravelsen, for tankene mine er ikke der de burde vært, jeg bare klarer ikke å ikke tenke på det, det såret meg så enormt og ga meg så mye negative tanker -  og det vil jeg ha dårlig samvittighet for resten av livet  

Anonymkode: d9a06...cd9

[stjernestøv]

I går fikk jeg vite at jeg har vært til bry for noen jeg har søkt støtte hos. Det var så vondt å få høre det. Det eren av de såreste følelsene jeg sliter medt med til vanlig.

Skulle ønske hn hadde ventet med det til etter begravelsen, for tankene mine er ikke der de burde vært, jeg bare klarer ikke å ikke tenke på det, det såret meg så enormt og ga meg så mye negative tanker -  og det vil jeg ha dårlig samvittighet for resten av livet  

Anonymkode: d9a06...cd9

Må være noe galt med den personen....

[laban]

I går fikk jeg vite at jeg har vært til bry for noen jeg har søkt støtte hos. Det var så vondt å få høre det. Det er en av de såreste følelsene jeg sliter med til vanlig.

Skulle ønske hn hadde ventet med det til etter begravelsen, for tankene mine er ikke der de burde vært, jeg bare klarer ikke å ikke tenke på det, det såret meg så enormt og ga meg så mye negative tanker -  og det vil jeg ha dårlig samvittighet for resten av livet 

Anonymkode: d9a06...cd9

Ikke la dette legge sten til byrden.  Prøv å tenke på denne perioden som en unntakstilstand der mange har lavere terskel og sier og gjør ting de kanskje ikke ville sagt og gjort hvis alt var normalt.  Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du har behov for støtte når faren din dør etter et langt sykeleie.  Det er helt naturlig og ingenting å bebreide deg selv for.

Alvorlig syke kan være opptatt av at de ikke vil være til bry, noen vil ikke at pårørende skal se dem når de er veldig dårlige, noen blir redde og vil gjerne ha noen hos seg konstant - ingen kan dekke dette behovet 100% til enhver tid.  Så vidt jeg kan forstå, har du gjort det du kunne og vel så det.  Faren din ville helt sikkert ikke ønsket at du skulle plage deg selv nå som hans egne plager har tatt slutt. 

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. 

Anonymkode: d9a06...cd9