Jeg trenger hjelp, men tør ikke be om det.

[AnonymBruker]

Jeg har gått igjennom ganske mye tøft i mitt 22 år lange liv. En barndom fylt av rus og alkohol i familien, barnevern og nye skuffelser om og om igjen. Jeg lærte fort å prelle ting av meg, og jeg tok aldri løfter for gitt. Foreldrene mine var veldig gode, når de samarbeidet og var ren/edru. De var omsorgsfulle og ga meg alt jeg trengte, og de var aldri stygg mot meg på noen som helst måte. Men jeg fant også pappa dritings, og mamma i overdose på kjøkkengulvet. Jeg hadde aldri med meg venner hjem, fordi jeg visste aldri hvilke tilstand hun var i. Om hun sov på kjøkkengulvet eller over stuebordet. Kanskje hun hadde sovnet i sengen sin med røyken i hånden. Pappa kunne gjerne utebli totalt i mange mnd mens han var på fylla, men jo eldre jeg ble jo vanskeligere ble det for mamma å holde meg borte. Jeg dro til pappa på egenhånd. 

Når jeg var 15 tok endelig barnevernet grep og sendte meg i fosterhjem, men det var alt for sent. Jeg var en frisk, oppegående og fin ungdom, skoleflink og sosial. Ingen tvil om det. Men jeg var for knyttet til hjemstedet mitt, vennene mine og foreldrene mine. Jeg var tross alt allerede 15 år, og det å bli flyttet 1 time vekk fra alt man kjenner er en katastrofe. Ikke minst når man plutselig må bytte skole og mister fotfeste totalt. Men tiden i fosterhjemmet var fin den, og jeg trivdes. Men jeg fikk ikke utbytte av det ettersom jeg var så gammel. Mamma fikk beholde foreldreretten, og jeg visste å utnytte dette. I bunn og grunn bestemte mamma, selvom fosterfamilien hadde daglig omsorg. Jeg tvinnet mamma rundt lillefingern og fikk henne til å signere på skolepapirer at jeg kunne begynne på skole 15 mil hjemmefra.

Jeg bodde på hybel der i vel 2 mnd før barnevernet, ambulanse og fosterforeldre sto på døren.. Pappa var død. Jeg hylte. Skrek og slo rundt meg. Livet mitt totalt i grus. Jeg nådde bunnen med et brak og jeg fikk ikke puste. Jeg var da 16 år. Sakte men sikkert kom jeg meg tilbake til livet, men måtte avslutte skolen pga for mye fravær. Det kommende året husker jeg ingenting fra. Og da mener jeg ingenting. Jeg har fortrengt hele 10 mnd av livet mitt. Neste jeg husker er at jeg begynte på skolen igjen, men klarte det ikke den gangen heller. Jeg ble 18, flyttet inn med samboer, fikk 2 barn på 2 år og livet var egentlig bra. Jeg var mye bekymret for mamma da. Hun nektet for at hun ruset seg, men jeg visste bedre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt til henne i panikk og planlagt begravelsen hennes i hodet. Forberedt meg på det verste. Mamma hadde ikke mange, hun hadde meg og brødrene mine. Og barna mine. Men det var ikke nok. Heroinen var bedre. Hun hadde angst, depresjoner og lett grad av shizofreni som jeg leste i papirene hennes. Hun ruset seg for å døyve den psykiske smerten, men hun ble enda verre psykisk av den dårlige samvittigheten ovenfor familien. Det var en ond sirkel. 

Det kunne lett gå et par dager hvor jeg ikke fikk tak i henne, og det gjorde det denne helgen også. Hun var dårlig sa hun, og trengte å sove. Når det hadde gått 2 dager uten at jeg hørte fra henne kastet jeg meg i bilen igjen. Som mange ganger før. Forberedte meg på hva jeg kunne se. Kom frem og så at mobil, kaffekopp etc sto på bordet. TV var på. Men hun åpnet ikke. Da fikk jeg den følelsen av at nå er det over. Ringte min bror og fikk han til å låse seg inn. Politiet og ambulanse kom. Broren min gråt, jeg sto der helt apatisk. Hun hadde tatt en overdose like etter jeg pratet med henne for 2 dager siden. Hun var kald, blå og det var blod. Jeg har latt min egen mor ligge død i 2 dager, uten at jeg dro innom. Jeg hadde følelsen hele helgen av at noe var galt. Men jeg dro ikke innom. Alle sier at det ikke er min feil, men jo, det er min feil. Ene og alene. Der sto jeg da. 21 år og foreldreløs. Jeg tok eksamen dagen før begravlesen hennes, og etter begravelsen pustet jeg ut. Jeg var lettet. Jeg slapp å bekymre meg noe mer. Dette har jeg jo stille "håpet" på, men samtidig vært livredd for, i mange mange år allerede. Men nå kan jeg fokusere på meg selv, og barna mine. 

2 uker senere kom presten på døren. Min eldste bror hadde tatt overdose. Jeg begynte å le. Jeg sendte melding til tante:" **** er død. haha." Jeg var i sjokk. Begravelsen hans gikk fint for seg, og jeg sto å ventet på at nestemann skulle dø. Jeg var på byen, jeg var med venner, meldte meg opp til nye studier og satt ikke i ro et sekund. Nå er det 10 mnd siden straks, og jeg har enda ikke sørget. Jeg savner mamma, noe helt grusomt. Men jeg har ikke sørget. Samtidig merker jeg at jeg er sint. Jeg er hissig. Jeg blir lei meg for hver minste lille ting. Jeg kan bli på gråten av at en venn ikke har tid til meg akkurat når jeg ønsker det. Eller hvis barna krangler. Eller hvis jeg mister noe i gulvet. Jeg føler meg tom, og har vondt i brystet. Jeg har prøvd psykolog, men jeg klarer ikke prate. Jeg har alltid prellet alt av meg, og føler meg sterk. Jeg ER sterk. Jeg sier det samme til meg selv hver eneste gang:"Nå skal jeg prate med psykolog, jeg skal gråte, kjefte og få ut alle følelsene mine." Men jeg sitter der å ler. Og smiler. Og sier kanskje:"Ja, det er jo vondt, men det går helt fint. Jeg klarer meg." 

Alt er kaos. Jeg får ikke sove. jeg har mareritt og jeg skyver vekk alle som bryr seg om meg. Jeg tør ikke knytte meg til noen følelsesmessig fordi jeg føler at alle dør eller forsvinner. At noe er feil med meg. At jeg kunne forhindret mamma sitt dødsfall. 

Anonymkode: f9419...334

[Gjest]

Hei, 

jeg fikk så vondt av deg.. Håper noen kan gi deg bedre svar, men tenkte å si til deg at du kan skrive et brev til legen din, og evt også printe ut innlegget ditt som du  legger ved dette brevet. "Just do it". Da har du begynt..

En behandler kan hjelpe deg med å åpne deg, men da må du la han få vite at det er så vanskelig for deg å åpne deg, du skriver her, så han blir klar over det og kan hjelpe deg.

Jeg var som deg, jeg satte på meg et skjold og latet som jeg var sterk. Absolutt ingen kom inn på meg. Så møtte jeg veggen, og bestemte meg for å søke hjelp selv om det var tøft å gjøre det.

Føler med deg..ønsker deg masse lykke til.

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine ord. Jeg vet at det er "enkelt" å gå til legen og få hjelp, men jeg klarer ikke ta det skrittet. Det føles ut som om jeg gir opp på en måte. 

Anonymkode: f9419...334

[Gjest]

Sånn var det hos meg også. Jeg måtte presse meg hardt for å gjennomføre det. Sånn har det vært i behandlingen ellers også. Det koster, men om du vil få det bedre er det verdt å ta den kostnaden. 

[Gjest]

Etter det jeg har vært gjennnom siste tiden, tror jeg at alle klarer det de frykter eller vil bare de vil det nok. 

Jeg hadde alltid fryktet barnevernet og var livredd for å miste ungene mine. Men jeg ville at barna mine skulle få det bra, så jeg gikk til barnevernet, la alle kortene på bordet og sa jeg trengte hjelp. Selv om jeg risikerte å miste barna var de og deres begov viktigere enn mine. Dette var for noen år siden, og det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte. 

Jeg håper at du mobiliserer all din styrke og går inn for å klare dette. Du må gjerne sende meg pm hvis du trenger støtte til det hvis du vil. 

 

Klem

[Madelenemie]

Jeg har gått igjennom ganske mye tøft i mitt 22 år lange liv. En barndom fylt av rus og alkohol i familien, barnevern og nye skuffelser om og om igjen. Jeg lærte fort å prelle ting av meg, og jeg tok aldri løfter for gitt. Foreldrene mine var veldig gode, når de samarbeidet og var ren/edru. De var omsorgsfulle og ga meg alt jeg trengte, og de var aldri stygg mot meg på noen som helst måte. Men jeg fant også pappa dritings, og mamma i overdose på kjøkkengulvet. Jeg hadde aldri med meg venner hjem, fordi jeg visste aldri hvilke tilstand hun var i. Om hun sov på kjøkkengulvet eller over stuebordet. Kanskje hun hadde sovnet i sengen sin med røyken i hånden. Pappa kunne gjerne utebli totalt i mange mnd mens han var på fylla, men jo eldre jeg ble jo vanskeligere ble det for mamma å holde meg borte. Jeg dro til pappa på egenhånd. 

Når jeg var 15 tok endelig barnevernet grep og sendte meg i fosterhjem, men det var alt for sent. Jeg var en frisk, oppegående og fin ungdom, skoleflink og sosial. Ingen tvil om det. Men jeg var for knyttet til hjemstedet mitt, vennene mine og foreldrene mine. Jeg var tross alt allerede 15 år, og det å bli flyttet 1 time vekk fra alt man kjenner er en katastrofe. Ikke minst når man plutselig må bytte skole og mister fotfeste totalt. Men tiden i fosterhjemmet var fin den, og jeg trivdes. Men jeg fikk ikke utbytte av det ettersom jeg var så gammel. Mamma fikk beholde foreldreretten, og jeg visste å utnytte dette. I bunn og grunn bestemte mamma, selvom fosterfamilien hadde daglig omsorg. Jeg tvinnet mamma rundt lillefingern og fikk henne til å signere på skolepapirer at jeg kunne begynne på skole 15 mil hjemmefra.

Jeg bodde på hybel der i vel 2 mnd før barnevernet, ambulanse og fosterforeldre sto på døren.. Pappa var død. Jeg hylte. Skrek og slo rundt meg. Livet mitt totalt i grus. Jeg nådde bunnen med et brak og jeg fikk ikke puste. Jeg var da 16 år. Sakte men sikkert kom jeg meg tilbake til livet, men måtte avslutte skolen pga for mye fravær. Det kommende året husker jeg ingenting fra. Og da mener jeg ingenting. Jeg har fortrengt hele 10 mnd av livet mitt. Neste jeg husker er at jeg begynte på skolen igjen, men klarte det ikke den gangen heller. Jeg ble 18, flyttet inn med samboer, fikk 2 barn på 2 år og livet var egentlig bra. Jeg var mye bekymret for mamma da. Hun nektet for at hun ruset seg, men jeg visste bedre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt til henne i panikk og planlagt begravelsen hennes i hodet. Forberedt meg på det verste. Mamma hadde ikke mange, hun hadde meg og brødrene mine. Og barna mine. Men det var ikke nok. Heroinen var bedre. Hun hadde angst, depresjoner og lett grad av shizofreni som jeg leste i papirene hennes. Hun ruset seg for å døyve den psykiske smerten, men hun ble enda verre psykisk av den dårlige samvittigheten ovenfor familien. Det var en ond sirkel. 

Det kunne lett gå et par dager hvor jeg ikke fikk tak i henne, og det gjorde det denne helgen også. Hun var dårlig sa hun, og trengte å sove. Når det hadde gått 2 dager uten at jeg hørte fra henne kastet jeg meg i bilen igjen. Som mange ganger før. Forberedte meg på hva jeg kunne se. Kom frem og så at mobil, kaffekopp etc sto på bordet. TV var på. Men hun åpnet ikke. Da fikk jeg den følelsen av at nå er det over. Ringte min bror og fikk han til å låse seg inn. Politiet og ambulanse kom. Broren min gråt, jeg sto der helt apatisk. Hun hadde tatt en overdose like etter jeg pratet med henne for 2 dager siden. Hun var kald, blå og det var blod. Jeg har latt min egen mor ligge død i 2 dager, uten at jeg dro innom. Jeg hadde følelsen hele helgen av at noe var galt. Men jeg dro ikke innom. Alle sier at det ikke er min feil, men jo, det er min feil. Ene og alene. Der sto jeg da. 21 år og foreldreløs. Jeg tok eksamen dagen før begravlesen hennes, og etter begravelsen pustet jeg ut. Jeg var lettet. Jeg slapp å bekymre meg noe mer. Dette har jeg jo stille "håpet" på, men samtidig vært livredd for, i mange mange år allerede. Men nå kan jeg fokusere på meg selv, og barna mine. 

2 uker senere kom presten på døren. Min eldste bror hadde tatt overdose. Jeg begynte å le. Jeg sendte melding til tante:" **** er død. haha." Jeg var i sjokk. Begravelsen hans gikk fint for seg, og jeg sto å ventet på at nestemann skulle dø. Jeg var på byen, jeg var med venner, meldte meg opp til nye studier og satt ikke i ro et sekund. Nå er det 10 mnd siden straks, og jeg har enda ikke sørget. Jeg savner mamma, noe helt grusomt. Men jeg har ikke sørget. Samtidig merker jeg at jeg er sint. Jeg er hissig. Jeg blir lei meg for hver minste lille ting. Jeg kan bli på gråten av at en venn ikke har tid til meg akkurat når jeg ønsker det. Eller hvis barna krangler. Eller hvis jeg mister noe i gulvet. Jeg føler meg tom, og har vondt i brystet. Jeg har prøvd psykolog, men jeg klarer ikke prate. Jeg har alltid prellet alt av meg, og føler meg sterk. Jeg ER sterk. Jeg sier det samme til meg selv hver eneste gang:"Nå skal jeg prate med psykolog, jeg skal gråte, kjefte og få ut alle følelsene mine." Men jeg sitter der å ler. Og smiler. Og sier kanskje:"Ja, det er jo vondt, men det går helt fint. Jeg klarer meg." 

Alt er kaos. Jeg får ikke sove. jeg har mareritt og jeg skyver vekk alle som bryr seg om meg. Jeg tør ikke knytte meg til noen følelsesmessig fordi jeg føler at alle dør eller forsvinner. At noe er feil med meg. At jeg kunne forhindret mamma sitt dødsfall. 

Anonymkode: f9419...334

Hei!

 

Jeg er sikker på at du ikke kunne forhindret din mammas dødsfall.

Selv om du er veldig sterk, og det er bra, så er det uheldig at du ikke som nå, når du virkelig trenger det ikke greier ta imot hjelp.

Men jeg tror ofte akkurat det ikke er så uvanlig. Selv liker jeg ikke "snakke", så oppsøke hjelp var ikke noe jeg heller gjorde før min mann hjalp meg ved at han bidro ved å ta seg av snakkingen, for min del endret det mye, jeg tok når først snakkingen ikke var verre enn at jeg mestret det, lett i mot hjelp, men så kom jeg til en psykiater som snakket og forklarte og ikke tvang meg til å snakke når jeg hadde lite/ingenting å si. For meg var det fremmed å snakke med et annet menneske.

Jeg syns hww svarte oppriktig og bra og viser en omsorg som mange iblant glemmer på nettet. Vi er bare mennesker og om vi kan hjelpe hverandre et stykke på veien med det vanskelige, så er det kosntruktivt og bra.

Ellers blir jeg ganske imponert over din unge alder, og dine tanker rundt feks din mammas omsorg til tross for hennes strev og mangler

Jeg hadde det vanskelig jeg også, og ikke før for få år siden klarte jeg se min mammas perspektiv, se henne, i det hun sliter med. Jeg er glad det perspektivet kom på plass, for jeg tror de aller fleste foreldre ønsker det beste for sine barn, men av ulike og sammensatte grunner greier de ikke alltid gi det, og en grunn er rusmisbruk.

Det er viktig å greie skille ønske om og kjærlighet , fra manglende evner feks som grunner som rusmisbruk, min mor hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og preges fortsatt av dette i sin rellasjon til andre, det gikk ut over meg, men det har en forklaring, og den forklaringen er viktig å ta i betraktning, men jeg var ikke så moden som deg når jeg var 21 år.

Jeg håper du gradvis kommer dit at du forstår det iblant er lurt å ta imot hjelp, hjelp, som feks bare innrømme for seg selv en begrensing, eller at er sårbar,  kan være en god start på en lang og ofte vanskelig vei mot å bearbeide traumer man har fortrengt.

Jeg håper du velger å ta imot hjelp.

 

 

[sunflower]

Du skriver at det føles som å gi opp ved å søke hjelp. Tvert imot!  Det er da du virkelig tar tak for å få det bedre .

Du har opplevd mye vondt i ditt unge liv så håper du klarer å søke hjelp, og jeg er enig med hww i at du kan printe dette ut eller skrive et brev til legen.  Og da er første skritt tatt på veien  

Og så vil jeg bare si til  deg hww, at  jeg beundrer deg for at du kontaktet barnevernet for hjelp med barna dine!  Det var en uegoistisk handling. Du tenkte det beste for de