Ekspertsvar NHD - PTSD vs EUPF?

[aase k.]

Fikk opprinnelig diagnosen eupf på dps for noen år siden, men under utredningen turde jeg ikke fortelle alt av frykt for at psykologen 

skulle ta opp ting jeg ikke ville snakke om. Ting som var alt for sårt for meg. 

Men for noen dager siden tok jeg det opp med legen min og bare av det jeg fortalte og min mistanke til ptsd så måtte han si seg enig at 

Ptsd ikke skulle utelukkes siden de overlappet hverandre.

Grunnen til at jeg mistenker ptsd er: unngår steder og personer som minner om alt vondt som har skjedd bl.a årevis med mobbing. Får angst

hvis jeg møter folk som vet om det som skjedde, søvnproblemer, skvetten, hører jeg lyder utenfor får jeg angst, men må samtidig sjekke

for å være sikker, depresjon og angst osv. Flyttet fra hjembygda pga det som skjedde og tør ikke gå i butikker der eller dra bort fra huset til foreldrene

mine med mindre jeg skal på besøk til slekt. 

Men jeg lurer jo på hva som egentlig er forskjellen på ptsd og eupf? Hva er den største ulikheten?

Kan fastlegen min utrede meg for ptsd eller må jeg henvises videre? (Fastlegen er spesialist i allmennmedisin og han kjenner meg ganske godt).

På forhånd takk :-)

[Psychopomp]

PTSD er vel en slags angstlidelse som går på angst i forbindelse med en ekstrem påkjenning en har hatt, og ettervirkningene etter dette, med mareritt, flashbacks. En har problemer med å mestre det som trigger angsten. Hvis det er visse sosiale situasjoner eller visse mennesker som utløser "stresset" så vil man få problemer med å fungere på disse områdene, i alle fall er det mye lidelse.

EUPD går vel på at personligheten ens ikke har noen spesiell "retning". Mål, følelser, tanker, håp, drømmer, meninger - det er kaotisk, og "ustabilt". En får problemer med å fungere sosialt pga. at hvordan man er og hva man vil er varierende, og det passer ikke så godt inn i vanlige sosiale situasjoner. Og man kan få voldsomme reaksjoner (enten fordi man ikke passer inn eller slik at det fører til at man ikke passer inn - åkke som), som sinneutbrudd, selvskading, rusmisbruk, risiko-oppsøkende adferd. Men dette er også en personlighetsforstyrrelse, og det betyr at man har mange andre personlighetstrekk, og ofte kvalifiserer man for flere personlighetsforstyrrelser også. Hvis man f.eks. har unnvikende personlighetsforstyrrelse samtidig, så blir nok ikke adferden så utagerende, man holder det mer for seg selv og utagerer "innad".

Jeg tror ikke det er mulig å finne et skarpt skille mellom ulike psykiske lidelser. Som du spør om ved "hva er den største ulikheten". To ulike pasienter med korrekte forskjellige diagnoser kan ha veldig mye til felles. Det blir mer teoretiske abstraksjoner, som jeg ikke tror har noen nytteverdi utenfor akademia.

Men dette er nå bare min synsing, da.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

PTSD-diagnosen ble utformet for tilfeller hvor en psykisk frisk/normalt psykisk utviklet, voksen person ble utsatt for en livstruende hendelse. Evt gjentatte hendelser slik som en opplevde det i konsentrasjonsleir eller som krigsseiler. I dag opptrer slike tilfeller oftest ved drapsforsøk, væpnet ran og voldtekt.

Så vet vi at dette ikke lenger er den typiske PTSD-utviklingen. I psykiatrien ser vi langt oftere tilfeller slik du beskriver. Gjentatte traumer, som ikke nødvendigvis hver for seg er katastrofale, men hvor summen av dem har hatt meget skadelig virkning. Skadelig virkning også på det som skulle vært en normal personlighetsutvikling. Da får vi tilstander som oftest blir kalt kompleks PTSD, og som ofte også har symptomer fra personlighetsforstyrrelser.

De typiske PTSD-symptomer er variasjoner over angstsymptomer som dukker opp i situasjoner som ligner på de traumatiske, flashbacks og mareritt.

EUPF-symptomene er ustabilt selvbilde, raske emosjonelle svingninger, tendens til å se andre svart/hvitt, inadekvat sinne/manglende evne til å kontrollere sinne, selvskadende adferd, identitetsforstyrrelse og ekstrem angst for å bli avist/forlatt.

[[email protected]]

Hvordan får man en person med unnvikende personlighetsforstyrrelse (menn spesielt) å akseptere å gå i terapi?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ønsket om å gå i terapi kan påvirkes med motivasjon. Motivasjonen kommer oftest av at en lider av å ha det slik en har det, og et ønske om endring.

Vi snakker om intern motivasjon (en ønsker det selv) og ekstern motivasjon (kona, familien, ruskonsulenten) ønsker endring.

Erfaring viser at effekten av behandling er svært liten om motivasjonen er ekstern.

[AnonymBruker]

Er behandling den samme? 

Anonymkode: 136ae...34d