Ekspertsvar Å åpne seg om selvskading

[AnonymBruker]

En del av meg sier at det jeg gjør ikke er så farlig. Det er min egen kropp, så jeg ser ikke helt problemet. Dessuten er jeg liksom voksen og har ikke lov til å holde på med sånt tull. Jeg er for svak til å kutte dypt nok uansett, så da kan jeg jo ikke ha det så ille. Derfor må jeg heller ikke fortelle det til psykologen, for det avslører at jeg ikke fortjener hjelp.

En annen del av meg har lært at uansett hvor alvorlig, så skal det en del til for at en person skal ønske å skade seg selv. Uansett hvor skummelt det er så burde man fortelle det. Skrekkhistoriene er jo at det utvikler seg og blir verre og vanskeligere å slutte med.

Jeg vil så gjerne at den siste tankerekken skal vinne gjennom, men den første roper alltid høyest. Er det noen som har noen støttende ord som kan gjøre det lettere å få det ut? Jeg har prøvd i et halvt år allerede.

Anonymkode: 15cf5...693

[AnonymBruker]

En del av meg sier at det jeg gjør ikke er så farlig. Det er min egen kropp, så jeg ser ikke helt problemet. Dessuten er jeg liksom voksen og har ikke lov til å holde på med sånt tull. Jeg er for svak til å kutte dypt nok uansett, så da kan jeg jo ikke ha det så ille. Derfor må jeg heller ikke fortelle det til psykologen, for det avslører at jeg ikke fortjener hjelp.

En annen del av meg har lært at uansett hvor alvorlig, så skal det en del til for at en person skal ønske å skade seg selv. Uansett hvor skummelt det er så burde man fortelle det. Skrekkhistoriene er jo at det utvikler seg og blir verre og vanskeligere å slutte med.

Jeg vil så gjerne at den siste tankerekken skal vinne gjennom, men den første roper alltid høyest. Er det noen som har noen støttende ord som kan gjøre det lettere å få det ut? Jeg har prøvd i et halvt år allerede.

Anonymkode: 15cf5...693

Det første avsnittet kunne jeg skrevet selv bortsett fra at jeg har valgt å være åpen om det hos behandler.  Jeg har aldri opplevd å bli møtt med forakt.  Heller ikke når jeg sa det til et par av mine venner. Nå har jeg faktisk ikke skadet meg på ca 8 mnd.  

Hvorfor skulle du ikke fortjene hjelp på grunn av selvskading? Dette er noe psykologen har hørt om mange ganger før.  Hvis du ikke klarer å si det, så skriv en lapp og gi til psykologen.  Det er kanskje lettere å snakke om det når psykologen vet det. 

Anonymkode: a1958...d4d

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle du ikke fortjene hjelp på grunn av selvskading?  

Anonymkode: a1958...d4d

Fordi skadingen er verst når jeg gjør mest for å hjelpe meg selv. Jeg er redd det skal se ut som jeg motarbeider meg selv og hjelpen jeg får.

Anonymkode: 15cf5...693

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å gå i psykoterapi krever ærlighet for å få fremgang. Pasienter som lyver for terapeuten vil ikke bli bedre.

Å bevisst tilbakeholde viktig informasjon er det samme som løgn.

Du må bestemme deg. Enten kan du like godt slutte hos psykologen, eller så må du fortelle om slike vanskelig ting du sliter med. Jeg håper du velger det siste. Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Fordi skadingen er verst når jeg gjør mest for å hjelpe meg selv. Jeg er redd det skal se ut som jeg motarbeider meg selv og hjelpen jeg får.

Anonymkode: 15cf5...693

For det første så er behandleren der for å hjelpe deg.  Tror du ikke dette er en problemstilling psykologen har sett før? Slik jeg selv har opplevd selvskading så har den mange årsaker.  Mange ganger slik at jeg selv ikke forstår hvorfor.  Det du skriver her tror jeg ikke er så uvanlig. Når vi skal hjelpe oss selv så kan det komme mange følelser og reaksjoner inn.  Spesielt hvis det føles for vanskelig eller vi ikke får det til som vi ønsker.  Hvorfor jeg selv skadet meg i slike situasjoner verken forstår eller vet jeg.  Men jeg har tenkt at det kan være en form for å straffe meg selv for jeg ikke gjør nok. Straff for å ha mislykkes.  En form for å gjemme meg unna det som er vanskelig.  Taklet dårlig når andre forventet noe av meg. 

Hvis du spør NHD så har han nok hørt det meste før.  Skal du kunne få best mulig hjelp så må du bestemme deg for å si det slik det er. 

Anonymkode: a1958...d4d

[AnonymBruker]

Å gå i psykoterapi krever ærlighet for å få fremgang. Pasienter som lyver for terapeuten vil ikke bli bedre.

Å bevisst tilbakeholde viktig informasjon er det samme som løgn.

Du må bestemme deg. Enten kan du like godt slutte hos psykologen, eller så må du fortelle om slike vanskelig ting du sliter med. Jeg håper du velger det siste. Lykke til :-)

Det har faktisk ikke vært helt bevisst at jeg har holdt det tilbake. De fleste gangene har det rett og slett vært helt borte for meg i timene, og vi har ikke snakket om noe som har fått meg til å tenke på det. Med én gang jeg har kommet ut døra så har jeg begynt å tenke på det igjen. Kanskje jeg neste gang skal prøve å brette opp ermene før jeg går inn, for da må jeg jo huske det.

Takk for et brutalt ærlig svar. Jeg måtte lese det fire ganger før jeg klarte å se det positive i det, men nå motiverer det.

For det første så er behandleren der for å hjelpe deg.  Tror du ikke dette er en problemstilling psykologen har sett før? Slik jeg selv har opplevd selvskading så har den mange årsaker.  Mange ganger slik at jeg selv ikke forstår hvorfor.  Det du skriver her tror jeg ikke er så uvanlig. Når vi skal hjelpe oss selv så kan det komme mange følelser og reaksjoner inn.  Spesielt hvis det føles for vanskelig eller vi ikke får det til som vi ønsker.  Hvorfor jeg selv skadet meg i slike situasjoner verken forstår eller vet jeg.  Men jeg har tenkt at det kan være en form for å straffe meg selv for jeg ikke gjør nok. Straff for å ha mislykkes.  En form for å gjemme meg unna det som er vanskelig.  Taklet dårlig når andre forventet noe av meg. 

Hvis du spør NHD så har han nok hørt det meste før.  Skal du kunne få best mulig hjelp så må du bestemme deg for å si det slik det er. 

Anonymkode: a1958...d4d

Som du sier kan skadingen ha mange årsaker. Jeg har hatt to perioder tidligere der jeg har gjort lignende ting, og hver gang var det forskjellig. Jeg er ganske sikker på at jeg forstår hvorfor jeg gjør det denne gangen. Jeg vet hva motivasjonen til "stemmen" som sier at jeg skal gjøre det er. Som du sier kan det være en form for straff, men for min del er det straff for at jeg lykkes. Det er straff for at jeg presser meg selv til å gjøre ting som hodet mitt sier at jeg ikke "får lov til", som f.eks. å ta imot hjelp og slippe andre inn. I realiteten er det jo tull at man skal straffes for det.

Takk for svar og støtte.

Anonymkode: 15cf5...693