Det er best å ikke si noe

[AnonymBruker]

Jeg har sagt til et par på jobb at jeg er delvis uføretrygdet. Jeg har også sagt at jeg sliter med konsentrasjonen nå. Har ikke sagt jeg sliter psykisk, men det forstår de kanskje.

Jeg er ukomfortabel med det de vet. Føler de har endret syn på meg. Nå angrer jeg for åpenheten. Det er en grunn for at jeg sa det, men jeg burde likevel ikke sagt noe. Folk er ofte flinkere til å snakke om noen enn med dem. Jeg blir veldig usikker i forhold til dem.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[frosken]

Hvordan vet du at denne usikkerheten har sammenheng med de andre og ikke kun er uttrykk for dine egne ting? Har du holdepunkter som gir deg grunn til å tro at de har endret syn på deg?

[AnonymBruker]

Hvordan vet du at denne usikkerheten har sammenheng med de andre og ikke kun er uttrykk for dine egne ting? Har du holdepunkter som gir deg grunn til å tro at de har endret syn på deg?

Jeg har ingen store og sikre holdepunkter, men enkelte småting jeg reagerer på som gjør meg usikker.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[frosken]

Jeg mener det er mer konstruktivt å anta at det er din egen usikkerhet som forårsaker disse tankene hos deg, og ikke gjette på hva dine kollegaer mener før du har sikre holdepunkter.

[AnonymBruker]

De har nok fått endret syn på deg ja, på en annen side er det vanskelig å holde skjult at man ikke jobber fullt. Så kanskje like greit. Når man har blitt trygdet følger det med endel sosiale komplikasjoner det etter min mening er umulig å unngå.

Det er ikke så uvanlig at kvinner jobber deltid her jeg bor, så det er ingen som reagerer på det. Det er ingen som mistenker at det er en spesiell grunn til det.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[AnonymBruker]

Jeg mener det er mer konstruktivt å anta at det er din egen usikkerhet som forårsaker disse tankene hos deg, og ikke gjette på hva dine kollegaer mener før du har sikre holdepunkter.

Det mest konstruktive er jo å ikke bry seg. Men enkelte av oss er kanskje mer sårbare og har vanskelig for å la være selv om vi vet at det ikke har noen hensikt.

Jeg er var overfor andres oppførsel. Når jeg føler det er noe, så pleier det ofte å stemme.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[AnonymBruker]

Hm, ok. Da skjønner jeg ikke at du gadd fortelle noe. Men gjort er gjort...

Jeg hadde likevel en grunn for å si det. Vurderte frem og tilbake hva jeg skulle. Mente det var mest fornuftig. Men nå sitter jeg igjen med følelsen av at det er best å ikke si noe. Hadde jeg hatt en synlig lidelse hadde de nok forstått. 

Anonymkode: 10cf1...e1a

[Gjest Gargamel]

Det inngår som en liten del av hvordan de ser på deg, men ikke en altoverskyggende del. Det inntrykket folk har av deg skaper du først og fremst gjennom hvordan du er når du er sammen med dem, og hvordan du gjør jobben din.

[frosken]

Jeg hadde likevel en grunn for å si det. Vurderte frem og tilbake hva jeg skulle. Mente det var mest fornuftig. Men nå sitter jeg igjen med følelsen av at det er best å ikke si noe. Hadde jeg hatt en synlig lidelse hadde de nok forstått. 

Anonymkode: 10cf1...e1a

Jeg tror dette primært er ditt tankespinn. Så fremt du ikke plutselig har begynt å oppføre deg annerledes, så har jeg vanskelig for å tro at dine kollegaer plutselig ser annerledes på deg.

[Madelenemie]

Det mest konstruktive er jo å ikke bry seg. Men enkelte av oss er kanskje mer sårbare og har vanskelig for å la være selv om vi vet at det ikke har noen hensikt.

Jeg er var overfor andres oppførsel. Når jeg føler det er noe, så pleier det ofte å stemme.

Anonymkode: 10cf1...e1a

Hei!

 

Siden du er sånn, så kan det jo hende det stemmer, det du føler, men i såfall sier det mer om dem enn deg.

Jeg er skikkelig dårlig på å forstå andres atferd, så jeg baserer meg ikke på hva jeg føler, likevel kan jeg bli usikker og sårbar også jeg, særlig nå som jeg har vært uvanlig pågående på andre, etter råd, for å få kontakt. Jeg har blitt en blanding av avvist, utnyttet og blitt utsatt for et konkurranseinnstinkt som ikke er ok, forklart av en psykolog.

Jeg er såå glad, at jeg ikke var åpen om min autisme, for da ville jeg begynne å tenke at avvisningen var knyttet til det, men det var det ikke, det var knyttet til at dem, og evt deres problemer og begrensinger og selvhevdingsbehov. Der med det, er det for meg satt på plass, jeg svarer dem, men de er ikke noen mennesker jeg tenker er ok for meg, så jeg holder avstand, nå er det jeg som ikke ønsker deres kontakt.

Jeg håper du klarer plassere dette korrekt, det fins ugreie mennesker, å reagere på noe ærlig som at du sa du har delvis uføretrygd, sier jo bare veldig mye om dem. At du er så ærlig sier mye positivt om deg, men som veldig åpen, er man også sårbar, men sårbar går bra, så lenge man har styrke til å ikke la seg prege og plage av det.

Jeg har selv fått bedre samarbeidspartnere, litt mer av de stille mennesketypene, de vet fortsatt ikke at jeg har autisme, men om det passer seg sånn å si det, så gjør jeg det, det forklarer en hel del, men samtidig blir man sårbar på en annen måte, når man sier sånt til de man ikke har kjent veldig lenge.

Håper du klarer å se forbi...eller vet ikke ord jeg burde bruke.., men ikke la deg plages ved dette.

Selv er en av de mest gufne, blitt selve drivkraften min for å ta alle eksamener. Når jeg er som mest sliten, tenker jeg på hun som var den mest gufne, jeg var analfabet på programmering, men hennes uhjelpsomhet, arroganse og ubehagelige vesen, har medført at jeg leser enda hardere, og faktisk ble hun så forundret da hun oppdaget/så vurderingen jeg hadde fått på en oppgave, selv ikke hun bestod,  at hun som prater og prater og prater ble helt stille! Da skjønte jeg, at her er det ugler i mosen, kanskje burde jeg også stole litt mer på følelsen.

En dag nå kom hun løpende etter meg, sa noe om at om jeg trengte hjelp så....jeg svarte, "Nei takk det går fint med alt", så gikk jeg.

Hun var langt flinkere enn meg, er det sikkert, fordi hun kan programmere i andre språk, men hennes uhjelpsomhet fikk frem en fighter i meg, men selv deler jeg ALLE mine løsninger og oppgaver med de som trenger drahjelp, Og for meg viser dette at ikke alle mennesker er ok for oss, og når vi møter de som ikke er ok, så er det sunt og riktig at man kan plassere følelsen, ansvaret også gå videre, lettet over at man selv vil behandle andre på en mye mer ok måte.

Håper du får til å takle følelsene i hverdagen.

 

[AnonymBruker]

Det inngår som en liten del av hvordan de ser på deg, men ikke en altoverskyggende del. Det inntrykket folk har av deg skaper du først og fremst gjennom hvordan du er når du er sammen med dem, og hvordan du gjør jobben din.

Det er sant det. Likevel blir jeg usikker. Jeg trives i jobben og med kollega. Jeg skulle ønske jeg var mer av den typen som ikke heftet meg med slike ting.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[slabbedask]

Jeg mener det er mer konstruktivt å anta at det er din egen usikkerhet som forårsaker disse tankene hos deg, og ikke gjette på hva dine kollegaer mener før du har sikre holdepunkter.

Det er helt vanlig at folk flest ser ned på uføretrygdede som slappe og latere navere.

[frosken]

Det er helt vanlig at folk flest ser ned på uføretrygdede som slappe og latere navere.

Jeg betviler at det er vanlig å se ned på kollegaer som er 50 % uføre så lenge de fungerer ok i jobben.

[slabbedask]

Jeg betviler at det er vanlig å se ned på kollegaer som er 50 % uføre så lenge de fungerer ok i jobben.

Mulig det, men 100% uføre blir ihvertfall uglesett.

[AnonymBruker]

Jeg betviler at det er vanlig å se ned på kollegaer som er 50 % uføre så lenge de fungerer ok i jobben.

Det er kanskje det som blir litt forvirrende. Jeg fungerer greit på deltid. Hvorfor kan jeg ikke da jobbe fulltid. Det er ingen som kan se noe på meg. Kunne jeg sagt at jeg hadde en utslitt nakke, så ville det være lettere å forstå at jeg ikke kunne jobbe fulltid. Men psyken er det mer komplisert å forklare, og jeg ønsker heller ikke å si noe om det.

Anonymkode: 10cf1...e1a

[frosken]

 På min arbeidsplass har jeg aldri hørt noen spekulere over hvorfor noen jobber redusert.

Jeg har heller ingen tro på at det er  enklere å få forståelse for vond nakke. Det er ikke noe mer synlig med muskel-skjelettplager enn psykiske lidelser.

 

[slabbedask]

Jeg har heller ingen tro på at det er  enklere å få forståelse for vond nakke. Det er ikke noe mer synlig med muskel-skjelettplager enn psykiske lidelser.

 

Så du innrømmer at det faktisk ER vanskelig å få forståelse for at man ikke jobber?

[frosken]

Så du innrømmer at det faktisk ER vanskelig å få forståelse for at man ikke jobber?

At det finnes mange negative fordommer mot det å ikke delta i arbeidslivet, mener jeg er helt opplagt. I denne tråden er det imidlertid snakk om at det å ha fortalt sine kollegaer årsaken til at man jobber 50 % (noe trådstarter så vidt meg bekjent har gjort i flere år på samme arbeidsplass) skulle ha medført at kollegaene begynner å nedvurdere eller se annerledes på vedkommende, noe jeg betviler er tilfellet.

[slabbedask]

At det finnes mange negative fordommer mot det å ikke delta i arbeidslivet, mener jeg er helt opplagt. I denne tråden er det imidlertid snakk om at det å ha fortalt sine kollegaer årsaken til at man jobber 50 % (noe trådstarter så vidt meg bekjent har gjort i flere år på samme arbeidsplass) skulle ha medført at kollegaene begynner å nedvurdere eller se annerledes på vedkommende, noe jeg betviler er tilfellet.

Det kan hende de syntes hun fungerer så bra i arbeidslivet at de syntes det er rart hun ikke jobber 100%. Hvem vet.

[frosken]

Det kan hende de syntes hun fungerer så bra i arbeidslivet at de syntes det er rart hun ikke jobber 100%. Hvem vet.

Jeg synes det er ekstremt lite hensiktsmessig å tillegge andre negative oppfatninger om en selv i situasjoner hvor man ikke har rimelig konkrete holdepunkter for at så er tilfellet.