Ekspertsvar Abilify som primære stemningstabiliserende for Bipolar II?

[AnonymBruker]

nei jeg går ned på abilify, er litium og zyprexa og seroquel og fluanxol som har satt vekt på meg

Oh ok, min erfaring er at Abilify har gjort meg tjukkere.

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

Oh ok, min erfaring er at Abilify har gjort meg tjukkere.

Anonymkode: 3d116...a71

vi får se hvor mye jeg går ned. om det stopper opp må jeg må slutte på abilify også. men skjønner ikke åssen det blir mulig pga alt kaos i hjernen den gir når man først har begynt på den og så prøver slutte.

[Cilien]

Sist gang jeg gikk på Cipralex hadde jeg en god uptur, ettervert falt jeg ned til dyp depresjon. Tror du det kunne ha vert min bipolar? At jeg hadde en opptur  og deretter nedtur av cipralexen? Derfor jeg tror Lamictal sammen med Cipralex kunne ha vert brukelig for meg.

Anonymkode: 3d116...a71

Ja, det høres logisk ut. Denne kombinasjonen virker i alle fall veldig bra på meg.

[AnonymBruker]

Ja, det høres logisk ut. Denne kombinasjonen virker i alle fall veldig bra på meg.

Men hva burde jeg gjøre hvis psykiateren min sier nei til Lamictal og bare vil øke Abilify? Kjenner jeg ho rett er det nettop det ho kommer til å gjøre, ihvertfall helt til jeg får min bipolar diagnose.

Anonymkode: 3d116...a71

[Cilien]

 

Men hva burde jeg gjøre hvis psykiateren min sier nei til Lamictal og bare vil øke Abilify? Kjenner jeg ho rett er det nettop det ho kommer til å gjøre, ihvertfall helt til jeg får min bipolar diagnose.

Anonymkode: 3d116...a71

Er det ikke psykiateren din som setter diagnosen din? Jeg trodde ikke det trengte å ta så lang tid. Jeg svarte på en test og snakket med psykiateren min en time, så var diagnosen klar.....

Hvis du er uenig i vurderingen hennes går det også an å bytte til en annen psykiater.

 

[AnonymBruker]

 

Er det ikke psykiateren din som setter diagnosen din? Jeg trodde ikke det trengte å ta så lang tid. Jeg svarte på en test og snakket med psykiateren min en time, så var diagnosen klar.....

Hvis du er uenig i vurderingen hennes går det også an å bytte til en annen psykiater.

 

Det er psykologen min som setter diagnosen min, som jeg skal snakke med på mandag. Min plan der å da er å be om en fortgang på diagnosevurderingen, det har helt sikkert tatt så lang tid fordi jeg revurderer hele diagnosen min så de gir meg tester som går ut på både bipolar, ptsd, tvangslidelse osv. Også at psykologen min er fjernt, ho har vert på kurs, vert syk og vert opptatt ganske mye helt siden jeg fikk ho som psykolog i sommer. Er veldig misfornøyd.

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

er ikke tvang vanlig ved bp 2?

[AnonymBruker]

Har nettopp snakket med psykologen min, fikk vite at psykiateren min vil observere meg over mer tid før hun eventuelt vil sette meg på noe stemningstabiliserende. Jeg vet ikke hvorfor, og hvor mye lengre tid ho egentlig trenger til å observere. Det har gått 4 måneder med behandling som ikke har virket på depresjonen og jeg vet egentlig ikke hvor mye lengre jeg klarer å holde ut. Det ser ut som at diagnosevurderingen vil ta tid, også... selv om jeg bedde om å få fortgang på det.

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

Har nettopp snakket med psykologen min, fikk vite at psykiateren min vil observere meg over mer tid før hun eventuelt vil sette meg på noe stemningstabiliserende. Jeg vet ikke hvorfor, og hvor mye lengre tid ho egentlig trenger til å observere. Det har gått 4 måneder med behandling som ikke har virket på depresjonen og jeg vet egentlig ikke hvor mye lengre jeg klarer å holde ut. Det ser ut som at diagnosevurderingen vil ta tid, også... selv om jeg bedde om å få fortgang på det.

Anonymkode: 3d116...a71

Det er det legen på DPS gjør med meg også, ser an over tid, selv om diagnosen er klar og jeg bare har Abilify i blodet

[AnonymBruker]

Det er det legen på DPS gjør med meg også, ser an over tid, selv om diagnosen er klar og jeg bare har Abilify i blodet

Det er jo litt latterlig da, hvis diagnosen er klar burde du jo ha rett til å begynne på stemningstabiliserende. Hvor lang tid tok det for at diagnosen din ble klar?

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

Det er jo litt latterlig da, hvis diagnosen er klar burde du jo ha rett til å begynne på stemningstabiliserende. Hvor lang tid tok det for at diagnosen din ble klar?

Anonymkode: 3d116...a71

ble først sendt til psykolog da jeg var 10 år fikk diagnosen da jeg var 20 og var innlagt og ble oppstemt i fire dager på fontex

[AnonymBruker]

ble først sendt til psykolog da jeg var 10 år fikk diagnosen da jeg var 20 og var innlagt og ble oppstemt i fire dager på fontex

De har virkelig tatt sin tid skal jeg si... 

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

De har virkelig tatt sin tid skal jeg si... 

Anonymkode: 3d116...a71

ja jeg skjønner jo at de ikke gir diagnosen når jeg er 10 år, da ga istedet en helt horribel feildiagnose som plager meg den dag idag, øh, men det tok tid etter at rapid cycling brøt ut da jeg var 19 år. gikk til psykiater som bare pratet og ikke ga diagnose, skylte alt på min mors død. ingen utredning. så ble han sykemeldt og jeg ble innlagt og fikk fontex og først DA fikk jeg diagnose. ikke noe to timers SCID som jeg fikk da jeg tvilet på diagnosen selv ved senere anledning der de enkelt fanget den opp.

[mxxmas]

ble enkelt fanget opp i SCID før bipolarskolen også

 

[AnonymBruker]

ja jeg skjønner jo at de ikke gir diagnosen når jeg er 10 år, da ga istedet en helt horribel feildiagnose som plager meg den dag idag, øh, men det tok tid etter at rapid cycling brøt ut da jeg var 19 år. gikk til psykiater som bare pratet og ikke ga diagnose, skylte alt på min mors død. ingen utredning. så ble han sykemeldt og jeg ble innlagt og fikk fontex og først DA fikk jeg diagnose. ikke noe to timers SCID som jeg fikk da jeg tvilet på diagnosen selv ved senere anledning der de enkelt fanget den opp.

Bipolar kan være vanskelig å diagnosere, men latterlig at psykiateren din ikke ga noe diagnose. Det er jo det første som burde gjøres før man skal få behandling. Leit å høre det med moren din, håper du har det bra.

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

Bipolar kan være vanskelig å diagnosere, men latterlig at psykiateren din ikke ga noe diagnose. Det er jo det første som burde gjøres før man skal få behandling. Leit å høre det med moren din, håper du har det bra.

Anonymkode: 3d116...a71

takk jo jeg har det bra, men hvem vet hvor lenge det vil vare med bare abilify i blodet  skremmende

[AnonymBruker]

takk jo jeg har det bra, men hvem vet hvor lenge det vil vare med bare abilify i blodet  skremmende

Abilify hjelper jo ikke på depresjonen, den er ment for behandling av mani. Som jeg har sagt, har den vært effektiv i å behandle mine tvangstanker. (Har litt av de enda, men de er ikke så ekstreme nå lenger) Men den har ikke rørt depresjonen min, og jeg forstår ikke hvorfor min psykiater kun vil holde meg på Abilify hvis den ikke hjelper min depresjon. Antidepressiva har gitt meg opp og ned turer, mest sansyneligvis p.g.a min bipolar lidelse. Derfor jeg ønsker å prøve stemningstabiliserende i tilegg for å se om det vil hjelpe. 

Anonymkode: 3d116...a71

[mxxmas]

Abilify hjelper jo ikke på depresjonen, den er ment for behandling av mani. Som jeg har sagt, har den vært effektiv i å behandle mine tvangstanker. (Har litt av de enda, men de er ikke så ekstreme nå lenger) Men den har ikke rørt depresjonen min, og jeg forstår ikke hvorfor min psykiater kun vil holde meg på Abilify hvis den ikke hjelper min depresjon. Antidepressiva har gitt meg opp og ned turer, mest sansyneligvis p.g.a min bipolar lidelse. Derfor jeg ønsker å prøve stemningstabiliserende i tilegg for å se om det vil hjelpe. 

Anonymkode: 3d116...a71

stor forståelse

[Madelenemie]

stor forståelse

hm

 

så bipolar ble på en måte "oppdaget " så tidlig hos deg?

orker du forklare i korte trekke hva som var vanskene dine som 10 år?

Evt kan du henvise til tdiligere evt ting du har skrevet på dol,

Jeg lurer av flere grunner, jeg har en bror som døde, han ble drept, jeg kom ved en tilfeldighet over en jorurnal, som mente en han var bipolar, men også eupf, for meg stemte ikke dette så mye, min bror var ikke sånn som beskrevet, han var, slett ikke kriminell, han var slik jeg kjente han et godt menneske, men han tok mange dårlige valg.

det var bare et utslag av tilfeldigheter, min bror var helhjertet god, med mange dårlige ervervede egenskaper  til å begå brutaliteter, men under det, noe man må tydeligvis være søster for å forstå, var han et svært følsomt og godt menneske. Om han utførte de ting han gjorde, det er mest sannsynlig at så skjedde,jeg har lest dokumenter,  så har jeg likevel ting å meddele, som er av rellevans, min bror opplevde ikke annen kjærlighet enn den en autistisk storesøster formidlet. Jeg fulgte han til barnehagen, til første skoledag jeg tok til og med bilde:-), , jeg smurte matpakker hver dag (noe jeg er så god på at jeg gjør det nå i dag også hver dag, men nå siden min mann kjølper mat, trenger jeg ikke spare på pålegget, , jeg la frem klær hver dag, jeg  tok han med meg, prinsippfast på alle "skole-arrangementer"jeg resite ikke på en skoletur uten mine brødre!!, jeg reiste absolutt ikke fra han, som jeg så som mitt ansvar, og som jeg fortsatt er svært glad i. Nå er han bliitt mann og fått barn, hans barn, er noen små mennesker, og de er veldig glad i meg, jeg har derfor nå dem som et ansvarsområde.  

Ja vi tok ulike veier, han var avhengig, hans avhengighet, ble dekket av meg!  Hvem kan klandre en liten normal å følsom gutt for å prøve finne løsninger. Jeg hadde ikke løsningen for han da, han var en normal gutt og jeg hans autiske søster formidlet det jeg trodde var bra for han. Han hadde det ikke lett, jeg klarte ikke demme opp for sorgen,  han klandrer ikke noen i dag, men han spør, og jeg syns med rette, hvordan skulle jeg som autistsk storesøster ta meg av tre mindre brødre?

Jeg gjorde, det og av de tre mindre brødrene, lever to, om jeg har skyld i min yngste brors død vet jeg ikke, mren jeg vet at jeg elsker han, at om jeg hadde denne kunnskap i dag, ville jeg brukt den på å forhindre hans død. Min ukunnskap på den tiden, kan man si/skrive, "tilgir" meg, men jeg skal bruke mange år på å "tilgi" meg selv. Er det en ting jeg skulle ha endret på, så var det rekkefølgen, jeg burde fått diagnosen asperger syndrom før, sånn at min bror kunne kjent at han var så helt normal, og at begresningene og sorgne som tok hans liv, var et emne jeg ikke kiunne dekke, selv om jeg av hele mitt hjerte skulle evnet å dekke det, men jeg hadde ikke på det tidspunkt god kompetanse på mennesker,

Jeg elsker bare mine mindre brødre og av tre døde en, og jeg savner han veldig,

men jeg får han ikke tilbake av å savne han,

jeg savner han likevel, jeg kjøpter digitale lys på nille, og andre lys og putter  brev inni lysene, og hver gang kjenner jeg savn og sterk skyld, han var min lille bror og jeg klarte ikke beskytte han. (han hadde det veldig vanskelig)I

om noe i mitt liv kjennes urettferdig, så er det at den lille broren min, døde så ensom.,og at jeg hans store søster ikke evnbet beskytte han,  det var bare jeg som husket han sånn som han var,

men jeg lot alle mine tre brødre sove med meg, så jeg nektet dem ikke nærhet, ( i dag sover jeg med mine biolgiske barn) (om min mann hadde hatt andre barn, kunne jeg sovet med dem også, systemet er mer og bare at jeg ikke vil at barn skal ha det vondt, kjenne sorg og savn.

jeg syns synd på dem, men jeg gjorde så godt som jeg kunne, jeg var 7 år eldre og prøvde ta mitt ansvar, jeg begynte på skolen det året, så jeg var 7 år da det startet,, jeg greide det ikke optimalt, men altså statens senter mente jeg hadde autisme, så samtidig som det forklarer min atferd, så viser det hvor vasnkelig mine brødre hadde det.

jeg tar fortsatt ansvar, men likevel døde den ene broren min, han døde alene og ensom, og når jeg tenker på morderen som smilte til meg, så tenker jeg at det er viktigere at i dypet av sitt hjertet var det ikke et slikt liv min bror ville ha/ øsnket seg, han ville bare:

at alle skulle ha det ok,

 

På en måte, og ikke bare, på en måte, det viser vel et tydelig ansvar, men jeg prøvde faktisk ta ansvar for minbe brødre.  da skolen ville jeg skulle reise på skoletur uten mine brødre så nektet jeg dette, skal en søster med ansvar for sine mindre brødre slippe forpliktelser å dra på skoletud:-(??

Jeg kjenner sterkt sinne nå, bare ved minnet om sakene.

selvsagt ikke, de var mitt ansvar, og jeg er den som tidvis hjelper dem i dag,

jeg gjorde så godt jeg kunne, noe jeg gjør i dag også for mine niesr og nevøer, jeg er ikke den beste tanten, men jeg er veldig grundig, dvs om hele verden svikter dem, så står jeg sojm deres tante ved deres side, jeg tror ikke de ser saken nå, men det er jo sånn mitt system fungerer.

Jeg savner broren min, men to lever og selv om jeg kunne vært en bedre storesøster og jeg tror det ville gitt han livet i dag, så er jeg sikker på at  hans død ikke bare er mitt ansvar. Ja jeg kunne gjort mye annerledes, men jeg var også et barn, jeg strevde med mine ting, og evnet ikke å ha perspektivet som kunne berget min bror.

Jeg kommer aldri, aldri, aldri, til å tilgi mitt eget svik,

men det var et svik basert mer på at jeg var så sliten, ikke hadde en viss  kunnskap, men jeg forstod ikke rekkeviddene av smerten og fortvilelsen til mine brødre.

, men  det er svært vanskelig, de klarte seg bra, men en er død, jeg ville gjort mye annerledes, og derfor skal jeg ikke fravike prinsippene mine, for Har  man ansvar for noens død, så må man ta det!

[mxxmas]

Kjenner godt til at man legger på seg med Zyprexa. 
Er du sikker på at du egentlig må gå på så mange medisiner ?? Synes det er skummelt mye medisinering ute og går. Har en stygg mistanke om at man styrer mye av manier og psykoser selv. 

I mitt tilfelle, eller begge mine tilfeller så har det hatt sammenheng med "graveperioder" hvor jeg har hatt ønske om å finne ut av dypere spørsmål i livet. 30 åra: Yin / yang, chakraer / legevitenskap ++ Tidlig i 20 åra: Gudommelig spørsmål.

Så kommer da denne psykiatrien inn og skal ha det til at vi er så sinnsykt syke. Kjøper det ikke helt, og tror veldig mange kunne klart seg veldig godt med langt mindre medisin (og bekymrede mennesker rundt seg). 

Jeg har i det siste oppdaget at det er noe som heter nocebo, som er det stikk motsatte av placebo. Begge to vitenskaplig bevist: Tror man at man blir syk eller ser på seg som syk, så blir man da det også, og kanskje mer og mer syk. Tror man at man blir frisk og at ting går bra, så går det da også det. Psykiateren min som sa, og bekreftet at begge er vitenskaplig bevist. 

I min alternativ "forskning" så er dette da konnektert med Håpe-chakraen, og i vestlig legevitenskap: Lymfesystemet - vannsystemet til kroppen, hvor både immunsystem og annet ligger slik jeg forstår det. Tror det er sink som styrker Thymus-kjertelen. 

De har også gjort gode resultater på at magnesium kan hjelpe mot bipolar lidelse, samt da også Omega-3 som er et av de aller beste anti-depresjonsmidlene vi har. Se denne flotte videoen her: https://www.youtube.com/watch?v=drv3BP0Fdi8

nei tok jo 10 år å oppdage at jeg var bipolar...