Meningsløst

[Trine]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

Trodde du foretrakk å ikke ha kontakt med andre?

Men er det noe du har lyst til å gjøre? Meld deg for nærmeste frivilligsentral eller en frivillig humanistisk organisasjon, kanskje?

Anonymkode: 49251...591

[AnonymBruker]

Jeg føler på samme måte. Verden hadde vært bedre uten meg. Jeg er bare en kostnad for samfunnet. Uten nytte og uten verdi.

Anonymkode: 609df...ba3

[stjernestøv]

Trist at du føler det sånn Trine. Klem. 

[Trine]

Trodde du foretrakk å ikke ha kontakt med andre?

Men er det noe du har lyst til å gjøre? Meld deg for nærmeste frivilligsentral eller en frivillig humanistisk organisasjon, kanskje?

Anonymkode: 49251...591

På en måte gjør jeg jo det, fordi det alltid ender opp med at jeg blir såret. Når noen later som de er en venn også plutselig så er de avvisende og man hører aldri fra dem. Slikt er jo trist. Det er også vanskelig for jeg kan ikke bare flytte langt unna mennesker, så jeg er nødt til å forholde meg til dem på en eller annen måte, og da også hele tiden bli minnet på at jeg ikke passer inn i samfunnet. Det er vel ikke det at jeg ikke vil ha kontakt med andre mennesker, men jeg blir så sliten av det at jeg kun klarer ha kontakt med andre i veldig korte perioder.

Nei, det er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Eller, det er ikke noe jeg kan gjøre. Så lenge jeg ikke klarer forholde meg til andre mennesker så sliter alt meg ut. Jeg har prøvd veldig lenge å være med i en hundeklubb, men til slutt gikk ikke det heller. Føler jeg blir fryst ut. Det er ganske enkelt ikke akseptert å være meg og jeg orker ikke sitte med andre mennesker og egentlig bare ville gråte fordi jeg ikke er bra nok for dem.

Det hadde vært så mye lettere om jeg hadde hatt dette flokkinstinktet som folk har og om jeg hadde snakket samme språk.

[Trine]

Jeg føler på samme måte. Verden hadde vært bedre uten meg. Jeg er bare en kostnad for samfunnet. Uten nytte og uten verdi.

Anonymkode: 609df...ba3

Det er slitsomt å føle det sånn.

[Trine]

Trist at du føler det sånn Trine. Klem. 

Takk for klemmen.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en god idé å forsøke å finne noe å gjøre som føles meningsfylt, kanskje noe som ikke involverer mennesker i så stor grad? Noe ala fosterhjem for dyr http://www.dooa.no/stott-oss/fosterhjem/, studere naturoppsyn, sjekke småjobbene på finn, kanskje noen trenger dyrepass en helg eller hjelp til å male en vegg eller kjøre et bord. Da trenger du nesten bare si hei og hadet og får lommepenger i tillegg. Dette var det jeg kom på i farta, og jeg vet ikke hva du er interessert i, men mulighetene er mange. Det er rart med det - ofte kan kontakten med andre mennesker bli lettere når man vektlegger det mindre, og fokuserer mer på gjøremålene. Jeg mener forøvrig det ikke er sosiale ferdigheter som avgjør hvilken verdi en har eller hvor mye nytte en gjør for seg, alle kan bidra med noe fornuftig, og mye som er viktig kan ikke måles i kroner og øre eller venner og likes på facebook. Når du for eksempel bruker din tid på å gi noen et synspunkt på en sak eller et støttende ord her, da gjør du noe nyttig som kan bety mye for denne personen. Nære relasjoner kan være vanskelig, men kanskje har man for høye forventninger? Jeg tror at noen ganger må man slutte å strebe etter noe man føler man ikke oppnår, og ikke la det definere en selv. Det betyr ikke å gi opp, men å tenke litt nytt, kanskje endre fokus en stund. Greier man først å skape et positivt fokus i livet sitt og holde fast ved det, så tror jeg det kan ha en positiv effekt på andre ting etterhvert. Finn dine styrker:-)  

Anonymkode: 52522...85e

[Kayia]

Trist at du føler det sånn Trine. Den første anonyme foreslår engasjement der du hjelper andre og jeg tenker også at det kunne vært en ide- om det ikke tapper deg for energi selvfølgelig. 

Husk ellers at andre ikke tenker at det "brukes penger" på deg. Det fine med velferdsstaten er at man kan få hjelp når man trenger det, uten at dette er noe "man betaler for". Det er humanisme på sitt beste

Endret 27. september 2015 av Kayia

[DoleMari]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Som om det skulle være meg... Jeg har alltid vært glad i mennesker, men nå har jeg bare lyst å flytte på ei hytte i skogen og være for meg selv- lengst mulig unna folk. Men mitt problem er at alle irriterer meg. Det er ingen jeg liker å være sammen med lenger.

Uansett, synes jeg du virker veldig klok og empatisk. Så jeg skjønner ikke helt av folk skal trykke deg ned... jeg opplever dessverre ofrte det samme blant visse kolleger på jobben som er veldig egosentriske og intrigemakere.... Men også der har jeg tatt rotta på hun ene... OMG.. lurer på hva som skjer med meg.. hehehe:) Finner meg ikke i tull lenger og legger ikke noe imellom for å si ifra heller. Jeg har fått nullterskel for folk som ikke har gode hensikter ( er ikke paranoid, bare fått nok av falske folk som baksnakker andre). 

 

Uansett, kjenner meg mye igjen i det du skriver og liker de svarene du har gitt meg i tidligere innlegg:)

[Madelenemie]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

Hei!

 

Det var leit å lese at du kjenner det sånn for tiden.

Håper dette er at du har mistet perspektiv/at noe vondt overskygger det bra som du feks før har beskrevet, foreldrene dine, forholdet til din pappa, m.m.

Alt du har skrevet om naturen, turene, om hundene dine, om trening av dem, og ikke minst evnen din til å svare  andre med gode ord gjennom dine innlegg, viser jo bare det at du har mye å bidra med. Noen ganger må vi mennesker akseptere at bidra sånn akkurat som andre det greier vi ikke, men vi bidrar like mye, og ofte mer, om vi greier å være hele, ærlige og redelige, og det siste syns jeg du klarer kjempebra, så i min verden vil jeg ha flere Triner som deg

[Gjest Gargamel]

Du har hatt veldig mye motgang den siste tiden, med fysisk sykdom, tap av jobb og kjæreste (om jeg ikke tar feil).  Det er ikke så rart at selvtilliten får en knekk. Jeg håper du kan få et litt lystige syn på livet når ting går mer din vei, eller du klarer å absorbere tapene og se fremover. Det er litt synd å se hvordan du ser ut til å gi opp litt.

Jeg vet ikke om du er irriterende i RL, men det merkes ikke på nettet i alle fall. Noen blir irritert på deg, men på usaklig grunnlag.( "Guilt by association" fordi du er venn men én som noen er *veldig* misunnelige på.).

[Trine]

Jeg tror det er en god idé å forsøke å finne noe å gjøre som føles meningsfylt, kanskje noe som ikke involverer mennesker i så stor grad? Noe ala fosterhjem for dyr http://www.dooa.no/stott-oss/fosterhjem/, studere naturoppsyn, sjekke småjobbene på finn, kanskje noen trenger dyrepass en helg eller hjelp til å male en vegg eller kjøre et bord. Da trenger du nesten bare si hei og hadet og får lommepenger i tillegg. Dette var det jeg kom på i farta, og jeg vet ikke hva du er interessert i, men mulighetene er mange. Det er rart med det - ofte kan kontakten med andre mennesker bli lettere når man vektlegger det mindre, og fokuserer mer på gjøremålene. Jeg mener forøvrig det ikke er sosiale ferdigheter som avgjør hvilken verdi en har eller hvor mye nytte en gjør for seg, alle kan bidra med noe fornuftig, og mye som er viktig kan ikke måles i kroner og øre eller venner og likes på facebook. Når du for eksempel bruker din tid på å gi noen et synspunkt på en sak eller et støttende ord her, da gjør du noe nyttig som kan bety mye for denne personen. Nære relasjoner kan være vanskelig, men kanskje har man for høye forventninger? Jeg tror at noen ganger må man slutte å strebe etter noe man føler man ikke oppnår, og ikke la det definere en selv. Det betyr ikke å gi opp, men å tenke litt nytt, kanskje endre fokus en stund. Greier man først å skape et positivt fokus i livet sitt og holde fast ved det, så tror jeg det kan ha en positiv effekt på andre ting etterhvert. Finn dine styrker:-)  

Anonymkode: 52522...85e

Jeg skulle gjerne studert noe, som f.eks naturoppsyn. Jeg har flere ganger prøvd å lese meg opp om hundeadferd fordi jeg syns det er veldig interessant. Men det ender med at jeg bare blir sint på meg selv for jeg klarer ikke konsentrere meg. Men kanskje får jeg hjelp til det nå. Har time på dps om 3 uker. Men så kan jeg vel ikke studere noe på ordentlig heller for jeg har jo ikke studiekompetanse. Har bare yrkesfag. Å være fosterhjem for dyr hadde vært meningsfylt. Men jeg tror bare jeg hadde turt ta til meg hunder for det er de eneste jeg kan nok om, andre dyr har jeg ikke greie på. Dessuten tror jeg katter og gnagere hadde fått en veldig slitsom tid her siden hundene mine ikke er vant med andre dyr Jeg har også tenkt at jeg kunne hjelpe folk med småting, men så kommer jeg på at det vil ikke føttene mine, de blir så vonde. Jeg har et skikkelig gammelt nabopar og jeg kunne hjulpet dem, men føttene klarer ikke alt jeg må gjøre for meg selv engang.

Uff...du skriver så mye fornuftig og fint her. Jeg har ikke klart å finne andre styrker enn mitt forhold til hunder. Men siden jeg er selvlært og kritisk så kan jeg liksom ingenting. Og det jeg kan er ikke verdt en dritt i andres øyne. Jeg føler at hver gang jeg har klart noe positivt så kommer noen og tråkker det ned. F.eks da jeg gikk på skolen og kom hjem og var kjempe stolt fordi jeg hadde fått 6 på en matteprøve. Da kom søsteren min og påsto at da hun gikk grunnkurs så fikk hun 6+ i matte. Akkurat som at det ikke var mye å være stolt av å få en 6'er. Jeg vet ikke, jeg er nesten redd for å gjøre noe som helst for jeg orker ikke mer kjefting og klaging på ting jeg gjør. Så prøver jeg å ordne og fikse ting for meg selv, men så er det alltid noe jeg ikke får til så ting blir på en måte gjort litt sånn halvveis. Noen ganger føles det som at min styrke er å holde meg selv nede. Litt av en styrke!!!

[Trine]

Trist at du føler det sånn Trine. Den første anonyme foreslår engasjement der du hjelper andre og jeg tenker også at det kunne vært en ide- om det ikke tapper deg for energi selvfølgelig. 

Husk ellers at andre ikke tenker at det "brukes penger" på deg. Det fine med velferdsstaten er at man kan få hjelp når man trenger det, uten at dette er noe "man betaler for". Det er humanisme på sitt beste

Men man hører jo så ofte folk som klager på andre som får penger fra NAV. Vet ikke om de ikke tenker over det, men så sitter jeg rett ved siden av dem og får penger fra NAV. Så sier folk "om de klarer det og det så klarer de jobb også" og jeg tenker at slike ting er fryktelig dumt å si for trolig kjenner de bare en brøkdel av personens historie. F.eks tror mange at jeg får penger fra NAV pga føttene og da kan jeg jo bare få meg en kontorjobb, eller få omskolering og bli ingeniør eller noe sånt. Jo takk du, tror du ikke jeg hadde sørget for det for lenge siden dersom føttene var det eneste problemet. Det jeg må slutte med er å ta alt så forbanna personlig, slutte å høre alt som blir sagt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.

[Trine]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Som om det skulle være meg... Jeg har alltid vært glad i mennesker, men nå har jeg bare lyst å flytte på ei hytte i skogen og være for meg selv- lengst mulig unna folk. Men mitt problem er at alle irriterer meg. Det er ingen jeg liker å være sammen med lenger.

Uansett, synes jeg du virker veldig klok og empatisk. Så jeg skjønner ikke helt av folk skal trykke deg ned... jeg opplever dessverre ofrte det samme blant visse kolleger på jobben som er veldig egosentriske og intrigemakere.... Men også der har jeg tatt rotta på hun ene... OMG.. lurer på hva som skjer med meg.. hehehe:) Finner meg ikke i tull lenger og legger ikke noe imellom for å si ifra heller. Jeg har fått nullterskel for folk som ikke har gode hensikter ( er ikke paranoid, bare fått nok av falske folk som baksnakker andre). 

 

Uansett, kjenner meg mye igjen i det du skriver og liker de svarene du har gitt meg i tidligere innlegg:)

Jeg har vel aldri vært glad i mennesker, eller, det hørtes jo ille ut, men jeg har alltid blitt sliten av mennesker og trengt mye tid alene. Men så er det noen få mennesker som jeg tåler mer av. Men han som var min bestevenn gir aldri lyd fra seg lenger. Trolig fordi livet hans er i orden nå og da trenger han ikke meg lenger. Det er trist syns jeg, hvor mange timer jeg har støttet og hjulpet han og holdt han oppe og så fort han klarer seg selv så er jeg glemt.

Jeg blir også irritert av folk. Kjenner til det der. Men noen kan jeg være sammen med dersom vi gjør noe, ikke bare sitter og skravler. Men nå merker jeg at jeg ikke stoler på folk lenger. De lover og lover, men holder ikke det de lover.

Kanskje det er problemet, jeg sier ingenting, for jeg vil ikke lage dårlig stemning. Så jeg lar andre kjefte og smelle uten å svare. Jeg vet også at om jeg svarer så begynner jeg å gråte av frustrasjon, så det er bedre å ikke si noe og heller bare trekke seg unna. Men jeg syns det er dumt at folk som kaller seg venner ikke støtter meg i slike situasjoner. Det får meg til å tenke at de egentlig ikke bryr seg om jeg er der eller ikke.

Åhh...jeg har så lyst til å ta rotta på hun ene, men jeg er overbevist om at hun er en manipulerende narsissist og de går det ikke an å ta rotta på. Dersom jeg skal gjøre det så vet jeg at jeg vil gjøre alt for å unngå å se henne igjen og da kan jeg ihvertfall glemme alt som heter hundetrening. 

Tusen takk for at du liker svarene mine Jeg tror vi tenker ganske likt om mennesker.

[Trine]

Hei!

 

Det var leit å lese at du kjenner det sånn for tiden.

Håper dette er at du har mistet perspektiv/at noe vondt overskygger det bra som du feks før har beskrevet, foreldrene dine, forholdet til din pappa, m.m.

Alt du har skrevet om naturen, turene, om hundene dine, om trening av dem, og ikke minst evnen din til å svare  andre med gode ord gjennom dine innlegg, viser jo bare det at du har mye å bidra med. Noen ganger må vi mennesker akseptere at bidra sånn akkurat som andre det greier vi ikke, men vi bidrar like mye, og ofte mer, om vi greier å være hele, ærlige og redelige, og det siste syns jeg du klarer kjempebra, så i min verden vil jeg ha flere Triner som deg

Vet ikke, problemet er vel at jeg tenker jeg skal få til noe også får jeg det ikke til, akkurat som jeg ødelegger alt jeg tar i og det har jeg ikke råd til. Så kommer andre og stamper meg ned og sørger for å fortelle meg hvor veldig feil jeg tar om ting, i stedefor å være åpen og tenke at kanskje det faktisk går an å se ting fra flere vinkler. Neida, jeg er bare en talentløs dritt som ikke kan noen ting.

Jeg liker fortsatt hundene mine, naturen, turene, jeg liker å prøve å løfte folk opp når de er langt nede (selv om jeg sikkert ikke klarer det), men hundetreninga ser jeg ikke samme glede i lenger, for det er der jeg blir tråkket mest ned. Jeg klarer rett og slett ikke omgås de menneskene. Og det syns jeg er trist. Jeg er bare en usynlig flekk og en "punshingbag" for gretne mennesker.

Tusen takk, verden burde hatt flere madelenemier også

[Trine]

Du har hatt veldig mye motgang den siste tiden, med fysisk sykdom, tap av jobb og kjæreste (om jeg ikke tar feil).  Det er ikke så rart at selvtilliten får en knekk. Jeg håper du kan få et litt lystige syn på livet når ting går mer din vei, eller du klarer å absorbere tapene og se fremover. Det er litt synd å se hvordan du ser ut til å gi opp litt.

Jeg vet ikke om du er irriterende i RL, men det merkes ikke på nettet i alle fall. Noen blir irritert på deg, men på usaklig grunnlag.( "Guilt by association" fordi du er venn men én som noen er *veldig* misunnelige på.).

Kjæresten var det på en måte en lettelse å tape, jeg har forstått at jeg ikke klarer bo sammen med et annet menneske. Men jeg er jo fortsatt glad i han, men føler jeg taper han mer og mer som venn også, ganske enkelt fordi livet hans er for opptatt. Men så trodde jeg at jeg hadde fått ei venninne, vi skulle gå tur sammen en dag i uka, men hun har jo aldri tid til det, så hvorfor si sånt da? Så har han som var min beste venn sluttet å gi lyd fra seg. Noen ganger nå så føler jeg at jeg bare har en venn og hun bor 40 mil unna. Så har søsteren min nå fått så mange barn at jeg er utslitt etter 30 min sammen med dem. Det syns jeg er trist for de barna burde jo få tid med tanten sin, men når de bor såpass langt unna og jeg blir så utslitt så ender det med at jeg aldri møter dem.

Selvtilliten har alltid hatt en knekk, født med dårlig selvtillit (om det er mulig). Æsj, ja, jeg føler at jeg gir litt opp. Jeg er sliten av å prøve og å kjempe og sloss.

Jeg er sikkert irriterende i RL, jeg har egne meninger og jeg stiller endel spørsmålstegn til ting. Sånt syns folk er irriterende. Og jeg syns det er irriterende at folk ser på meg som vrang og sær for det er ikke det jeg prøver å være. Hmm...merkelig det der, hvordan noen kan være misunnelig på andres utfordringer. Eller, hva skal man si, jeg burde vært potte sur fordi jeg ikke får yrkesskadeerstatning fordi det tok for lang tid før senskadene kom. Jeg burde være forbanna fordi jeg må betale et studielån på en utdannelse jeg ikke lenger får brukt pga yrkesskade. Jeg har også vært rimelig frustrert over dette. Men det gir meg ingen grunn til å bli sur fordi andre får det de har krav på.

Men altså, folk blir irritert på meg på usaklig grunnlag. Så da lurer jeg jo på om det er slik at det er veldig lett å få ut edder og galle på meg? At det samler seg opp hos folk og så fort jeg gjør en bitte liten feil så kommer hele gørra. Jeg burde bli mer høyrøsta kanskje, ikke på DOL, men i RL. Ikke la meg tråkke på. Hva har jeg å miste, jeg kommer til å få fiender, men spiller det egentlig noen rolle om jeg blir fiende med mennesker som behandler meg som søppel?

[AnonymBruker]

Kjæresten var det på en måte en lettelse å tape, jeg har forstått at jeg ikke klarer bo sammen med et annet menneske. Men jeg er jo fortsatt glad i han, men føler jeg taper han mer og mer som venn også, ganske enkelt fordi livet hans er for opptatt. Men så trodde jeg at jeg hadde fått ei venninne, vi skulle gå tur sammen en dag i uka, men hun har jo aldri tid til det, så hvorfor si sånt da? Så har han som var min beste venn sluttet å gi lyd fra seg. Noen ganger nå så føler jeg at jeg bare har en venn og hun bor 40 mil unna. Så har søsteren min nå fått så mange barn at jeg er utslitt etter 30 min sammen med dem. Det syns jeg er trist for de barna burde jo få tid med tanten sin, men når de bor såpass langt unna og jeg blir så utslitt så ender det med at jeg aldri møter dem.

Selvtilliten har alltid hatt en knekk, født med dårlig selvtillit (om det er mulig). Æsj, ja, jeg føler at jeg gir litt opp. Jeg er sliten av å prøve og å kjempe og sloss.

Jeg er sikkert irriterende i RL, jeg har egne meninger og jeg stiller endel spørsmålstegn til ting. Sånt syns folk er irriterende. Og jeg syns det er irriterende at folk ser på meg som vrang og sær for det er ikke det jeg prøver å være. Hmm...merkelig det der, hvordan noen kan være misunnelig på andres utfordringer. Eller, hva skal man si, jeg burde vært potte sur fordi jeg ikke får yrkesskadeerstatning fordi det tok for lang tid før senskadene kom. Jeg burde være forbanna fordi jeg må betale et studielån på en utdannelse jeg ikke lenger får brukt pga yrkesskade. Jeg har også vært rimelig frustrert over dette. Men det gir meg ingen grunn til å bli sur fordi andre får det de har krav på.

Men altså, folk blir irritert på meg på usaklig grunnlag. Så da lurer jeg jo på om det er slik at det er veldig lett å få ut edder og galle på meg? At det samler seg opp hos folk og så fort jeg gjør en bitte liten feil så kommer hele gørra. Jeg burde bli mer høyrøsta kanskje, ikke på DOL, men i RL. Ikke la meg tråkke på. Hva har jeg å miste, jeg kommer til å få fiender, men spiller det egentlig noen rolle om jeg blir fiende med mennesker som behandler meg som søppel?

Hvis man kommer i konflikt med ALLE, kanskje man må gå i seg selv? Bare en tanke...

Anonymkode: fd4fb...4f2

[Trine]

Hvis man kommer i konflikt med ALLE, kanskje man må gå i seg selv? Bare en tanke...

Anonymkode: fd4fb...4f2

Ja, det er klart en naturlig tanke, men jeg har ikke lagt opp til noen konflikter. Altså, misforstå meg rett, noen ganger er jeg skyld i konflikter, men ofte er jeg bare et naturlig offer for andres gørr. I tillegg er jeg nesten usynlig i RL. Jeg blir ikke sett og jeg blir ikke hørt, men jammen får jeg høre det om jeg gjør en liten feil. Da tenker jeg det er best å bare holde seg unna, for jeg er faktisk ikke feilfri og jeg syns det er trist at andre kan gjøre de samme feilene og at det er greit, mens jeg hele tiden må være redd for å få kjeft. Jeg må bare innse det fakta at andre mennesker har det best uten meg i nærheten. Men da hadde det vært mye lettere om jeg faktisk kunne bodd langt unna andre mennesker, da hadde det vært lettere å ikke være i veien for dem.

[AnonymBruker]

Ja, det er klart en naturlig tanke, men jeg har ikke lagt opp til noen konflikter. Altså, misforstå meg rett, noen ganger er jeg skyld i konflikter, men ofte er jeg bare et naturlig offer for andres gørr. I tillegg er jeg nesten usynlig i RL. Jeg blir ikke sett og jeg blir ikke hørt, men jammen får jeg høre det om jeg gjør en liten feil. Da tenker jeg det er best å bare holde seg unna, for jeg er faktisk ikke feilfri og jeg syns det er trist at andre kan gjøre de samme feilene og at det er greit, mens jeg hele tiden må være redd for å få kjeft. Jeg må bare innse det fakta at andre mennesker har det best uten meg i nærheten. Men da hadde det vært mye lettere om jeg faktisk kunne bodd langt unna andre mennesker, da hadde det vært lettere å ikke være i veien for dem.

Høres trist ut. 

Anonymkode: 49251...591