Meningsløst

[ISW]

Hei Trine,

Vi har jo gjennom tidene vært litt uenige om mange ting.

NHD liker jo å si at "på seg selv kjenner man ingen andre". Det er ikke sikkert at noe som er riktig for deg er riktig for meg eller for en annen. 

Du har en på mange måter beundringsverdig evne til å gi faen i en del ting. Du kler deg som du har lyst til, du gir blaffen i hva andre synes om deg, du har en svært pragmatisk holdning til liv og død, du er ikke opptatt av å "passe inn". Hvis disse tingene stort sett optimerer din livskvalitet ut fra forutsetningene, så for all del, "go for it"!

Men enhver handling har en pris. Ethvert valg du tar har en nedside. Det heter jo så fint at man ikke kan få både i pose og sekk. Et eksempel er jo noe så enkelt som at er du i et forhold, så er prisen at du mister frihet. Gir du blaffen i hva andre synes om deg så kan du risikere å ha en smal omgangskrets. Har du en følelse av at det er likegyldig om du lever eller dør, så kan livet kjennes meningsløst. Det er ikke alle som ville like å leve som du gjør. Jeg tror helt oppriktig at du til en viss grad betaler prisen/nedsiden ved en del av valgene du enten har gjort eller blitt tvunget til å gjøre (pga sykdom, etc.)

Jeg mener at enkeltmennesket må ha valgfrihet til å gjøre de valg han/hun selv ønsker. Men det betyr ikke at slik du gjør det er riktig for alle andre, eller at slik "alle andre" gjør det er riktig for deg. Bare vær bevisst at det finnes oppsider og nedsider med begge alternativene.

Ønsker deg alt godt.

[Madelenemie]

Vet ikke, problemet er vel at jeg tenker jeg skal få til noe også får jeg det ikke til, akkurat som jeg ødelegger alt jeg tar i og det har jeg ikke råd til. Så kommer andre og stamper meg ned og sørger for å fortelle meg hvor veldig feil jeg tar om ting, i stedefor å være åpen og tenke at kanskje det faktisk går an å se ting fra flere vinkler. Neida, jeg er bare en talentløs dritt som ikke kan noen ting.

Jeg liker fortsatt hundene mine, naturen, turene, jeg liker å prøve å løfte folk opp når de er langt nede (selv om jeg sikkert ikke klarer det), men hundetreninga ser jeg ikke samme glede i lenger, for det er der jeg blir tråkket mest ned. Jeg klarer rett og slett ikke omgås de menneskene. Og det syns jeg er trist. Jeg er bare en usynlig flekk og en "punshingbag" for gretne mennesker.

Tusen takk, verden burde hatt flere madelenemier også

:-)

Det er bra du greier å se at dette er nettopp gretne menneskers egentlige problem.

Har du pesrpektiv på livet ditt? Jeg mener greier du se helheten, ha overblikk, sånn at alle de fine tingene i livet ditt får riktig proporsjon i forhold til feks grinebiterne på hundekurset? Det er viktig i motgang og slit, å skaffe seg perspektiv.

Før, dvs før jeg fikk autismediagnose, kom jeg inni mellom i konflikt med andre, særlig enkelte familiemedlemmer. Jeg gjorde det fordi jeg gjentok hva jeg mente eller utbroderte det for mye, som min mann sa det. han sa jeg ikke tok signalene om at alle hadde hørt, men at jeg burde la enkelte tema ligge(jeg skjønte ikke at han hadde rett før en psykiater forklarte det samme). Men det var veldig ufrivillig at jeg kom i slike konflikter, jeg visste ikke at taushet kan bety at man har hørt noe, men ikke ønsker videre utlegning om et tema. I tillegg var jeg for ærlig, direkte og lite PK. Jeg tror du har det litt på samme måte.

De tre siste tingene går egentlig helt greit i forhold til stabile mennesker, men vil man fungere også med grinebitere og hissigpropper, så bør man ta noen flere forholdsregler. Det er ikke lett, men det lar seg gjøre, ved trening. 

Jeg får vondt i magen hvis andre blir sint på meg, det skjer, men ikke så ofte, så jeg forstår at du ikka har det greit for tiden. Det kan være lurt å lære seg egen energisparing. Min psykiater prøvde lære meg dette, jeg tror jeg lærte noe, men jeg er ikke flink, imidlertid lærte jeg energisparing gjennom rett og slett skape oversikt, skaffe meg perspektiv, se helhet og ikke så stykkevis.

(dette var en energisparing jeg tror min pensjonerte psykiater ikke kjente til resultatene av)

For sett stykkevis på livet kan jo panikken rett og slett stadig gripe en, eller andre ekle følelser, gullegget, om du skjønner, er å sette det triste/leie/kjeft/kritikk, i perspektiv av et liv, og da må du ikke glemme feks at andre setter pris på deg på dol, eller fargene på fjellet, eller øyeblikket med valpen din :-) alt det gledefulle du har gitt meg litt innsikt i ved å skrive så godt om de nære og ekte tingene.

i en sånn oversikt, må alt inn. 

Det hjelper i vertfall meg i vonde situasjoner, det får meg frem og til å tåle og takle ubehaget.

Jeg tror likevel sånt er lettere når man liksom kommer på plass selv, om du forstår, 

Endret 28. september 2015 av Madelenemie

[Trine]

Hei Trine,

Vi har jo gjennom tidene vært litt uenige om mange ting.

NHD liker jo å si at "på seg selv kjenner man ingen andre". Det er ikke sikkert at noe som er riktig for deg er riktig for meg eller for en annen. 

Du har en på mange måter beundringsverdig evne til å gi faen i en del ting. Du kler deg som du har lyst til, du gir blaffen i hva andre synes om deg, du har en svært pragmatisk holdning til liv og død, du er ikke opptatt av å "passe inn". Hvis disse tingene stort sett optimerer din livskvalitet ut fra forutsetningene, så for all del, "go for it"!

Men enhver handling har en pris. Ethvert valg du tar har en nedside. Det heter jo så fint at man ikke kan få både i pose og sekk. Et eksempel er jo noe så enkelt som at er du i et forhold, så er prisen at du mister frihet. Gir du blaffen i hva andre synes om deg så kan du risikere å ha en smal omgangskrets. Har du en følelse av at det er likegyldig om du lever eller dør, så kan livet kjennes meningsløst. Det er ikke alle som ville like å leve som du gjør. Jeg tror helt oppriktig at du til en viss grad betaler prisen/nedsiden ved en del av valgene du enten har gjort eller blitt tvunget til å gjøre (pga sykdom, etc.)

Jeg mener at enkeltmennesket må ha valgfrihet til å gjøre de valg han/hun selv ønsker. Men det betyr ikke at slik du gjør det er riktig for alle andre, eller at slik "alle andre" gjør det er riktig for deg. Bare vær bevisst at det finnes oppsider og nedsider med begge alternativene.

Ønsker deg alt godt.

Hehe...ja, hadde det bare vært at jeg faktisk ga faen. Men greia er at jeg må velge. Vil jeg passe inn og ha det fryktelig ukomfortabelt, eller vil jeg heller være for meg selv og slippe selvpining. Jeg vet at endel mener overfølsomhet er noe tull, husker ikke hva du mener om det, eller om du i det hele tatt har uttalt deg om det. Men overfølsomhet er ikke uvanlig på jenter med adhd. Jeg trodde jeg skulle klikke da jeg satt på venterommet hos legen og hun ene hadde litt for mye parfyme, i tillegg står stolene altfor tett, jeg satt og kløyp meg i huden for å prøve å få fokuset over på noe annet. Hva gjelder klær så er det den samme ukomforten (nå ble jeg plutselig usikker på ordet, men du forstår sikkert). Jeg sliter med syntetiske klær, klær som er for stramme, for varme eller for kalde. Jeg har en sterk fornemmelse av andres innstilling til meg, plukker opp bitte små signaler, og jeg plukker opp alt, som å ha på alle tv-kanaler samtidig. Og jeg takler dårlig berøring. Dette er ikke noe jeg ønsker, men en følge av disse nevrotransmitt-greiene som ikke er helt som de skal. Så da tenker jeg, har jeg egentlig noe valg? Det er ikke friheten jeg trenger og derfor ikke kan være i et forhold. Det er alenetiden, tiden til å sortere alle inntrykk jeg får i løpet av en dag, det er å slippe å bli tatt på fordi det er vondt. Det er å slippe den konstante dårlige samvittigheten for å ikke klare å være normal og gi en annen person det som faktisk forventes i et forhold. Min holdning til liv og død har du rett i, men det er ikke noe jeg babler om til folk i RL. Jeg forstår at det ikke er aksepterte holdninger. Og det med å passe inn, tja, nei, jeg vil vel ikke passe inn for en hver pris. Men jeg gjør veldig lite ut av meg, jeg sier det ikke dersom jeg er uenige med noen. I virkeligheten tør jeg ikke være meg selv. Her på DOL er det så mange rare meninger så her er det lettere. Men i virkeligheten så lister jeg meg rundt.

Jeg bryr meg ikke om å ha en stor omgangskrets. Jeg vil helst ha få mennesker i livet mitt, jeg klarer ikke ta meg av mange mennesker. Men de jeg har vil jeg gjerne kunne stole på. Jeg føler egentlig ikke at jeg velger å leve slik jeg gjør. Joda, jeg forstår det med at alle har et valg, men ta f.eks en som har mistet begge bena. Den personen velger ikke å sitte i rullestol. Jeg har prøvd og prøvd å være normal, være som alle andre uten at det fikk meg noe lengre. Det er noe med meg som jeg ikke klarer kontrollere. Jeg kan klare det en stund, men til slutt så blir det for mye å bære og alt raser.

Så, greit nok å betale prisen for valg man velger å ta, men jeg føler jeg betaler prisen for valgene jeg er nødt til å ta pga sykdom. Jeg liker ikke å betale for ting jeg ikke vil ha. Akkurat som jeg hater NRK-lisensen. Jeg vil jo ikke ha NRK. Og jeg vil ikke ha adhd eller ødelagte fettputer i hælene.

Så hvordan kan jeg bli behandlet som et normalt menneske? Jeg tror det beste er å akseptere at jeg aldri vil bli det, på den måten kan jeg kanskje unngå unødige skuffelser ved å tro at folk bryr seg, når de faktisk bare gjør det en liten stund.

Og du, selv om vi mener veldig mye forskjellig så er du litt spesiell for meg. Du var den første som svarte på mitt føste innlegg her på dol og av en eller annen grunn så husker jeg det.

[Madelenemie]

Men greia er at jeg må velge. Vil jeg passe inn og ha det fryktelig ukomfortabelt, eller vil jeg heller være for meg selv og slippe selvpining. 

Hei!

 

Det er ikke enten eller på det.

For man kan lære triks for å passe bedre inn, det vil likevel kjennes litt ukomfortabelt, men det kan av og til faktisk på lengre sikt være hensiktsmessig for en selv.

Om man oppriktig tror at å være for seg selv, gir en mindre selvpining, så kan jo det være en løsning, men jeg tror for de fleste mennesker, så er det et ønske om å kjenne på tilhørighet som er i bunn av en, til tross for alle annerledesfølelser man også kjenner på. (man må tenke seg grundig om, sortere ut, ikke lett, men det er mulig)

Jeg har valgt en vei i mellom , dvs noe har jeg justert meg, for tydeligvis vil jeg fungere blant min egen art, selv om jeg har stoort behov for alenetid og stillhet. Men fordi jeg ikke greier lyve, heller ikke er god på hvite, spanske og sorte løgner så har jeg og meg og den jeg er, det er vel personligheten det da? stor tumleplass, og med de spanske og sorte og franske løgnene kan selv ikke en psykiater omprogrammere/endre/hjelpe.

Jeg mener med dette å skrive at det er en middelvei, altså noe mellom å være en kamelon og en asperger/adhd`er 

[Trine]

:-)

Det er bra du greier å se at dette er nettopp gretne menneskers egentlige problem.

Har du pesrpektiv på livet ditt? Jeg mener greier du se helheten, ha overblikk, sånn at alle de fine tingene i livet ditt får riktig proporsjon i forhold til feks grinebiterne på hundekurset? Det er viktig i motgang og slit, å skaffe seg perspektiv.

Før, dvs før jeg fikk autismediagnose, kom jeg inni mellom i konflikt med andre, særlig enkelte familiemedlemmer. Jeg gjorde det fordi jeg gjentok hva jeg mente eller utbroderte det for mye, som min mann sa det. han sa jeg ikke tok signalene om at alle hadde hørt, men at jeg burde la enkelte tema ligge(jeg skjønte ikke at han hadde rett før en psykiater forklarte det samme). Men det var veldig ufrivillig at jeg kom i slike konflikter, jeg visste ikke at taushet kan bety at man har hørt noe, men ikke ønsker videre utlegning om et tema. I tillegg var jeg for ærlig, direkte og lite PK. Jeg tror du har det litt på samme måte.

De tre siste tingene går egentlig helt greit i forhold til stabile mennesker, men vil man fungere også med grinebitere og hissigpropper, så bør man ta noen flere forholdsregler. Det er ikke lett, men det lar seg gjøre, ved trening. 

Jeg får vondt i magen hvis andre blir sint på meg, det skjer, men ikke så ofte, så jeg forstår at du ikka har det greit for tiden. Det kan være lurt å lære seg egen energisparing. Min psykiater prøvde lære meg dette, jeg tror jeg lærte noe, men jeg er ikke flink, imidlertid lærte jeg energisparing gjennom rett og slett skape oversikt, skaffe meg perspektiv, se helhet og ikke så stykkevis.

(dette var en energisparing jeg tror min pensjonerte psykiater ikke kjente til resultatene av)

For sett stykkevis på livet kan jo panikken rett og slett stadig gripe en, eller andre ekle følelser, gullegget, om du skjønner, er å sette det triste/leie/kjeft/kritikk, i perspektiv av et liv, og da må du ikke glemme feks at andre setter pris på deg på dol, eller fargene på fjellet, eller øyeblikket med valpen din :-) alt det gledefulle du har gitt meg litt innsikt i ved å skrive så godt om de nære og ekte tingene.

i en sånn oversikt, må alt inn. 

Det hjelper i vertfall meg i vonde situasjoner, det får meg frem og til å tåle og takle ubehaget.

Men gretne mennesker finnes over alt og andre mennesker klarer å lukke ørene for disse grinebiterene, men jeg går og gnager på alt de har sagt. Jeg tror ikke jeg klarer hissigpropper. Eller, en ting er kanskje urimelige hissigpropper, de klarer jeg si ifra til noen ganger. Men disse falske, sure, selvskrytende menneskene, de fikser jeg ikke.

Hmm, ja, kanskje jeg må skaffe meg oversikt. Men det er litt vanskelig for jeg vil bare bort herfra. Jeg fokuserer lett på det negative. Jeg burde ikke gjøre det. Jeg er ikke god på oversikt heller, alt er liksom bare kaos. I stedefor å glede meg over hundene så blir jeg trist fordi enkelte personer har gjort så jeg ikke orker dra på treningene jeg pleide være på med hundene. Vi trener fortsatt litt, men jeg er ikke med i skogen lenger. Men egentlig så er jo ikke trening så viktig for meg, det som er viktig er at jeg gjør noe med hundene. Så da kan vi jo like godt heller dra oftere på fjellet.

Skulle ønske livet ikke var så komplisert. 

[Madelenemie]

Men gretne mennesker finnes over alt og andre mennesker klarer å lukke ørene for disse grinebiterene, men jeg går og gnager på alt de har sagt. Jeg tror ikke jeg klarer hissigpropper. Eller, en ting er kanskje urimelige hissigpropper, de klarer jeg si ifra til noen ganger. Men disse falske, sure, selvskrytende menneskene, de fikser jeg ikke.

Hmm, ja, kanskje jeg må skaffe meg oversikt. Men det er litt vanskelig for jeg vil bare bort herfra. Jeg fokuserer lett på det negative. Jeg burde ikke gjøre det. Jeg er ikke god på oversikt heller, alt er liksom bare kaos. I stedefor å glede meg over hundene så blir jeg trist fordi enkelte personer har gjort så jeg ikke orker dra på treningene jeg pleide være på med hundene. Vi trener fortsatt litt, men jeg er ikke med i skogen lenger. Men egentlig så er jo ikke trening så viktig for meg, det som er viktig er at jeg gjør noe med hundene. Så da kan vi jo like godt heller dra oftere på fjellet.

Skulle ønske livet ikke var så komplisert. 

Hei!

 

Når man ikke har oversikt er det lett å fokusere på det negative.

Og oversikt får man ikke på resept, det er noe man rett og slett må forstå hensiktsmessigheten av også jobbe med å skaffe seg. Noe som tar sin tid.

Man har ulike veier frem mot et sånt mål, mitt var lister, og lister og lister, fordi alt som ikke står på lister lett blir kaosfølelser.

Det var ingen som sa til meg, nå jobber vi for å få bedre oversikt, men jeg tror nettopp en sånn overskrift er greit, for det konkretiserer og letter og viser hva en jobber frem mot. Jeg ble jo ganske forundret når jeg oppdaget at det hele dreide seg om oversikt og perspektiv, da tenkte jeg "kunne ikke noen sagt det fra start?".

[Trine]

Hei!

 

Når man ikke har oversikt er det lett å fokusere på det negative.

Og oversikt får man ikke på resept, det er noe man rett og slett må forstå hensiktsmessigheten av også jobbe med å skaffe seg. Noe som tar sin tid.

Man har ulike veier frem mot et sånt mål, mitt var lister, og lister og lister, fordi alt som ikke står på lister lett blir kaosfølelser.

Det var ingen som sa til meg, nå jobber vi for å få bedre oversikt, men jeg tror nettopp en sånn overskrift er greit, for det konkretiserer og letter og viser hva en jobber frem mot. Jeg ble jo ganske forundret når jeg oppdaget at det hele dreide seg om oversikt og perspektiv, da tenkte jeg "kunne ikke noen sagt det fra start?".

 

Bra du fant en løsning som fungerte for deg. Jeg skal prøve å lage lister,

Endret 28. september 2015 av Trine

[XbellaX]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

Jeg synes ikke du er hverken sær eller rar, du har begrensninger i hverdagen som utvilsomt kan være en utfordring for deg, men hva gir deg mening? Hva har du selv lyst til?

[Trine]

 

Jeg synes ikke du er hverken sær eller rar, du har begrensninger i hverdagen som utvilsomt kan være en utfordring for deg, men hva gir deg mening? Hva har du selv lyst til?

Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg har lyst til. Ofte tror jeg at jeg har lyst til noe, men så viser det seg at jeg ikke får det til og da blir jeg frustrert. Jeg er så lei av å gå på en smell gang på gang. Så da tenker jeg at det jeg har lyst til er å bo langt inne i skogen for meg selv, med 5 hunder som løper lykkelige rundt. Det hadde jeg nok fått til. Helt til bilen hadde streika og jeg ikke hadde kommet meg til butikken for å kjøpe mat.

[Madelenemie]

Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg har lyst til. Ofte tror jeg at jeg har lyst til noe, men så viser det seg at jeg ikke får det til og da blir jeg frustrert. Jeg er så lei av å gå på en smell gang på gang. Så da tenker jeg at det jeg har lyst til er å bo langt inne i skogen for meg selv, med 5 hunder som løper lykkelige rundt. Det hadde jeg nok fått til. Helt til bilen hadde streika og jeg ikke hadde kommet meg til butikken for å kjøpe mat.

Hei

Jeg får ikke til numerical calculus and algoritms with graphical view.

Jeg blir frustrert og i dag er jeg skikkelig lei meg!

Å ikke få til noe, å bli frustrert betyr ikke mer enn det, man kan være kjempeinteressert likevel.

I dag har jeg gitt opp, og jeg har i tillegg smerter som følge av stress, imorgen håper jeg at jeg er back to fight.

Hvis du flytter langt inni skogen med 5 hunder, da håper jeg at du inviterer meg, jeg har veldig lyst til å flykte nå.

 

[Trine]

Den første setningen der var gresk for meg Kan du forklare hva det går ut på? En gang klarte jeg hjelpe søsteren min med et regnestykke bare fordi jeg spurte så grundig om alle tallene at hun plutselig forsto av seg selv hvordan det hele hang sammen. Jeg var fortsatt like blank.

Men å ikke få til noe gjør jo at man ikke kommer videre, du er en fighter, jeg gir lett opp.

Klart du skal få komme på besøk da Kanskje jeg må flytte langt inn i skogen og tilby kaffe til alle som trenger å flykte litt. Så kan de få komme og slappe av og ikke snakke mer enn akkurat det som er nødvendig. Bare være litte grann uten noe stress og mas.

[cathlin]

Hva skjedde i hundeklubben? Sikker på at du ble fryst ut?

Jeg ville hatt lyst på hund, og vært med i en hundeklubb hvis det ikke var for at jeg er allergisk. I det minste ville jeg hatt katt. Jeg er glad i dyr og slapper av i slike settinger. Mennesker er mennesker, vi er jo litt sånn verdiløse hele gjengen. Så er det jo noen man bryr seg mer om.

[umakenverdt]

Hva gjør jeg egentlig her? Verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Det er aldri noen som savner meg, aldri noen som tenker på meg. Jeg bare irriterer folk. Er sær og rar og umulig for andre å forstå. Det kan da ikke være meningen at noen bare skal være i sin egen hule, kun sammen med dyr og ikke gjøre noe nytte for seg. Det er jo bare bortkastet å bruke penger på meg. Jeg vil jo gjerne føle at jeg er verdt noe, men jeg klarer ikke omgås andre. De bare klager på meg for alle feilene jeg gjør og trykker meg enda lengre ned i søla. Jeg gjør jo ikke feil med vilje. Men jeg er bare i veien.

Nå kommer sikkert noen til å spørre om hva jeg vil fram til med dette innlegget. Jeg vet ikke. Det er bare kaos i hodet, jeg er lei, frustrert, trist og sliten. Jeg forstår ikke meg selv og jeg forstår ikke andre. Men jeg vet at jeg bare er en betydningsløs dritt og det er ikke så moro.

Jeg kjenner denne "følelsen" eller hva jeg skal kalle det litt for godt dessverre. Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, og jeg føler virkelig med deg. Men meg irriterer du i alle fall ikke, og jeg synes du er interessant og trivelig å skrive med. Og du er verdt noe, du er verdt noe for gutta dine som elsker deg og for dine foreldre. Jeg tror også du er verdt noe for mange andre, på tross av at det ikke alltid føles slik! Håper du klarer ta et skritt tilbake, puste ut og gi deg selv litt ro

[Trine]

Hva skjedde i hundeklubben? Sikker på at du ble fryst ut?

Jeg ville hatt lyst på hund, og vært med i en hundeklubb hvis det ikke var for at jeg er allergisk. I det minste ville jeg hatt katt. Jeg er glad i dyr og slapper av i slike settinger. Mennesker er mennesker, vi er jo litt sånn verdiløse hele gjengen. Så er det jo noen man bryr seg mer om.

Det som skjedde var at jeg for det første har "feil rase" i dems øyne. Når jeg skaffet en til av samme rase så var liksom alt håp ute for meg. Så fikk jeg kjeft for å lære ei annen noe, det var visst feil måte, men hun som kjeftet gjorde akkurat det samme som meg da hun tok over. Så blir jeg oversett og ikke hørt på. Jeg har en rase som må trenes på en annen måte enn de typiske brukshundene og det er det vanskelig for de andre å forstå, så jeg ser de himler med øynene når de liksom gir meg råd og jeg sier at det ikke funker på mine hunder. Rådene jeg får er jo de typiske innlæringsmetodene og de har jeg så klart allerede prøvd. Så fikk jeg kjeft fordi valpen min løp bort til ei som han er veldig glad i, de mente jeg ikke hadde kontroll på han. Men andre valper, til de riktige folka, kan godt løpe bort og forstyrre andre hunder som trener. Så fikk jeg kjeft fordi jeg slapp hunden min bort til en annen hund som var i bånd. Eieren sto rett ved siden av og det var greit for han og vi så jo at det gikk fint. Så skulle jeg trene noe nytt med valpen. Noe som heter feltsøk. Alle skulle før en ennen hund for den hadde diare. Men da alle var ferdig, unntatt meg, så var det hans tur. Og gudene vet hvor mange ganger jeg har fått kjeft fordi jeg har lagt opp spor på feil sted. Jeg fikk beskjed om å legge spor til eldstemann et sted og gjorde det. Så sa de at alle valpene skulle få spor i et annet område så jeg la opp et spor til valpen min der, etter å først ha spurt mange ganger om hvor jeg skulle gå, uten å få svar. Jeg kunne jo ikke vite at det ikke gjalt valpen min. Så skryter de masse av sine egne hunder og også andres hunder, men aldri mine når de gjør noe bra. Så sånn er det og nå håper jeg ingen jeg trener med leser dette. Eller, jeg vet ikke om jeg bryr meg.

Hund og allergi er litt dårlig kombinasjon ja. Finnes jo noen allergivennlige raser, men man har ingen garanti for at man ikke reagerer på dem også. Jeg er allergisk mot katter.

[Trine]

 

Jeg kjenner denne "følelsen" eller hva jeg skal kalle det litt for godt dessverre. Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, og jeg føler virkelig med deg. Men meg irriterer du i alle fall ikke, og jeg synes du er interessant og trivelig å skrive med. Og du er verdt noe, du er verdt noe for gutta dine som elsker deg og for dine foreldre. Jeg tror også du er verdt noe for mange andre, på tross av at det ikke alltid føles slik! Håper du klarer ta et skritt tilbake, puste ut og gi deg selv litt ro

Ja, det er vel en følelse. Glad jeg ikke irriterer deg, enda så mye jeg skriver ivei om gutta Følte ikke at jeg var verdt så mye for dem på tur i sta. Plutselig var begge sporløst borte og kom ikke tilbake. Altså, til slutt gjorde de det, men det tok altfor lang tid. Da de omsider kom prøvde eldstemann å be om unnskyldning hele veien hjem. Minstemann virket ikke brydd av situasjonen i det hele tatt. På en måte er det ubehagelig å bety noe for andre, unntatt gutta da, for da føler jeg enda mer at jeg ikke klarer stille opp nok for dem. Jeg tror søsteren min syns jeg er der altfor lite. Hun løper ikke akkurat ned døra her heller da, men siden hun har barn så mener hun det er mye lettere for meg å komme dit.

[mxxmas]

Synd..

 

jeg syns life is Great 

[umakenverdt]

Ja, det er vel en følelse. Glad jeg ikke irriterer deg, enda så mye jeg skriver ivei om gutta Følte ikke at jeg var verdt så mye for dem på tur i sta. Plutselig var begge sporløst borte og kom ikke tilbake. Altså, til slutt gjorde de det, men det tok altfor lang tid. Da de omsider kom prøvde eldstemann å be om unnskyldning hele veien hjem. Minstemann virket ikke brydd av situasjonen i det hele tatt. På en måte er det ubehagelig å bety noe for andre, unntatt gutta da, for da føler jeg enda mer at jeg ikke klarer stille opp nok for dem. Jeg tror søsteren min syns jeg er der altfor lite. Hun løper ikke akkurat ned døra her heller da, men siden hun har barn så mener hun det er mye lettere for meg å komme dit.

Jeg skjønner veldig godt at du synes det er ubehagelig å bety noe for andre, det har jeg også ofte tenkt. Skulle av og til ønske at livet mitt ikke gikk inn i noen andre sitt, at jeg slapp å påvirke noen andre.. Men det er nok ikke mulig, og da hadde vel følelsen av meningsløshet blitt enda sterkere... Jeg vet ikke helt hvilket forhold du har til søsteren din, men dersom du føler det naturlig kan du jo si dette til henne?

Du må ikke engang våge å tenke at du irriterer meg med å ivre ivei om gutta! Det er en av tingene jeg synes er kjekkest ved å snakke med deg

Jeg er helt sikker på at de setter enormt stor pris på deg!

 

[cathlin]

Det som skjedde var at jeg for det første har "feil rase" i dems øyne. Når jeg skaffet en til av samme rase så var liksom alt håp ute for meg. Så fikk jeg kjeft for å lære ei annen noe, det var visst feil måte, men hun som kjeftet gjorde akkurat det samme som meg da hun tok over. Så blir jeg oversett og ikke hørt på. Jeg har en rase som må trenes på en annen måte enn de typiske brukshundene og det er det vanskelig for de andre å forstå, så jeg ser de himler med øynene når de liksom gir meg råd og jeg sier at det ikke funker på mine hunder. Rådene jeg får er jo de typiske innlæringsmetodene og de har jeg så klart allerede prøvd. Så fikk jeg kjeft fordi valpen min løp bort til ei som han er veldig glad i, de mente jeg ikke hadde kontroll på han. Men andre valper, til de riktige folka, kan godt løpe bort og forstyrre andre hunder som trener. Så fikk jeg kjeft fordi jeg slapp hunden min bort til en annen hund som var i bånd. Eieren sto rett ved siden av og det var greit for han og vi så jo at det gikk fint. Så skulle jeg trene noe nytt med valpen. Noe som heter feltsøk. Alle skulle før en ennen hund for den hadde diare. Men da alle var ferdig, unntatt meg, så var det hans tur. Og gudene vet hvor mange ganger jeg har fått kjeft fordi jeg har lagt opp spor på feil sted. Jeg fikk beskjed om å legge spor til eldstemann et sted og gjorde det. Så sa de at alle valpene skulle få spor i et annet område så jeg la opp et spor til valpen min der, etter å først ha spurt mange ganger om hvor jeg skulle gå, uten å få svar. Jeg kunne jo ikke vite at det ikke gjalt valpen min. Så skryter de masse av sine egne hunder og også andres hunder, men aldri mine når de gjør noe bra. Så sånn er det og nå håper jeg ingen jeg trener med leser dette. Eller, jeg vet ikke om jeg bryr meg.

Hund og allergi er litt dårlig kombinasjon ja. Finnes jo noen allergivennlige raser, men man har ingen garanti for at man ikke reagerer på dem også. Jeg er allergisk mot katter.

Ok. Høres ut som du ikke er helt med i den sosiale greia. Det er jo alltid noe man kan gjøre for å prøve å passe inn et sted, hvis ikke folk er veldig vriene (som disse folka kanskje er) men klarer ikke å se det fra disse hundefolkenes øyne, hva du eventuelt kunne gjort. For eksempel - jeg vet jeg kan virke avvisende på andre, så det hender at det gjør at andre ikke tar kontakt med meg muligens. Syns selv ikke jeg avviser, men er av og til litt obs på at jeg har fått denne tilbakemeldingen en del ganger. Sånne ting, men jeg jo ikke hvordan de andre oppfatter deg, så får ikke gitt deg noe tips på det.

Har hørt om allergivennlige rasene, men har reagert på de påstått allergivennlige også. Håper det skjer noe på allergifronten snart.

 

[Trine]

Jeg skjønner veldig godt at du synes det er ubehagelig å bety noe for andre, det har jeg også ofte tenkt. Skulle av og til ønske at livet mitt ikke gikk inn i noen andre sitt, at jeg slapp å påvirke noen andre.. Men det er nok ikke mulig, og da hadde vel følelsen av meningsløshet blitt enda sterkere... Jeg vet ikke helt hvilket forhold du har til søsteren din, men dersom du føler det naturlig kan du jo si dette til henne?

Du må ikke engang våge å tenke at du irriterer meg med å ivre ivei om gutta! Det er en av tingene jeg synes er kjekkest ved å snakke med deg

 

 

 

Etter at hun fikk barn så føles det ikke naturlig å si det, tror ikke hun vil forstå. Men du har vel rett, livet hadde sikkert vært enda mer menigsløst dersom man ikke hadde andre.

Bra du liker å høre om tøysegutta

[Trine]

Ok. Høres ut som du ikke er helt med i den sosiale greia. Det er jo alltid noe man kan gjøre for å prøve å passe inn et sted, hvis ikke folk er veldig vriene (som disse folka kanskje er) men klarer ikke å se det fra disse hundefolkenes øyne, hva du eventuelt kunne gjort. For eksempel - jeg vet jeg kan virke avvisende på andre, så det hender at det gjør at andre ikke tar kontakt med meg muligens. Syns selv ikke jeg avviser, men er av og til litt obs på at jeg har fått denne tilbakemeldingen en del ganger. Sånne ting, men jeg jo ikke hvordan de andre oppfatter deg, så får ikke gitt deg noe tips på det.

Har hørt om allergivennlige rasene, men har reagert på de påstått allergivennlige også. Håper det skjer noe på allergifronten snart.

 

Det kan hende jeg også virker avvisende. Jeg er ikke den mest skravlesyke, men jeg har virkelig prøvd. Men så føler jeg at de trekker seg lenger og lenger unna meg. Så nå har jeg gitt opp. Jeg trener fortsatt, men ikke som før.