Paranoid

[Nicklusheletida]

 

Har han alltid hatt problemer med konsentrasjonen? Kjenner til det med at hjernen kobler ut. Alt blir på en måte bare kaos når det skjer mye og om jeg f.eks er i et selskap så hører jeg bare irriterende summing fra alle kanter. Klarer ikke følge med.

Mine foreldre bor sammen så jeg klarer ikke sette meg inn i en situasjon med skilte foreldre. Vil tro det er normalt å være mer lykkelig med foreldre som holder sammen. Men det er jo stor variasjon i hvor tungt barn tar det. Jeg husker i en periode da mine foreldre kranglet så håpet jeg nesten at de flyttet fra hverandre for kranglingen påvirket meg veldig. Men jeg husker også at jeg tenkte at dersom mamma hadde fått en ny mann så ville jeg nok akseptert det, men jeg ville ikke akseptert en stemor. Dette var bare tanker jeg hadde og jeg vet ikke hva jeg faktisk hadde følt/tenkt i en sånn situasjon. Nå er jeg glad de kom igennom all kranglingen. Jeg misunner virkelig ikke de som har skilte foreldre. 

Jeg håper også han får hjelp. Jeg måtte vente 3 mnd på time. Men tror det varierer fra sted til sted og hvorvidt man er prioritert eller ikke. For å bli prioritert så er man avhengig av at fastlegen har skrevet en god henvisning. Tror det er større håp om man får hjelp mens man fortsatt er ung. Så kan man jo diskutere om 22 år er ungt eller ikke. Man er vel fortsatt i en periode hvor man utvikler seg mye da. Jeg er ihvertfall ikke slik som jeg var da jeg var 22. Tror at om han får god hjelp så vil han kanskje også få andre/bedre erfaringer som vil hjelpe han til å utvikle seg i en positiv retning.

Det er vanskelig å si. Han har vært mye plaget med dårlig hørsel grunnet at han har immunsvikt og hatt tykt slim i ørene sine i mye av barndommen. Han ble bedre da han begynte på medisiner som 11-åring, men fortsatt er det slik at han står på badet og snyter seg og snyter seg og bruker opp halve dorullen. Stakkars, det kan være at han faktisk er mer sliten pga dette enn jeg aner. Han er stor sett alltid slimete, men ørene er bedre enn i barndommen.

Når det gjelder konsentrasjon i barndommen så husker jeg at han ble forvirret hvis jeg ga han flere beskjeder på en gang. F.eks hvis jeg ba han pakke gymtøy, legge matpakka i sekken, huske å pusse tenna. Det ble for mye for han, så jeg lærte at jeg måtte ta en beskjed av gangen. Men jeg så jo ikke på dette som noe problem da, bare at det var en typisk guttegreie. Jentene var ikke sånn. De trengte ikke beskjeder en gang. Det gikk av seg selv.

Lekser : Jeg måtte sitte ved siden av han og passe på at blikket hans ikke vandret eller ble sittende å stirre ut i lufta. Husker jeg ble ganske ofte fortvilet av dette. Dette husker jeg var en sak jeg og faren var uenig om fordi han mente at han måtte sitte oppe i 2 etg på rommet sitt å gjøre lekser, mens jeg visste at ingenting ble i hvert fall gjort hvis han ble overlatt til seg selv i 2 etg. Jeg prøvde flere ganger.

Men det rare er jo at han hadde så orden på seg selv i ett år mens han gikk på internasjonal skole i utlandet hvor det var beinharde krav til elevene. Aldri forsov han seg da og leksene ble gjort alltid og han var flink også. Dette viste meg jo at han kunne hvis han virkelig ville, men jeg tror det var bra for han at elevene var oppdelt i små grupper. Det var ikke hele klasser.

Ang skilsmissen igjen : Jeg tror det var bedre for han at jeg og faren bodde sammen for da var jeg der til å støyten når faren ble sint. Jeg kunne ta i mot i steden for han. Ellers var det ikke mye krangling. Her gjaldt det mest å dempe raseriutbruddene når de kom. Nå er han mye alene med faren dessverre. Ellers gjør faren mye bra for sønnen også, da de har en del av de samme interessene som f.eks padling. Men de raseriutbruddene er ikke sunne for noen og spesielt ikke for han som er den mest følsomme. Som sønnen sier så er det som om faren har to personligheter og slik følte jeg det alltid også. Det er svært forvirrende.

[frosken]

Det er vanskelig å si. Han har vært mye plaget med dårlig hørsel grunnet at han har immunsvikt og hatt tykt slim i ørene sine i mye av barndommen. Han ble bedre da han begynte på medisiner som 11-åring, men fortsatt er det slik at han står på badet og snyter seg og snyter seg og bruker opp halve dorullen. Stakkars, det kan være at han faktisk er mer sliten pga dette enn jeg aner. Han er stor sett alltid slimete, men ørene er bedre enn i barndommen.

Når det gjelder konsentrasjon i barndommen så husker jeg at han ble forvirret hvis jeg ga han flere beskjeder på en gang. F.eks hvis jeg ba han pakke gymtøy, legge matpakka i sekken, huske å pusse tenna. Det ble for mye for han, så jeg lærte at jeg måtte ta en beskjed av gangen. Men jeg så jo ikke på dette som noe problem da, bare at det var en typisk guttegreie. Jentene var ikke sånn. De trengte ikke beskjeder en gang. Det gikk av seg selv.

Lekser : Jeg måtte sitte ved siden av han og passe på at blikket hans ikke vandret eller ble sittende å stirre ut i lufta. Husker jeg ble ganske ofte fortvilet av dette. Dette husker jeg var en sak jeg og faren var uenig om fordi han mente at han måtte sitte oppe i 2 etg på rommet sitt å gjøre lekser, mens jeg visste at ingenting ble i hvert fall gjort hvis han ble overlatt til seg selv i 2 etg. Jeg prøvde flere ganger.

Men det rare er jo at han hadde så orden på seg selv i ett år mens han gikk på internasjonal skole i utlandet hvor det var beinharde krav til elevene. Aldri forsov han seg da og leksene ble gjort alltid og han var flink også. Dette viste meg jo at han kunne hvis han virkelig ville, men jeg tror det var bra for han at elevene var oppdelt i små grupper. Det var ikke hele klasser.

Ang skilsmissen igjen : Jeg tror det var bedre for han at jeg og faren bodde sammen for da var jeg der til å støyten når faren ble sint. Jeg kunne ta i mot i steden for han. Ellers var det ikke mye krangling. Her gjaldt det mest å dempe raseriutbruddene når de kom. Nå er han mye alene med faren dessverre. Ellers gjør faren mye bra for sønnen også, da de har en del av de samme interessene som f.eks padling. Men de raseriutbruddene er ikke sunne for noen og spesielt ikke for han som er den mest følsomme. Som sønnen sier så er det som om faren har to personligheter og slik følte jeg det alltid også. Det er svært forvirrende.

En kort kommentar til det med at han fungerte bedre skolemessig da dere bodde i utlandet: Det er mange elever (med og uten lærevansker) som profiterer voldsomt på tydelig struktur og tydelige forventninger. For noen år siden ble det gjennomført en del studier som viste at man kunne oppnå like gode skoleresultater for barn med ADHD gjennom optimal tilrettelegging og strukturering av hverdagen som gjennom medisinering.

[Nicklusheletida]

En kort kommentar til det med at han fungerte bedre skolemessig da dere bodde i utlandet: Det er mange elever (med og uten lærevansker) som profiterer voldsomt på tydelig struktur og tydelige forventninger. For noen år siden ble det gjennomført en del studier som viste at man kunne oppnå like gode skoleresultater for barn med ADHD gjennom optimal tilrettelegging og strukturering av hverdagen som gjennom medisinering.

Ja det er viktig det. Han har aldri vært skolesvak hjemme heller. Han tok sjelden skolen alvorlig så det endte med 3-ere og 4 ere. Bedre når vi fikk han til å jobbe før prøver, men det var aldri katastrofalt før siste året på videregående. Da var han mer hjemme enn på skolen. Dette var i 2012 da vi ble skilt. Faren jobbet i England. Jeg fikk sønnen opp om morgenen. Han la seg og sov igjen så fort jeg var dratt på jobb :-( Spilte dataspill ut over natta. Jeg kunne ikke følge med siden jeg sov selv.

Jeg klarte ikke å få til struktur på han alene. Jeg ringte han fra jobben. Han tok ikke telefonen. Jeg skjønte at han lå hjemme og sov.

Men jeg er ganske sikker på at han ikke har ADHD. Da er det i så fall ADD. ADHD kan det ikke være.

I dag sa han at han hadde satt seg et mål. Han vil ta opp fagene han mangler. Jeg sa at da måtte han holde fast på det målet og ikke begynne å vingle mer. Tror det er mye kaos i hodet hans.

[Nicklusheletida]

Rettelse. Det var i 2013.

[AnonymBruker]

Hva er målet med å få diagnose?  Gi han medisiner så han ikke har diagnose mer?  Det er mange som blir slitne av fremmede uten at de har psykiske diagnoser.  Jeg er lei dette diagnosehysteriet i dag som skal forklare alt og nå går forskningen vekk fra dette og ser på individene istedenfor.  Denne grupperingen av mennesker er usunn fordi ingen to er like.  Hvis gutten klarte seg bra på en skole i utlandet så er det fint.  Hva var det som gjorde at han klarte seg så bra?  Kanskje på tide å se på norsk skolesystem?

Anonymkode: a49fc...c99

[Trine]

Det er vanskelig å si. Han har vært mye plaget med dårlig hørsel grunnet at han har immunsvikt og hatt tykt slim i ørene sine i mye av barndommen. Han ble bedre da han begynte på medisiner som 11-åring, men fortsatt er det slik at han står på badet og snyter seg og snyter seg og bruker opp halve dorullen. Stakkars, det kan være at han faktisk er mer sliten pga dette enn jeg aner. Han er stor sett alltid slimete, men ørene er bedre enn i barndommen.

Når det gjelder konsentrasjon i barndommen så husker jeg at han ble forvirret hvis jeg ga han flere beskjeder på en gang. F.eks hvis jeg ba han pakke gymtøy, legge matpakka i sekken, huske å pusse tenna. Det ble for mye for han, så jeg lærte at jeg måtte ta en beskjed av gangen. Men jeg så jo ikke på dette som noe problem da, bare at det var en typisk guttegreie. Jentene var ikke sånn. De trengte ikke beskjeder en gang. Det gikk av seg selv.

Lekser : Jeg måtte sitte ved siden av han og passe på at blikket hans ikke vandret eller ble sittende å stirre ut i lufta. Husker jeg ble ganske ofte fortvilet av dette. Dette husker jeg var en sak jeg og faren var uenig om fordi han mente at han måtte sitte oppe i 2 etg på rommet sitt å gjøre lekser, mens jeg visste at ingenting ble i hvert fall gjort hvis han ble overlatt til seg selv i 2 etg. Jeg prøvde flere ganger.

Men det rare er jo at han hadde så orden på seg selv i ett år mens han gikk på internasjonal skole i utlandet hvor det var beinharde krav til elevene. Aldri forsov han seg da og leksene ble gjort alltid og han var flink også. Dette viste meg jo at han kunne hvis han virkelig ville, men jeg tror det var bra for han at elevene var oppdelt i små grupper. Det var ikke hele klasser.

Ang skilsmissen igjen : Jeg tror det var bedre for han at jeg og faren bodde sammen for da var jeg der til å støyten når faren ble sint. Jeg kunne ta i mot i steden for han. Ellers var det ikke mye krangling. Her gjaldt det mest å dempe raseriutbruddene når de kom. Nå er han mye alene med faren dessverre. Ellers gjør faren mye bra for sønnen også, da de har en del av de samme interessene som f.eks padling. Men de raseriutbruddene er ikke sunne for noen og spesielt ikke for han som er den mest følsomme. Som sønnen sier så er det som om faren har to personligheter og slik følte jeg det alltid også. Det er svært forvirrende.

Jeg tenkte ADD da jeg leste dette. Høres veldig kjent ut. Ettersom jeg har forstått så er han ganske følsom, klarer ikke flere beskjeder på en gang, fungerer bedre under tydelig struktur og klare krav, blir sliten av folk, stirrer ut i ingenting. Skal ikke diagnostisere han jeg altså, men jeg håper han blir utredet for det. Det kan jo også hende denne imunsvikten påvirker han negativt, at det pga det blir bl.a vanskelig å konsentrere seg. Det høres ihvertfall fryktelig slitsomt ut. Håper virkelig at han får den hjelpen han trenger når han får time på dps.

[Nicklusheletida]

Hva er målet med å få diagnose?  Gi han medisiner så han ikke har diagnose mer?  Det er mange som blir slitne av fremmede uten at de har psykiske diagnoser.  Jeg er lei dette diagnosehysteriet i dag som skal forklare alt og nå går forskningen vekk fra dette og ser på individene istedenfor.  Denne grupperingen av mennesker er usunn fordi ingen to er like.  Hvis gutten klarte seg bra på en skole i utlandet så er det fint.  Hva var det som gjorde at han klarte seg så bra?  Kanskje på tide å se på norsk skolesystem?

Anonymkode: a49fc...c99

He he, ja det sa han selv også på den tiden. Den norske skolen er elendig mente han da. Husker han kom med en kommentar etter at han kom hjem og begynte på norsk skole igjen :- Mamma vet hva, elevene sitter med facebook i timen og læreren reagerer ikke. Det tok ikke lange tiden før han var der selv. Du kan si han " tilpasset" seg raskt  Men han likte godt å sitte i små grupper. Da ble han synlig og fikk den hjelpen han trengte. Han er en type som har lett for å bli usynlig. Det sa lærerne alltid. Han gjorde ikke så mye ut av seg.

Det er ikke viktig for meg at han skal få en diagnose. Helt ærlig er det jo best hvis han ikke får en diagnose, men jeg er opptatt av at han skal få den riktige hjelpen. Kun det og hvis det skal en diagnose til for at han skal få hjelp så gjerne det.

Det var det samme som da immunsviktdiagnosen ble satt. Det var ingen koselig diagnose å få, men da fikk han i hvert fall den rette hjelpen.

 

[Trine]

Hva er målet med å få diagnose?  Gi han medisiner så han ikke har diagnose mer?  Det er mange som blir slitne av fremmede uten at de har psykiske diagnoser.  Jeg er lei dette diagnosehysteriet i dag som skal forklare alt og nå går forskningen vekk fra dette og ser på individene istedenfor.  Denne grupperingen av mennesker er usunn fordi ingen to er like.  Hvis gutten klarte seg bra på en skole i utlandet så er det fint.  Hva var det som gjorde at han klarte seg så bra?  Kanskje på tide å se på norsk skolesystem?

Anonymkode: a49fc...c99

Målet med å få en diagnose er å få mest mulig riktig hjelp. Om man kan ta en pille som gjør at man takler det som er normalt å takle så ser jeg ikke problemet med å ta den pilla. Men kanskje er det annen hjelp man trenger, f.eks samtaleterapi. Terapi for en med add er ikke lik som for en med f.eks angst. En med psykose må ha en annen behandling igjen. Har man depresjon så behandles det på en annen måte igjen. Men skyldes depresjonen f.eks asperger så hjelper det lite å kun behandle depresjonen. Så å få rett diagnose er viktig for å kunne få rett behandling. Det er vel mer realistisk å satse på å få en person til å fungere i samfunnet slik det er enn å skulle forandre på samfunnet over natta. Jeg antar ihvertfall at sønnen til Nicklus ønsker å ha det bra så fort som mulig og ikke sitte og glo til skolesystem og arbeidsplasser blir tilpasset hans behov. Klart skolesystemet burde forandres, men det vil aldri være optimalt for alle.

[Nicklusheletida]

Jeg tenkte ADD da jeg leste dette. Høres veldig kjent ut. Ettersom jeg har forstått så er han ganske følsom, klarer ikke flere beskjeder på en gang, fungerer bedre under tydelig struktur og klare krav, blir sliten av folk, stirrer ut i ingenting. Skal ikke diagnostisere han jeg altså, men jeg håper han blir utredet for det. Det kan jo også hende denne imunsvikten påvirker han negativt, at det pga det blir bl.a vanskelig å konsentrere seg. Det høres ihvertfall fryktelig slitsomt ut. Håper virkelig at han får den hjelpen han trenger når han får time på dps.

Det håper jeg også. Han er i hvert fall en intelligent gutt som har mye i seg. Tror kanskje derfor ikke fastlegen helt klarer å skjønne alvoret helt heller. Han hører bare en veltalende og reflektert gutt med god selvinnsikt når han ikke er paranoid.

Et eksempel på hans paranoiditet skjedde senest i dag.

 Han : Mamma har naboene flyttet nå ?  Jeg: - Jeg er ikke helt sikker på hvor langt de ha kommet i prosessen, men de holder på.

Han: Vet du hvorfor de flyttet ? Jeg : Nei, det vet jeg ikke, men du tror kanskje det har noe med deg å gjøre siden du spør ?

Han: Jeg er usikker. Det virket som mannen var litt negativ til meg. Jeg: - Nå må du slutte med dette. Alt dette skjer bare i ditt hode. De er pensjonister og det  kan være  mange grunner til at de vil flytte. Kanskje de ikke ønsker å bo midt i trafikken på sine gamle dager osv osv. Du har bare vært høflig og sagt hei i gangene, så at det skal være du som er årsaken er helt usannsynlig. Du har fryktelig dårlig selvtillit for tiden.  Han: Nei, jeg har ikke så dårlig selvtillit, men jeg analyserer kanskje alt for mye. Jeg: Ja, det gjør du og det ødelegger fryktelig mye for deg.

Slik var vår lille samtale da han kom til meg i dag.

[Trine]

Det håper jeg også. Han er i hvert fall en intelligent gutt som har mye i seg. Tror kanskje derfor ikke fastlegen helt klarer å skjønne alvoret helt heller. Han hører bare en veltalende og reflektert gutt med god selvinnsikt når han ikke er paranoid.

Et eksempel på hans paranoiditet skjedde senest i dag.

 Han : Mamma har naboene flyttet nå ?  Jeg: - Jeg er ikke helt sikker på hvor langt de ha kommet i prosessen, men de holder på.

Han: Vet du hvorfor de flyttet ? Jeg : Nei, det vet jeg ikke, men du tror kanskje det har noe med deg å gjøre siden du spør ?

Han: Jeg er usikker. Det virket som mannen var litt negativ til meg. Jeg: - Nå må du slutte med dette. Alt dette skjer bare i ditt hode. De er pensjonister og det  kan være  mange grunner til at de vil flytte. Kanskje de ikke ønsker å bo midt i trafikken på sine gamle dager osv osv. Du har bare vært høflig og sagt hei i gangene, så at det skal være du som er årsaken er helt usannsynlig. Du har fryktelig dårlig selvtillit for tiden.  Han: Nei, jeg har ikke så dårlig selvtillit, men jeg analyserer kanskje alt for mye. Jeg: Ja, det gjør du og det ødelegger fryktelig mye for deg.

Slik var vår lille samtale da han kom til meg i dag.

Heh...en sånn samtale kunne jeg hatt, bare at jeg ikke tør spørre om sånt til familien min, eller venner for den saks skyld. Da vil de jo tro jeg er gal De gangene jeg har prøvd å si hva jeg tenker så opplever jeg at det ikke blir tatt seriøst, men at andre tror jeg bare fleiper. Men jeg lurer ofte på om jeg har gjort noe galt, eller om det er noe jeg burde ha gjort som jeg ikke har gjort. Og det kun fordi naboen ikke har kommet og hatt lange, kjedelige samtaler med meg de siste ukene. Egentlig burde jeg være glad for han er ikke akkurat interessant å prate med, men jeg tenker at nå er han sur på meg for ett eller annet.

Å vare intelligent kan nok skjule mye. Det er mange som nekter å tro at jeg har problemer med konsentrasjon og hukommelse siden jeg gikk ut av grunnkurs med over 5 i snitt. Men det var jo uten allmennfagene, har gått to ulike grunnkurs så da slapp jeg allmennfagene andre året. Jeg hadde da færre fag å fokusere på og jeg jobbet masse for å lære meg pensum. Satt mange timer etter skolen og leste. I tillegg så har jeg aldri vært redd for å spørre når det er noe jeg ikke forstår og å være en såkalt aktiv elev er positivt for karrakterene. Det var to fag jeg aldri klarte forstå, alikevel fikk jeg 5 i de fagene fordi jeg gjorde alle oppgavene og vi hadde aldri prøver i de fagene. Hadde jeg f.eks kommet opp i elektronikk til eksamen så hadde jeg ikke klart det, så jeg hadde litt flaks oppi det hele også. Kusina mi har også add og hun husker ting som er helt absurd at hun klarer huske. Så psykiske problemer betyr jo ikke det samme som at man er dum. Men jeg tror det er mange leger som tror det.

Ofte blir jo intelligente mennesker på en måte oversett "Kan ikke være noe galt med deg, du er altfor smart". Jeg føler meg ikke smart for det er så mange ting jeg aldri klarer forstå samme hvor mye jeg vil lære det, men karrakterene sier jeg har klart meg bra. Kan ikke annet enn å lure på hvor bra karrakterer jeg kunne fått dersom noen hadde oppdaget noe tidligere.

[Nicklusheletida]

Jeg tror mest han ikke ble sett fordi han var en stille, rolig og beskjeden gutt. Eldstesøstra hans var motsatt. Som lærerne sa på en pen måte. Hun har en stemme som bærer  Det var en pen måte å si at hun var høyrøstet på. Søstra er skoleflink og hjalp han med matte og fysikk ganske ofte og hun hjalp andre venner også. Hun sa : Bror er enklest å lære bort til. Han er smart . Han var det når han gadd. Han savner henne mye. Nok et eksempel på hans følsomhet. Jeg tror nesten han sørger over at hun har bosatt seg i et annet land.

Når jeg tenker tilbake hadde jeg en del av denne paranoiditeten i meg som ung. Hvis to kollegaer stakk hodene sammen og pratet, kunne jeg tenke : Prater de om meg? Er det noe galt med jobben jeg utfører ? Helt tullete tanker og dette forsvant jo av seg selv ettersom jeg ble eldre og tryggere på meg selv.

Derfor håper jeg at han blir bedre med årene, selv om jeg nok ikke var like hardt rammet som han. Han analyserer absolutt alt og faller inn i sin egen boble og blir "borte".

[Nicklusheletida]

Et spørsmål til det som har blitt skrevet her : Hvordan skal man håndtere det ?

Jeg prøver å være forståelsesfull, men jeg kjenner at jeg mister tålmodigheten innimellom. I mitt tilfelle var jo dette en form selvopptatthet da var yngre, siden det forsvant da jeg fikk egne barn og andre ting enn meg selv å tenke på.

Jeg kan f.eks si : Nå må du ut av den bobla di, rette blikket utover og slutte med å fokusere på deg selv og analysere deg selv og andre hele tiden. Kjenner jeg blir irritert innimellom. Hvor mye hensyn skal man ta ? Blir det ikke bare verre hvis ikke vi prøver å tvinge han ut av det ? Eller er det motsatt ?

Her kunne jeg tenke meg et svar fra NHD hvis du leser .

[AnonymBruker]

Målet med å få en diagnose er å få mest mulig riktig hjelp. Om man kan ta en pille som gjør at man takler det som er normalt å takle så ser jeg ikke problemet med å ta den pilla. Men kanskje er det annen hjelp man trenger, f.eks samtaleterapi.

Eller man kan bli igonorert og ikke få noe "tilbud".

Anonymkode: 15ffa...b3f

[Trine]

Nicklusheletida: Sønnen din høres akkurat ut som meg Jeg var også stille og beskjeden, noe som slett ikke er uvanlig om man har add. Søsteren min var også høyrøstet. Hun sørget for å bli både sett og hørt. Jeg tror at unge mennesker lett kan ha denne paranoiditeten du snakker om fordi man ikke har blitt helt sikker på seg selv og andre enda. Man må liksom finne seg selv først. Jeg vet ikke, men tenker at om det ikke blir bedre når man blir voksen så har man enten veldig dårlig selvtillit ellerså er det noe som er feil i hodet. Hos meg tror jeg det er begge deler. Jeg har noen ganger lurt på om det er den manglende oppmerksomheten i barndommen som har gjort meg slik som jeg er. Siden det var vanskelig å på en måte bli kjent med meg siden jeg var så stille og søsteren min med glede tok den oppmerksomheten jeg kanskje burde ha hatt så var det jo mye lettere for andre å "overse" meg. Men så er det vel en grunn til at man er stille og beskjeden. Å få oppmerksomhet var slitsomt for meg. og det er klart at da gadd jeg ikke akkurat jobbe for å overgå søsteren min. Dette er bare tanker jeg noen ganger har og jeg aner ikke om det har noen sammenheng. Jeg vet ihvertfall at grunnen til at jeg jobbet så ekstremt mye for å lære meg ting og ikke bare ga f... var fordi søsteren min var veldig skoleflink og jeg trodde at man måtte være det. Jeg ville ikke være noe dårligere enn henne. Men en som ikke klarer konsentrere seg vil jo aldri bli like flink som en med klisterhjerne

Spørsmålet ditt om hvordan man skal håndtere det håper jeg NHD svarer på. Jeg har tenkt på det selv noen ganger. Hva kan man forvente at andre tar hensyn til og ikke. Jeg forstår godt at du mister tålmodigheten noen ganger og blir frustrert. Om det er noen trøst så blir trolig sønnen din like frustrert. Jeg kan så klart ikke svare for andre enn meg selv. Men det er frustrerende når man vet hvordan man burde være, men man får det bare ikke til. Det er slitsomt å hele tiden jobbe hardt for å nå de kravene som stilles av sammfunnet, for så å gå på smell etter smell. Jeg vet ikke hvordan han er, men hos meg er det ikke snakk om selvopptatthet, heller er kanskje problemet det at alt jeg gjør skal gjøres perfekt. Vet du, det er ikke mulig å gjøre alt perfekt. Men samme hvor mye jeg forteller meg selv det så klarer jeg ikke tro på det. Så for hver lille ting jeg ikke får helt til så raser verden litt sammen. Om det er slik at sønnen din har add så vil han nok alltid havne i denne bobla og overanalysere både seg selv og andre. Det er ikke snakk om selvopptatthet. Jeg leste en god forklaring på hvordan det er å ha add. Det er som å ha på alle tv-kanaler samtidig. Og sånn er det. Alt kommer inn og alt skal fordøyes. Så tror jeg kanskje hodet får litt overload også havner man i denne bobla. Da blir alt bare summing. Jeg har noen ganger merket at jeg havner i bobla og virkelig prøvd å komme ut av den, men det er rett og slett ikke plass til mer. Det eneste som funker da er å dra hjem og skjerme seg for all stimuli. Fordelen da, med at folk er vant med at jeg ikke sier noe er at ingen merker at jeg er i bobla. Så da kan jeg like godt bli der litt og holde ut det sosiale en liten stund lenger. Familien ihvertfall, vil jo gjerne at jeg er der, men de merker ikke om jeg er mentalt til stede. Psykepleieren jeg har gått til fram til nå prøvde først å behandle meg for sosial angst. Etterhvert fant hun ut at det ikke var angst som var problemet og da sa hun at å fortsette med eksponeringsbehandling trolig bare ville gjøre meg værre. Jeg tror det er individuelt hva som vil hjelpe og hva som vil gjøre ting værre. Jeg tror ikke man skal ta for mye hensyn, slik at det går utover egen livskvalitet og egne prinsipper, men jeg tror man skal gi pauser. La han være alene når han er sliten, gi han mulighet til å forlate situasjonen. F.eks om man har selskap. Når han går inn i bobla er det kanskje like greit å la han få gå på et rom alene og hvile, analysere og tenke i fred. Men det viktigste tror jeg er å bare akseptere at ting som ikke er et problem for deg eller søsknene hans kan være ekstremt utmattende for han.

Nå kom jeg på hva som hjalp meg i noen år, før voksenlivet ble for mye, tiden alene i skogen sammen med hunden min hver ettermiddag rett etter jobb. Da fikk jeg fordøyd dagen i fred og ro, forutsatt at jeg ikke møtte på noen andre som var på tur da. Men der jeg bodde før hadde jeg veldig ofte skogen for meg selv. Det hjalp liksom å få gått ut stresset.

[Trine]

Eller man kan bli igonorert og ikke få noe "tilbud".

Anonymkode: 15ffa...b3f

Det er også en mulighet, men da er det kanskje på tide å bytte lege. Jeg har blitt ignorert i mange år. Til slutt fant jeg den legen som tok seg tid til å lytte.

[slabbedask]

Spørsmålet ditt om hvordan man skal håndtere det håper jeg NHD svarer på.

Svaret blir sikkert som alltid en solid dose medisiner.

[Madelenemie]

Jeg tror jeg er litt paranoid. Jeg vet ikke helt hva det vil si å være paranoid, så kanskje er jeg noe helt annet, eller kanskje er det helt normalt å tenke slik som jeg gjør.

Skal prøve å forklare. Når jeg ber noen om noe og jeg ser at andre får det mens jeg ikke gjør det (f.eks om det er noe jeg ønsker hjelp til). Da tenker jeg med engang at disse menneskene har noe imot meg. At de later som at jeg ikke eksisterer. Når folk snakker om noe og de slutter å prate når jeg kommer bort så tenker jeg at de sto og pratet om meg. Når jeg passerer folk på gata så tenker jeg at de tenker dritt om meg. Jeg klarer ikke helt forklare hvordan det er oppi hodet. Jeg er ikke sånn paranoid paranoid, men er jeg litt paranoid eller bare fanger jeg opp altfor mye og analyserer ihjel? Jeg får med meg blikk og ansiktsuttrykk veldig lett, kanskje for mye, og måten ting blir sagt på, tonefall f.eks. Men jeg vet ikke om jeg tolker det riktig, selv om jeg tror jeg gjør det. Og hvorfor tror jeg folk tenker styggt om meg når de passerer meg? Er jo bare teit å tenke sånn.

Hei!

Ja det virker paranoid.

Jeg tror ikke det er normalen å tenke sånn. 

Og du fanger jo heller ikke opp realiteten, for mennesker er jo stort sett opptatt med sine tanker/ting, og det de står og snakker med andre om, jeg tror det er lett å misforstå andres blikk og tonefall hvis man er i en sånn modus.

Kanskje du har det sånn for tiden fordi du strever og er lei deg?

 

 

 

 

[Trine]

Svaret blir sikkert som alltid en solid dose medisiner.

Medisiner til den "friske" som ikke vet hvordan man skal håndtere den psyke"

[Trine]

Hei!

Ja det virker paranoid.

Jeg tror ikke det er normalen å tenke sånn. 

Og du fanger jo heller ikke opp realiteten, for mennesker er jo stort sett opptatt med sine tanker/ting, og det de står og snakker med andre om, jeg tror det er lett å misforstå andres blikk og tonefall hvis man er i en sånn modus.

Kanskje du har det sånn for tiden fordi du strever og er lei deg?

 

 

 

 

Har det alltid sånn jeg. Jeg har jo selv hørt folk baksnakke andre, så da snakker dem sikkert dritt om meg også. Jeg er jo ganske håpløs.

[stjernestøv]

Har det alltid sånn jeg. Jeg har jo selv hørt folk baksnakke andre, så da snakker dem sikkert dritt om meg også. Jeg er jo ganske håpløs.

Ja folk er glad i rykter og sladder og å baksnakke.