NHD: pårørende til kreftpassient og egen psykdom

[AnonymBruker]

Min far er i siste fase i livet pga kreft. Dette er naturligvis vondt. Som pårørende får jeg kun tilfeldig informasjon via min far. Oftest lite. Det er ment å skåne. Vi har aldri vært nære, noe som har hatt stor innvirkning i mitt liv. Sorg og savn etter foreldre som fysisk er til stede, men ikke deltatt og interessert seg noe særlig for meg (og søsken). 

Nå forsterkes alt som man har prøvd å late som er fint, men som ikke er det. Kommunikasjon som alltid har vært elendig, alle de klemmene som man aldri fikk og som nå føles feil å skulle gi. Oppi dette sliter jeg med egen psykdom. Jeg føler veldig for å isolere meg fra det som nå skjer. Plutselig forventes det at man skal stille opp, men ingen uttrykt riktig nmåte å gjøre det på. Hvordan kan man skjerme seg og likevel ikke bli oppfattet som iskald? Jeg kjenner at jeg helst skulle vært på andre siden av jorden nå og "ikke rukket hjem" til begravelse og alt rundt.

Jeg vil bare at alt skal være over. Jeg har ikke behov for en 'god samtale' eller hva det nå er som er normalt når noen dør. Ingen ting ved ordet normalt klarer jeg å assosiere til min familie. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Alt jeg vil er å ikke bli syk igjen. (depresjon, bipolar II). 

Anonymkode: a7fb9...7f6