Ekspertsvar Samboers syklig sjalu eks

[AnonymBruker]

Eksen til samboeren min sliter oss snart ut, og jeg lurer på gode råd for å komme oss videre.

Min samboer "leier" ut sitt hus til henne for veldig rimelig leie. Han betaler alle faste utgifter, er innom hver dag for å se til at hun har det bra. Om han ikke kommer en dag, er der telefoner og sms om at han hater henne og ingen liker henne. Dersom jeg blir med på besøk til hans mor, lager hun styr med telefoner og sms der hun er ufin og gråter og skriker. Hun sier hun hater meg, at jeg har alt og hun ingenting.

Hun hadde flyttet til ny kjæreste når min samboer og jeg traff hverandre, men hun sier at jeg har ødelagt hennes liv. Jeg har prøvd å snakke med henne (er rådgiver med kommunikasjonsutdanning), men hun bare skriker stygge ting og gråter. Hun er helt ute av kontroll. 

Min samboer har prøvd å få henne til å søke terapihjelp, men da er hun helt rabiat og sier at det er han som er syk. 

Deres forhold har alltid vært slik at hun har fått viljen sin, og nå er det snart så hun sliter ut min samboer psykisk.

Jeg har prøvd å få min samboer til å sette grenser, og ikke følge hennes spill. Men, han ser dessverre ikke det som en mulighet.  Han har en personlighet som gjør at han får dårlig samvittighet om han ikke stiller opp for henne hele tiden. 

Hun oppfører seg som et barn i butikken som kaster seg ned for å få godis, og dessverre så klarer ikke min samboer å sette grensene.

Hva kan jeg gjøre, og hvordan kan man takle et slikt menneske?

Anonymkode: 9c6d3...6f0

[Kayia]

Hun høres definitivt krevende ut, slik du beskriver henne. Innlegget ditt er ikke helt tydelig på en del punkter, så jeg sitter igjen med noen spørsmål. Har kjæresten din og eksen barn sammen? Hvorfor besøkte han henne hver dag? Hvorfor er dette fremdeles et problem nå etter at hun har flyttet til sin nye kjæreste? Jeg regner med han ikke er på besøk til dem daglig? Er det sånn at dete var et problem eller er det et problem? Hvor gamle er dere, og hvordan er den nye kjæresten hennes?

Hovedspørsmålet er imidlertid om det er deg eller dere hun er i ferd med å slite ut, edet høres egentlig ut som det er du som sliter mest med dette? I såfall kan det kanskje være på sin plass å ta en prat med kjæresten din om dette. En naturlig start er å spørre om (uten å bebreide) hvorfor han føler et så stort ansvar for henne, samt formidle (uten bebreidelser) hvor vrient du syns dette er. Jeg syns faktisk det høres ut som det er kjæresten din og hennes nye som har trukket de korteste strået, siden de er dratt mellom nåværende og tidligere kjærester begge to.

[Arn09]

Skjønner at du har spm, men jeg kunne ha skrevet en hel bok om dette. Vi er godt voksen (skulle man ikke tro). De har et voksent barn sammen som bor hos henne. Deres forhold tok slutt fordi hun fant en annen, men når hun fikk vite om vårt forhold ville hun tilbake. Det skjedde mye i løpet av noen måneder,  og vi (samboer og jeg ) kom frem til at den beste løsning ville være at han flyttet til meg og hun fikk leie huset og fikk bo der hun hadde bodd i 20 år sammen med sønnen.  Hun bor altså ikke lenger sammen med kjæreste. Og, vi vet at hun juger om at det er slutt. Han er heldigvis uvitende om det spillet hun holder på med  (han bor et stykke unna).

Vårt forhold hadde ikke holdt om vi ikke var gode på å prate sammen.  Vi snakker om dette nesten daglig. 

Vi samboer er veldig ansvarsbevisst overfor henne. Han har tatt seg av henne siden hun var 18. Hun er veldig lite selvstendig.  Han klarer ikke å se at hun har det vondt, eller har problemer.  Han bare må bidra. Det er jo en side ved han jeg liker, men som jeg har sagt til han så tror jeg han gjør henne en bjørnetjeneste og bygger opp under hennes ubalanse ved å stille så mye opp på "kommando".

Det er ingen tvil om at det sliter på han. Du aner ikke hbor msnge tårer vi har grått sammen. Men, han klarer ikke å endre sin handling om å støtte henne. Han får samvittighetsgnag omhandler ikke vet at hun har det bra. Jeg forstår han. Og jeg vet at ikke alle hadde godtatt det jeg gjør. Men, de kjenner heller ikke han eller henne slik jeg gjør.

[Kayia]

Hvor lenge er det siden bruddet mellom han og eksen? Forstår jeg det rett om de hadde bodd sammen i 20 år og at bruddet er relativt ferskt? Og barnet - er det også rundt 20 eller?

Jeg tror ikke det er mye å gjøre med dette dersom han ikke ønsker å gjøre noe med det. Slik du beskriver det høres det ut som han ønsker å være der for henne. Igjen: Kanskje det er du som lider under dette, ikke dere?

Et forslag herfra er at dere prøver å få diskutert utfordringene sammen med en uhildet tredjepart på familievernkontoret. Kanskje det går an å begynne å diskutere hvordan han tenker å forholde seg til eksen etter at barnet har flyttet? Kanskje det er lettere for deg å "holde ut" noen år dersom du vet at det er for en begrenset tid?

Endret 4. oktober 2015 av Kayia

[Arn09]

1 1/2 år. Vi har vært sammen ett par måneder mindre og bodd sammen I 11 av de.

[Kayia]

1 1/2 år. Vi har vært sammen ett par måneder mindre og bodd sammen I 11 av de.

Dette henger ikke på greip.

Det er ett og et halvt år siden bruddet, dere har bodd sammen i 11 år og hun har bodd i huset i 20 år - før bruddet??

Er det bare tull det du kommer med eller?

Endret 4. oktober 2015 av Kayia

[AnonymBruker]

Dette henger ikke på greip.

Det er ett og et halvt år siden bruddet, dere har bodd sammen i 11 år og hun har bodd i huset i 20 år - før bruddet??

Er det bare tull det du kommer med eller?

Hun mener vel 11 måneder.

Anonymkode: 0e447...4cf

[Arn09]

De bodde sammen i 20 år i det huset. Hun flyttet ut. Ca 2 mnd senere traff han og jeg hverandre. Da ville hun tilbake. Han flyttet til meg, og nå har vi bodd sammen I elleve måneder! 

[Kayia]

Høres ut som hun ikke har kommet over at deres 20-årige forhold er over, til tross for at hun selv bidro til å sette dødsstøtet. Jeg tror det kan ta litt tid å komme over brudd sånn som det er hos dere, og det er ingen tvil om at hun reagerer utelukkende emosjonelt - ikke rasjonelt. Husk at eksen og hun har vært sammen i hele hennes (og hans?) voksne liv, de har et felles barn sammen, og dersom det stemmer at hun er uselvstendig er det ikke rart om hun både er lei seg og vettskremt nå. Du har kommet raskt inn i bildet, og det høres ut som hun prøver å holde på eksen sin så lenge hun kan. Dette betyr at det er han som sitter med nøkkelen her.

Jeg syns fremdeles det høres ut som at han gjør det som er rett for han. Det er deg dette er feil for. Eller hva tror du om dette selv? Dersom dette stemmer er det du som må bestemme deg for hva du kan tåle av det han sier til deg at han føler at han må gjøre, fordi han fremdeles ønsker at hun skal ha et brukbart liv. Er du forresten yngre enn dem?

Jeg tror du bare må mate deg selv med at "time is on you're side" og at det har gått kort tid siden bruddet ennå. Dersom du ønsker å beholde mannen tror jeg det beste du kan gjøre er å la være å mase på at han skal komme over ansvarsfølelsen før han selv er klar for det iallefall....

 

Endret 4. oktober 2015 av Kayia

[Arn09]

Bra svar, og jeg hadde sagt akkurat det samme om jeg var i ditt sted. Jeg kan stå i det, men å se at han har vondt er ikke ok. Hun er ikke over forholdet,  og det er ikke han heller. Forståelig! Jeg har selv vært i brudd etter over 20 år, og det er vel derfor jeg har forståelsen også.

Men, når det går så langt at hun spionerer,  følger etter, sender trusler om selvmord, og gir han skylden for at det er så synd på henne - så tenkte jeg at kanskje noen hadde vært i lignende situasjon.  

Jeg jobber med mennesker i vanskelig livssituasjon hver dag, og er utdannet til å kommunisere og ikke minst motivere til riktig behandling der dette trengs. Siden hun hater meg (og det kan jeg forstå), vil hun selvfølgelig ikke ta imot hjelp fra meg. 

Jeg kan som du sier bare være støttende og forståelsesfull for min samboer.  Men, siden jeg har den jobben jeg har, så ligger det også noe i meg som vil hjelpe henne. For hun har det vondt. 

Noen som har vært i lignende tilfelle? 

[Kayia]

Bra svar, og jeg hadde sagt akkurat det samme om jeg var i ditt sted. Jeg kan stå i det, men å se at han har vondt er ikke ok. Hun er ikke over forholdet,  og det er ikke han heller. Forståelig! Jeg har selv vært i brudd etter over 20 år, og det er vel derfor jeg har forståelsen også.

Men, når det går så langt at hun spionerer,  følger etter, sender trusler om selvmord, og gir han skylden for at det er så synd på henne - så tenkte jeg at kanskje noen hadde vært i lignende situasjon.  

Jeg jobber med mennesker i vanskelig livssituasjon hver dag, og er utdannet til å kommunisere og ikke minst motivere til riktig behandling der dette trengs. Siden hun hater meg (og det kan jeg forstå), vil hun selvfølgelig ikke ta imot hjelp fra meg. 

Jeg kan som du sier bare være støttende og forståelsesfull for min samboer.  Men, siden jeg har den jobben jeg har, så ligger det også noe i meg som vil hjelpe henne. For hun har det vondt. 

Noen som har vært i lignende tilfelle? 

Er du seriøs? Du har tenkt tanken at DU kan hjelpe både han og henne?? Du er nok den aller siste av de siste her på jord hun har lyst til å få hjelp fra! Jeg tror det beste du kan gjøre er å la tiden gå, se din rolle i situasjonen, og innse at du gjør best når du holder litt avstand til deres følelser og behov omkring eget brudd. Jeg kjenner flere som har gått rett inn i nye forhold, og da blir det som regel ekstra støy - ala som det er hos dere. 

Ellers kommer du med ny info i alle innleggene dine og svarer ikke på spørsmål du får, så det er ikke så lett å si hva som er hva her. Jeg sitter med en følelse av at du har lyst til å "diagnose"-beskrive henne, og i såfall bør du huske at dersom livet hennes faktisk har gått i grus er det ikke uvanlig å være emosjonell fremdeles etter 11 mnd - selv om en er psykisk frisk og stabil.

 

Endret 4. oktober 2015 av Kayia

[Arn09]

Ja som jeg sa så kunne jeg ha skrevet en hel bok om dette året. Vi er alle forskjellige,  og ja - jeg har faktisk det i meg at jeg vil hjelpe der jeg ser at jeg kunne å bidratt. Selvfølgelig holder jeg meg unna! Det aller første man skal gi mennesker er respekt, og det betyr mye for meg.

Skjønner ikke hva du mener om at jeg kommer med nye opplysninger,  men svarer ikke på spm. Det er jo ut i fra spm, jwg faktisk har gitt nye opplysninger. 

Men, jeg tror ikke du har mer å tilføre meg enn det jeg allerede vet og gjør.  Håpte vel at noen hadde en vidunderoppskrift for at vi alle kunne få ro og respektere hverandre 😉. 

Endret 4. oktober 2015 av Arn09

[Kayia]

Jeg skjønner godt at det frustrerende å ha det sånn, men jeg tror ikke du gjør lurt i å være en aktiv part i det jeg får forståelse av at han ønsker å gjøre anneredes enn du ønsker. Du viser nok mest respekt ved å gi han rom til å hjelpe henne (iallefall mens hans barn bor hjemme hos henne), og henne rom til å være lei seg og frustrert. Det er ditt behov å hjelpe - ikke deres, og det tror jeg du vinner på å respektere.

Jeg har ikke opplevd det samme selv, men har en venninne som ble samboer med en annens eks etter svært kort tid. For eksen var dette tøft, og selv om jeg tror mannen har det best sammen med min venninne (fordi han var ferdig med eksen) hadde jeg ikke problem med å leve meg inn i hvor frustrerende det var for eksen å sende barnet sitt til mannen og en ny dame. Det at barnet ofte ville være igjen når han skulle tilbake til mamma gjorde det neppe lettere, og jeg tør ikke tenke på hvor vondt det ville vært om jeg selv stod i eksens sko. For henne føles det nok som hun sier - hun har ingenting, du har alt. Tiden er imidlertid på din side, og jeg ville gjort mitt for å støtte mannen uten å instuere han om jeg var deg.

Håper det går seg til for dere med tiden - lykke til!

[Arn09]

Takk😊

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nøkkelen til endring ligger hos han. Jeg tror ikke han er fornøyd med å ha det slik. Jeg tror deg på at han lider under det. Han er bare ikke sterk nok (enda) til å sette ned foten.

Å endre henne kan du bare glemme. Hun har en alvorlig personlighetsforstyrrelse og vil bare fortsette å spille de umodne kortene så lenge hun oppnår fordeler ved det.

Det beste du kan gjøre er å støtte han i hans utvikling mot å bli mer grensesettende mot denne vanskelige kvinnen.

[Arn09]

Takk ☺. Jeg skal fortsette og støtte,  og har bestemt meg i dag for å hele tiden gi han tilbakemelding om hvor fantastisk han er med de rundt seg og fortelle når han har det som aller verst at han ikke får gjort mer og gi oppbacking på at han gjør det han kan for å hjelpe henne.  Lyspunktet i kveld var at han fikk de samme ord fra sønnen, og det gir styrke!

Alt ordner seg til slutt 😊. Det er jeg sikker på!