Moderne psykiatri er i krise

[AnonymBruker]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Sorg-blir-depresjon-Maur-i-rompa-blir-ADHD-Sjenanse-blir-sosial-angst-Moderne-psykiatri-er-i-krise--Gisle-Roksund-8191776.html

Anonymkode: 94e5e...716

[AnonymBruker]

Dette er tema som kommer opp med jevne mellomrom. 

Når de mener personer i normale kriser får diagnoser så tenker jeg at normale reaksjoner på normale kriser er normalt.  Men hvis de ikke slipper taket, eller påvirker personen på andre vanskelige måter over lengre tid så er det ikke lenger slik det skal være. 

Jeg har blitt mer bevisst på at diagnoser er det mennesker som har satt opp kriterier for. Det er for å lettere kunne gi den beste behandling som er dokumentert for den type lidelser.  Men jeg tror ikke at det er så enkelt at fyller du disse kriteriene så feiler det deg det, og hvis du mangler det ene kriterie er du frisk eller feiler noe annet.

Det er mange ganger jeg føler at diagnoser er så fast innrammet at enkelte har problemer med å se hele menneske. Ikke bare blant helsepersonell, men også blant vanlige mennesker.  Hvis to personer sliter med unormal tretthet kan den ene få diagnosen ME.  Men den andre har kanskje ikke blitt godt nok utredet eller mangler det ene kriterie.  Jeg har hørt enkelte si om den som har fått diagnosen at det er jo en sykdom som gjør det.  Han har jo fått en diagnose på det.  Med andre ord så blir det akseptert at yteevnen er dårligere.  Men den som ikke fikk diagnosen må jo bare ta seg sammen, for legene finner ikke noe galt.  Med andre ord så blir det ikke akseptert at yteevnen er dårligere.  De må bare skjerpe seg og komme seg ut av sengen.  Likevel kan det være like vanskelig for begge å komme seg i aktivitet. 

Jeg tror det er bra med diagnoser for å kunne gi best mulig behandling.  De må bare ikke låse seg helt fast i de. Jeg synes ikke det var bedre før når psykiske lidelser var tabu, og få ble behandlet før det gikk helt galt (Jeg vet ikke om det var slik, men har inntrykk av at det var litt slik før)

 

Anonymkode: f4959...5e4

[Momo]

Jeg vet ikke om det i dag er større eller mindre aksept for normale reaksjoner på normale kriser. Uansett er det et veldig press på at man skal være så perfekt og takle alt så bra, så vi burde hatt større aksept for f.eks. reaksjoner rundt sorg og at slike reaksjoner midlertidig kan senke yteevnen til personer. Jeg ser for meg at å føle skam for og skjule normale reaksjoner kan lettere føre til at de ikke slipper taket og at det utvikler seg til noe mer.

Jeg trodde man ved utredning av depresjon skulle ta høyde for om nedsatt stemningsleie var forårsaket av bestemte hendelser og at ved normale kriser ville det i utgangspunktet da ikke settes noen slik diagnose. Men vi er vel sånn at vi skal ha sykemelding for alt mulig, og da er legen avhengig av en diagnose, mens det man kanskje hadde hatt godt av var å fortsatt komme seg opp og ut om morgenen. Om man derimot er så sjenert at man mistrives med seg selv og hemmes betydelig i sitt daglige liv, er det ikke da greit om man får litt hjelp til å håndtere det? I begge tilfeller burde man nok være forsiktig med å fortelle disse at det er satt en diagnose på dem fordi det kan gjøre problemet større ved at man sykeliggjør seg selv.

Selv har jeg ikke blitt fortalt noe som helst om diagnose, til tross for både sykemelding og behandlig. På en måte er det greit fordi jeg er redd for at jeg ville brukt det som unnskyldning for at jeg yter litt mindre enn andre. På den annen side kunne en diagnose forhåpentligvis hjulpet meg til å akseptere at jeg ikke får til like mye som andre og at jeg kanskje må innse at jeg heller aldri vil få til det. Det er en vanskelig vurdering hva som er best i ulike tilfeller.

 

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg syns det var en god artikkel og at legen(fastlegen) er inne på noe vitkig, som får for lite fokus. Nettopp at livets belastninger ikke må sykeliggjøres for raskt og at en rekke diagnoser kan settes for fort og ukritisk.

Det er absolkutt grunner til å lytte og ta en sånn debatt, når en fastlege med bred pasienterfaring  "roper" et sånt varsko.

Flere er jo sporadisk inne på tema, enten det er Inga Martha Torkildsen som spør om ikke adhd diagnoser settes for lett på urolige barn mange ganger, eller andre også psykiatere som syns autismediagnoser settes tidvis litt kjapt og ukritisk på bare stille mennesker. Selv er jeg skeptisk til all medisinering, raskt i gangsatt på barn og unge som i perioder kan streve,

Så jeg håper psykiatrien også med tiden som fastlegen etterlyser tar denne ballen

(nå har jeg nesten bare god erfaring med psykiatri, men jeg leser jo at det ikke alltid er sånn for alle)