Takk for opplysningen

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns meningsutvekslingen rundt mine samarbeidsproblemer har løst en del.

Jeg har ikke enda sagt at jeg har asperger, men jeg gjør de samme tingene tilbake, samt husker på tilbakemeldingene jeg fikk her.

Feks har jeg klemt min samarbeidspartner hver gang, jeg har minnet om å ta på seg varme klær, jeg har opplyst om stengetider på kafe, jeg har blitt med på kafe, samt som noen skrev, jeg har spurt om vi skal ta en pause etter å ha jobbet noen timer, jeg har også tatt med hennes favorittmat. (hun lo når hun fikk maten, jeg vet ikke hvorfor, men hun spiste opp alt)  Klemmingen gjør jeg fordi jeg kom på at fra å klemme meg, hadde hun sluttet, så da startet jeg, jeg håper hun liker det.

Min datter spurte om hvordan den klemmen var, jeg viste henne, og hun syns det slett ikke var dårlig, mens hun lo. Så jeg kan endre meg og også endre klemmeteknikken. Når noe ikke er helt naturlig kan det bli litt mekanisk, men når man vet at klemming skal være hyggelig, må man bare legge inn armebevegelser. Min mann tror oxytocin gjør meg mer følsom fysisk, jeg tror mer det er økt bevissthet. Nå som jeg har informasjon og kunnskap om feks klemmesystemet, så er det ikke så vanskelig som mange tror det er for meg, det er ikke noe fælt for meg å få en klem, om noen vil gi meg en klem, ja så bare lar jeg det skje, og det er ikke vondt, jeg vet hvorfor andre vil klemme meg. Det er nemlig en forestilling av de som kjenner meg om at jeg er en dårlig klemmer og ikke liker å bli klemt, det var sånn, etter mer kunnskap om grunnen for klemming, syns jeg ikke det var særlig vanskelig å bli klemt, når det gjelder klemme andre, kan jeg sikkert blir bedre, jeg kan nemlig være litt hardhendt, men det er godt ment, jeg vil bare andre virkelig skal kjenne at de får en klem, litt som når man håndhilser, man vil ikke gi noen et slapt håndtrykk.

Men i allefall takk for tilbakemeldingene.

[Stikkelsbær]

Jeg er heller ingen "klemmer" Madelenemie . Tror det har mye med kultur og oppvekst å gjøre, for jeg er ikke autist og har ingen problemer med å omgå mennesker ellers. Det er bare ikke naturlig for meg å klemme andre enn den aller nærmeste familien.

I stedet for klem, legger jeg en hånd på over-armen eller skulderen til de som står helt innpå meg. Bare et kort og lite trykk for å vise at jeg har sett dem, og liker å ha dem i nærheten. Dette er i sosiale sammenhenger. Søsken ( vi er godt voksne) får kanskje et lite ertende puff i siden.

Folk jeg møter daglig på jobb og sånt, klemmer jeg aldri utenom hvis det har skjedd noe spesielt (f.eks. bursdag eller dødsfall i familien).

For meg (og veldig mange) er det mer enn nok med et smil, si HEI og ha en kort øyekontakt for å vise at vi setter pris på å møte igjen en kollega/samarbeidspartner/venn. 

[påskelilje]

Jeg er en klemmer når det gjelder barna mine, mannen, min mor og av og til min søster og min far. Dersom det er lenge siden jeg har sett andre slektninger eller venninner, klemmer jeg (av glede og lyst) - men for eksempel i går da jeg var på formiddagsbesøk hos ei venninne som jeg ser ganske ofte, klemte vi ikke. Jeg klemmer ALDRI kollegaer, tror jeg. Det måtte jo være noen jeg kjenner veldig godt som det er veldig lenge siden jeg har sett. ja, f.eks. hvis jeg treffer noen av de jeg jobbet tett sammen med i forrige jobb, så klemmer vi. Men ikke de jeg jobber med nå.

[Madelenemie]

Jeg er heller ingen "klemmer" Madelenemie . Tror det har mye med kultur og oppvekst å gjøre, for jeg er ikke autist og har ingen problemer med å omgå mennesker ellers. Det er bare ikke naturlig for meg å klemme andre enn den aller nærmeste familien.

I stedet for klem, legger jeg en hånd på over-armen eller skulderen til de som står helt innpå meg. Bare et kort og lite trykk for å vise at jeg har sett dem, og liker å ha dem i nærheten. Dette er i sosiale sammenhenger. Søsken ( vi er godt voksne) får kanskje et lite ertende puff i siden.

Folk jeg møter daglig på jobb og sånt, klemmer jeg aldri utenom hvis det har skjedd noe spesielt (f.eks. bursdag eller dødsfall i familien).

For meg (og veldig mange) er det mer enn nok med et smil, si HEI og ha en kort øyekontakt for å vise at vi setter pris på å møte igjen en kollega/samarbeidspartner/venn. 

Hm

akkurat ja.

vel da er det bra jeg ikke klemmer de som ikke oppfordrer til det/innviterer til det!

Jeg startet bare å klemme denne kvinnen, fordi hun klemte meg, først virket jeg sikkert overrasket og stiv, men så når jeg ble mer forberedt, slappet jeg av, og faktisk siste gang hun klemte meg, ble jeg så rørt, at jeg følte for å gråte når jeg gikk opp trappene, i retning bilen min og hun gikk en annen vei.

Jeg tenkte til og med ca dette: Jeg håper så mange som mulig så at jeg fikk en klem (sjelden tenker jeg sånn men jeg ble såå stolt) , at jeg lo og tok i mot den, ( det andre ikke så var gleden som ble enorm inni meg, og igjen gleden som ble til indre gledestårer bare av at hun behandlet meg så helt vanlig og uten kompliserende tanker)(jeg vet ikke om hun hadde turt dette om jeg var så rask på å si "du jeg har autisme")

jeg tenkte sånn fordi jeg liker å bli sånn bare helt vanlig behandlet,

det var da jeg var glad for at hun ikke hadde tanker og kunnskap om autisme, for kanskje ville hun ikke klemt meg om hun visste. jeg vil bare mennesker skal være som de er, og ikke ta spesielle hensyn, eller tenke at de ikke kan gjøre sånn eller sånn. Jeg trenger venne meg og justere meg, og det hjelper denne vanlige samarbeidspartneren meg til og ofte tenker jeg hun hjelper meg mest fordi hun ikke vet at jeg har autisme. Men det krever jo at hun orker samarbeide med et menneske som ikke er helt A 4, men som plutselig kommer med mat eller sender sms hun kanskje ikke før i sitt liv har fått. Jeg tror hun er et sånt menneske som tenker det beste om andre inntil noe annet er motbevist, og det er sånne mennesker jeg liker,

da spiller det ikke noen rolle om man har autisme eller depresjon eller er A4, 

I det er vi faktisk like, selv om hun er helt vanlig og jeg har autisme,

det er en sånn akspt og åpenhet jeg liker,aller best,  og den har nok lært meg av enn noe, å være raus mot andre, å tåle og orke og justere med mer, det handler nok derfor mer om innstilling enn diagnoser.

Takk for at du deler hvordan klemming er for deg, hadde jeg ikke visst hvor variabelt det var, ville jeg kanskje i mitt ønske om å være snill og hyggelig selv klemt deg:-) og det trenger jeg tydeligvis ikke 

[Madelenemie]

Jeg er en klemmer når det gjelder barna mine, mannen, min mor og av og til min søster og min far. Dersom det er lenge siden jeg har sett andre slektninger eller venninner, klemmer jeg (av glede og lyst) - men for eksempel i går da jeg var på formiddagsbesøk hos ei venninne som jeg ser ganske ofte, klemte vi ikke. Jeg klemmer ALDRI kollegaer, tror jeg. Det måtte jo være noen jeg kjenner veldig godt som det er veldig lenge siden jeg har sett. ja, f.eks. hvis jeg treffer noen av de jeg jobbet tett sammen med i forrige jobb, så klemmer vi. Men ikke de jeg jobber med nå.

Hm

rart at det er så variabelt?

Min mann er en skikkelig klemmer, han klemmer alle som kommer hit, han slår ut med begge armene og kysser og klemmer og ler, mens han sier bella bella a ah a momento så kommer en smaskelyd som man ikke kan skrive med ord fordi den er så full av mer enn bokstaver, den kan høres, føles, fornemmes som følelse, det er sånn at andre bare ler. og jeg tror faktisk den kan luktes, men for å lukte sånt, må man ha sanseforstyrrelse.

 mennesker liker han kjempegodt, 

Absolutt alle, også jeg, men jeg sier ikke så fine ord til han, 

Takk for at jeg får perspektiv på variasjonene som er ang klemming. Slik jeg ser på min manns jobb, klemmer alle, da de sist kom på fest her, fikk jeg klemmer av alle, selv om jeg ikke kjente dem, de takket for at de fikk være her, og jeg stod der,  og etter en stund var det heldigvis ferdig, det er en form for klemming som er virkelig utfordrende, dvs når en hel avd kommer hit og alle skal klemme og takke, og jeg hadde ikke gjort noe fantastisk heller, det er da man er glad for at man får lov å gå.

[påskelilje]

Hm

rart at det er så variabelt?

Min mann er en skikkelig klemmer, han klemmer alle som kommer hit, han slår ut med begge armene og kysser og klemmer og ler, mens han sier bella bella a ah a momento så kommer en smaskelyd som man ikke kan skrive med ord fordi den er så full av mer enn bokstaver, den kan høres, føles, fornemmes som følelse, det er sånn at andre bare ler. og jeg tror faktisk den kan luktes, men for å lukte sånt, må man ha sanseforstyrrelse.

 mennesker liker han kjempegodt, 

Absolutt alle, også jeg, men jeg sier ikke så fine ord til han, 

Takk for at jeg får perspektiv på variasjonene som er ang klemming. Slik jeg ser på min manns jobb, klemmer alle, da de sist kom på fest her, fikk jeg klemmer av alle, selv om jeg ikke kjente dem, de takket for at de fikk være her, og jeg stod der,  og etter en stund var det heldigvis ferdig, det er en form for klemming som er virkelig utfordrende, dvs når en hel avd kommer hit og alle skal klemme og takke, og jeg hadde ikke gjort noe fantastisk heller, det er da man er glad for at man får lov å gå.

Kom på en ting: For meg er det en forskjell på når en har invitert til selskap/fest, og en da tar i mot gjestene/sier hadet til dem - da er det nok naturlig også for meg å klemme. I morgen skal vi på hyttetur med to gode vennepar, og jeg regner med at vi klemmer dem når vi treffes på den hytta - og gjerne også når vi reiser på søndag.

Men når jeg treffer min venninne (som jeg skal på hyttetur med) bare for et vanlig formiddagsbesøk eller joggetur eller skogstur - så klemmer vi ikke. Det har nok med om det er noe litt mer enn hverdagslig møte. Og det gjelder jo de på jobben også da.

Om et par uker får vi besøk av en slektning og hennes lille gutt, de skal være hos oss i helga. Da klemme vi hverandre når de kommer, og når de reiser. Vi klemmer ikke om morgenen eller om kvelden (jo kanskje når vi sier god natt til den lille gutten).

Etter å ha tenkt litt nå, så har det nok med hvor hverdagslig møtene er. En studeivenn blir jo som kolegaene på jobben, og det er ingen som klemmer her til vanlig. Tror ikke det er vanlig på fest heller forresten (med jobben altså)

[påskelilje]

Men vet du om mannen din klemmer sine kollegaer sånn en vanlig torsdag morgen når han kommer på jobb? Det syne jeg høres rart ut...!

[Madelenemie]

Kom på en ting: For meg er det en forskjell på når en har invitert til selskap/fest, og en da tar i mot gjestene/sier hadet til dem - da er det nok naturlig også for meg å klemme. I morgen skal vi på hyttetur med to gode vennepar, og jeg regner med at vi klemmer dem når vi treffes på den hytta - og gjerne også når vi reiser på søndag.

Men når jeg treffer min venninne (som jeg skal på hyttetur med) bare for et vanlig formiddagsbesøk eller joggetur eller skogstur - så klemmer vi ikke. Det har nok med om det er noe litt mer enn hverdagslig møte. Og det gjelder jo de på jobben også da.

Om et par uker får vi besøk av en slektning og hennes lille gutt, de skal være hos oss i helga. Da klemme vi hverandre når de kommer, og når de reiser. Vi klemmer ikke om morgenen eller om kvelden (jo kanskje når vi sier god natt til den lille gutten).

Etter å ha tenkt litt nå, så har det nok med hvor hverdagslig møtene er. En studeivenn blir jo som kolegaene på jobben, og det er ingen som klemmer her til vanlig. Tror ikke det er vanlig på fest heller forresten (med jobben altså)

ok

her klemmer de veldig, altså på universitetet.

det var derfor jeg ble så kjempeglad når endelig noen klemte meg, da følte meg så normal og inkludert.

jeg ville nesten sette på sånne spotter, du vet sånn at flest mulig så hva som skjedde, at jeg ble klemt, jeg ble altså kjempeglad og stolt. (stolt er et lite ord, jeg svevde av lykke og stolthet av at så bare helt a4 var jeg at jeg ble klemt. Damen /jenta vet ikke hvor lykkelig jeg ble, og kanskje får hun aldri vite det, men det viser hvov viktig det er å bare behandle alle 

en dag da jeg klemte denne vennen tenkte jeg og følte jeg på samme lykke, litt sånn at jeg klemmer deg og jeg liker det for jeg vet at dette er noe alle gjør og du liker det og jeg har ingen problemer med å klemme, bare jeg vet at dette er viktig for å styrke rellasjonen.

Det er derfor Påskelilje at jeg ikke vil si så fort at jeg har autisme, jeg vil bli behandlet normalt, ikke tatt spesielle hensyn til, jeg vil mennesker skal klemme meg, når de ønsker det, og ikke tenke at oi hun har autisme så hun liker sikkert ikke klemmer, det er mer jeg kan like bare jeg forstår, om jeg får sjangsen, eller utfordringen med å like noe nytt, Hadde samarbeidsoartneren min visst at jeg har asperger syndrom ville hun kanskje aldri klemt meg, men klemmen hennes gjorde meg altså veldig lykkelig.

[Madelenemie]

Men vet du om mannen din klemmer sine kollegaer sånn en vanlig torsdag morgen når han kommer på jobb? Det syne jeg høres rart ut...!

nei jeg vet ikke det,

jeg ser han bare når han er i fest-modus med vennene sine, men jeg skal spørre han,

:-)

t.o.m. hans kollegaer har gitt meg klem, blomst og takk for at de får være her, så jeg tror det er en lav klemmeterskel der, men jeg vet ikke

[frosken]

Hm

rart at det er så variabelt?

Min mann er en skikkelig klemmer, han klemmer alle som kommer hit, han slår ut med begge armene og kysser og klemmer og ler, mens han sier bella bella a ah a momento så kommer en smaskelyd som man ikke kan skrive med ord fordi den er så full av mer enn bokstaver, den kan høres, føles, fornemmes som følelse, det er sånn at andre bare ler. og jeg tror faktisk den kan luktes, men for å lukte sånt, må man ha sanseforstyrrelse.

 mennesker liker han kjempegodt, 

Absolutt alle, også jeg, men jeg sier ikke så fine ord til han, 

Takk for at jeg får perspektiv på variasjonene som er ang klemming. Slik jeg ser på min manns jobb, klemmer alle, da de sist kom på fest her, fikk jeg klemmer av alle, selv om jeg ikke kjente dem, de takket for at de fikk være her, og jeg stod der,  og etter en stund var det heldigvis ferdig, det er en form for klemming som er virkelig utfordrende, dvs når en hel avd kommer hit og alle skal klemme og takke, og jeg hadde ikke gjort noe fantastisk heller, det er da man er glad for at man får lov å gå.

Det høres lite sannsynlig ut at kollegaene klemmer hverandre til vanlig på jobb. På min arbeidsplass er det ikke vanlig å klemme hverandre så fremt det ikke foreligger en helt spesiell situasjon. Derimot er det klemming veldig vanlig blant de unge studentene jeg ser en del til, jeg synes det ser ut som om ungdom og unge voksne klemmer mer enn folk flest.

[Madelenemie]

Det høres lite sannsynlig ut at kollegaene klemmer hverandre til vanlig på jobb. På min arbeidsplass er det ikke vanlig å klemme hverandre så fremt det ikke foreligger en helt spesiell situasjon. Derimot er det klemming veldig vanlig blant de unge studentene jeg ser en del til, jeg synes det ser ut som om ungdom og unge voksne klemmer mer enn folk flest.

Ok,

Imidlertid syns jeg alle jeg har kjent klemmer mye, og ofte,

jeg har ikke forstått hvor "viktig" det er,

jeg trodde en tid de slo meg, ved å klappe meg på hodet og ryggen,

men jeg skal spørre min mann,

en ung sprek kollega døde for en uke siden, løp flere mil hver dag og plutselig lå han død, nå er kollegaen begravd

 

[frosken]

Ok,

Imidlertid syns jeg alle jeg har kjent klemmer mye, og ofte,

jeg har ikke forstått hvor "viktig" det er,

jeg trodde en tid de slo meg, ved å klappe meg på hodet og ryggen,

men jeg skal spørre min mann,

en ung sprek kollega døde for en uke siden, løp flere mil hver dag og plutselig lå han død, nå er kollegaen begravd

 

I min verden klemmer vi mye når vi treffes privat, men ikke i jobbsammenheng.

[Madelenemie]

I min verden klemmer vi mye når vi treffes privat, men ikke i jobbsammenheng.

ok,

men da fins det ulike verdner 

i min manns verden klemmes det mye

Siden de har nærmest null sykefravær, interesserer det meg.

Rett og slett fordi de må som gruppe ha forstått noe.