Ekspertsvar Psykisk sykdom: Dømt til å forbli alene?

[AnonymBruker]

Jeg er blitt 33 år. Den alderen hvor alle mine venner og alle på min egen alder får seg mann og barn.

Selv er jeg singel og barnløs, og har i mange år slitt med tilbakevendende depresjon, men med mange gode perioder i mellom.

Problemet mitt er at jeg tør ikke få meg mann eller barn. I de gode periodene mine, som kan vare i flere år (jeg har GAD også i de gode periodene mine, men det kan jg håndtere) er jeg alltid redd for å bli syk igjen, og da vil jeg ikke være i stand til å ta vare på verken et forhold eller barn. Periodene varer i alt fra 2 uker til 6 måneder. JEg har hatt 4 slike i løpet av livet. Og jeg vet at de vil alltid komme tilbake. Jeg sliter også mye med dårlig samvittighet overfor familie både i periodene jeg har det, og utenfor periodene fordi jeg vet de blir så bekymret for meg under disse periodene.

Jeg bruker 150 mg efexor og 150 mg lamictal, uten disse blir jeg verre. men episodene kommer alltid tilbake uansett og jeg er alltid redd for de og tør aldri satse på noe nytt.

Så... er jeg dømt til å alltid være alene? Det er sårt. Søsknene mine har etablert seg, og jeg føler meg mislykket og ensom. Og da kommer tankene. Føler at samfunnet ser ned på meg.

Anonymkode: 1096e...619

[AnonymBruker]

Jeg er blitt 33 år. Den alderen hvor alle mine venner og alle på min egen alder får seg mann og barn.

Selv er jeg singel og barnløs, og har i mange år slitt med tilbakevendende depresjon, men med mange gode perioder i mellom.

Problemet mitt er at jeg tør ikke få meg mann eller barn. I de gode periodene mine, som kan vare i flere år (jeg har GAD også i de gode periodene mine, men det kan jg håndtere) er jeg alltid redd for å bli syk igjen, og da vil jeg ikke være i stand til å ta vare på verken et forhold eller barn. Periodene varer i alt fra 2 uker til 6 måneder. JEg har hatt 4 slike i løpet av livet. Og jeg vet at de vil alltid komme tilbake. Jeg sliter også mye med dårlig samvittighet overfor familie både i periodene jeg har det, og utenfor periodene fordi jeg vet de blir så bekymret for meg under disse periodene.

Jeg bruker 150 mg efexor og 150 mg lamictal, uten disse blir jeg verre. men episodene kommer alltid tilbake uansett og jeg er alltid redd for de og tør aldri satse på noe nytt.

Så... er jeg dømt til å alltid være alene? Det er sårt. Søsknene mine har etablert seg, og jeg føler meg mislykket og ensom. Og da kommer tankene. Føler at samfunnet ser ned på meg.

Anonymkode: 1096e...619

hmm.. 4 episoder med depresjon i løpet av livet, det hørtes jo lite ut. Selv har jeg det ca 300 ganger i året..

Anonymkode: 7e5df...6a7

[frosken]

Jeg stusser på tittelen du har valgt å ditt innlegg. Du er i alle fall ikke _dømt_ til å forbli alene, derimot høres det ut som om du aktivt velger bort det å gå inn i et forhold. Dersom du ønsker å leve sammen med noen, så høres det ut som om du må utfordre angsten din. Vet du hva du egentlig ønsker?

[Gjest]

Hei   

Jeg tror absolutt ikke man er dømt til å være alene pga at man har en psykisk lidelse per se. Det er mange med alvorlige psykiske lidelser som har både samboer/ektefelle og barn.

Derimot tror jeg at problematikk som lav selvfølelse eller frykt for nære relasjoner kan gjøre det vanskelig å få seg en kjæreste. 

Hvis det er til noe trøst så er jeg i akkurat samme situasjon som deg, så du er i hvert fall ikke alene om å ha det sånn.

[AnonymBruker]

Sånn er det bare , og kan det man ikke gjøre så mye med.

Anonymkode: f3e09...1ab

[Trine]

"I de gode periodene mine, som kan vare i flere år (jeg har GAD også i de gode periodene mine, men det kan jg håndtere) er jeg alltid redd for å bli syk igjen, og da vil jeg ikke være i stand til å ta vare på verken et forhold eller barn"

Når man er i et forhold så er man to. De periodene du ikke klarer ta deg av mann og barn så får det jo være opp til mannen å ta seg av deg og barn. 4 perioder på mange år er jo ikke mye og når noen av den i tillegg bare har vart i 2 uker så forstår jeg ikke problemet. Om du vil ha et tradisjonelt familieliv så er det egentlig ikke annet som stopper deg enn du.

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Takk for all tilbakemeldinge. Det er veldig fint å høre at folk bryr seg

Jeg "rosemalte" nok situasjonen i startinnlegget mitt. Ting er ikke så bra som det hørtes ut som der. Kansje gjorde jeg det for å overbevise meg selv om at ting ikke er så ille, eller for at jeg var redd for å få tilbakemeldinger jeg ikke ville ha.

Når jeg sa jeg bare hadde hatt 4 perioder i livet, så mente jeg vel egentlig 4 virkelige dårlige perioder. Dvs perioder som varte i 6 måneder og hvor jeg var virkelig nedstemt. Jeg har hatt flere perioder på 2-4 uker hvor jeg har vært deprimert, og jeg er nok aldri oppe i det andre vil kalle "normalt" stemmeleie mellom periodene, er aldri veldig glad, selv om jeg fungerer tilsynelatende normalt. Jeg har også mye generell angst og grubler og bekymrer meg mye mellom periodene. Mye katastrofetanker + redsel for å bli virkelig dårlig igjen. Dårlig selvtillitt og føler meg uelskbar bla pga mine psykiske problemer som til en viss grad er der mer eller mindre konstant.

Anonymkode: 1096e...619

[Gjest]

(...) jeg er nok aldri oppe i det andre vil kalle "normalt" stemmeleie mellom periodene, er aldri veldig glad, selv om jeg fungerer tilsynelatende normalt. 

Anonymkode: 1096e...619

Høres ut som sånn jeg hadde det også. Var aldri ordentlig glad og tenkte jeg ikke kunne klare å like noen fordi hjernen min ikke produserte de nevrotransmitterene som man får når man er forelsket (min teori).

Har fått hevet stemningsleiet mitt med medisiner, men de relasjonelle vanskene er jo fortsatt der. Står på venteliste til psykolog. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd å gi deg.

[Trine]

Jeg tenker at om du virkelig vil ha familie så er det bare du som setter hindringer for det. Har du lyst på mann og barn, eller bare tror du at du vil ha det fordi det er det som er normalen? Jeg har aldri ønsket meg barn, den saken er grei. Men jeg var 33 år før jeg innså at jeg faktisk ikke vil ha et forhold heller. Ikke det at jeg ikke vil ha et menneske som jeg vet støtter meg, men det blir for mye for meg. Det er for mange minuser i forhold til plusser hva gjelder et forhold, så da har jeg tatt et valg om å heller bo alene. Men jeg er evig pessimist, stadig deprimert, er sær og sta og alikevel er det faktisk noen som ønsker å leve sammen med meg (forstå det den som kan). Et menneske er ikke bare syk eller deprimert eller hva det nå skulle være, jeg kjenner deg ikke men kanskje er du omsorgsfull, snill, omtenksom.... i tillegg til å være deprimert. Du har helt sikkert nok gode egenskaper til å veie opp for de dårlige. Noen der ute setter pris på deg akkurat slik du er.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan du ikke starte med en mann og se hvordan det går? Så får dere finne ut sammen etter hvert om barn er aktuelt eller ikke.

[Gjest]

Kan du ikke starte med en mann og se hvordan det går? Så får dere finne ut sammen etter hvert om barn er aktuelt eller ikke.

Det var ikke akkurat det samme svaret som jeg fikk ang. mann og barn. Virker jeg såpass ustabil for andre lurer jeg på.   

God helg 

[AnonymBruker]

Trådstarter her igjen. Selvfølgelig ønsker jeg å starte med en mann. Jeg vet ikke en gang om jeg vil ha barn. Det som er verst for meg er vel tanken på at psykodmmen skal ødelegge for meg slik at jeg ikke skal håndtere å ha verken mann eller barn, slik alle andre med "ordnede" og "velykka" liv har. Jeg hadde en mann i 7 år, men han holdt ikke ut mine depressive perioder og stakk, og selvfølelsen min er vel der at jeg ikke tror at noen vil ha meg, og at jeg ikke vil utsette noen for meg selv. Men jeg savner noen som kan være der for meg. og som jeg kan være der for.

331: Hvilke medisiner bruker du?

Anonymkode: 1096e...619

[Gjest]

Trådstarter her igjen. Selvfølgelig ønsker jeg å starte med en mann. Jeg vet ikke en gang om jeg vil ha barn. Det som er verst for meg er vel tanken på at psykodmmen skal ødelegge for meg slik at jeg ikke skal håndtere å ha verken mann eller barn, slik alle andre med "ordnede" og "velykka" liv har. Jeg hadde en mann i 7 år, men han holdt ikke ut mine depressive perioder og stakk, og selvfølelsen min er vel der at jeg ikke tror at noen vil ha meg, og at jeg ikke vil utsette noen for meg selv. Men jeg savner noen som kan være der for meg. og som jeg kan være der for.

331: Hvilke medisiner bruker du?

Anonymkode: 1096e...619

Jeg tar Lamictal.

Det gir jo mening at du ikke tror noen vil ha deg pga psykisk sykdom (jeg lurte nemlig litt på hvorfor du tenkte det), når erfaringen din er at noen forlot deg nettopp med den begrunnelse at du hadde depresjoner. Du hadde kanskje ikke tenkt det samme om det hadde blitt slutt av andre årsaker. Så kjipt gjort av han forresten. 

Har du noen å snakke med om dette/ går du i behandling? Det høres ut som du kan ha mye å hente på å jobbe med ting som selvfølelse, frykt for tilbakefall, bruddet med kjæresten osv. Min egen erfaring med å skulle date når man har en del "issues" er at det ikke fungerer så bra i hvert fall.

[Gjest Gargamel]

Depresjon og angst er såpass vanlig at man ikke kan avskrive alle som sliter med sånt innimellom. Bare legg siste forhold bak deg og se fremover. Forhold tar slutt av alle mulige grunner.Tenk på alle vakre, selvsikre, friske, rike og vellykkede folk som også går gjennom samlivsbrudd.

[Cilien]

Jeg har diagnosen Bipolar II og tenkte litt som deg veldig lenge. Så sa psykologen min til meg at det nesten måtte være opp til den mannen jeg fant meg om han ønsket å være sammen med meg eller ikke, til tross for diagnosen. Altså - det fikk vel nesten bli opp til ham om han ønsket meg og et slikt forhold. Dette syntes jeg var lurt sagt. Nå har jeg en veldig fin mann, som vil ha meg akkurat slik jeg er :-)

[AnonymBruker]

Trådstarter igjen. Tusen takk for alle svar. Det er fint å få så mange tilbakemeldinger. Man føler seg mindre "ensom" da.

Cille: Det er også vurdert om jeg har bipolar 2, er derfor jeg behandles med lamictal. En psykiater mener jeg har BP2, en annen mener jeg ikke har det. Så koselig at du har funnet en mann som vil ha deg for den du er Jeg vet ikke om jeg hadde turdt å si det en gang til en eventuell kandidat. Av en eller annen grunn skammer jeg meg sånn. Men det er vel fordi jeg er inne i en depressiv fase (dog ikke en av de dypeste) Hvilke medisiner får du? Har du mye angst i samband med depresjonen?

Til 331: JEg går til en psykiater nå, men han syns jeg er vanskelig å medisinere. Jeg går også til en psykolog. Har endelig funnet en som er utrolig flink og som jeg har god kjemi med. Ulempen er at hun er privat og derfor dyr I det offentlige fant jeg desverre ingen psykolog jeg fikk god kjemi med, og jeg fikk også bare et forsøk før jeg "rykket ut av" køen igjen, og jeg måtte inn i en uendelig lang ventekø igjen.

 

 

Anonymkode: 1096e...619

[Gjest]

 

Til 331: JEg går til en psykiater nå, men han syns jeg er vanskelig å medisinere. Jeg går også til en psykolog. Har endelig funnet en som er utrolig flink og som jeg har god kjemi med. Ulempen er at hun er privat og derfor dyr I det offentlige fant jeg desverre ingen psykolog jeg fikk god kjemi med, og jeg fikk også bare et forsøk før jeg "rykket ut av" køen igjen, og jeg måtte inn i en uendelig lang ventekø igjen.

Anonymkode: 1096e...619

Så bra at du har funnet en god psykolog- god kjemi er vesentlig  Hvis du kan tåle at det koster litt nå, så er det jo en investering for fremtiden.

Litt på siden av tema, men jeg lurer på om vi kanskje går til samme sted for medikamentell behandling (privat klinikk)? Basert på noen av de andre innleggene jeg tror du har skrevet.

[AnonymBruker]

331: Det kan nok hende vi går til samme private klinikk ja Er du fornøyd? Hvilken dose lamictal bruker du? Bruker du noen andre medisiner i tillegg? Problemet mitt med lamictal er at jeg må gå så utrolig sakte opp i dose ellers begynner jeg å klø. Hvilken dose måtte du opp i før du merket virkning? Hvilken diagnose har du?

Anonymkode: 1096e...619

[Gjest]

Jeg tar så mye som 600 mg Lamictal (og kun den). Vet det er veldig høy dose men grunnen for det er at jeg har hatt noe EEG-greier, så jeg får samme dose som en epileptiker og vel så det. Med Lamictal er det bare å smøre seg med tålmodighet. Har tilbakevendende depresjon.

Har du lyst til å sende meg en pm kanskje?  

[AnonymBruker]

Jeg er ganske ny på doktoronline i grunn, så jeg vet ikke helt hvordan jeg sender en pm?

TS

Anonymkode: 1096e...619