Jeg er meg, og du er deg

[ingvildrg]

Dette er hentet fra http://refsnes.blogg.no/, det ligger også en liten video inne om man vil se

Jeg er lei av å bry meg om hva alle andre synes om meg. Så jeg har bestemt meg for å fortelle min historie. Den kommer kanskje overraskende på noen, andre kanskje ikke så mye, og flere kunne sikkert ikke brydd seg mindre. For historien min er ikke bedre enn andres, det handler ikke om det. Det handler om at jeg vil trosse min «frykt» for å snakke høyt, for å være meg selv. 

Det har seg nemlig sånn at jeg ikke har vært meg selv siden 2009, det er 6 år siden nå. Pappan min døde det året, 17 oktober 2009. Jeg er ikke alene her i verden om å ha mistet en forelder, og det er ikke mer i synd i meg enn andre. Men det jeg gjorde, som jeg angrer veldig på i dag, var å skubbe vekk sorgen. Samme kvelden han døde sluttet jeg å gråte, og har sjeldent felt en tåre for ham siden. De gangene jeg faktisk har grått, tror jeg er mer for jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er lei meg. Jeg har den dag i dag, ennå ikke innsett at han er helt borte. Det som skjedde bygde seg opp gjennom mange år. Sakte men sikkert mistet jeg meg selv. Det er vanskelig for meg å sette denne historien i best mulig perspektiv for at andre skal forstå. Jeg tror ikke det er mulig å forstå helt uten å ha vært der selv. Depresjon kommer i så mange forskjellige former, og grensene er uklare. Selv jeg greier ikke forstå hva som skjedde med meg de årene. Men jeg kan prøve å fortelle hva som skjedde.

Endringene var så små, og foregikk over så lang tid, at jeg la ikke merke til dem før de hadde nådd toppen. Det første jeg merket var at jeg mistet all glede. Jeg kunne ikke kjenne følelsen av glede lenger. Jeg visste jo til en viss grad når jeg burde være glad, og puttet fint på et smil og latter, men jeg følte ingenting. Hadde noen gitt meg det jeg tidligere ønsket meg mest av alt, så hadde jeg ikke følt glede. Under perioden hadde jeg faktisk ingen ønsker, meninger eller verdier. Jeg var ingenting. Hele meg hadde gått i oppløsning. En ny tanke poppet opp i hodet mitt før en annen var halvveis ferdig, det var helt kaos oppi der. Det var som en storm i universet, der alt er ukjent og du blir kastet frem og tilbake. Det er umulig å beskrive. Dette tok utrolig mye energi av meg, det å late som jeg var noe jeg for øyeblikket ikke var, og det å ikke forstå hva som foregikk med meg. Til slutt orket jeg ikke møte opp på avtalene jeg hadde. Jeg hadde nok med meg selv der og da, og alle problemer satte jeg bare fint til siden. For meg kunne ingenting bli verre enn der og da, for jeg fant ikke igjen meg selv. Ingvild var ikke der lenger, og jeg lurte på hvordan jeg kunne få henne tilbake. For meg var det viktigst. 

Jeg greide ikke konsentrere meg om noe. Tankene mine bare vandret fritt og ville overhodet ikke det samme som meg. Jeg kunne være sykt interessert i noe, men fremdeles gikk det ikke inn. Det å være på skolen, late som du er normal, ha det gøy og le sammen med andre, mens de 5 minuttene de andre tror du er på do, da sitter du å gråter av frustrasjon. Hvorfor skal det være så vanskelig å være normal? Hvorfor kan jeg ikke bare ha det gøy, det er jo det jeg vil. Hvorfor kan jeg ikke få styre mitt eget liv? Det tok knekken på meg, og jeg sluttet å dukke opp på skolen. Det gjorde egentlig situasjonen bare verre. Jeg måtte jo komme med et svar når folk spurte hvorfor jeg slutta. Hva skulle jeg si? Jeg løste det med å trekke meg unna venner og familie. Jeg kunne jo ikke forklare noe. Jeg greide ikke snakke for meg. Jeg ble ofte kalt lat, ubrukelig og egoistisk. Dette gikk veldig innpå meg, men jeg hadde ingen forsvar. Jeg kan ikke klandre de heller, de visste jo ikke hva som foregikk med meg. 

Noen av de som visste hvordan jeg hadde det, reagerte negativt. De ba meg komme meg videre, vokse opp og skjerpe meg. De trodde jeg valgte det selv. De trodde jeg var lat og oppmerksomhets syk. De trodde jeg synes synd på meg selv og sutret over livet mitt. Hadde det bare vært så enkelt. Hadde jeg bare kunnet valgt å ikke være sånn. Kunne jeg bare følt litt glede. Du aner ikke hvor mye jeg hadde gjort for å bli frisk, hadde jeg kunnet. Jeg valgte ikke å gå inn i en depresjon, det er det ingen som gjør. Jeg kunne ønske jeg turte å snakke om det når det foregikk, det hadde gjort ting mye enklere for meg. Alle hadde ikke tatt det imot positivt. Det ville nok vært mange som hadde slengt negative kommentarer, iallefall bak ryggen min. Men for meg er det viktig å være ærlig nå, jeg må slutte å skjule meg selv. 

Jeg var trist hele tiden, uten noen grunn. Jeg var ikke trist for å ha mistet pappaen min, for det hadde jeg stengt helt ute. Men sorgen måtte komme ut på en måte. I en periode på 3 år gråt jeg meg i søvn de fleste netter. Hver morgen våknet jeg opp og trodde det skulle bli en bedre dag. I dag var dagen jeg skulle bryte alt. For jeg var sjefen over mitt eget liv. Men når alt kom til alt, så hadde jeg ingen energi til å gjennomføre. Jeg hadde mislykkes så mange ganger, at selvtillit visste jeg ikke hva var. Jeg hadde jo ingen lenger, vennene mine hadde jeg kuttet kontakten med, jeg kunne ikke bare random kontakte de og late som alt var bra. Da måtte jeg ha kommet med hele historien, og det klarte jeg ikke. 

Jeg hadde mistet meg selv sakte men sikkert over alle disse årene, og jo lenger tid som gikk, jo mindre husket jeg av den personen jeg var. Alt jeg ba om, var å få føle glede igjen. Hele tiden fikk jeg høre fra mine nærmeste «Det blir bra, det ordner seg», jeg holdt på å gi opp, men etter 5 år kunne jeg endelig si: «Jeg er glad, og jeg har det bra», og samtidig være ærlig.