Hva er verst? Lidelser vs lidelser

[Gjest anbr42]

Jeg tror nok at jeg har svaret, men det hadde vært artig å vite hva andre synes.

Jeg vokste opp med en mor med div. pf og en god dæsj schizofreni, og jeg kan love dere at det ikke har vært lett for meg! 

Selv har jeg engstelig/unnvikende pf, sosial angst og bp-lidelse, men ingen barn. Men jeg lurer på hvordan det hadde vært for et barn å vokse opp med meg? Slik jeg ser det så hadde det nok vært enklere for et barn å vokse opp med meg enn for et barn å vokse opp med min mor. 

Da jeg vokste opp var det mye påført frykt og en konstant følelse av å aldri være god nok. Urettmessige beskyldninger for å være ond med dertil påfølgende straff. Mor som ser syner og hører stemmer, veldig sjalu og kontrollerende. Hun forsøkte å detaljstyre min hverdag, og kom stadig med spydige og sårende utsagn. Hun var direkte ond mot meg til tider. Tvang meg til å gjøre ubehagelige ting for så å godte seg over det etterpå. Ydmyket meg med å fokusere på utseendet mitt og holde narr av meg. 

Med en mor med bp2-lidelse så er det vel "bare" de gjentagende depresjonene som kan være utfordrende. Likevel er ikke disse depresjonene så dype at jeg ikke greier å fungere. Med viljens hjelp greier jeg fint å gjennomføre de daglige gjøremål, så sant jeg ikke er så sykelig trøtt at jeg må sove. Hypomaniene er jo bare et pluss for et barn, tenker jeg. For da er mor i kjempegodt humør, har mye energi og kan finne på mye artig med ungene. Når det gjelder sosial fobi, så er den totalt fraværende under en hypomani. Men det beste av alt er vel at jeg som potensiell mor VET om at jeg har en psykdom OG at jeg har søkt og søker stadig hjelp for det. Når det gjelder min mor så aner hun ikke at hun er syk. Det er bare alle andre som er syke og slemme i hennes øyne. Så hun har såvidt jeg vet aldri søkt hjelp for sine problemer, for hun vet jo ikke om at hun har dem! Tror forøvrig at moren min også har litt av psykopat i seg. 

Ikke det at jeg planlegger å få barn, men jeg bare funderer rundt hva som er verst av slike psykiske sykdommer som nevnt over her.

 

Endret 13. oktober 2015 av anbr42

[ISW]

Jeg tror ikke selve symptomene man opplever er det som er mest avgjørende for om man er en god mor eller ikke. Jeg er sikker på det finnes mange der ute, både som har fysiske og psykiske sykdommer, som likevel er gode foreldre.

Uansett tror jeg at følgende må være på plass før man vurderer barn:

- Et avklart forhold til selvmord i den forstand at man har bestemt seg for å ikke gjøre det, uansett hvor kjipt livet måtte oppleves.

- En funksjonsevne, målt i dårlige perioder (altså en minste funksjonsevne) som er så god at man kan ivareta barnets behov. Altså at man ikke har lange perioder hvor man f.eks er sengeliggende eller av andre årsaker ute av stand til å ta vare på seg selv og sitt barn.

- Nødvendige ressurser (fysisk, mentalt og økonomisk) til å gi barnet både trygghet, omsorg, læring, mat på bordet og aktiviteter, igjen også målt i "worst case"

Jeg tror det er en del personlighetsforstyrrelser hvor barn er rimelig "kontraindisert". Men jeg ville ikke tro at engstelig/unnvikende nødvendigvis er blant dem.

Aner ikke om det jeg skriver her er riktig eller ikke. Men det er i alle fall betraktninger jeg ville gjort.

[Gjest Gargamel]

Jeg antar det også har litt å si om man har en stødig far til stede.

[mxxmas]

personer med schizofreni er sikkert forskjellige, men jeg kjenner ei med det, som sikkert hadde blitt fratatt barnet raskt, fordi hun greier ikke kommunisere forståelig lenger og "angriper" folk verbalt helt uten grunn

[kasssy]

hadde vært artig om NHD hadde laget en topp 10 liste eller noe slikt.

Tipper selv at schizofreni er den mest alvorlige diagnosen, som ikke innholder noen form for utviklingshemming. jeg forstår selvfølgelig at ting som down syndrom, alvorlig autisme, retts syndrome osv osv er verre enn schizofreni. grunnen til at jeg mener at schizofreni  er mest alvorlig er de absurde dosene antipsykotika de bruker, hvis man velger å bruke 800 mg truxal eller nozinan ÅRET RUNDT i stede for å ha absurde psykoser sier det seg selv at det er det verste, bruker selv 150-200 mg truxal hver dag, og sover ca 10-12 timer i døgnet, og hadde jeg måttet ganget dosen med 4 eller brukt medisiner som leponex eller noen av de andre virkelig sterke antipsykotikaene hadde jeg ikke kommet meg opp av senga, og helsa ville ha røket på 5-10 år.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at jeg har svaret, men det hadde vært artig å vite hva andre synes.

Jeg vokste opp med en mor med div. pf og en god dæsj schizofreni, og jeg kan love dere at det ikke har vært lett for meg! 

Selv har jeg engstelig/unnvikende pf, sosial angst og bp-lidelse, men ingen barn. Men jeg lurer på hvordan det hadde vært for et barn å vokse opp med meg? Slik jeg ser det så hadde det nok vært enklere for et barn å vokse opp med meg enn for et barn å vokse opp med min mor. 

Da jeg vokste opp var det mye påført frykt og en konstant følelse av å aldri være god nok. Urettmessige beskyldninger for å være ond med dertil påfølgende straff. Mor som ser syner og hører stemmer, veldig sjalu og kontrollerende. Hun forsøkte å detaljstyre min hverdag, og kom stadig med spydige og sårende utsagn. Hun var direkte ond mot meg til tider. Tvang meg til å gjøre ubehagelige ting for så å godte seg over det etterpå. Ydmyket meg med å fokusere på utseendet mitt og holde narr av meg. 

Med en mor med bp2-lidelse så er det vel "bare" de gjentagende depresjonene som kan være utfordrende. Likevel er ikke disse depresjonene så dype at jeg ikke greier å fungere. Med viljens hjelp greier jeg fint å gjennomføre de daglige gjøremål, så sant jeg ikke er så sykelig trøtt at jeg må sove. Hypomaniene er jo bare et pluss for et barn, tenker jeg. For da er mor i kjempegodt humør, har mye energi og kan finne på mye artig med ungene. Når det gjelder sosial fobi, så er den totalt fraværende under en hypomani. Men det beste av alt er vel at jeg som potensiell mor VET om at jeg har en psykdom OG at jeg har søkt og søker stadig hjelp for det. Når det gjelder min mor så aner hun ikke at hun er syk. Det er bare alle andre som er syke og slemme i hennes øyne. Så hun har såvidt jeg vet aldri søkt hjelp for sine problemer, for hun vet jo ikke om at hun har dem! Tror forøvrig at moren min også har litt av psykopat i seg. 

Ikke det at jeg planlegger å få barn, men jeg bare funderer rundt hva som er verst av slike psykiske sykdommer som nevnt over her.

 

Hei!

Min mor har narsisistisk pf, jeg tror ikke det gjør hele henne,  hun har likevel en forferdelig tendens til å tenke dårlig om andre, manipulere og lyve, men mye virker lite planlagt og bevisst, det er mer sånn at man ikke forstår og blir lettere forvirret, 

jeg har lært meg issolere dette som jeg tenker er sykdommen og det hun strever med, fra den hun egentlig er, den som er under dette lite hyggelige,

den delen av henne kommer av og til også frem, det er en blid dame, som bryr seg om andre, selv om det ikke alltid er så konsekvent og varer så lenge, jeg tror under sykdommen og det hun strever med, er dette  den egentlige henne.

og til barna har jeg forklart, at vi må gripe det gode i andre, de gode stundene med bestemor, de gode ordene en sa til oss tross mye annet, og jeg håper de lærer å kjenne at man kan velge ta det gode og overse det ikke-gode. Har man slike lidelser i nær familie, mener jeg det aller beste er å prøve forstå, håndtere det konstruktivt, lære seg å ta det gode og overse det ikke-gode.

Min mor var ikke en grei mor, men til tross for dette så tror jeg på sett og vis, hun strever langt mer og verre, enn meg som "bare" har autisme. Selv om hun har stått i full jobb, gjort en arbeidsinnsats det står respekt av, samfunnsmessig, men som mor, var hun ikke snill eller trygg.

Men jeg har hørt at personlighetsforstyrrelser roer seg med årene, og jeg vet at noen pf er verre enn andre. Jeg overlevde helt greit med en mor som min, men en god barndom hadde jeg ikke, i de store trekk, men selvsagt har jeg måttet bli flinkere på å lete etter det gode, se bak det dårlige, forstå andres uhensiktsmessige reaksjoner, samt forstå at dårlig selvinnsikt er ganske vanlig og verre for menneske som lider under det enn oss rundt.

Jeg er glad jeg fikk styrken til å bli glad i en mor som ikke har gitt meg en trygg barndom, jeg er glad jeg fikk styrken til å se henne, bak det ytre hun presenterer, jeg er glad jeg kan vise mine barn, at å streve ofte handler om å streve så fælt at man ikke greier slippe andre inn og til. da er vi heldige, vi som er rundt, som også kan streve med vårt, når vi klarer være hele  og trygge og stødige i oss selv, i en sånn grad at vi også kan være rause mot de som strever mer enn oss.

Om jeg ikke hadde fått den indre tryggheten, den indre roen, stødigheten, og hjelpen på veien med dette, hadde jeg kanskje gått glipp av å se det gode min mor også er, den som er kreativ, og vil andre godt, tross hennes vansker og ustabilitet, jeg er glad jeg har fått nye minner pga av en annen forståelse av min mor, og i de nye minnene er det mye fint å hente frem, mye kjærlighet, og mange gode ønsker. Det er ikke lett å streve med sykdom, noen strever mer, og heldige er vi når vi kan se forbi det dårlige, og se og bevare det gode vi alle også har i oss og representerer.

Jeg tror ikke unnvikende pf er så ille for et barn, det kommer an på så mye mer enn det, ikke minst hvordan man forholder seg til lidelsen sin, hva man gjør, om man gjør noe, eller resignerer, der kommer mye mer personlighet også inn. Jeg har autisme, og jeg er en god mor, jeg er en god mor fordi jeg kan lytte, når jeg må, jeg kan tenke meg om, be om unnskyldning, endre meg, se andre, justere litt, feile, be om unnskyldning igjen, og streve videre, med å tilpasse meg sånn at andre også får det ok, det jeg mener er mer at det avgjørende for et barn er at de føler seg sett og ønsket, sykdom medfører vansker, men vi kan velge å være åpne, se andres behov, ønske andre det beste, og endre oss, livet medfører vansker i ulik styrke og grad for absolutt alle mennesker.

 

 

 

Anonymkode: 3f4cd...494

[Gjest]

Hei!

Min mor har narsisistisk pf, jeg tror ikke det gjør hele henne,  hun har likevel en forferdelig tendens til å tenke dårlig om andre, manipulere og lyve, men mye virker lite planlagt og bevisst, det er mer sånn at man ikke forstår og blir lettere forvirret, 

jeg har lært meg issolere dette som jeg tenker er sykdommen og det hun strever med, fra den hun egentlig er, den som er under dette lite hyggelige,

den delen av henne kommer av og til også frem, det er en blid dame, som bryr seg om andre, selv om det ikke alltid er så konsekvent og varer så lenge, jeg tror under sykdommen og det hun strever med, er dette  den egentlige henne.

og til barna har jeg forklart, at vi må gripe det gode i andre, de gode stundene med bestemor, de gode ordene en sa til oss tross mye annet, og jeg håper de lærer å kjenne at man kan velge ta det gode og overse det ikke-gode. Har man slike lidelser i nær familie, mener jeg det aller beste er å prøve forstå, håndtere det konstruktivt, lære seg å ta det gode og overse det ikke-gode.

Min mor var ikke en grei mor, men til tross for dette så tror jeg på sett og vis, hun strever langt mer og verre, enn meg som "bare" har autisme. Selv om hun har stått i full jobb, gjort en arbeidsinnsats det står respekt av, samfunnsmessig, men som mor, var hun ikke snill eller trygg.

Men jeg har hørt at personlighetsforstyrrelser roer seg med årene, og jeg vet at noen pf er verre enn andre. Jeg overlevde helt greit med en mor som min, men en god barndom hadde jeg ikke, i de store trekk, men selvsagt har jeg måttet bli flinkere på å lete etter det gode, se bak det dårlige, forstå andres uhensiktsmessige reaksjoner, samt forstå at dårlig selvinnsikt er ganske vanlig og verre for menneske som lider under det enn oss rundt.

Jeg er glad jeg fikk styrken til å bli glad i en mor som ikke har gitt meg en trygg barndom, jeg er glad jeg fikk styrken til å se henne, bak det ytre hun presenterer, jeg er glad jeg kan vise mine barn, at å streve ofte handler om å streve så fælt at man ikke greier slippe andre inn og til. da er vi heldige, vi som er rundt, som også kan streve med vårt, når vi klarer være hele  og trygge og stødige i oss selv, i en sånn grad at vi også kan være rause mot de som strever mer enn oss.

Om jeg ikke hadde fått den indre tryggheten, den indre roen, stødigheten, og hjelpen på veien med dette, hadde jeg kanskje gått glipp av å se det gode min mor også er, den som er kreativ, og vil andre godt, tross hennes vansker og ustabilitet, jeg er glad jeg har fått nye minner pga av en annen forståelse av min mor, og i de nye minnene er det mye fint å hente frem, mye kjærlighet, og mange gode ønsker. Det er ikke lett å streve med sykdom, noen strever mer, og heldige er vi når vi kan se forbi det dårlige, og se og bevare det gode vi alle også har i oss og representerer.

Jeg tror ikke unnvikende pf er så ille for et barn, det kommer an på så mye mer enn det, ikke minst hvordan man forholder seg til lidelsen sin, hva man gjør, om man gjør noe, eller resignerer, der kommer mye mer personlighet også inn. Jeg har autisme, og jeg er en god mor, jeg er en god mor fordi jeg kan lytte, når jeg må, jeg kan tenke meg om, be om unnskyldning, endre meg, se andre, justere litt, feile, be om unnskyldning igjen, og streve videre, med å tilpasse meg sånn at andre også får det ok, det jeg mener er mer at det avgjørende for et barn er at de føler seg sett og ønsket, sykdom medfører vansker, men vi kan velge å være åpne, se andres behov, ønske andre det beste, og endre oss, livet medfører vansker i ulik styrke og grad for absolutt alle mennesker.

 

 

 

Anonymkode: 3f4cd...494

Takk for at du tok deg tid til å skrive alt dette. Ja, min mor har også helt klart gode perioder og øyeblikk hvor hun er snill og omsorgsfull og kjærlig. Problemet mitt er at etter mange års grusomme erfaringer ikke klarer å stole på henne lenger. Jeg blir forvirret, og tenker hvilken av utgavene er den ordentlige mamma? Jeg valgte i mange år å tro at den snille mammaen var den ekte, men jeg vet nå at også den slemme mammaen er den ekte. Hun er ikke enten-eller, men begge deler. Hvilken mamma som slipper ut til enhver tid er umulig å forutse, og jeg er blitt og er veldig usikker hele tida på henne. Ett lite "feil" ord fra min side, kan få henne til å snu tvert. Jeg blir redd av henne! Jeg er sååå usikker på henne! Sååå utrygg!  Så for meg greier jeg ikke å skille det friske fra det syke hos mamma. Hun er begge deler, og det gjør meg så forvirret, usikker og redd. 

[Gjest]

Jeg antar det også har litt å si om man har en stødig far til stede.

Nei, hadde en far som selv var livredd for henne og som alltid tok hennes side samme hva... For meg var de 2-1.

Jeg har en stødig mann heldigvis, som sikkert ville ha blitt en god far. Men vi skal ikke ha barn.

[Gjest]

Jeg tror ikke selve symptomene man opplever er det som er mest avgjørende for om man er en god mor eller ikke. Jeg er sikker på det finnes mange der ute, både som har fysiske og psykiske sykdommer, som likevel er gode foreldre.

Uansett tror jeg at følgende må være på plass før man vurderer barn:

- Et avklart forhold til selvmord i den forstand at man har bestemt seg for å ikke gjøre det, uansett hvor kjipt livet måtte oppleves.

- En funksjonsevne, målt i dårlige perioder (altså en minste funksjonsevne) som er så god at man kan ivareta barnets behov. Altså at man ikke har lange perioder hvor man f.eks er sengeliggende eller av andre årsaker ute av stand til å ta vare på seg selv og sitt barn.

- Nødvendige ressurser (fysisk, mentalt og økonomisk) til å gi barnet både trygghet, omsorg, læring, mat på bordet og aktiviteter, igjen også målt i "worst case"

Jeg tror det er en del personlighetsforstyrrelser hvor barn er rimelig "kontraindisert". Men jeg ville ikke tro at engstelig/unnvikende nødvendigvis er blant dem.

Aner ikke om det jeg skriver her er riktig eller ikke. Men det er i alle fall betraktninger jeg ville gjort.

Mange gode og riktige poeng her, tror jeg.

[Gjest]

hadde vært artig om NHD hadde laget en topp 10 liste eller noe slikt.

Tipper selv at schizofreni er den mest alvorlige diagnosen. grunnen til at jeg mener at schizofreni  er mest alvorlig er de absurde dosene antipsykotika de bruker,

 

Og tenk da på at min mor gikk og går UTEN medisiner. Det må da tross alt være verre.

[AnonymBruker]

Takk for at du tok deg tid til å skrive alt dette. Ja, min mor har også helt klart gode perioder og øyeblikk hvor hun er snill og omsorgsfull og kjærlig. Problemet mitt er at etter mange års grusomme erfaringer ikke klarer å stole på henne lenger. Jeg blir forvirret, og tenker hvilken av utgavene er den ordentlige mamma? Jeg valgte i mange år å tro at den snille mammaen var den ekte, men jeg vet nå at også den slemme mammaen er den ekte. Hun er ikke enten-eller, men begge deler. Hvilken mamma som slipper ut til enhver tid er umulig å forutse, og jeg er blitt og er veldig usikker hele tida på henne. Ett lite "feil" ord fra min side, kan få henne til å snu tvert. Jeg blir redd av henne! Jeg er sååå usikker på henne! Sååå utrygg!  Så for meg greier jeg ikke å skille det friske fra det syke hos mamma. Hun er begge deler, og det gjør meg så forvirret, usikker og redd. 

Hm

Jeg tror vi blir forvirret av sånn, både snill og slem:-(

(jeg har et sånt menneske i mitt liv som ikke er i nær rellasjon, likevel, er det ikke så lett å forholde seg til, men jeg ser på det som sykdom og det hjelper)

Jeg tror om vi ikke får hjelp, jeg fikk hjelp av en psykiater, som ble en slags mor for meg, over mange år, dette gjorde meg sterkere. jeg tror om man ikke får den hjelpen at det av og til kan være lurt å bryte all kontakt. Ikke fordi man vil det, men fordi man rett og slett ikke greier bære ustabiliteten og det vonde. Og det alle som har lidd og overlevd en barndom i vertfall fortjener og må gi seg selv, er mulighetene til et godt voksenliv.

Jeg tror ikke for alle det er så lett å bryte all kontakt uten å henge ved det, dvs plages av en ekkel følelse, en dårlig samvittighet, og derfor syns jeg det er litt sånn siste utvei, å bryte all kontakt, og kan man unngå det, og noen ganger kan man det, ved rett og slett få hjelp til å bli sterk nok i seg selv, så er det en litt vanskeligere vei, men igjen, den gir frukter. man slipper dårlig samvittighet m.m. Man kan også trenge hjelp og få hjelp til å se at det beste man kan gjøre er faktisk å bryte all kontakt, men feks jeg trengte ekstern hjelp.

Jeg hadde ikke greid dette av meg selv tror jeg, så derfor syns jeg det er litt avhengig av det rundt, hva man har av hjelp og støtte og oppmuntring.

Håper du har en god terapaut.

 

 

 

Anonymkode: 3f4cd...494

[AnonymBruker]

Schizofrene er veldig ulike, og det er ofte de værste vi hører om.....

Anonymkode: ddebc...e8d