Pårørende på store møter

[Madelenemie]

Hei!

Vi var på et stort møte på nevrohabilitering for barn, det var tre leger der, en av dem psykiater, så en sykepleier, en sosionom, en spesialpedagog, rådgiver fra skolen, og fastlegen, samt oss foreldre. Jeg hadde bare møtt ca halvparten av menneskene før.

Da skolen ikke har fulgt opp en sak som vi har mast på i ca 2 år, tok jeg dette først, etter presentasjonsrunden, og etter at saken kom til oss foreldre, dvs den ene legen oppsummerte historikk og på en bra måte, før han ga ordet til spesialpedagogen, så var turen kommet til oss foreldre.

Denne gangen ble det jeg som startet, jeg visste hva jeg skulle si, og jeg gjorde derfor godt rede for saken. Min mann hadde derfor ingenting å tilføye til saken sa han, da jeg henvedte meg til han for eventuelle tilføyelser, før jeg ga ordet videre.

Jeg hadde så flere runder der jeg gjorde rede for ulike forhold. 

Siden avdelingsoverlegen, sosionomen, sykepleieren ikke kjente meg fra før, håper jeg at jeg ikke "skremte" dem (jeg vil ikke virke uhøflig), med min direktehet. Jeg har ingen formening selv om hva jeg sier som er for direkte, eller at jeg kan virke veldig bestemt, at jeg glemmer smile, og kan virke veldig alvorlig, det siste kan vel misforstås som sint/sur. Jeg var ingen av delene, men jeg var saksfokusert, det medfører for meg alvor. Men jeg husker at en dame på barnehabiliteringen sa til meg at det er en fordel at de som er på møter vet at også jeg har asperger, hun mente jeg ellers kan bli misforstått.

Det jeg lurer på er:

Når man sitter i slike møter, der feks en foreldre oppfører seg, veldig direkte, med veldig direkte tenker jeg "ala den hovedpersonen i broen", for de som ikke vet hvem er, så vet jeg ikke hvordan forklare det...men altså rett på sak, og ikke noe utenomsnakk...kanskje noe sånt.

Da en lege begynte forklare meg meningen med møte, han er veldig hyggelig, en jeg kjenner, sa jeg "ok så misforstod jeg!"(ment avdelingsoverlegen/psykiateren) , men så i neste runde sa avdelingsoverlegen, som var psykiateren, at nei jeg misforstod ikke, hun sa det hun sa og mente at sånn var det. Det var jo oppklarende. 

Jeg har en vag følelse av at om det stemmer at jeg minner om hun i broen, kan bli oppfattet dominerende, kravstor, forlangende, bestemt, sur, i situasjoner der jeg er forberedt og agenda er en bestemt sak som skal løses. (jeg liker ikke møter for møter, så jeg er av den grunn tydelig, på hvem som har gjort hva og ikke, hva som bør gjøres, ikke minst for at møter skal begrenses, saker effektivisereres og oppgaver blir deligert, samt ansvar tatt,  og ansvar mer tydelig fordelt til neste møte, slikt er effektivisering av tid og krefter syns jeg. (for alle parter)

Men vil feks en psykiater på en barneavdeling, en sosionom, en lege og en sykepleier bare tenke at denne foreldren har nok asperger som barnet sitt, og således klare sette direkteheten i en sånn kontekst og ikke bli irritert fordi jeg har en uvanlig direktehet?(om jeg hadde det, det vet jeg altså ikke)

Hadde jeg sett på noen, eller kunnet lese ansikter, kroppsspråk, stemnmingen, atmosfæren, følt hva andre føler/tenker, sånn som andre kan, men jeg kan ikke det, jeg har ingensomhelst formening om jeg oppførte meg ok, eller ikke. Jeg har bare et ønske om å være høflig og grei. 

Så oppsummert er spørsmålet til dere som jobber enten som psykiater, psykolog, rådgiver m.m. vil man tenke og sette en slik forelder inn i konteksten av vanskene som presenteres? dvs vanskene barn har når en tilstand er sterkt arvelig? (jeg har ikke noe ønske om å starte et møte med å si "jeg har asperger, virker jeg sur, er jeg ikke det" el.l ) (sånt føles ikke ok)

Hvis dette ikke er noe som gjøres, vil jeg måtte sende en oppklarende mail til alle som var der som ikke kjente meg. grunn: fordi jeg er takknemlig for ressursene og hjelpen som fins og alle de som yter på ulike måter. (jeg har som skrevet før ingen formening om jeg i dag var for direkte, sånn at det vipper over i uhølfighet, men jeg vet jeg har blitt oppfattet sånn før, og når jeg sitter med så mange mennesker som setter av tid for mitt barn, så vil jeg de skal vite at jeg er takknemlig, for hjelpen. )

takknemlig for andres erfaring og mening i slike saker.

[frosken]

Jeg tenker at det ikke er noe poeng i en slik mail i etterkant. Tvert i mot så tenker jeg at en slik mail vil forsterke inntrykket av at du "tar mye plass" i slike møter.

Du fremstår sannsynligvis som noe i overkant insisterende og repeterende noen ganger, men fagfolkene er vant til å forholde seg til mange typer foreldre og de skjønner at din oppgave er å være ditt barns advokat i slike møter.

Håper møtet ble konstruktivt i forhold til de problemene som var tema.

[Madelenemie]

Jeg tenker at det ikke er noe poeng i en slik mail i etterkant. Tvert i mot så tenker jeg at en slik mail vil forsterke inntrykket av at du "tar mye plass" i slike møter.

Du fremstår sannsynligvis som noe i overkant insisterende og repeterende noen ganger, men fagfolkene er vant til å forholde seg til mange typer foreldre og de skjønner at din oppgave er å være ditt barns advokat i slike møter.

Håper møtet ble konstruktivt i forhold til de problemene som var tema.

Hei!

Det er ikke for dem noe poeng, det er for meg likevel viktig at de vet at det ikke var vondt ment, samt at de tar budskapet om takknemlighet. (nå vet jeg ikke engang om jeg gikk over noen grense, de skulle ha et ettermøte, så jeg kan jo spørre damen på barnehabiliteringen i mail, hun som kommer hjem hit, hun er også veldig omsorgsfull og alltid der på en "hel" måte om du skjønner.

Ja jeg er mest redd for å virke repiterende/at jeg gjentar, jeg føler alltid for å gjenta ting, for jeg vil at andre får med seg poenget,  selv om det var gjennomarbeidet det jeg sa. Jeg fikk ikke spurt min mann han jobber ekstremt lange dager, og 60 min møter betyr at han jobber til midnatt i dag også.

Sosionomen henvendte seg til meg før jeg gikk, og sa noe om en sak, om hun kunne ringe meg, da var møtet avsluttet, så jeg smilte og sa "Ja selvsagt", og bukket lett, der er høflighet godt husket og på plass, det er når saker starter at jeg kan bli insisterende, men heldigvis var det over halvparten som kjente meg der.

Det kunne "høres" ut som møtet var konstruktivt da legen på barnenevrologisk oppsummerte og tydeliggjorde, handling, som de nå skulle se på hva de konkret kunne bidra med. Han er en mann jeg alltid har likt, han er like hyggelig alltid og jeg liker til og med blikket hans, om jeg ser på han, han har sånne vennlige øyne, noe sånt, jeg smilte til han også, jeg kjente han jo.

Han er tydelig så i vertfall gjør han og liker ikke han heller prat og endeløse møter, så jeg likte ordene hans om, konkret handling, løsning og  Ms del. (tyskere er punktligere enn nordmenn og mer effektive)

takk for ditt synspunkt

 

 

 

[AnonymBruker]

Vet ikke de fleste på disse møtene allerede at du har asperger?

Anonymkode: 556e1...aa6

[Madelenemie]

Vet ikke de fleste på disse møtene allerede at du har asperger?

Anonymkode: 556e1...aa6

Jo heldigvis på sett og vis, så slipper jeg tenke på misforståelser mer i slike forbindelser.

i dag var det et type overgangsmøte så der var ca halvparten jeg ikke hadde truffet før.

Jeg skrev og spurte den snille damen på barnehabiliteringen, om jeg hadde ok oppførsel, hun svarte dette:

" Hei

Det er helt i orden å være direkte. Det er mange foreldre som er det på dette møtet. Jeg syns du hadde bra nok øyenkontakt og informerte bra. Jeg skal hilse Sean og  takke når jeg møter han i morgen. "

Jeg spurte ikke om det med øyekontakt, men tydeligvis tenkte hun på dette. heller ikke om jeg informerte bra spurte jeg om, jeg spurte bare om jeg virket for direkte sånn at jeg virket krevende sur m.m. 

Siden jeg spør om jeg oppførte meg bra, så antar jeg hun ville gitt meg tilbakemelding om jeg gjorde noe galt. De fleste på habiliteringen er direkte og tydelige mot meg, dette er en ny person, hun er litt mindre direkte, på en måte, men det kan jo hende hun er direkte likevel, bare ikke så tydelig. Hun er litt mykere, mer sånn som kan få tårer i øynene, det har hun fått, det er annerledes, men det er jo fint, det betyr at hun engasjerer seg og at jobben er en del av henne, som engasjerere henne. Jeg tror jobben engasjerer de andre også, men de har ikke så langt jeg har fått med meg fått tårer i øynene, men jeg skal tenke, det kan jo være jeg har glemt noe, tårer kan man jo få av mange grunner.

det viktigste er jo jobben de gjør, og den er upåklagelig, de er utrolig dyktige.