Merkelig emosjonellt problem

[watchman]

Hei!

I en lengre periode har jeg vært under høy stress som har pågått over flere mnd. Jeg har opplevd flere symptomer som er merkelige i etterkant som er slitsomme og fører til at jeg er ofte utslitt.

Dette er vel normalt tenker mange, men jeg opplever at jeg "håndterer ikke" lengre sterke følelser. Dette kan bety å høre noen gråte, se noen rope i sinne eller se noen ha det vondt. Jeg opplever at jeg blir litt svimmel, og at jeg kan få ganske kraftig angst. Kan dette være en slags emosjonell sykdom som har kommet sammen med mitt langvarige stress? Denne følelsen sitter ikke bare i hodet men jeg opplever at kroppen er på en måte konstant i beredskap, urolighet som er der til enhver tid. Et typisk tegn her er urolige føtter.

Det aller verste som har kommet med her er en fysisk symptom som ligger i nakken, der jeg opplever at hodet får skjelvinger når jeg blir stresset i så måte. Dette er utrolig nedverdigende da jeg ikke ønsker at noen skal se at jeg er "svak". Jeg har også en konstant følelse av skam, der jeg for eksempel føler ekstra skam når jeg kommer tett innpå noen.. la oss si når jeg er til legen og legen skal se nærmere i øynene mine for eksempel. Da starter skjelvingen ekstra høyt. Sånt går utover livskvaliteten.

Noen som har opplevd dette eller har noe å si om dette? Jeg ser også det er en psykiater tilstede som kanskje har noe å komme med i forumet.

Er forøvrig ny på forumet så jeg vil hilse til alle her inne og takker for alle svar og tilbakemeldinger, fortsatt god helg!

[AnonymBruker]

Hei!

I en lengre periode har jeg vært under høy stress som har pågått over flere mnd. Jeg har opplevd flere symptomer som er merkelige i etterkant som er slitsomme og fører til at jeg er ofte utslitt.

Dette er vel normalt tenker mange, men jeg opplever at jeg "håndterer ikke" lengre sterke følelser. Dette kan bety å høre noen gråte, se noen rope i sinne eller se noen ha det vondt. Jeg opplever at jeg blir litt svimmel, og at jeg kan få ganske kraftig angst. Kan dette være en slags emosjonell sykdom som har kommet sammen med mitt langvarige stress? Denne følelsen sitter ikke bare i hodet men jeg opplever at kroppen er på en måte konstant i beredskap, urolighet som er der til enhver tid. Et typisk tegn her er urolige føtter.

Det aller verste som har kommet med her er en fysisk symptom som ligger i nakken, der jeg opplever at hodet får skjelvinger når jeg blir stresset i så måte. Dette er utrolig nedverdigende da jeg ikke ønsker at noen skal se at jeg er "svak". Jeg har også en konstant følelse av skam, der jeg for eksempel føler ekstra skam når jeg kommer tett innpå noen.. la oss si når jeg er til legen og legen skal se nærmere i øynene mine for eksempel. Da starter skjelvingen ekstra høyt. Sånt går utover livskvaliteten.

Noen som har opplevd dette eller har noe å si om dette? Jeg ser også det er en psykiater tilstede som kanskje har noe å komme med i forumet.

Er forøvrig ny på forumet så jeg vil hilse til alle her inne og takker for alle svar og tilbakemeldinger, fortsatt god helg!

Spør FGT han har visst selv emsojonelle problemer

Anonymkode: 3b70c...725

[ISW]

Velkommen til DOL! Håper du vil trives her og få svar på det du lurer på. Psykiateren her er vanligvis flink til å svare nye medlemmer, men han sover nok nå tror jeg.

For meg høres det du skriver om som ganske typisk for å ha angst og spenninger i kroppen. Jeg tror ikke du er "svak", men det er jo ganske menneskelig at både kropp og følelser "sier fra" når du har vært under massivt stress i lengre tid. Jeg ville etter beste evne prøvd å ikke katastrofetolke dette, for det er helt normale reaksjoner.

Har du noen du kan snakke med om dette? Hvis ikke er det nok lurt å oppsøke fastlegen og ta gjerne med en utskrift av det du skrev her, pluss eventuelt svar fra psykiater, hvis/når han svarer.

[Gjest]

Hei!

I en lengre periode har jeg vært under høy stress som har pågått over flere mnd. Jeg har opplevd flere symptomer som er merkelige i etterkant som er slitsomme og fører til at jeg er ofte utslitt.

Dette er vel normalt tenker mange, men jeg opplever at jeg "håndterer ikke" lengre sterke følelser. Dette kan bety å høre noen gråte, se noen rope i sinne eller se noen ha det vondt. Jeg opplever at jeg blir litt svimmel, og at jeg kan få ganske kraftig angst. Kan dette være en slags emosjonell sykdom som har kommet sammen med mitt langvarige stress? Denne følelsen sitter ikke bare i hodet men jeg opplever at kroppen er på en måte konstant i beredskap, urolighet som er der til enhver tid. Et typisk tegn her er urolige føtter.

Det aller verste som har kommet med her er en fysisk symptom som ligger i nakken, der jeg opplever at hodet får skjelvinger når jeg blir stresset i så måte. Dette er utrolig nedverdigende da jeg ikke ønsker at noen skal se at jeg er "svak". Jeg har også en konstant følelse av skam, der jeg for eksempel føler ekstra skam når jeg kommer tett innpå noen.. la oss si når jeg er til legen og legen skal se nærmere i øynene mine for eksempel. Da starter skjelvingen ekstra høyt. Sånt går utover livskvaliteten.

Noen som har opplevd dette eller har noe å si om dette? Jeg ser også det er en psykiater tilstede som kanskje har noe å komme med i forumet.

Er forøvrig ny på forumet så jeg vil hilse til alle her inne og takker for alle svar og tilbakemeldinger, fortsatt god helg!

Hei! Jeg føler også at jeg er under mye stress og press, og kjenner meg igjen i at jeg periodevis ikke takler å se eller høre om folk som har det vondt. Men det gjelder i hovedsak å se, lese eller høre nyheter. Det er så vanvittig mye fælt og grusomt som skjer i verden at jeg da ikke makter å ta det til meg. Noe annet er det med det nære, f.eks venner og familie. Der engasjerer jeg meg selvsagt, selv om det gjør vanvittig vondt i sjela det også. Kanskje er det normalt å ha det sånn? Kanskje ikke? Jeg vet ikke.

Jeg kjente meg også igjen i det du skrev om skam-følelse. Når jeg er hos legen får jeg sånn ufattelig følelse av skam hvor jeg ikke tør å se ham i øynene, og ikke greier å formidle meg på en voksen måte (tror jeg). Jeg føler meg plutselig så liten og ubetydelig og at alt jeg sier er dumt. Til og med hva jeg kom for å søke hjelp med føles sååå dumt at jeg bare har lyst til å gå igjen. Jeg føler at jeg opptar legens tid unødig og at det jeg kom for ikke betyr noe. Nå har jeg for det aller meste vært der på grunn av psykiske problemer, så han skjønner vel at jeg er syk og ikke tar det så alvorlig at jeg ter meg sånn.

Nå vet jeg selvsagt ikke om dette var noe godt svar eller om det er sammenlignbart overhodet med det du sliter med, men dette var iallefall de tankene jeg fikk om meg selv da jeg leste innlegget ditt.

Uansett, lykke til!

[watchman]

Jeg burde kanskje inkludert noe jeg opplever som svært merkelig. 

Jeg opplever at jeg føler meg mye bedre når jeg har vært oppe en lang stund. Dette betyr, at jeg ikke har sovet. La oss da si at den natten og jeg er oppe den morgenen dagen etter føler jeg meg trøtt, men humøret og angsten er så og si borte.. Forstår ikke helt dette..

[watchman]

Bumper denne jeg:) I håp om at psykiateren kan kommentere. Ha en flott onsdag!