En uke ca etter

[Madelenemie]

Hei!

litt mindre enn en uke etter at min pensjonerte psykiater skrev en mail med "hei, hvordan går det?" svarte jeg først i dag.

Jeg ville svare før, jeg ville svare fort, rett og slett fordi vil ikke at skal bli bekymret,

men siden jeg IKKE hadde det kjempebra, jeg roter til studier, og rellasjoner og isolererer meg, når jeg som nå har bare fått NOK! av alt og alle! Så tenkte jeg litt sånn, bare en dag til, så er jeg i system og rutine igjen, da kan jeg skrive en sånn hyggelig mail jeg liker skrive, men for hver dag, var bare ulykke-følelsen større, samt mitt møte med min egen mislykkethet for stor og sterk, så jeg gjorde bare andre ting, satte bøkene enda rettere i bokhyllen, skrev på dol, ordnet bøkene igjen, skrev på dol, rakte plenen for ALT løv og rakte igjen da stadig nytt falt ned, der jeg hadde rakt:-( (da min mann sa, "ja hva har du gjort i dag?" sa jeg eh, kremt, jeg klarte ikke si hvor rett bøkene nå stod i bokhyllen:-( så han tror vel kanskje jeg har slappet av, men jeg har med millimeterpreisjon ordnet bøkene slik at det i vertfall er på plass.

Mens jeg rakte løv og skrev på dol tenkte jeg stort sett på to ting, jeg burde vært på universitetet, og jeg burde svare min pensjonerte psykiater, da jeg endelig svarte i dag, var jeg så glad at jeg høyt sa, "ja da har jeg svart", min mann sa, "hvem har du svart?" og jeg sa min psykiaters navn.

så dro jeg til frognerparken med de to minste, fornøyd.

da jeg nå sjekket har min psykiater svart!

en slik kjærlighetserklæring at jeg ikke har ord, eller vet hva si/skrive/formidle,

Jeg beskrev situasjonene som jeg har vært med i, alt fra snu ryggen til meg, til at jeg stiller meg mellom, til kafebesøk med tørre ekle søte kjeks, (alt ingens feil, men noen problemer som følge av autisme)

min psykiater mener jeg bør prøve finne en måte å forklare at jeg har asperger, men måten hun skriver om hendelsene på, rører meg, jeg tenkte, ikke rart jeg er følsom, som har hatt en så følsom psykiater, men det er som hun er forlengelsen min, der jeg slutter forstår hun og forklarer hun videre, jeg skjønner det, men får det ikke så godt til selv,

denne rørende mailen, med de vakre ordene, som forklarer og oppmuntrer og gir nye krefter, det er sånt hun gir meg en tidligere pasient av rett og slett kjærlighet, den kjærligheten gjør mere med meg enn jeg selv har forstått, kanskje det er nettopp denne lune fornuftige måten å elske på og forplikte på, som gjør at jeg har blitt så lykkelig og trygg,

det fins ulike psykiatere, mange, men jeg tror nok jeg har vært heldig å treffe en av de modige, en som ikke er redd å dele av seg, for å hjelpe meg på veien, slik hun sikkert har hjulpet så mange andre.

Det er bare et sånn ekte menneske som deler av seg som kunne hjelpe meg, paragrafer og lover og vedtak, alt sånn er temmelig tåpelig i hjelpesituasjon, men min pensjonerte psykiater har modig delt av sine egne følelser, i ting jeg har strevd med, sånn har jeg lært, og sånn har jeg kjent på nærhet. sånn har hun modig lært meg om de vanskelige tingene i livet, de mellommenneskelige rellasjoner, men tydeligvis trenger sånne temaer skikkelige helter, hverdagshekter,

j

[Gjest]

Så heldig du er som har henne  

[Madelenemie]

Så heldig du er som har henne  

Takk:-) 

Jeg har sagt at hun ikke får lov å slutte å jobbe:-) Hun skal starte igjen snart, så kan jeg jo late som om hun hørte på meg:-) Grunnen til at jeg mener hun ikke skal slutte å jobbe, er at hun nå er nærmest på topp i livet, hun har en enorm evne til å hjelpe mennesker, og dette skyldes nok også erfaring og modenhet som også et langt liv gir. Det er altså fordi jeg er ivrig på at andre skal få hjelp fra henne, at jeg egentlig mener hun ikke skal slutte å jobbe.

Hyggelig så mange kjente på gleden jeg prøvde formidle:-)

[AnonymBruker]

Takk:-) 

Jeg har sagt at hun ikke får lov å slutte å jobbe:-) Hun skal starte igjen snart, så kan jeg jo late som om hun hørte på meg:-) Grunnen til at jeg mener hun ikke skal slutte å jobbe, er at hun nå er nærmest på topp i livet, hun har en enorm evne til å hjelpe mennesker, og dette skyldes nok også erfaring og modenhet som også et langt liv gir. Det er altså fordi jeg er ivrig på at andre skal få hjelp fra henne, at jeg egentlig mener hun ikke skal slutte å jobbe.

Hyggelig så mange kjente på gleden jeg prøvde formidle:-)

Unner du henne ikke å ha roligere dager med tid til familie og venner? :-) Hun har vel sannsynligvis gjort mer enn sin del i arbeidslivet.

Anonymkode: 54935...5bb

[Madelenemie]

Unner du henne ikke å ha roligere dager med tid til familie og venner? :-) Hun har vel sannsynligvis gjort mer enn sin del i arbeidslivet.

Anonymkode: 54935...5bb

Joda:-)

men hun er 70 år, men ser ut som 50 år, sier min mann,

også er hun altså så flink, at jeg syns hun skal i gang å hjelpe andre, 

tror det er noen som er sånn, at de får betalt for, og jobben slutter 16, og sånn er loven og...det er noe der, som bare er annerledes ved henne,

selv om hun har vært overlege på et psykiatrisk sykehus, der hun ble slått ned, og slet med det psykiske etterpå,

men altså selv om hun sikkert han tatt feil avgjørelser, og tidvis irritert og skuffet mange, så forteller hun meg som pasient, at hun også har strevd, og hatt vonde erfaringer, og den nærheten, som oppstår, når hennes erfaringer, som mamma og bestemor, psykiater og overlege forklares med ord, det er de timene, og det levde livet som lærte meg mest om de mellommenneskelige rellasjoner,

derfor er hun den helten jeg trengte, men som jeg tror kan hjelpe mange andre, og helter skal kjempe helt til de dør for andre.

selv om man elsker dem.