Ekspertsvar Etisk og moralsk (u)forsvarlig?

[FGT]

Jo, det går bare ikke. Jeg fungerer ikke sammen med andre i RL.

Anonymkode: 8e454...f9a

Men hvordan er ditt sosiale behov da._ Kan du  trives godt i ditt eget selskap, selv om det ikke er nok selvfølgelig

[frosken]

 

Men, det er uheldig hvis man er i en slik situasjon som kan beskrives i Hamiltons depresjonstest, "pasienten føler at livet ikke er verdt å leve, men har intet dødsønske". Altså at man selv opplever at livet er for jævlig, men at man ikke ønsker å dø fordi man har tilknytning til noe. Selv om akkurat selvmordsrisikoen da er lav, så er man fortsatt ikke "i mål" hva angår behandling og psykisk helse. Man må ha det så godt med seg selv at livet er verdt å leve uansett, og så må andre ting være et tillegg. Mener nå i alle fall jeg.

 

Jeg tenker at for en del med kronisk sykdom, så er det ikke gitt at man "kommer i mål" som du her skriver. For en del vil det kunne være slik at i lange perioder  (eller kontinuerlig) så lever man "av plikt".

[Nicklusheletida]

Det ser ut som flere av dere misforsto meg en del når jeg skrev dette med hund tidligere i tråden.

Det er klart man skal ha tilknytning og tilhørighet. Denne kan være til en jobb, en hund, venner, samboer, barn, foreldre, og fortrinnsvis til så mye som mulig. Det er jo også en grunn til at tilknytning virker meget forebyggende for risikoen for at noen tar livet sitt.

Men, det er uheldig hvis man er i en slik situasjon som kan beskrives i Hamiltons depresjonstest, "pasienten føler at livet ikke er verdt å leve, men har intet dødsønske". Altså at man selv opplever at livet er for jævlig, men at man ikke ønsker å dø fordi man har tilknytning til noe. Selv om akkurat selvmordsrisikoen da er lav, så er man fortsatt ikke "i mål" hva angår behandling og psykisk helse. Man må ha det så godt med seg selv at livet er verdt å leve uansett, og så må andre ting være et tillegg. Mener nå i alle fall jeg.

 

Ja, men hva skal til for å ha det godt med seg selv ?

Hvis du luker bort alle gledene i livet ditt, vil du da ha det godt med deg selv ?  Du puster og eksisterer, men vil du synes "livet i seg selv " er godt ?

Ikke meningen å krangle med deg altså, men jeg forstår ikke hva du mener

[ISW]

Ja, men hva skal til for å ha det godt med seg selv ?

Hvis du luker bort alle gledene i livet ditt, vil du da ha det godt med deg selv ?  Du puster og eksisterer, men vil du synes "livet i seg selv " er godt ?

Ikke meningen å krangle med deg altså, men jeg forstår ikke hva du mener

Jeg går nok litt i ball rundt hva jeg egentlig mener her altså

Jeg husker Trine sin første post her på forumet. Jeg syntes den var veldig trist. Det gikk mer eller mindre på at hunden hennes var grunnen til at hun levde i dag. Min første tanke var at "jeg er glad for at hun har en hund" men dernest "det er trist om livet er så dårlig at hunden er grunnen til at man er i live".

Ønsket mitt for Trine, og flere, er at man skal se en grunn til å leve for sin egen del. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal unne seg å ha det godt.

[Nicklusheletida]

Jeg går nok litt i ball rundt hva jeg egentlig mener her altså

Jeg husker Trine sin første post her på forumet. Jeg syntes den var veldig trist. Det gikk mer eller mindre på at hunden hennes var grunnen til at hun levde i dag. Min første tanke var at "jeg er glad for at hun har en hund" men dernest "det er trist om livet er så dårlig at hunden er grunnen til at man er i live".

Ønsket mitt for Trine, og flere, er at man skal se en grunn til å leve for sin egen del. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal unne seg å ha det godt.

Jeg tror hunden og naturen pluss sikkert en del andre ting også gir henne lyst til å leve for sin egen del

[Trine]

Jeg går nok litt i ball rundt hva jeg egentlig mener her altså

Jeg husker Trine sin første post her på forumet. Jeg syntes den var veldig trist. Det gikk mer eller mindre på at hunden hennes var grunnen til at hun levde i dag. Min første tanke var at "jeg er glad for at hun har en hund" men dernest "det er trist om livet er så dårlig at hunden er grunnen til at man er i live".

Ønsket mitt for Trine, og flere, er at man skal se en grunn til å leve for sin egen del. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal unne seg å ha det godt.

Så søt du er som husker det. Du har ganske rett. Hadde jeg ikke hatt hundene så hadde jeg levd kun fordi jeg ikke ønsker å såre/skuffe familien. Det hadde ikke vært noe liv. Noen ganger er det så ille at jeg tenker at jeg aldri skulle skaffet meg hund for da kunne jeg sluppet å leve mer, men nå har jeg to hunder og de liker meg og trenger meg så da holder jeg ut litt til. Jeg forstår hva du mener, jeg forstår også hva Nicklus mener. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge det. Nicklus mener at det er tingene (hunder, familie, jobb o.s.v.) som vi lever for, det er det som gir oss glede. Men du mener at man bør være så fornøyd med seg selv at selv om man mister hunden eller jobben eller et familiemedlem, så har man fortsatt lyst til å leve. Om jeg av en eller annen grunn ikke kunne hatt hund så hadde jeg heller ikke hatt noe å leve for, sånn rent egoistisk sett. Dere har litt rett begge to tror jeg De fleste har kanskje flere ting å leve for. Så om en ting blir borte så er det mer å ta av. Men jeg tror kanskje det er vanlig å leve fordi man selv ønsker det. Man er nysgjerrig og har en driv som fører en videre til tross for tap og motgang.

[Momo]

Men jeg tror kanskje det er vanlig å leve fordi man selv ønsker det. Man er nysgjerrig og har en driv som fører en videre til tross for tap og motgang.

Jeg håper det er normalen. Hvis ikke finnes det ikke håp.

[Gjest]

Vel, det var ikke akkurat slik jeg uttrykte det da, prøv å les det er gang til.  

Beklager FGT for min ufine kommentar. Jeg forstår nå hva du mente. 

[Gjest]

Forstår jeg deg riktig slik,  at bare fordi andre trenger deg, så må du holde deg i live, ellers så hadde du ikke noe å leve for ?

Ja, nettopp slik. Men jeg har jo noe å leve for, nemlig de andre. 

[AnonymBruker]

At jeg holder meg i live kun pga andres ve og vel? Jeg har ikke noe eget driv, men drives av at andre trenger meg. Jeg har ingen selvoppholdelsesdrift i meg selv, hvis noen skjønner. Det er etisk og moralsk riktig AV meg å holde meg i live fordi andre trenger meg. Men er det etisk og moralskt riktig OVENFOR meg at jeg må holde meg i live pga andre? Hvor er MIN frihet, liksom? Jeg er dømt til et livslangt fengsel. Det finnes ingen vei ut. 

da jeg var like langt nede som du er nå, tenkte jeg at min plikt er å finne noe som gir mening for meg. Jeg kan ikke tenke at jeg skal leve for andres skyld, jeg vil leve for min egen skyld. Midt oppi dette lå en av mine nærmeste for døden, og jeg så hva det gjorde med menneskene rundt. Jeg følte ikke jeg kunne sette de jeg var glad i i en sånn situasjon med vilje. I alle fall ikke uten å ha prøvd å finne noe som gir meg glede i hverdagen og motivasjon til å stå opp. Det var min plikt å forsøke! 

Dette gjorde noe med tankevirksomhet en min. Jeg måtte ta ansvar for livet mitt og jeg måtte begynne å velge. Valg har alltid vært vanskelig for meg. Jeg er redd for å skuffe, redd for ikke å ta det perfekte valget. Men når dagen er omme, så er det det at jeg ikke har tatt et valg som har ført meg i den situasjonen jeg er i. Og det er jo strengt tatt et valg i seg selv. Jeg valgte å være passiv. Jeg valgte å være den som ikke tok tak i situasjonen.

Kort fortalt så har livet tatt en helt ny retning. Jeg har funnet min hjertesak og det gir meg stor, stor glede. Og mestringsfølelse. Og jeg er så fornøyd med meg selv som tok denne sjansen. Et stort sprang uten så mye som å se meg tilbake. Herre over eget liv. Jeg valgte livet den gangen, og gjør det hver eneste dag når jeg står opp. Jeg vet at hver eneste morgen er fullt med angst, men jeg vet også at om jeg gir etter er jeg tilbake i samme suppa jeg gikk i fra. Jeg velger å utfordre angsten for å nå de målene jeg har satt meg. 

 

It's all in your head.

 

 

Anonymkode: 98a1b...131

[FGT]

Beklager FGT for min ufine kommentar. Jeg forstår nå hva du mente. 

Takk, Ja jeg skjønte  du ville forstå det.