Ekspertsvar Alvorlig psykisk syk, eller lat og umotivert?

[plexi]

Jeg er i midten av 20-årene, og har hatt ekstrem sosial angst så lenge jeg kan huske, aldri vært "normal" i noen forstand. I midten av tenårene utviklet det seg til at jeg ikke lenger har noe interesse av å være sosial med noen. Har aldri hatt kjæreste og kan ikke se for meg et forhold i framtiden, og har kun en "venn", som jeg har kontakt med ca. 2 ganger i året. Å være sosial har blitt kjedelig og ubehagelig, og ikke noe jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal gjøre, selv med de jeg ikke har direkte angst for å omgås (familie og denne "vennen").

Har prøvd å fullføre VGS 3 ganger, men blir så psykisk utmattet at det ikke lar seg gjøre. Siste smellen var så kraftig at jeg begynte å få vrangforestillinger og hallusinasjoner, og drikke dagen lang for å døyve angsten.

Har kommet til et punkt hvor hverdagslige ting som å betale regninger, rydde, dusje, handle/lage mat osv. krever en mengde viljestyrke som føles ekstremt uproposjonell, nesten som en fysisk kraft som nekter meg å komme igang med eller gjennomføre de enkleste ting. Gjør som regel ingenting konstruktivt på fritiden. Prøver i perioder å følge disse gode rådene om å komme seg ut, trene, spise sunt, møte andre mennesker, osv., men det hjelper så lite at jeg finner ikke motivasjon til å holde på sånn i lengden. Det er ingenting som gleder eller engasjerer meg mer enn i veldig korte perioder. Når jeg f.eks. bestiller meg en ferie, har gleden over denne ferien forsvunnet lenge før jeg skal reise. Fryktelig plagsomt.

Jeg har aldri bodd helt for meg selv, alltid leid rom hos familie o.l. Jobber hos en familievenn, som gir meg veldig frie tøyler ift. perioder med ekstremt lite motivasjon. Hadde garantert fått sparken for lenge siden hvis situasjonen hadde vært annerledes. Har lyst til å flytte og bo for meg selv, bli litt "voksen", men kan ikke se for meg noen annen jobb jeg hadde klart å få eller holde på pga. at jeg sliter så ekstremt med det sosiale og denne såkalte viljestyrken.

Vurderer å oppsøke lege og prøve å få henvisning til psykolog for en diagnose, men er redd for å bare bli fortalt at jeg er lat og tiltaksløs, og må komme meg ut og utfordre meg selv, finne noen å prate med, osv. Det "alle" sier. Hele livet mitt inntil de siste årene har bestått av å utfordre meg selv, og det har bare gjort vondt verre, sitter igjen med mye traumer og flashbacks fra alt som har gått galt. Føler selv at disse problemene er så dyptsittende at det antakelig er snakk om en personlighetsforstyrrelse av noe slag. Er redd jeg skal bli schizofren hvis en evt. psykolog vil presse grensene mine for mye, siden jeg havner helt nedi kjelleren av ting "alle" andre takler bare de prøver og øver litt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I utgangspunktet er du syk.

Mange ser på latskap som en stabilt og vedvarende personlighetstrekk. Jeg ser litt mer dynamisk på det. Jeg tror at noe kan gjøre en lat. F.eks ble mange ikke-late endret i en negativ retning i militærtjenesten - "brakkesyke" - dersom tjenesten var ganske passiv og lite motiverende. Noe av det samme har jeg hørt fra ellers aktive personer som har vært ufrivillig arbeidsledige over noe tid.

Jeg kan derfor ikke si noe om du var lat i utgangspunktet, men du lever et liv som gjør deg lat. Kan noen hjelpe deg med å komme i gang med aktiviteter du muligens kan finne glede i ?

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20-årene, og har hatt ekstrem sosial angst så lenge jeg kan huske, aldri vært "normal" i noen forstand. I midten av tenårene utviklet det seg til at jeg ikke lenger har noe interesse av å være sosial med noen. Har aldri hatt kjæreste og kan ikke se for meg et forhold i framtiden, og har kun en "venn", som jeg har kontakt med ca. 2 ganger i året. Å være sosial har blitt kjedelig og ubehagelig, og ikke noe jeg egentlig ikke vet hvordan jeg skal gjøre, selv med de jeg ikke har direkte angst for å omgås (familie og denne "vennen").

Har prøvd å fullføre VGS 3 ganger, men blir så psykisk utmattet at det ikke lar seg gjøre. Siste smellen var så kraftig at jeg begynte å få vrangforestillinger og hallusinasjoner, og drikke dagen lang for å døyve angsten.

Har kommet til et punkt hvor hverdagslige ting som å betale regninger, rydde, dusje, handle/lage mat osv. krever en mengde viljestyrke som føles ekstremt uproposjonell, nesten som en fysisk kraft som nekter meg å komme igang med eller gjennomføre de enkleste ting. Gjør som regel ingenting konstruktivt på fritiden. Prøver i perioder å følge disse gode rådene om å komme seg ut, trene, spise sunt, møte andre mennesker, osv., men det hjelper så lite at jeg finner ikke motivasjon til å holde på sånn i lengden. Det er ingenting som gleder eller engasjerer meg mer enn i veldig korte perioder. Når jeg f.eks. bestiller meg en ferie, har gleden over denne ferien forsvunnet lenge før jeg skal reise. Fryktelig plagsomt.

Jeg har aldri bodd helt for meg selv, alltid leid rom hos familie o.l. Jobber hos en familievenn, som gir meg veldig frie tøyler ift. perioder med ekstremt lite motivasjon. Hadde garantert fått sparken for lenge siden hvis situasjonen hadde vært annerledes. Har lyst til å flytte og bo for meg selv, bli litt "voksen", men kan ikke se for meg noen annen jobb jeg hadde klart å få eller holde på pga. at jeg sliter så ekstremt med det sosiale og denne såkalte viljestyrken.

Vurderer å oppsøke lege og prøve å få henvisning til psykolog for en diagnose, men er redd for å bare bli fortalt at jeg er lat og tiltaksløs, og må komme meg ut og utfordre meg selv, finne noen å prate med, osv. Det "alle" sier. Hele livet mitt inntil de siste årene har bestått av å utfordre meg selv, og det har bare gjort vondt verre, sitter igjen med mye traumer og flashbacks fra alt som har gått galt. Føler selv at disse problemene er så dyptsittende at det antakelig er snakk om en personlighetsforstyrrelse av noe slag. Er redd jeg skal bli schizofren hvis en evt. psykolog vil presse grensene mine for mye, siden jeg havner helt nedi kjelleren av ting "alle" andre takler bare de prøver og øver litt.

Høres ut som sykdom. Syntes du skal oppsøke lege. Kanskje du trenger medisiner, kanskje en henvisning til psykolog.

Lykke til!

Anonymkode: 54be8...a01