Faser i behandlingen for Bipolar

[handlingnaa]

Det er noen ganger vanskelig å vite hva man kommer til å reagere på i det man lærer underveis på veien som bipolar. Den siste tiden så har jeg igjennom behandlingen følt meg sterk og målrettet. Dette til tross for "restsymptomer" innimellom på medisin.

Som en del av behandlingen så har jeg vært så heldig å få delta på et bipolar kurs som omhandler alle de tingene man glemmer å spørre om og viktig kunnskap om diagnosen generelt. Somatiske sykdommer som medfølger og ting man må følge opp i forbindelse med det. 

Det har vært enkelt å godta at jeg må gå på medisiner fordi kroppen min ikke klarer å være stabil i stemningsleiet på egen hånd. Det har vært enkelt å akseptere å måtte ta ansvar på en annen måte for å klare og ha en "normal" hverdag, med minst mulig stress og valg av yrke er ikke lenger en "selvfølge". Føring av stemningsdagbok er også noe jeg har valgt fordi jeg ser nytten i å loggføre hendelser og ta bilder for å se fysiske forandringer på oppe og nede perioder. Å akseptere dette har vært lett og jeg har gjort alle de tingene jeg skal gjøre.

Men.. det er vanskelig å høre at det veldig ofte er vanskelig å komme helt tilbake til normalt gjenge.. den friheten med å ta det valget å bli gravid helt selv.. man trenger en tett oppfølging ofte fra flere steder. Fastlege. Psykiater. Helsesøster. Sykehuset etc.. 

Jeg blir veldig sår og lei meg over dette at jeg kanskje aldri kommer 100% tilbake i samfunnet igjen slik jeg var, at jeg må si i fra til legen min når jeg planlegger å bli gravid.. store avgjørelser som andre ikke trenger å en gang tenke over, det må jeg ned på detaljenivå og følge opp sammen med et team av mennesker som er profesjonelle.. å bli gravid er noe jeg virkelig gleder meg til og har gledet meg til så lenge jeg kan huske. Sånne begrensninger var jeg ikke forberedt på. 

Og ble skikkelig lei meg i dag.. og er det enda. Jeg har aldri tenkt tanken "hvorfor har jeg fått denne lasten i livet?" etter at jeg fikk diagnosen. Men i dag må jeg si det at jeg tenkte den tanken... 

 

[AnonymBruker]

Jeg fikk lyst til å svare deg. Fordi jeg tenker du er heldig om de vil gi deg oppfølging ved graviditet f.eks. Jeg er også bipolar (mild variant) og har gått uten medisiner lenge pga planlagt graviditet. Spiren har ikke festet seg på noen av forsøkene enda, så dette har tatt tid. I løpet av denne tiden har jeg opplevd flere store påkjenninger (nær persons død, flytting, jobbytte m.m i tillegg til sosiale forhold, tilbaketrekking og depresjon.) og jeg har vært i kontakt med to dps og to leger utenom det. Ingen mener jeg trenger behandling eller oppfølging. Selv mener jeg det er et klart behov. Verden har gått i oppløsning mer enn en gang i løpet av denne tiden. I tillegg er det komplikasjoner rundt det å bli gravid som har pågått i lengre tid. Jeg har psykoselidelser i nær familie og det er også andre forhold of concern rundt meg. Jeg ber og ber om hjelp, men får det ikke. 

Utover det skjønner jeg den sorgen du opplever nå. Det er leit å ikke kunne klare det "alle andre" klarer. Å hele tiden ha i bakhodet at man har en sykdom som kan stikke kjepper i hjula for deg helt ut av det blå. Tenk heller at når det først har blitt så galt, så har du i alle fall støtteapparatet på plass! Det er det stor hjelp i. Det neste er aksept. Å innrette seg etter de faktiske forhold. Det hjelper mye. Da tar du deg litt ekstra tid når du trenger det og forventer ikke mer enn du vet du kommer til å klare. Du har jo på en måte en funksjonshemning, men den opptrer når den vil selv.

lykke til med babyplanlegging og videre livsplaner. Det går fint an å leve godt, selv om man ikke har alt på stell. Bare husk å legge til litt "sømrom" med tanke på uforutsette hendelser. 

Anonymkode: 109dc...0a2

[handlingnaa]

Jeg fikk lyst til å svare deg. Fordi jeg tenker du er heldig om de vil gi deg oppfølging ved graviditet f.eks. Jeg er også bipolar (mild variant) og har gått uten medisiner lenge pga planlagt graviditet. Spiren har ikke festet seg på noen av forsøkene enda, så dette har tatt tid. I løpet av denne tiden har jeg opplevd flere store påkjenninger (nær persons død, flytting, jobbytte m.m i tillegg til sosiale forhold, tilbaketrekking og depresjon.) og jeg har vært i kontakt med to dps og to leger utenom det. Ingen mener jeg trenger behandling eller oppfølging. Selv mener jeg det er et klart behov. Verden har gått i oppløsning mer enn en gang i løpet av denne tiden. I tillegg er det komplikasjoner rundt det å bli gravid som har pågått i lengre tid. Jeg har psykoselidelser i nær familie og det er også andre forhold of concern rundt meg. Jeg ber og ber om hjelp, men får det ikke. 

Utover det skjønner jeg den sorgen du opplever nå. Det er leit å ikke kunne klare det "alle andre" klarer. Å hele tiden ha i bakhodet at man har en sykdom som kan stikke kjepper i hjula for deg helt ut av det blå. Tenk heller at når det først har blitt så galt, så har du i alle fall støtteapparatet på plass! Det er det stor hjelp i. Det neste er aksept. Å innrette seg etter de faktiske forhold. Det hjelper mye. Da tar du deg litt ekstra tid når du trenger det og forventer ikke mer enn du vet du kommer til å klare. Du har jo på en måte en funksjonshemning, men den opptrer når den vil selv.

lykke til med babyplanlegging og videre livsplaner. Det går fint an å leve godt, selv om man ikke har alt på stell. Bare husk å legge til litt "sømrom" med tanke på uforutsette hendelser. 

Anonymkode: 109dc...0a2

Tusen takk for veldig fint og engasjert svar! Kjente jeg fikk den "wake up slappen" igjennom historien din. Måtte lese et par ganger.    Jeg håper virkelig du får hjelp snart slik at ting blir lettere for deg i påvente av at spiren setter seg og underveis i svangerskapet. Slik fortjener ingen å ha det.. Ikke gi deg!  Lykke til <3 

[frosken]

Det er noen ganger vanskelig å vite hva man kommer til å reagere på i det man lærer underveis på veien som bipolar. Den siste tiden så har jeg igjennom behandlingen følt meg sterk og målrettet. Dette til tross for "restsymptomer" innimellom på medisin.

Som en del av behandlingen så har jeg vært så heldig å få delta på et bipolar kurs som omhandler alle de tingene man glemmer å spørre om og viktig kunnskap om diagnosen generelt. Somatiske sykdommer som medfølger og ting man må følge opp i forbindelse med det.

Det har vært enkelt å godta at jeg må gå på medisiner fordi kroppen min ikke klarer å være stabil i stemningsleiet på egen hånd. Det har vært enkelt å akseptere å måtte ta ansvar på en annen måte for å klare og ha en "normal" hverdag, med minst mulig stress og valg av yrke er ikke lenger en "selvfølge". Føring av stemningsdagbok er også noe jeg har valgt fordi jeg ser nytten i å loggføre hendelser og ta bilder for å se fysiske forandringer på oppe og nede perioder. Å akseptere dette har vært lett og jeg har gjort alle de tingene jeg skal gjøre.

Men.. det er vanskelig å høre at det veldig ofte er vanskelig å komme helt tilbake til normalt gjenge.. den friheten med å ta det valget å bli gravid helt selv.. man trenger en tett oppfølging ofte fra flere steder. Fastlege. Psykiater. Helsesøster. Sykehuset etc..

Jeg blir veldig sår og lei meg over dette at jeg kanskje aldri kommer 100% tilbake i samfunnet igjen slik jeg var, at jeg må si i fra til legen min når jeg planlegger å bli gravid.. store avgjørelser som andre ikke trenger å en gang tenke over, det må jeg ned på detaljenivå og følge opp sammen med et team av mennesker som er profesjonelle.. å bli gravid er noe jeg virkelig gleder meg til og har gledet meg til så lenge jeg kan huske. Sånne begrensninger var jeg ikke forberedt på.

Og ble skikkelig lei meg i dag.. og er det enda. Jeg har aldri tenkt tanken "hvorfor har jeg fått denne lasten i livet?" etter at jeg fikk diagnosen. Men i dag må jeg si det at jeg tenkte den tanken...

 

Så bra at du har fått tilbud om bipolar kurs - det er jo en sykdom som hvor gode "leveregler" (kommer ikke på noe bedre ord i farten) har stor betydning. Jeg tenker for øvrig  at det er en fordel for alle å planlegge graviditet, så der synes jeg kanskje du overreagerer litt.

Selv om en del kan oppleve at sykdommen blir noe som begrenser livsutfoldelsen, så er det også mange som lever svært gode liv med bipolar lidelse.