Fedme er en spiseforstyrrelse.

[stjernestøv]

Var det ikke NHD som sa det ikke var det?

http://www.kk.no/allers/jeg-var-ikke-mari-mette-men-«hun-svære»-35522#.VivSauWMLzk.facebook

[laban]

Det er ikke én felles årsak til alle overvektiges problemer. Hun i artikkelen har innsett (bl.a. med hjelp av psykolog) at hun spiste for å avlede vanskelige følelser og dekke andre behov enn sult.  Det gjelder nok en del andre også, men ikke alle.    

[ISW]

Fedme er ikke en spiseforstyrrelse i seg selv. Fedme kan være eller bli et resultat av en spiseforstyrrelse. Akkurat som undervekt. Det er ikke alle overvektige eller undervektige som har en spiseforstyrrelse, men en del har det.

Det finnes også normalvektige med et veldig anstrengt forhold til mat.

[stjernestøv]

For meg blir det iallefall en spiseforstyrrelse når alt handler om mat, det forstyrrer hverdagen det. 

[Elionoe]

For meg blir det iallefall en spiseforstyrrelse når alt handler om mat, det forstyrrer hverdagen det. 

Det å utvikle syklig ovrvekt BMI >30 er sykt og når man har BMI >40 kvalifiserer man til å få slankeoperasjon dekket av det offentlige. Det å ha en BMI på 15 er også sykt og man får hjelp både somatisk og psykiatrisk. Begge tilstandene er livstruende.

Det å være undervekti pga. anstrengt eller sykt forhold til mat og vekt er en psykiatrisk lidelse. Mange har behov for å kontrollere noe, enten det er mobbing, vanskeligheter hjemme (som alkoholmisbruk, omsorgssvikt, overgrep, incest osv.), takle ensomhet, venners og samfunnets krav osv. Det som kanskje ikke får de tynne til å stoppe, er vel den paralyserende følelsen av å ha kontroll. Når man ikke har kontroll på omgivelsene, tankene og følelsene, kan man ta kontroll over de med å kontrollere kroppens basale behov i form av næringsinntak. Dette forstår psykiatrin at er feil og psykt.

Det å bli overvekti er ikke et direkt valg, på lik linje med at det ikke er et direkt valg å få anoreksi. Ingen tenker som 12-åring at "skulle ønske jeg ble overvektig" eller "skulle ønske jeg utvikler anoreksi. Det å utvikle overvekt har også mange årsaker. I artikkelen nevnes det at hun ble mobbet. Mange spiser mye godterier og kanskje særlig sjokolade når man er nedfor - sjokolade inneholder serotonin som er det stoffet i hjernen som regulerer føllsen av å være lykkelig. Mange er kanskje ensomme og finner trøst i maten. det kan fort ende opp med junkfood fordi man ikke orker å lage seg sunn og næringsrik middag. Det igjen fører til mangelsykdommer - og overvekt. Når man først har en høy vekt, står man i fare for å utvikle hjerte- og karsykdommer, diabetes 2, høyt blodtrykk, høyt kolesterol osv. Man spiser bort følelser og for å slippe å tenke. En overvektig forsøker å slanke seg, men mislykkes ofte fordi det kun er en midlertidig slankekur. Det øker ikke selvtilliten å gang etter gang mislykkes og overvekten blir skamfull. Man er ikke bare skamfull, man er skammen fordi mange tenker f.eks. "h*n klarer ikke å styre seg". Man har mistet kontrollen.

Jeg ser mange fellestrekk. En med anoreksi får sympati og "du må selvsagt få hjelp før du dør. En kraftig overvektig person møter fordømmelse og liten forståelse fordi h*n har stilt seg i sin egen situasjon selv. Og hva har anorektikeren gjort? Begge tilstandene er dødelige. Det er vanskelig å komme seg ut av en anorektisk spiseforstyrret hverdag. Man må få et sunt forhold til mat og egen kropp. Jeg mener at det samme også gjelder for en overvektig person.

"Alle har ansvar for egen helse", sies det, gjelder det både overvektige og anorektikere? Da er i så fall begge grupper like uansvarlige ovenfor sitt eget liv og helse. Og begge grupper skaper bekymring for omgivelsene - hvordan vil det gå for ham/henne?